Julens budskap: Du er ikke alene

Preken på julaftensgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 24 desember 2016.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

    Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:   

    «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden

     blant mennesker Gud har glede i!»

 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. (Lukas 2,1-20)

Jeg forkynner dere en stor glede! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i! Englenes ord er fulle av store følelser og høytid, der de synger midt i julenatten for gjeterne. Ordene er sikkert kjente for mange av dere. Så mye er så kjent for mange med juleevangeliet, ja en stor del av hele julefeiringen er for mange nettopp det kjente, å gjøre slik som det er hvert år. Den samme maten, de samme sangene, tradisjoner og gjentakelse. Og noen ganger så skjer noe som gjør at det ikke er helt som det alltid har vært. Familier og livene våre forandres av forskjellige årsaker som nye barn, nye kjærester, separasjoner, barn som blir voksne og flytter eller får seg jobb med juleturnus, kanskje har noen blitt syk eller gått bort. Uansett om alt er slik det alltid pleier å være, eller hvis noe er helt nytt i år på godt eller vondt, så er noen ting i julefeiringen kjent og samme som de alltid er. Som engelens ord til gjeterne i natten der utenfor Betlehem.

Også i det svært kjente, kan man noen ganger oppdage nye ting i. Særlig hvis man stanser opp ved en litt detalj. Så Jeg har ikke tenkt å snakke så mye om Josef og Maria, eller stallen og dyrene, eller den lange veien mellom Nasaret og Betlehem. Nei, jeg har tenkt å stanse ved engelens ord, og særlig to ord: Glede og fred.

Jeg forkynner en stor glede, en glede til hele folket, sier engelen. At Jesus blir født er virkelig en stor glede. Det lille barnet i krybben er tegnet på at vi ikke er alene i verden. Navnet til Jesus betyr «Gud med oss», og at Guds sønn blir født i verden betyr akkurat det. At Gud er med oss, at vi ikke er forlatt. Vi har anledning å glede oss.

Når engelen har fortalt om barnet som skal bli født, kommer hele englekoret og synger om Ære åt Gud og på jorden fred. Disse ordene blir sunget hver søndag i våre kirker, og vi sang dem ista også. Freden finns også med som et viktig ord profeten Jesajas ord som vi hørte, om at hans navn skal være fredsfyrste. Fred på jorden var nok like langt unna den gangen som i dag – Palestina var okkupert av Rom, og manntallet som var årsaken at Maria og Josef reist til Betlehem, var en del av okkupasjonsmaktens kontroll over sitt territorium. I dag møter vi de mest grusomme bilder fra krig inn i vår egen stue på tv-nyhetene. Fortsatt forkynner englene at Guds vilje for jorden er fred, og at Jesus er et tegn på nettopp dette.

Glede og fred er to ord som jeg tenker at mange forbinder med julen, ikke bare i juleevangeliets fortelling men også i hvordan vi tenker og håper at julefeiringen skal være. Glede over å samle venner og familie, over god mat og fine gaver, over alt som er godt og fint. Julefreden skal senke seg, alle er førnøyde og tilfreds, alt er klart i god tid uten stress og blir nettopp som vi tenkt oss. Kanskje har noen av dere en julefeiring som blir akkurat sånn, men min erfaring er at det sjelden blir alt man håpet. Den eventuelle julefreden har ofte hatt et langt forspill av stress og uro, og tiden, energien og pengene rekker ikke alltid til alt vi håpet. Gleden finnes for mange, men kanskje ikke så udelt som vi tenker oss. Og for noen er julen en smertefull påminning om alt man ikke har, av familie eller resurser. Da kan både freden og gleden føles langt unna.

Men den glede, og den fred, som engelen snakker om, den kan fortsatt finnes der. For det et ikke en glede eller fred som handler om at vi skal leve opp til våre egne eller andres forventninger overfor hvordan jula skal være. Det blir fortsatt jul, Jesus-barnet blir fortsatt født, selv om alt ikke ble som vi håpet. Julens budskap, at Gud er med oss, at vi ikke er alene, at Guds kjærlighet er større enn vi kan skjønne, det gjelder uansett hvordan livene våre er eller hva vi klarer av.

Og den gleden, og den freden, kan vi prøve å dele med hverandre, og med andre. Ved å senke skuldrene og være glade for det som ble, mer enn å grue oss for det som ikke ble. Ved å dele med oss av de ressursene vi har – inviter noen på mat og hygge, gi en gave eller frivillig innsats til en organisasjon som arbeider for noen som trenger det, eller engasjer deg for å gjøre verden til en mer fredelig og rettferdig plass. Ved å se at freden begynner her hos oss – hvordan vi er mot hverandre og ikke minst mot mennesker som vi ikke kjenner eller som vi oppfatter som like oss.

Englene synger om glede og fred, og vi får synge sammen med dem i julens kjente sanger. Uansett hvis julefeiringen vår er akkurat som den alltid har vært og akkurat sånn som vi vill ha den, eller om gleden og freden føles langt unna, er Jesus-barnet født i dag for oss. I en verden fylt av både krig og lidelse, og glede og kjærlighet, av mas og stress og vennskap og ro, er julens budskap til hver og en av oss: Du er elsket. Du er ikke forlatt. Du er ikke alene.

Julegaver som virkelig teller

Preken/tale på julegudstjeneste for Møllergate skole (år 1-7), i Trefoldighetskirken 20.12.

Nå har vi hørt Julefortellingen på to måter: først i juleevangeliet om hvordan Josef og Maria kommer til Betlehem, barnet blir født, og englene kommer å forteller geitene om barnet som er blitt født. Og i julespillet kommer fortsettelsen på fortellingen, om hvordan stjernetydere og konger kommer fra langt øst for å gi gaver til barnet. Barnet som kalles konge, selv om det ikke er en vanlig konge i et palass, men i en enkel stall.

Det er mange ting i denne fortellingen som vi fortsatt kjenner igjen i vår julefeiring nå for tiden, selv om fortellingen er veldig gammel. De vise mennene fra øst så en stjerne som ble tent, og stjerner bruker vi jo i julefeiringen. Vi tender også lys, slik som den første julestjernen ble tent. Noen har kanskje en julekrybbe hjemme, med små modeller av Josef og Maria og Jesus-barnet, og eselet og oksen og geitene og alle andre fra fortellingen. Akkurat i år har vi ikke noen krybbe her i kirken, men de finnes i mange kirker og i mange hjem også. Også kommer de vise mennene med gaver til Jesus-barnet, og julegaver har vi jo i dag også.

