måndag 30 november 2015

Rydde for å gi plass til det viktigste

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på Første søndag i Advent 29/11 2015. (Språkkommentar för svenska läsare: att rydde betyder röja, rensa och används både i mer vardaglig bemärkelse att städa, rensa, och att bereda plats. Psalmen Bereden väg för Herran, som nämns i predikan, heter alltså Rydd vei for Herrens komme på norska.)
Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette? Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»
Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over. Matt 21,10-17
Første søndag i Advent betyr nytt kirkeår. Etter kirkeårets siste søndager med temaer kring den ytterste tiden retter vi nå øynene mot Jesus komme i denne verden. Rydd vei, for nå må vi forberede oss på at Gud blir menneske i Jesus. Advent høres ut som vente, da vi venter på Julen. Men ordet betyr egentlig komme, så dette er en tid for forberedelse for Herrens komme.
Adventstiden er en forberedelsestid, men ikke lenger som før en fastetid. Vi har noen tegn igjen på fasten, som den lilla faste fargen på adventslysene, men ellers er det snarere overflod enn sparsommelighet som setter sin preg på denne tid på året. Vi svømmes over med reklame for ting å gi i gave til hverandre, for mat og godteri, for pynt og glitter, alle ting en MÅ ha for at det skal bli en ordentlig jul. Og på mange måter begynner julefeiringen med fester, julebord og kaker allerede nå og pågår hele desember. En tid for kos og hygge.
Og det er jo ikke feil med kos og hygge og feiring i seg selv, og gløgg og julebord og å planlegge gaver er for mange en del av ritualet, en del i høytiden. Men dette er og en tid nå forskjellene mellom de som har alt i overflod, og de som har nesten ingenting, blir som synligst. Julehandelen pleier å slå rekord hvert år, samtidig som antallet flyktninger i verden og her i vårt land er høyere enn noen gang siden andre verdenskrig. Noen er altfor travle med alle kalas de må gå på og alle ting de må fikse med, mens andre ikke har noen som inviterer dem til noen ting i det hele tatt. Og når vi konsumerer mye mer enn vi trenger, øker vi det forbruk av jorden ressurser som på sikt rammer jordens fattige.
I teksten vi leste nettopp, er det ikke så mye kos og hygge. Jesus kommer inn i Jerusalem, og det blir stor uro. Det ordet som er brukt i grunnteksten er egentlig litt sterkere enn «uro», snarere at Jerusalem ble ristet, som et jordskjelv. I nærheten til Jesus skjer ting, ting blir klarere og stills på sin spiss, og det betyr ikke alltid kos og hygge. Tvert om, oftest.
Jesus kommer til templet og ser hvordan de selger og veksler for di at folk skal kunne ofre eller gi gaver til templet og den religiøse etablissement, og han blir sint og rydder dem ut nesten med vold. Det finns litt forskjellige synsmåter bland bibelforskere om hvordan man skal tolke Jesus reaksjon – noen mener at det er det kommersielle som gjorde ham opprørt, at de kjøpte og salget på tempelplassen. Andre mener at det var offerkulten, som jo lå bak at det fantes en markedet der, som han ville bli kvitt. Uansett var det en provokasjon mot de mektige i tempelet. Når han siden helbredet det lame og blinde, og lat barna synge de ord som antyde at han var Messias, ble det for mye for dem.
I denne fortellingen ser vi tydelig hva Jesus prioriteringer ligger. Kanskje er det å gjøre det litt enkelt for seg, og gjøre en direkte kobling mellom de som drev å kjøpte og salget i tempelet, og dagens julehandel og reklame. Men Jesus viser, som så mange andre ganger, at de han vender deg til ikke er makten og den fromme elite, men de små, svake, syke og marginaliserte. Jesus rydder tempelplassen for å gi plass for de minste, som i Guds rike skal bli de største.
Vi begynner vårt nye kirkeår med forberedelsestiden for herrens komme, adventstiden. Rydd vei for Herrens komme, synger vi salmen, og kanskje kan vi i denne adventstida få lure på det: hva kan jeg rydde, hva trenger jeg å rydde for å gi plass for Gud i livet mitt. Hva er det viktigste i livet mitt, som jeg egentlig vil skal få stå i sentrum, men som ofte prioriteres ned av bekvemmelighet, tidsmangel, andres forventninger? Å rydde plass for Jesus i livet mitt, kan bety å gi mer plass og tid for bønn, bibellesning og refleksjon. Det kan også bety å gi plass og tid for andre mennesker – Jesus møter oss i de minste som er hans og våre søstrer og brøder. Det kan kanskje og vare rent konkret sånn at vi kan rydde bort ting vi ikke lenger trenger men som kan varme noen som fryser eller møblere et hjem for noen som nylig kommet hit men forlatt alt på veien.
Jesus utfordrer oss, men det er en utfordring i glede. Ting rister i nærheten til ham, men på en god måte. Når vi gir plass for ham, og for det viktigste i livet, kan det bety å bli ristet i bekvemmeligheten, men ikke i å tape noe annet enn det som står i veien. Og det er ikke gjennom våre anstrengelser og arbeid som Gud kommer inn i verden og våre liv, men helt av hans egen kjærlighet og nåde. De vi kan gjøre er å ta imot, å rydde plass. Å synge: velsignet være ham som kom i Herrens navn.

Inga kommentarer: