Rydde for å gi plass til det viktigste

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på Første søndag i Advent 29/11 2015. (Språkkommentar för svenska läsare: att rydde betyder röja, rensa och används både i mer vardaglig bemärkelse att städa, rensa, och att bereda plats. Psalmen Bereden väg för Herran, som nämns i predikan, heter alltså Rydd vei for Herrens komme på norska.)

Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette? Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»

På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»

Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over. Matt 21,10-17

Første søndag i Advent betyr nytt kirkeår. Etter kirkeårets siste søndager med temaer kring den ytterste tiden retter vi nå øynene mot Jesus komme i denne verden. Rydd vei, for nå må vi forberede oss på at Gud blir menneske i Jesus. Advent høres ut som vente, da vi venter på Julen. Men ordet betyr egentlig komme, så dette er en tid for forberedelse for Herrens komme.
Adventstiden er en forberedelsestid, men ikke lenger som før en fastetid. Vi har noen tegn igjen på fasten, som den lilla faste fargen på adventslysene, men ellers er det snarere overflod enn sparsommelighet som setter sin preg på denne tid på året. Vi svømmes over med reklame for ting å gi i gave til hverandre, for mat og godteri, for pynt og glitter, alle ting en MÅ ha for at det skal bli en ordentlig jul. Og på mange måter begynner julefeiringen med fester, julebord og kaker allerede nå og pågår hele desember. En tid for kos og hygge.
Og det er jo ikke feil med kos og hygge og feiring i seg selv, og gløgg og julebord og å planlegge gaver er for mange en del av ritualet, en del i høytiden. Men dette er og en tid nå forskjellene mellom de som har alt i overflod, og de som har nesten ingenting, blir som synligst. Julehandelen pleier å slå rekord hvert år, samtidig som antallet flyktninger i verden og her i vårt land er høyere enn noen gang siden andre verdenskrig. Noen er altfor travle med alle kalas de må gå på og alle ting de må fikse med, mens andre ikke har noen som inviterer dem til noen ting i det hele tatt. Og når vi konsumerer mye mer enn vi trenger, øker vi det forbruk av jorden ressurser som på sikt rammer jordens fattige.
I teksten vi leste nettopp, er det ikke så mye kos og hygge. Jesus kommer inn i Jerusalem, og det blir stor uro. Det ordet som er brukt i grunnteksten er egentlig litt sterkere enn «uro», snarere at Jerusalem ble ristet, som et jordskjelv. I nærheten til Jesus skjer ting, ting blir klarere og stills på sin spiss, og det betyr ikke alltid kos og hygge. Tvert om, oftest.
Jesus kommer til templet og ser hvordan de selger og veksler for di at folk skal kunne ofre eller gi gaver til templet og den religiøse etablissement, og han blir sint og rydder dem ut nesten med vold. Det finns litt forskjellige synsmåter bland bibelforskere om hvordan man skal tolke Jesus reaksjon – noen mener at det er det kommersielle som gjorde ham opprørt, at de kjøpte og salget på tempelplassen. Andre mener at det var offerkulten, som jo lå bak at det fantes en markedet der, som han ville bli kvitt. Uansett var det en provokasjon mot de mektige i tempelet. Når han siden helbredet det lame og blinde, og lat barna synge de ord som antyde at han var Messias, ble det for mye for dem.
I denne fortellingen ser vi tydelig hva Jesus prioriteringer ligger. Kanskje er det å gjøre det litt enkelt for seg, og gjøre en direkte kobling mellom de som drev å kjøpte og salget i tempelet, og dagens julehandel og reklame. Men Jesus viser, som så mange andre ganger, at de han vender deg til ikke er makten og den fromme elite, men de små, svake, syke og marginaliserte. Jesus rydder tempelplassen for å gi plass for de minste, som i Guds rike skal bli de største.
Vi begynner vårt nye kirkeår med forberedelsestiden for herrens komme, adventstiden. Rydd vei for Herrens komme, synger vi salmen, og kanskje kan vi i denne adventstida få lure på det: hva kan jeg rydde, hva trenger jeg å rydde for å gi plass for Gud i livet mitt. Hva er det viktigste i livet mitt, som jeg egentlig vil skal få stå i sentrum, men som ofte prioriteres ned av bekvemmelighet, tidsmangel, andres forventninger? Å rydde plass for Jesus i livet mitt, kan bety å gi mer plass og tid for bønn, bibellesning og refleksjon. Det kan også bety å gi plass og tid for andre mennesker – Jesus møter oss i de minste som er hans og våre søstrer og brøder. Det kan kanskje og vare rent konkret sånn at vi kan rydde bort ting vi ikke lenger trenger men som kan varme noen som fryser eller møblere et hjem for noen som nylig kommet hit men forlatt alt på veien.
Jesus utfordrer oss, men det er en utfordring i glede. Ting rister i nærheten til ham, men på en god måte. Når vi gir plass for ham, og for det viktigste i livet, kan det bety å bli ristet i bekvemmeligheten, men ikke i å tape noe annet enn det som står i veien. Og det er ikke gjennom våre anstrengelser og arbeid som Gud kommer inn i verden og våre liv, men helt av hans egen kjærlighet og nåde. De vi kan gjøre er å ta imot, å rydde plass. Å synge: velsignet være ham som kom i Herrens navn.

Helgener - forebilder i å være salt og lys i verden

Preken på Allehelgensdag 1 nov 2015, i Trefoldighetskirken.

