Kort tid etter ga Jesus seg på vei til en by som heter Nain. Disiplene og en stor folkemengde dro sammen med ham. Da han nærmet seg byporten, ble en død båret ut til graven. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Sammen med henne kom et stort følge fra byen. Da Herren fikk se enken, fikk han inderlig medfølelse med henne og sa: «Gråt ikke!» Så gikk han bort og la hånden på båren. De som bar den, stanset, og han sa: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til moren. Alle ble grepet av ærefrykt, og de lovpriste Gud. «En stor profet er oppreist blant oss», sa de, «Gud har gjestet sitt folk.» Dette ordet om ham spredte seg i hele Judea og området omkring.
Gråt ikke! Å si som Jesus gjør til enken er en dypt menneskelig reaksjon. Mange av dere kjenner Sikkert som jeg igjen denne reaksjonen fra møter med mennesker i dyp lidelse. Vi føler med dem, og vil si noe eller gjøre noe så det vonde forsvinner eller blir litt mindre vondt. Og vi kan godt forstå at Jesus følte med kvinnen han møtte i begravelsesfølget – ikke bare følger det en grusom sorg med det å miste et barn. En enke uten barn hadde ingen forsørgelsesmulighet, så barnløshet førte til en veldig vanskelig situasjon økonomisk og sosialt.
I denne fortellingen møter vi Jesus som er både svært menneskelig og svært gudommelig samtidig. Ikke rart det, for det at Jesus er både Gud og menneske er sentralt i den kristne tro. Men det er ikke alltid begge sidene er så nærværende samtidig i fortellingene om Jesus.
Jesus reaksjon når han møter enken og den døde er dypt menneskelig, og han sier noe som mange av oss ville sagt. Men så gjør han det ingen av oss kan gjøre: han gir sønnen livet igjen, og vekker han fra de døde. Ett under som viser Jesus gudommelige kraft, at han er Herre ikke bare over livet men over døden og.
Jesus gir sønnen livet igjen ved å vise sin menneskelighet. Han stanser opp, viser medfølelse og går over en grense – ved å røre ved en død gjør han seg selv uren i lovens øyne. Akkurat her, der det menneskelige og gudommelige møter hverandre, skjønner vi hvem Jesus er og hva inkarnasjonen betyr. Det er her vi ser hva det betyr at Gud blir menneske i Jesus og dermed beseirer døden.
Ordet inkarnasjon betyr egentlig «i kjøttet». Gud blir født som et menneske, blir en av oss og deler våre livsbetingelser. Jesus er ikke en herre på avstand, noen som vet alt om menneskene bare i teorien. Han vet av erfaring hva det betyr å føle både glede og sorg, kjærlighet og ensomhet, takknemmelighet og smerte. Og han blir slått av medfølelse og barmhjertighet i møte med menneskers lidelse og smerte. Jesus oppdrag, hans misjon, er livet. Det er ved å leve som et menneske, og ved å dø som et menneske, at han beseirer døden.
Gjennom inkarnasjonen kommer ikke Gud mennesker til hjelp ovenfra.Gud kommer i solidaritet, som en av oss og går sammen med oss. Diakoni handler, som vi snakket om tidligere, akkurat om det å møte mennesker i øyenhøyde.
Når Jesus sier «gråt ikke!» til enken, er det kanskje som en impulsiv reaksjon. Hun har god grunn til å gråte, og mange, mange mennesker i verden har de grunner til å gråte. Smerten og det vonde er en realitet, og nesten alle mennesker har gode grunner til å gråte noen ganger i livet. Når Jesus sier til enken at hun ikke skal gråte, er det ikke fordi det vonde ikke er virkelig. Jeg tror ikke alltid det er ett gott svar til mennesker i nød å be dem om ikke å gråte. Men jeg tenker at når Jesus ber enken om ikke å gråte, er det ikke bare fordi sønnen hennes snart skal få livet igjen. Det er også fordi vi alle kan ha et håp om at livet er sterkere enn døden, at Guds kjærlighet og barmhjertighet nedkjemper det vonde.
Jesus møter enken akkurat der hun er, i øyenhøyde. Der er selvfølgelig Jesus et forbilde for oss. Men Jesus er mye mer enn et forbilde. Vi kan, på samme måte som Jesus få medfølelse med mennesker og prøve å hjelpe dem ved å møte dem i øyenhøyde. Det er vår oppgave. Men vi kan ikke gjøre alt, og vi kan ikke vinne over døden ved egen kraft. Vi skal ta del i hans kamp for livet. Stole på at hans kjærlighet, hans solidaritet med oss bærer i dette livet og over tid og rom. Når vi møter mennesker i den dypeste smerte og lidelse, husker vi på at Jesus selv har vært der, at Jesus perspektiv alltid kommer fra bunnen, ikke fra toppen. Og selv i den mørkeste dal fins et håp, håpet om at livet og rettferdigheten skal seire til slutt. Til den dagen har vi mange anledninger til å vise kjærlighet, håp og barmhjertighet ved å møte mennesker akkurat der de er, i øyenhøyde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar