onsdag 10. juni 2015

Guds folk - ett inkluderende fellesskap i dåpen (en inneslutande gemenskap i dopet)

Inträdespredikan för min tjänst som menighetsprest i Sentrum & St Hanshaugens sokn, på 2 söndagen i treenighetstiden 7 juni 2015, Trefoldighetskirken i Oslo. Bibeltexterna finns på svenska här: Ps 67:2-6, Gal 3:23-29, samt den sista texten (som bara nämns kort i preikan) på norska Joh 3,26-30 och på svenska Joh 3:26-30



2 Gud være oss nådig og velsigne oss,
          Gud la sitt ansikt lyse for oss!
          
    3 Da skal din vei bli kjent på jorden,
          din frelse blant alle folkeslag.
          
    4 Folkene skal prise deg, Gud,
          alle folk skal prise deg!
          
    5 La folkeslag glede seg og juble,
          for du dømmer folkene med rettferd
          og leder folkeslagene på jorden.
          
    6 Folkene skal prise deg, Gud,
          alle folk skal prise deg!
Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart.  Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro.  Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
Galaterbrevet 3,23-29 
 
Pris Gud, alle folkeslag. Det er en tydelig oppfordring i salmen att alle folkeslag skal prise Gud, fordi han velsigner oss, og i hans velsignelse blir hans vei kjent og guds frelse kjent blant alle folkeslag. Salmenes bok har forskjellige sjangrer og denne salmen burde bli klassifisert som en hymne, altså en lovprisning av Guds navn og en presentasjon av hva det er verdt å love Gud for. I denne salmen er det Guds velsignelse som lovsynges; den gir kunnskap om Gud til alle; Gud er en Gud for alle.
 
Det som er slående i denne salmen, i alle fall for meg da jeg leste den nå, var att ordet folk i forskjellige former – folkene, folkeslagene, alle folk – brukes så mange ganger. På fire vers blir ordet brukt åtte ganger!
Guds folk er et begrep som fins i hele bibelen. Det brukes ofte for å beskrive kirken. Det er et sentralt bilde for å beskrive relasjonen mellom Gud og mennesker. Guds folk er en gruppe mennesker som hører sammen med hverandre og med Gud, og i Kristus har vi vårt samlingspunkt (?) og vår ledestjerne. I det vi kaller Gamle testamentet følgjer vi berettelsene om folket Gud valgte gjennom Abraham, vi leser om hvordan Gud følgjer og leder sitt folk. I Det nye testamentet brukes også bildet av folket, og særlig Paulus knytter an til den gamle pakt, at Gud oppfyller sine løfter i Kristus, og at vi alle nå kan inngå i Guds folk gjennom dåpen i Kristus.

Det er et sterkt bilde, som rommer et stort potensial til frigjøring og samhørighet, til likestilling og til utfordring av makt og hierarkier. Det er dette motiv vi møter i Galaterbrevet, likestillingen i Kristus gjennom dåpen. Men dette bildet er også risikabelt dersom vi blander sammen Guds folk med hvordan vi i et moderne samfunn tenker om vad et folk er. 
 
I Bibelen og gjennom den kristne historien finns en spenning mellom to syn: mellom det inklusive og det eksklusive, mellom det universelle, eller allmenne, og det partikulære, eller spesifikke, altså mellom det som åpner opp, slipper inn og det som henger om og stenger ute.
I salmen blir det lagt vekt på at alle folk skal prise Gud, og at Guds velsignelse skal gjøre Guds vei og frelse kjent blant alle folk. Dette er ett eksempel på det universelle eller allmenne sporet/synet. Gud ønsker frigjøring og velsignelse for alle. Da Abraham får vite at han skal bli far til Guds utvalgte folk, så tenker Gud (1 Mos 18:18) at i ham skal alle folkeslag bli velsigna. Samtidig fins det partikulære elementet der, utvalgtheten. Guds folk, som skiller seg fra andre folk. 
 
En vanlig kristen lesemåte gjennom historien har vært at dette var den gamle pakt, men nå er det isteden den nye pakten i Kristus som gjeller, og i dåpen er vi alle like. Uansett etnisitet eller bakgrunn, uansett sosial status eller kjønn er vi like i dåpen. Det er Paulus hovedbudskap i teksten vi leste, og den er en sentral dåpstekst. Det er et sant og viktig aspekt ved dåpen. Men hvis vi ikke har rett fokus, er det en fare for at vi leser teksten feil – på to måter: Den ene feillesningen fører til en erstatningsteologi, altså et forenklet bilde av at Guds løfter til det jødiske folket har opphørt og at den kristne kirken nå har erstatta jødene som guds folk. Det er en farlig vei som har ført til mange uheldige antisemittiske tolkninger gjennom tidene. Dette var ikke Paulus synsmåte, i Romerbrevet for eksempel argumenterer han for at Guds løfter til jødene ikke har opphørt med Kristus.