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! Matt 5,13-16

Allehelgensdag er en litt spesiell høytid – fordi vi både feirer helgener gjennom historien, og minnes våre egne døde. Mange av dere har sikkert tent lys på kirkegårder eller i kirker denne helga, og i mange kirker leses navnene på de som er gått bort under året. Denne kombinasjonen av å minnes dem vi kjenner, som har dødd, og kanskje sjølve døden, sammen med helgener, finns i flere andre kulturer og tradisjoner. Halloween som har begynt å spre seg her til lands er en slik tradisjon, og i Mexico og mange andre spansktalende katolske land feires Dia de muertos samme helg. Det virker som det er noe veldig folkelig i alle disse feiringene; et behov av både å minnes våre døde, og samtidig la død og sorg komme nær. I vårt moderne samfunn holdes døden ofte på avstand, men denne helga lar vi den komme nærmere.

Kanskje føles ikke koblingen mellom helgener og våre egne døde likenaturlig for alle. Helgener kan virke fjerne, som uoppnåelige annerledes mennesker – ja, knapt som mennesker i det hele tatt. I vår lutherske tradisjon vet vi ikke alltid helt hva vi skal gjøre med helgener – vi ber ikke til dem som i den katolske tradisjonen, men de fins fortsatt der et sted. Kan de lære oss noe?

I evangelieteksten i dag taler Jesus til sine disipler og til alle som hadde kommet sammen, om å være jordens salt og verdens lys. Rett før denne teksten kommer saligprisningene, der Jesus sier: salige de som gråter, de skal bli trøstet, salige de forfulgte, de skal få sin lønn i himmelen. De som er jordens salt og verdens lys, det er de som er fattige og ydmyke, de som blir hånet og forfulgt for sin tro.

Saltet, det er både noe som gir smak, og som bevarer matens gode egenskaper. Det er og noe som er litt skarpt, som ikke stryker medhårs som det søte. Et lite lys kan fylle et helt rom når det får synes, og et lys kan varme og gi klarhet, men det kan og lyse opp det som noen vil ha skjult. Bildene Jesus bruker, peker ut en måte å leve på som ikke alltid er enkel, men som handler om å være trofast mot sin tro, sine oppgaver og sin samvittighet.

Det var det mange av de som er blitt forklart som helgener, var. Jeg tror ikke alle helgener nødvendigvis var overlegent moralske mennesker. Og noen av dem hadde nok vanskelige liv. Først og fremst er de forbilder i tro. Dee la troen sin få konsekvenser for hvordan de levde sine liv. For noen av dem– ganske mange – førte det til martyrdøden, for de ble forfulgte, men holt fast i troen. For noen betydde det å forlate alt og leve nær Gud, for noen å selge alt de eide og gi til de fattige, for siden å tjene fattige og syke. For noen betydde det å utfordre makten og stå på de fattiges og undertryktes side. De var salt og lys, de var en by på et fjell som ikke kunde skjules. Og de holt ut selv om det kostet dem mye.

Helgeners viktigste funksjon for oss tenker jeg er akkurat det, å være forbilder når det gjelder å leve ut troen vår. Vi kan ikke gjøre alt, men fortellingene om mennesker som lot troen sin få store konsekvenser i livet sitt, kan hjelpe oss til å la troen få konsekvenser for oss og. Ikke fordi vi må gjøre visse ting eller leve moralsk rett for å ha en relasjon til Gud, tvert om! Når vi hviler i at vi allerede er elsket av Gud, kan vi la den kjærligheten, den nåden, få uttrykke seg i tjeneste for andre mennesker.

Når vi kommer nær døden, enten ved at noen nær oss dør eller blir syk, ved at vi høytideligholder en dag som allehelgensdag, eller fordi vår egen død nærmer seg, så bli også livet satt i ett annet lys. Mange har erfart at prioriteringene i livet blir annerledes når vi blir påmint om at tiden i dette livet er begrenset. Vi vet alle at vi en dag skal dø, men noen ganger blir det særdeles tydelig for oss. Kanskje kan helgenene være forbilder også i den situasjonen, for mange fortsatte å leve sine liv uten redsel for døden, trofaste mot sannheten og de oppgavene de hadde.

Til denne søndagen hører det også med å tenke på himmelen, om hva som skjer etter døden.  Ikke minst i salmene fins det poetiske beskrivninger om den store hvite flokk foran Guds trone, om den salige dag da vi skal sitte til bords i himmelriket. Håpet om at døden ikke er slutten er en sentral del av det kristne håp, som har sin grunn i troen på at Jesus har overvunnet døden. Men det kristne håpet i sorgen er ikke bare et håp om liv etter døden, eller at Gud en gang etter tidens slut skal gjøre allting nytt. Det er og et håp om liv og oppstandelse i denne verden, i dette livet. Om at midt i det som er død og lidelse, kan livet fortsatt gro. I det som blir mold på høsten og virker som dødt hele vinteren, fins allerede frøet til det nye livet om våren. For den som er rammet av sorg og tap, kan det fortsatt finnes håp om en ny tilværelse selv om det virker umulig akkurat nå.

Å leve som kristen er å leve i denne spenningen, i håpet og lengselen etter Gudsriket utenfor tiden, og å leve i oppgaven vi har med å spre Gudsriket i denne verden. Å leve som kristen er ikke å leve vendt bort fra verden, skaperverket og menneskene, men å leve i håp og i tjeneste også for dem vi har omkring oss. Guds kjærlighet er større enn vi kan ane, er sterkere enn døden og bærer oss bortenfor tid og rom. Vi erfarer samme kjærlighet ved og ta imot og gi videre trøst, håp og tjeneste for helt vanlige mennesker i vår vanlige verden. Og når sorg, lidelse og død kommer altfor nær, husk på at Jesus har erfart samme sorg, samme smerte og til og med samme død. Slik kan vi være salt og lys i verden, med håp om liv etter døden og sorgen både i evigheten og i verden.