Det er sikkert noen av dere som gleder dere til gaver, og det er jo selvfølgelig en fin ting å både gi og få gaver. Kanskje har dere noen særlige ønsker, noe som dere særlig håper på. Kanskje får du det, kanskje ikke. Men de aller viktigste gavene, det er ikke sånne som man kan slå inn i en pakke. De ting som er aller mest verdifulle, det er ting som man ikke kan kjøpe. Som for eksempel vennskap. Som kjærlighet. Som å stole på noen. Som å ha gøy sammen. Som å føle at man er en i gjengen. Det er gaver som man ikke bare gir hverandre til jul eller bursdag, men som vi kan gi til hverandre hver eneste dag.

Sånn er det også med Gud, og Guds kjærlighet. Den er en gave til oss, som vi ikke kan kjøpe med penger. Men heller ikke kan prøve å kjøpe med å være flink eller gjøre allting rett. Fordi Gud elsker hvert eneste menneske, akkurat som vi er, uansett hvordan vi ser ut, eller hvor vi kommer fra, hvis vi er flinke eller snille eller ikke. Uansett vem vi er, har vi alle samme verdi, og er like mye elsket av Gud.

Jeg sa litt tidligere, at vi tender mye lys i advent og jul, og det henger sammen med stjernen som ble tent. Lysene skinner i mørkret, slik som stjernen gjør, og viser vei og gjør at vi ser hverandre. Vi kan også tenne lys – sånn helt konkret og praktisk. Noen tenne de fire adventslysene her tidligere, og som dere ser finnes det lyskasser og en lysglob for lystenning her i kirken. I slike kan man forsiktig tenne ett lys, når man er i kirken, og hvis noen vil tenne et lys etterpå kan man gjøre det. Men vi kan også være som lys for hverandre. Som lyser opp i mørkret og viser vei for hverandre. Det er en julegave som vi kan gi til hverandre hver dag, uansett om det er jul eller ikke.

Håpet mellom "allerede her og nå" og "ikke enda"

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken 2 søndag i advent, 4. 12 2016.

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» (Joh 14,1-4)

 

La ikke hjertet bli grepet av angst! Når jeg leste prekenteksten denne uka tok de ordene tak i meg. Fordi denne høst har nok hjertet mitt blitt grepet av angst noen ganger. Det finnes mye i verden å uroe seg over. Isene på Arktis smelter mye raskere enn vi trodd, og snart er kanskje klimatiltakene altfor små og altfor seine. Særlig hvis ikke alle land i verden vil ta sin del av ansvaret. Antallet flyktninger i verden er flere enn noensinne, mens de politiske bevegelser som vokser raskest i vestlige land er de som vil lukke grenser og ikke se problemene som felles. Internasjonal politikk blir alt mindre forutsigbar, med militær rustning og risiko at de krig som mange av oss prøver å holde på avstand, kommer nærmere også oss i Europa. Kanskje er ikke jeg de eneste her som har latt hjertet mitt bli grepet av angst innimellom.

Jesu ord om å tro på ham, og stole på at han ikke vil forlate oss, kommer fra avskjedstalen. Hans siste kveld sammen med disiplene, når han innstifter nattverden og forbereder dem på at han skal dø – selv om disiplene ikke riktig tar det inn overfor seg – har i Johannesevangeliet blitt fortalt i formen av en lang tale og forbønn. Jesus ber for og taler til disiplene sine, men ikke bare de som er tilstede i rommet, men til hele kirken. Og dermed også til oss.

Jesus vet at han skal dø, men at det ikke er slutten. Selv om han må gjennom smerten og lidelsen, og for en stund forlate disiplene, har døden og lidelsen ikke det siste ord i fortellingen om verden. Han viser til at til slutt skal kjærligheten seire over døden, selv om det ikke ser sånn ut nå. Det er ikke heller egentlig noe nytt han sier her. Gjennom sin undervisning har Jesus snakket om Guds rike, som noe som både er tilstede her og nå, innom oss og mellom oss, og noe som skal bli fullendt en gang. Vi kan ane Guds rike, og det kan bryte fram i noen øyeblikk, i noen sammenheng. Men vi lever her og nå, i denne verdens kår, og ikke helt i Guds rike. Livet med Gud i denne verden er et spenningsfelt, mellom «allerede her og nå» og «ikke enda».

Adventstiden og desember er i vår kultur fylt av kos og kommers, og med blikket helt rettet mot jul. Og selv om kirkens blikk også er rettet mot jul og mot Jesus som skal komme, så er det en annen typ av ventetid, slik som vi snakket om i samtalen. Adventstekstene retter ikke fokus så mye på julefeiringen som skal komme, men mere på vem som skal komme, og hva det betyr for oss. Adventstid er ventetid, forberedelsestid, og nærvær. Et mellomtid, sterkt preget av dette spenningsfelt av «her og nå» og «ikke enda».

Dette spenningsfelt kan være vanskelig og konfliktfylt, mellom mennesker og inni oss. Hvordan kan all denne lidelse bare få fortsette i verden, hvis kjærligheten er sterkere enn døden? Hva kan jeg gjøre for mennesker, når verden fungerer som den gjør? Hvorfor gjør jeg, som Paulus skriver, ikke det gode som jeg vil gjøre, men så ofte det onde som jeg ikke vil? Håpløsheten og mistroen, angsten kanskje, kan jo virke som den fornuftige reaksjonen når verden er slik den er.

Men Jesus prøver å gi oss håp. Håpet, som ikke lar seg knuses. Håpet at vi kanskje må vente, men at vi ikke er alene. At det finnes mange rom hos Gud, det finnes plass til oss, uansett hvilke vi er og hvordan livene våre har blitt.

Når angsten over verdens lidelse og urettferdighet griper om hjertet mitt, prøver jeg ibland å be Sinnsrobønnen. Denne kjente bønn har sin opprinnelse fra anonyme alkoholiker, men er bruks av mange mennesker rundt om i verden.