Den andre feillesningen går ut på å tenke seg dåpen som noe som danner et nytt «vi» som dermed trenger et «dem», de andre som ikke telles in og som vi kan bruke for å definere oss som kristne. I dåpen er vi elle like, men bare vi som er på innsida.
Den svenske teologen Sven Hillert har beskrevet dette gjennom å bruke bildet av en favn som blev til en mur. Loven i den gamle pakt var tenkt som en inkluderende favn, til beskyttelse for et sterkt sosialt ansvar. Hevn skulle ikke bli brukt, og rettsordenen skulle bygges på proporsjonalitet; det fins et særlig ansvar for enker og fremmede, altså de svakeste i samfunnet. Hensikten med loven var ikke utelukking, men en inkluderende favn. Men den ble brukt for å skape et skille mellom mennesker, en grense som pekte ut di som var rettferdige og de som var utenfor. Hillert mener at det, fins en fare for at dåpen blir brukt på samme måte. Hensikten er inkludering, en total likestilling mellom mennesker for Gud og i fellesskap med Kristus. Men det fins en fare for att dåpen blir en mur, en grense mellom vi og dem, at vi kristne på innsida stenger andre ute og bruker dem som motbilde.

Denne prosessen, å skape et «dem» for å konstituere et «vi», har blitt studert mye i den postkoloniale forskningstradisjonen der en viktig metode er å nærlese tekster på en maktkritisk måte. Der kalles denne prosessen andregjøring, eller othering på engelsk; gjennom måten man beskriver mennesker og grupper på, skaper man på en uuttalt måte en tydelig forskjell mellom oss og dem; de beskrives på en måte som gjør dem til noe helt forskjellig, noe helt annet enn oss som inngår i vi. På den måten kan tankemåter opprettholdes der det framstår som rimelig å gjøre forskjell på mennesker, der de som inngår i dem ikke kan ha de samme rettigheter og muligheter som «vi»; menneskene som regnes til «dem» blir ikke sett som hele mennesker med samme drømmer og lengsler, kapasiteter og utfordringer, styrker og svakheter som «vi».

Denne typen andregjøring er mye vanligere enn vi kanskje vil tro i våre hverdagslige sammenhenger – i stereotype mediebilder, i politiske taler, i måten som mennesker snakker sammen på. Ikke minst i tider preget av økt spenning mellom grupper er andregjøringen lett å gripe til. Vi kan kanskje se det tydeligst i måten som utsatte grupper beskrives på – romer, asylsøkere, flyktninger, men og andre sosialt svake grupper i vårt eget samfunn. Det kan og vare måten som konflikter langt borte brukes før å mistenkeliggjøre mennesker i vår nærhet på, hvilket ofte gjørs når det gjeller muslimer for eksempel. Og hvis vi kristne ikke er på vakt, er det en fare for at samme tankesett kommer in også hos oss. At vi begynner å definere oss i kontrast eller til og med i konflikt med noen som vi tenker er de «andre».

Men en kristen identitet, det å være Guds folk, kan aldri være noe som defineres i forhold til noe «annet», eller i forhold til en grense til noen som ikke får være med. Guds folk defineres ut ifra hvem vi hører til, og det er Kristus. Når vi i dåpen iklæs Kristus, og dåpen gjør os likestillte, er det ikke for å markere innafor og utenfor, men for å betone hvem som er sentrum – Kristus. Favnen trenger ikke bli en mur, hvis vi kan se hvem som står i sentrum istedenfor å være opptatt med grenser eller å definere hvem som er inne og ute. Kristus, ikke meg. I dåpen blir vi kledd i Kristus, og Kristus får ta plass i oss. I evangelieteksten sier Døperen Johannes at nå var tiden da Jesus skulle vokse -- han selv skulle avta. Det er og ett mønster for hvordan vi kan leve i våres dåp: vårt jeg, vårt ego får avta mens Kristus og vårt fellesskap med ham får vokse i oss.

Dåpens sak er tilhørighet, inkludering og likestilling – frigjøring i dess videste mening. Frigjøring fra synd og død til nytt liv. Frigjøring fra de makthierarkier mennesker bygger, og til likestilling og kjærlighet. Frigjøring fra ensomheten, og til et fellesskap med Kristus og med Guds folk i alle tider og på hele jorden.
I salmen synger alle folkeslag Guds lov. For å være Guds folk og synge med i sangen trenger vi ikke å bli like, og vi trenger ikke stenge andre ute. I Kristus fins plass for ulikhet og mangfold, og hvordan Guds relasjon til andre ser ut er ikke opp til oss å dømme. En annen svensk teolog, Anna Karin Hammar, har kalt dette for en partikulær universalisme - vi kan møtes over grensene i fellesskap nettopp i det som er våre partikulære fortellinger. 
 
Vår fortelling er den om Kristus, hvordan Gud av kjærlighet selv ble menneske og gjennom sin egen død og oppstandelse har vunnet seier over døden, en seier vi får del av i dåpen. Det er det partikulært kristne. Men hvordan andres fortellinger om Gud ser ut, og om vår er den eneste mulige og sanne, det er det ikke vår oppgave å avgjøre; vi kan møte andres erfaringer av Gud i deres partikulære fortellinger.
Vår oppgave, er å prøve å leve i vår dåp. Å gi plass for Kristus, å gi den kjærligheten og frigjøringen videre, gjennom å fortelle om Jesus, ved å dele vin og brød, gjennom tjeneste til våres naboer. Og når vi mislykkes, be om tilgivelse og stole på at Guds nåde bærer oss gjennom livet og bortom døden. Og at vi sammen med alle folkeslag får synge Guds lov og pris.