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Den første delen tenker jeg er knyttet opp mot temaene i teksten og som jeg løft her. Sinnsro er vel nettopp motsatsen til angst. Å tro på Gud, hvile i håpet, se ting an og ikke la seg reves med. Vi trenger sinnsro sammen med håpet.

Men denne høst har jeg alt mere festet meg ved bønnens andre ledd. Å be om mot til å forandre de ting jeg kan. For det finnes en risiko i å bli altfor rolig, at ventetiden i håpet isteden blir en oppgitthet. Å trekke seg tilbake fra verden, å slutte opp med å bry seg. Å ha sinnsro overfor de ting som ikke kan forandres er ikke det samme som å bare se til sitt eget eller kutte ut de ting man ikke vil vite av. Nei, å vente i håpet, å ta inn over seg spenningsfeltet av å leve i «allerede her og nå» og «ikke enda», handler om å kunne sortere. Noen ting er ikke enda, og på de må vi vente. Men Guds rike kan også bryte igjennom allerede her og nå, noen ting kan vi faktisk forandre. Våre handlinger kan ikke erstatte Guds kjærlighet, vi kan ikke gjøre ting av egen kraft. Men ved at vi allerede er elsket av Gud kan vi gi kjærligheten videre. Vi kan bruke de ressurser vi har og de muligheter som gis oss, til å vise på håpet, på troen og kjærligheten.

I adventstidens spenningsfelt, når vi lever både i nåtiden og i det som skal komme, er bunnplaten hele tiden den samme. Jesus selv. Han er den vi venter på, men også den som allerede er her. Tro på meg, sier han. Håpet om at hans kjærlighet en gang skal ende all lidelse og vår egen angst, det håpet får vi be om att skal bære oss i adventstiden.

Sammen i håpet om ett liv som aldri dør

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken Allehelgensdag, 6 november 2016. En innspilling fra det økumeniske eventet i Malmö arena der biskop Munib Younan høll talen som blir sitert her, finnes her. Mer informasjon om hele den felles markeringen av reformasjonen finnes på den Norske kirken sine sider.

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
«Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.

Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.

Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!

Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene. (Luk 6,20-23)

Denne helg har mange mennesker rundt om i vårt land tent lys på graver og i kirker, navnene på de som gått bort i løpet av året har blitt lest opp i kirkene – i Lovisenberg kirke i vårt sokn, og mange har søkt seg til kirkene for å lytte på flott kirkemusikk knyttet til temaer om sorg, død og håp. Det er en veldig folkelig feiring, svært betydningsfull for mange og en anledning å la også vanskelige ting få plass i en høytid. Sett til tekstene i kirkeåret, og også navnet på dagen, er det jo ikke fremst våre egne pårørende som har vært fokus, men helgenene, de som levd før oss og som kirken felles minner og høytideligholder. Men disse to temaer trenger ikke stå i motsats til hverandre. Vi kan både minnes de vi selve savner, og minne på de som gjennom historien har vært førebilder i tro og liv.

I dødens nærvær, når vi blir minnet på hvor kort og sårbart livet er, og at vår egen tid slik som alle andres er begrenset, så blir også livet viktigere. Dødens realitet vekker ikke bare tanker om just døden, men også hvordan vi lever livene våre her og nå, da vi ikke vet hvor mye tid vi har igjen.

Teksten vi lest i dag handler jo ikke direkte om død og savn. Saligprisningene som dette kjente sted kalles handler både om Guds blikk for de fattige og fortrykte, som så ofte blir løftet opp i Lukasevangeliet, og trøst for oss som strever. Når vi sulter og gråter, er fattige og forfulgte, så er ikke det sånn det alltid vil bli. Det finnes håp om en annen fremtid, i det evige livet men også i denne verden. Og en dag som denne når vi også minnes helgenene kan de nok ofte bli beskrevet slik som i saligprisningene. Helgener har funnets i forskjellige tider og plasser og med forskjellige skjebner, men mange av de hadde strevsomme liv, der de levde i tro og tjeneste for andre selv om de kostet dem mye, mange ganger måtte de dø for sin tro.

Vi har litt vanskelig for helgenene i vår lutherske tradisjon, alt siden Luther og de reformatoriske teologene tok avstand fra at direkte be til helgene samtidig som de ikke helt ble avskaffa, har de hatt en litt uklar plass i lutherske kirker. I noen perioder har de vært nesten helt borte, og brukt som nærmest som våpen i forsøkene å markere avstand fra den romersk-katolske kirke. De som var forbilder i troen har isteden blitt brukt som midler for splittelse og kamp mellom trossøsken.

Sist uke var jeg så heldig og hadde mulighet å være med når kirkehistorie ble skrevet, ett viktig steg i forsoning mellom lutherske kirker og den romersk-katolske. 500-årsminnet av den lutherske reformasjon begynte på reformasjonsdagen med en felles gudstjeneste ordnet av det lutherske verdensforbund og Vatikanen i Lunds domkirke, samme by der Lutherske verdensforbundet ble stiftet for 70 år siden. Paven sammen med den lutherske biskopen Munib Younan fra Jerusalem skrev under et dokument med fem satser for forsoning og fremtid, om felles tjeneste for verden, og etter gudstjenesten fortsatte det med et stort møte i Malmø arena der disse leden også var med. Der var jeg, sammen med titusen andre kristne av forskjellige tradisjon, samlet under temaet Together in hope, sammen i håp.

Dette var selvfølgelig en stor opplevelse, men ikke mest for pavens stjerneglans eller den proffe musikken eller de fine talene. Det som gav det største inntrykk på meg, var fokuset på forsoning, fred og tjeneste for verden. I musikk, taler, vitnesbyrd og bønn, var fokus på at vi som kristne er kallet til fellesskap, ikke fremst for vår egne, men for verdens skyld. Mye plass ble gitt i programmet for temaer som klima, flyktninger, fred og forsoning. Ikke bare mellom lutheraner og katolikker, men mellom alle folk. Og det er noe som ikke bare trenger ord, men handling. Og det trenger håp. Det håpet har vi i Jesus Kristus. I Jesus har vi håpet at døden, det vonde, sorgen og lidelsen ikke har det siste ord, men at livet seirer over døden til slutt. Den seieren skal bli fullkommen en gang, men allerede her og nå gir den oss håp og inspirasjon til å arbeide for en mer reddferdig verden. Biskop Younan sa det slik i sin tale i mandags: Since we are liberated by Gods grace, we have no option but to work for justice in this world. For there can be no peace in this world without justice. Altså: da vi er frigjort av Guds nåde, har vi ikke noe valg annet enn å arbeide for rettferdighet også I denne verden. For det kan aldri bli fred i denne verden uten rettferdighet.

I saligprisningene som vi leste, gir Jesus oss ikke bare trøst om fred i himmelen, men et kall til rettferdighet og fred i denne verden. Vi, de som følger Jesus, er de fattige, sørgende og utstøtte – og trenger å være akkurat der, blant de fattige og undertrykte. Lønnen blir stor i himmelen, men vår oppgave er også å spre Guds rike best vi kan i denne verden. Håpet om kjærligheten som er sterkere enn døden er også et håp om liv og nye muligheter i denne verden.

For den som sørger noen nær kan det være tungt, og håpet føles langt unna. Dette er en tid for sorg, og sorgen må få ta den tid som trengs. Men sorgen henger sammen med kjærlighet – det er jo fordi vi elsket noen som vi sørger den – og etter hvert kan den kjærligheten også finne nye veier. Den menneske som vi tapt kan ikke erstattes, men kjærligheten har evner til å ta ukjente veier – både i form av mennesker å være glad i, og tro og håp i verden, et engasjement for mennesker omkring oss.

Gud kaller oss, ikke nødvendigvis til å være helgener, for vi har alle begrensede evner og ressurser. Men vi er kalt til å leve for hverandre, og la troen på det evige håp også gi tro og håp til arbeid for skaperverket og menneskene her og nå.

Leve i verden til din time kommer

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 23 søndag i treenighetstiden, 23 oktober 2016. Salmen som blir nevnt i preken er Herre når din time kommer av Svein Ellingsen, nr 510 i Norsk Salmebok (finns översatt till svenska av Olle Nivenius som SvPs 174, Herre när din dag är inne).

 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.  Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.

Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det. (Matt 24,35-44)

Dere vet ikke hvilken dag eller time Herren kommer, sier Jesus i teksten i dag. Er det en trussel eller et løfte?
Tekster slik som den vi lest her, har ofte blitt lest som en trussel. Fortellingene om Jesu gjenkomst, om dommen og Herrens dag, har blitt brukt – bevisst eller ubevisst – til å skremme mennesker med. Pass på, for Herren kommer som en tyv om natten. Ofte har det nok ikke vært en bevisst bruk av skremsel og trussel, men likevel finnes mange vitnesbyrd av ikke minst at barn har vært redde for at Jesus skal komme tilbake når som helst og dømme en for alt galt man tror de ha gjort og tenkt. Ikke bare barn, også voksne har i tider levet i redsel for dommen. Ikke minst i de kristna sammenhenger der dette blitt lagt stor vekt ved. All forkynnelse om alvoret i de ytterste tingen trenger selvfølgelig ikke å bety trussel og angst, men dessverre finnes det mange kristne som kan vitne om slike erfaringer, og også kristne lederskap som brukt en slik forkynnelse for sin egen makt.
Men fortellingene om Jesu gjenkomst er – i Bibelen og blant kristne – ikke bare en trussel, men blir også lest som et løfte. At Jesus skal komme og stille alt til rette, at lidelse og ondskap i denne verden skal få et slutt. I vår tid har det blitt vektlagt ikke minst av frigjøringsteologene – undertrykkelse og urettferdighet er ikke noe som kommer fra Gud, men en del av en fallen verden, og en dag skal Guds rettferdighet sette en ende til denne lidelse. En lignende fokus finnes i salmen som vi sang rett i begynnelsen på denne gudstjenesten:

Herre, når din time kommer, åpenbarer du ditt rike
og i klarhet får vi skue alt det skapte, frigjort, fullendt!
Vi skal se deg som du er!

Guds rike, som vi kun kan ane i denne verden skal en dag bli helt og fullt. Uansett hva som skjer etter tidens slutt, hvis det finnes et helvete i evigheten eller ikke, vet vi at millioner av mennesker lever i noe som ligner et helvete her i denne verden. Vi kan se dem hver dag på tv-nyhetene. At det skal bli ende på lidelsen en dag, det er et håp og løfte, ikke en trussel.

Når vi leser tekster som den vi lest her, som kan vekke en del spørsmål og er vanskelige å finne ut av, kan det være en hjelp å få litt mer kjentskap til det som finnes rundt ikring, og hva slags tekst det dreier seg om. I dette fallet tenker jeg også det er viktig å tenke på hvordan den skal leses – er dette en direkte forutsigelse om noe som skal skje, en instruks, eller er dette en annen typ av tekst?
Teksten vi leste kommer fra Matteus 24 kapitel, og vi nærmer oss slutten i Jesu liv og verk. Han har kommet til Jerusalem sammen med disiplene sine og det er ikke mange dager igjen. Hele kapitlene 24 og 25 har overskriften «Jesus taler om de tider som skal komme», eller den eskatologiske preken, og mitt i denne lengre sammenheng er vår tekst hentet fra. Eskatologi betyr læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Hele denne talen begynner med forutsigelsen om templets fall, og fortsetter med flere fortellinger om å våke og være beredt på menneskesønnens dag; flere lignelser som den om brudepikene og om talentene, for å avslutte med den kjente fortellingen om dommen, med sauene og geitene og at "Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg". Dette er sammenhengen for denne teksten vi har lest her.

I mye kristent tenking er det vanlig å tenke på eskatologien som forutsigelser som noe som skal skje lenger frem i den kronologiske historien, det som skal skje kanskje når tiden tar slutt. Og det finnes jo litt av det i dette Jesusordet, at vi ikke kjenner dagen og timen. Men hos de bibelske forfatterne, både i det gamle testamentet og det nye, fantes en mer sammenkoblet tenking mellom eskatologi og historie. Historiske forløp og hendelser ble fortolket som Guds inngrep i historien, og ofte beskrevet også i eskatologiske termer. Det finnes mange kjente eksempel i det Gamla testamentet, for eksempel Jerusalems fall i år 587 f.kr eller slutten på den Babylonske fangenskap. Det går heller ikke å se bort fra det faktum at denne tekst ble nedskreven etter år 70 da templet i Jerusalem faktisk føll. Når Matteusevangeliets forfatter setter sammen disse Jesusorden og fortellingene, er det altså ikke noe langt frem i historiens slutt som han og de første kristne som leser dette ser for seg, men sin egen tid, historiske hendelser som allerede har skjedd. I det hele tatt så tenkte jo de første kristne at de levde nær den siste tiden og at Jesus gjenkomst ville skje i deres levetid. Først når den første generasjonen av kristne ledere begynte å dø av alder og naturlige årsaker – mange dog jo voldsomme marterdøder – ble perspektivene lenger og de skjønte at kirken og evangeliet hadde en mye lengre historisk oppgave enn det de hadde sett for seg.

Så, vi skal nok ikke lese denne teksten, og de andre fortellingene i denne talen, som en instruks eller direkte forutsigelse om hva som vil skje en gang om lang tid. Det finnes jo også på flere steder i bibelen direkte advarsler mot å prøve å regne ut når denne Herrens time skal skje. Så kanskje skal vi se andre aspekter i denne tekst.

Livet som blir beskrevet i teksten, opp til Herrens dag, er jo et ganske vanlig hverdagsliv. De spiser og drikker, stifter familier, er på åkeren og ved kvernen. Og det er ikke noe syndefulle eller dårlige liv, men å forvalte skaperverket og leve livet her i verden for sine medmennesker og familier. Det er der vi kan og må leve våre liv. Noen få har et kall å leve i stendig bønn og faste tilbaketrukket fra verden, men et slikt klosterliv har aldri varet kallelsen til mesteparten av kristne. Det er blant mennesker, i det vanlige samfunnet, i vanlige jobber og engasjement som vi lever. Men vi kan gjøre det med flere dimensjoner samtidig. Det hverdagslige står ikke i motsetning til det åndelige, men vi tjener Gud ved å tjene våre medmennesker. Og vi kan prøve å ha dimensjonen at det som er i denne verden ikke er det endelige, med oss i våre vanlige liv. Vi kommer tilbake til salmen fra begynnelsen av gudstjenesten:

Mens vi venter på din time, tror vi på ditt rikes nærhet,
skjult som årer under jorden, skjult som vind i treets krone,
til vi ser deg som du er! 

Gi oss nåde, mens vi venter, til å leve midt i verden.
Gi oss nåde til å lide, ved din Ånd som virker i oss,
han som ser deg som du er!

Ved Guds ånd får vi hjelp å se tegn på Guds rike allerede her og nå, og vi kan prøve å spre gudsrikets tegn i våre hverdagslige liv. Så blir vi også minnet på at selv om vi lever våre liv her, er ikke det som finnes i verden det eneste som spiller rolle. En dag tar denne verden slutt, og da forsvinner også de goder som er her. Hvis vi kun er opptatt av de materielle ting, og ting som ikke har noe bæring utenfor denne verden, hva har vi da igjen? Gud bruker oss, her og nå, i våre hverdagslige ting, til å bygge sitt rike og spre sin kjærlighet i verden. Vi kjenner ikke timen og dagen når den ender, men vi får stole på at den kjærlighet som er sterkere enn døden en dag skal ende all lidelse, også for oss. Og det er ingen trussel, men et håp og et løfte.

Det er ikke det vi eier, som gir liv

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 21 søndag i Treenighetstiden 9 oktober 2016.

Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.
 For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den.
 Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det.
 Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. 10 For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.  
  Men du, Guds menneske,
          hold deg borte fra dette
          og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro,
          kjærlighet, utholdenhet og ydmykhet.
   Strid troens gode strid
          og grip det evige liv som du er kalt til,
          det som du bekjente deg til
          da du bar fram den gode bekjennelsen
          for mange vitner. (1 Tim 6,6-12)

En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»
    Så fortalte han dem en lignelse:
        «Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’
    Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.» (Luk 12,13-21)

Det er tøffe tekster i dag. Kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.

Hvis vi ser omkring oss i vårt land og vår tid, møtes vi hele tiden av det stikk motsatte budskap. At kjærligheten til penger, eller vekst og økonomiske insitamenter som det kanskje oftere kalles, er den viktigste drivkraften for samfunnet. Og at ha mer ting, mer penger, mer resurser er det som gir liv, eller i hvert fall gjør livet bedre. Ikke bare fra reklame, men fra mange steder, hører vi om hvor viktig det er å holde konsumpsjon oppe, hvordan våre hjem bør se ut, hva man trenger for et godt liv. Noen ganger kan man nesten tro at vi trenger å ha mye penger for å være et godt menneske – gjøre de rette tingene, spise den rette maten, bo på de rette stedene og så videre. I et av verdens rikeste land virker fortsatt behovene være umettelige.

Tekstene i dag snur de sterke tendensene i samfunnet vårt på hode. Slik som det pleier å være med Jesus. Særlig i Lukasevangeliet som vi leste fra, er ofte de fattige i sentrum, og rikdom er ikke assosiert med noe positivt i det hele tatt. I fortellingen blir Jesus spurt – som var vanlig for rabbiner på denne tid – å hjelpe til å skifte en arv. Men Jesus mener at dette ikke er hans oppgave, og gir dem en lignelse, som kanskje går litt hardere åt mannen som spurte enn hva som virker nødvendig. Bonden i fortellingen har vært heldig, eller flink, og har nå mer korn enn han trenger. Han vil beholde dette for seg selv, men blir kalt uforstandig, og dør den samme natt.

Er det ikke da naturlig å vilje ta god vare på det man fått? Å forvalte godt, spare for fremtiden og gjøre gode affærer? Jeg tror nok nøkkelen til denne fortellingen, og til Paulusteksten vi hørte i forkant, er i setningen rett før selve fortellingen: Det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.

Mannen som samler sitt korn, ser til seg selv. Han virker tenke, at hvis han bare samler nok, hvis han har god hånd om høsten sin, så har han tilstrekkelig for å klare seg selv. Ved sin egen flinkhet, sin egen prestasjon eller det han eier og kan kjøpe, tror han at han kan klare av alt, kan kontrollere hele tilværelset sitt. Men livet sitt eier han ikke, uansett hvor flink og rik han er, kan han ikke kontrollere liv og død. Vi lever av Guds nåde, fra vår første pust til den siste, og det er Guds nåde og kjærlighet som kan gi oss del av det liv som aldri dør. Det er en helt grunnleggende del i troen vår, att det ikke er våre prestasjoner, eller hva vi eier eller kan kjøpe, som kan opprette relasjonen vår med Gud og de viktigste tingene i livet. Det kan kun Guds nåde gjøre.

Når Paulus skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt, og at mange har blitt ført vill, bort fra troen, så tror jeg også det er dette han mener. Kjærligheten til penger kan føre oss bort fra Gud, fordi vi blir lurt til å tro at vi kan klare oss selve. At hvis vi bare har nok ting og er flinke nok, så kan vi kontrollere tilværelset, så trenger vi ikke Gud. Men uansett om vi er rike eller fattige, om vi er friske eller syke, om vi har fremgang i de ytre tingene eller ikke, er vi like avhengige av Guds nåde. Den kan vi aldri kjøpe, og aldri fortjene, kun ta imot. Kjærligheten til penger, det er også kjærligheten til makt, og til kontroll.

Selvfølgelig kan man være grådig og være drevet av kjærlighet til penger, uansett hvor mye man eier per nå. Det er ikke nødvendigvis sånn at den rike alltid er den grådige og den fattige aldri kan være det. Men jeg tror at det kan finnes årsaker til at Lukasevangeliet, som så ofte velger perspektivet til den fattige og den minste, så ofte advarer for rikdom. Rikdom i sig er ikke nødvendigvis dårlig, hvis man deler sine goder og bruker dem til gode ting. Men det er veldig lett å bli tilvant til høy økonomisk standard, og vi likner oss vel oftest ved de som er nær eller like oss, eller de som har det litt bedre enn oss. Selv om vi vet at vi lever i verdens rikeste land, så tror jeg de fleste av oss her ikke tenker på vår inntekt, eller størrelsen på boligen vår, eller hvor vi drar på ferie, i relasjon til verdenssnittet og at vi da hører de aller rikeste prosentene. Troligere sammenlikner vi oss med naboen, eller det vi ser i innredningsprogrammene, eller i reklamen, og tenker at vi er vel ganske vanlige, eller att vi kanskje trenger litt mer, eller i hvert fall har godt fortjent det vi har. Og det har vi sikkert.

Men risikoen ved å bli tilvant og tenke at vi fortjent det vi har, tenker jeg kan være at vi også begynner å ta livet forgitt, at vi slik mannen i fortellingen kun tenker på oss selve og hva vi trenger, og ikke ser resursene våre som gaver som vi har fått av nåde, og som kan gis videre. At vi blir så opptatt av at bygge det perfekte livet vårt, at vi glemmer hva som er selve grunnen til livet vårt. Når dessuten vi vet at en stor del av rikdommen i vår del av verden har sin grund i urettferdig fordeling av verdens ressurser, og at vi forbruker langt større andel enn hva som er bærekraftig for hele jorden, er enda viktigere med perspektivet til Jesus. Det er ikke det vi eier som gir oss livet, men Gud selv. Det er ved Guds kjærlighet vi har kommet til verden, og det er ved Guds kjærlighet vi lever og dør. Og den kjærligheten kan vi aldri fortjene, kun ta imot.

Tal, din tjener hører

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 19 søndag i treenighetstiden, 25 september 2016.

Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren under Elis tilsyn. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få. Så var det en gang Eli lå og sov på den faste plassen sin. Øynene hans var så svake at han ikke kunne se. Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste sto. Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Her er jeg», og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg!»  Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten, og han sa til Samuel: «Gå og legg deg! Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin.  Da kom Herren, stilte seg foran ham og ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!» Herren sa til Samuel: «Nå vil jeg gjøre noe i Israel som får det til å ringe for ørene på hver den som hører om det. (1 Sam 3,1-11)

 Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
    Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
    Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Luk 9,57-62)

Dette å følge Jesus – må det bety å forlate alt? Er vi nødd til å gi opp alt for å være en god kristen? Det er en tøff, krevende Jesus vi møter i teksten vår i dag, der han utfordrer tre potensielle disipler ved å peke på det vanskelige i å følge ham. Er det ens mulig å gi opp alt på den måten?

Det er jo tre forskjellige korte møter som gjenfortelles, uten særlig ramme eller sammenheng. Og Jesus gir de tre mennene litt forskjellige svar. Til den første som vil følge ham, fraråder han nesten mannen fordi det ikke er noe enkel ting å leve uten hjem og fast plass i verden. Den andre mannen vil begrave sin far, noe Jesus sier at han ikke bør, men heller fortelle om Guds rike. Den tredje vil ta avskjed og kanskje ordne opp affærene sine før han går med Jesus, og han får ett litt hardt svar om at den som ser seg om ikke er skikket for Guds rike. Vi får heller ikke svaret for noen av disse, hvis de følger Jesus eller ikke.

Vi kan gå inn i hver og en av disse ordene å prøve å finne ut av dem hva Jesus egentlig mener.  Jesus taler om revehi og fuglerede, og peker på at han selv – og kanskje også de som følger ham ikke har fast plass i verden. Kanskje betyr det også at ikke være så opptatt av ting og eiendom, å ikke bli for bekvem og tilknyttet materielle ting og plasser. Etterfølgelsen til Kristus kan noen ganger kreve av oss at vi forlater det trygge og bekvemme for å gi oss ut på ukjente veier. Kanskje er det vanskeligere å skjønne hva Jesus egentlig mener når han sier at den andre mannen ikke skal bry seg om å begrave sin far. Å følge sine døde til graven, å gi noen et verdig avslutt som en siste tjeneste, det er både noe dypt menneskelig, og noe som kristne og kirken jo gjør stadig vekk. Kan det virkelig være noe galt med det? Det høres utrolig hardt ut, nesten umenneskelig. Noen forskere har ment at en fortolkning av «begrave» her ikke er den faktiske gravleggingen, uten skifte av arven. Da mener Jesus at han ikke skal bry seg om arven og de materielle tingene. Noe som kanskje også kan være i linje med mange andre fortellinger i Lukas, der Jesus er opptatt av de fattiges perspektiv og advarer mot farene ved rikdom og opptatthet av penger. Kanskje er det sånn, eller kanskje vil Jesus stille ting på spissen, peke på mannens opptatthet av det som har vært. Det er kanskje det samme med den tredje mannen, som vil ta avskjed med familien sin.

Uansett hvordan eksakt man skal fortolke disse Jesusordene, så løfter Jesus opp det vanskelige og krevende ved å være en Jesu etterfølgere. Men han gir jo også de forskjellige mennene forskjellige svar, og vi vet jo at ikke alle som fulgte Jesus så radikalt forlatte alt. Ikke minst de kvinner, noen av dem nevnt med navn og noen navnløse, var jo i høy grad de som sørget for Jesus og disiplene, praktisk og økonomisk. Også tolleren Levi som ifølge evangelisten forlater alt, holder dagen etterpå (i verset rett etter) et selskap hjemme hos seg for Jesus og mange andre. Noen andre, for eksempel søskenflokken Maria, Marta og Lasarus, var nære venner av Jesus og viktige i evangeliene, men hva vi vet ble de boende i Betania, de fulgte Jesus på andre måter enn rent geografisk og fysisk.

Det finns forskjellige måter å følge Jesus på, og selv om kallet i dåpen i det samme for oss alle – følg meg! – så et veiene og oppgavene ulike for oss. En av de tingene Martin Luther var opptatt av, og som fortsatt er viktig i lutherske kirker, er at det er et like godt kristent liv å tjene sine medmennesker i den vanlige verden, som å leve i kloster eller på andre radikale måter utenfor det vanlige samfunnet. En skomaker tjener Gud og sine medmennesker best ved å gjøre gode skor, for mennesker trenger skor. I våre yrker, familier, i foreninger og sivilsamfunnet, i de sammenhenger der vi finnes, der har Gud oppgaver for oss. For noen betyr kallet ledelse, eller å gi seg ut til nye steder, eller å leve et radikalt annerledes liv enn det man vokst opp i eller har levet til nå. Men for mange er kallet å stille til tjeneste for menneskene omkring seg, og gjøre oppgavene sine på en god og konstruktiv måte, og noen ganger ta kamper for det som er godt, sant og rett. For å gjøre en god tjeneste der man er, betyr ikke nødvendigvis å akseptere at alt er slik det alltid har vært. Stikk motsatt, hvis vi vil forkynne Guds rike og gjøre verden litt mere likt det, da må vi også høye røsten mot urettferdigheter og når mennesker utnytter makten sin.

Sen er det ikke alltid lett å skjønne hva som er min oppgave. Gutten Samuel i templet, fikk høre Guds røst tre ganger før han, med hjelp av profeten Eli, skjønte at det var Gud som talte. Samuel bodde for øvrig i templet av en særlig årsak: hans mor Hanna var lenge barneløs og dypt lei seg over å ikke få barn. Hennes historie blir fortalt like før den vi hørte i dag. Hun gikk til templet og i sitt sinne og sorg kjeftet hun på Gud, gråt og maste om å få et barn. Hun var ikke redd for å vise følelsene sine, og be høyt til Gud om det hun lengtet etter mest. Og hun lovte Gud at hvis hun fikk en sønn, ville hun gi ham til Gud. Og etter hvert føddes Samuel, og hun hålt løftet sitt og gutten Samuel var i templet. Han ble etter hvert en stor profet. Og ordene han til slutt sier, tal Herre, din tjener hører, er noe vi kan øve på å si litt oftere. For å vite hvordan vi skal følge Jesus, hva som er oppgavene våre, må vi lytte mere enn vi snakker.

For noen kommer et slikt kall som til Samuel, som en åpenbaring, Guds røst, et direkte tiltal. Men Gud taler til oss på mange forskjellige måter. Gud taler gjennom menneskers behov omkring oss, når noen trenger oss kan det være et kall eller utfordring til oss. Når vi oppdager evner og ressurser vi har som kan bli brukt for andre, eller ser et sammenheng der vi kan gjøre forskjell for noen, kan det være et kall fra Gud.

For noen kan et liv i Jesu etterfølge bety et radikalt brudd med livet før. For den som har levet i avhengighet eller andre destruktive mønster, kan Jesu utfordrende oppmaning å forlate alt være en frigjørelse. For noen kan sikkert penger, makt og status være et reelt hinder for å leve nær Gud, og en ny måte å leve på rent praktisk kan bli en vei til et nytt liv også på innsiden. Det er jo også noen, selv om de ikke har vært så mange i vår Lutherske tradisjon, som har kallet å leve i klosterfellesskap. Men også vi som lever ganske vanlige liv, kan følge Jesus med våre evner og på vår plass, i de sammenhenger vi lever. Jesus har bruk for oss, slik som vi er, nettopp der vi befinner oss. Og for å finne ut hva det betyr i de sammenhenger der vi lever, kan vi øve oss på å be med Samuels ord: Tal, din tjener hører.

Uppståndelsemönstret - hoppets tecken

Predikan på högmässa i svenska Margaretakyrkan i Oslo, 16 söndagen efter trefaldighet 11/9 2016. Samma predikan fast på norska hölls samma kväll på Storbymesse i Trefoldighetskirken.

Medan han ännu talade kom det bud till synagogföreståndaren från hans hem: ”Din dotter är död. Du skall inte besvära Mästaren längre.” Men Jesus, som hörde deras ord, sade till föreståndaren: ”Var inte rädd, tro bara.” Sedan lät han ingen mer än Petrus och Jakob och hans bror Johannes följa med, och de gick hem till föreståndaren. Där såg han upprörda människor som grät och klagade högt. Han gick in till dem och sade: ”Varför ropar ni och gråter? Flickan är inte död, hon sover.” Då skrattade de åt honom. Men han körde ut allesammans och tog med sig flickans far och mor och lärjungarna och gick in där hon låg. Så tog han barnets hand och sade: ”Talita koum!” (det betyder: Lilla flicka, jag säger dig, stig upp!). Och genast reste sig flickan och gick omkring, hon var tolv år gammal. De blev utom sig av förvåning, men han förbjöd dem att låta någon veta vad som hade hänt. Sedan sade han åt dem att ge flickan något att äta. (Markusevangeliet 5:35-43)

Vad gör man när allt verkar kört? Hur kan man finna hopp i hopplösa situationer? Går det att tro att det som verkar omöjligt faktiskt kan ske?

Synagogföreståndaren, som hette Jairos, verkar desperat men fortfarande med ett hopp. Berättelsen börjar egentligen lite tidigare än det vi läste här, och ett annat helandeunder kommer in emellan. Men det som berättas innan vi så att säga kommer in i handlingen, är att Jairos är föreståndare i synagogan, hans dotter är svårt sjuk, och nu kastade han sig vid jesu fötter och bönföll honom om att komma och lägga händerna på dottern. Att en så högstående och respekterad person som en synagogföreståndare, dessutom del av det religiösa etablisemanget som oftast inte erkände Jesus, inte bara sökte upp honom utan dessutom betedde sig så desperat och ”ovärdigt” som att kasta sig på marken tyder på att han verkligen var desperat. Att han provat allt och inte såg någon utväg. Men fortfarande har han ett hopp, han vägrar ge upp. Någonstans finns en låga som inte slocknar.
Och trots att det kommer folk och säger att det är för sent, att dottern är död, så uppmuntrar Jesus honom att hålla fast vid hoppet. Var inte rädd, tro bara. Och dottern uppväcks från det döda, och får livet och hälsan åter. Hoppet var inte förgäves, tron bar fast det verkade omöjligt.
Det här är en av några få berättelser ur evangelierna när Jesus inte bara helar någon som är sjuk, utan till och med väcker upp någon som var död. Den kändaste är kanske vännen Lasarus, bror till Marta och Maria. De här berättelserna kan tolkas som profetiska förebilder om vad som ska komma, Jesu egen död och uppståndelse. Och visst pekar de framåt mot det, och mot löftet att vid tidens slut ska vi alla stå upp från det döda. Men det finns också ett mönster som vi känner igen från andra möten som Jesus har med människor, där de är på botten och det verkar som allt hopp är ute. Men de vågar ändå hoppas, de tror att Jesus kan hjälpa, och mötet med Jesus blir en helande vändpunkt. De blir sedda och bekräftade, de blir fria från det som plågar dem, och de får ett nytt liv. De blir inte bokstavligen uppväckta från det döda, men det finns ett mönster av uppståndelse.
Detta uppståndelsemönster skulle inte ha en stark symbolik, inte vara så tydligt om det inte var för Jesu egen uppståndelse från det döda. Att Guds kärlek är så stark, att Kristus var beredd att ge sitt liv för oss, och att den kärleken kan inte ens döden krossa. Den kärleken som är starkare än döden, ser vi i uppståndelsemönstret både före och efter den historia händelsen av Jesu död och uppståndelse.
Det uppståndelsemönstret ser vi i naturen och skapelsen. Jesus själv använder ju bilden av ett vetekorn när han talar om sin förestående död: om inte vetekornet faller i jorden och dör förblir det ett ensamt korn, men om det dör bär det rik frukt. Trots att världen kan verka som död på vintern kommer en vår med ny värme. Efter naturkatastrofer och miljöförstöring kommer livet tillbaka, kanske inte alltid likadant som det var, men naturen har en förvånansvärd förmåga att hela och växa.
Många av oss har också erfarenhet av uppståndelsemönstret i våra egna eller närståendes liv. På film, tv-serier och i böcker sker det ofta dramatiskt att hjälten är på botten och allt verkar hopplöst, och när det inte kan bli värre och allt hopp är ute vänds handlingen till seger för hjälten. Vanliga människors liv är kanske inte alltid fullt så dramatiska, och många har nog upplevt att den där tiden på botten kan vara betydligt längre än de få minuter de tar att skildra på film. Men många har ändå upplevt att vad som verkade som omöjliga situationer kommer nya möjligheter fram. Ur det som verkade som död kan nytt liv slå rot. Det kan finnas förlåtelse, nåd, nytt liv. Inte alltid i den form man tänkt, och kanske inte vid den tidpunkt man trott. Vi vet också, smärtsamt nog för många, att den vändpunkten inte alltid kommer före döden. Död och lidande är en realitet som vi inte kommer undan. Men det kan finnas hopp trots allt, både här och nu, och i evigheten.
Jag tänker att uppståndelsen, eller snarare vår tro på uppståndelsen, kanske mer än något handlar om hopp. Att våga bevara hoppet på att det kan ske ting vi inte tror är möjliga, att döden inte är slutet, att lidandet och ondskan inte får sista ordet, att kärleken trots allt är starkare än döden. Utan någon form av hopp är det svårt att leva i en värld av osäkerhet, våld och hat.
Hoppet hänger ihop med tro och kärlek. Så sägs i ett älskat och ofta citerat paulusord: Men nu består tro, hopp och kärlek, dessa tre, och störst av dem är kärleken. De tre hänger samman. Utan tro har hoppet ingen grund, och utan kärlek finns inget att hoppas på. Men hoppet är en stark kraft, och något vi kan bära tillsammans och påminna varandra om. Den som hoppats och misslyckats, eller förlorat mycket, kan vara rädd att hoppas igen. Det kan vara ren självbevarelsedrift för någon att sluta hoppas. Men utan hopp, finns det då någon framtid? Kankse kan vi vara hoppbärare för varandra ibland, och genom att hjälpa varandra att hoppas, och kanske tro, också visa varandra kärlek?
Om natten verkar alltför lång till gryningen, eller det känns som att livet aldrig kommer åter, kan hoppet om uppståndelse – antingen efter detta livet, eller som en ny möjlighet i livet här och nu – kännas avlägset eller som en klen tröst. Men en lika viktig del av uppståndelsemönstret som att kärleken segrar till slut, är att Jesus gick den svåra vägen själv. Kristus själv gick lidandets väg, han har upplevt smärtan, sveket, lidandet, döden. Uppståndelsen, segern över döden kom först efter han utan genvägar gick ”längst in i ångesten”. Så när vi är där, i livets natt, är vi inte ensamma. Han har varit där förut, och delar den med oss. Hur svårt vårt liv än kan vara, är det aldrig så svårt att Gud överger oss. Jesus delar vår smärta, och vi ska få dela hans kärleks seger.
Jairos var i sin mörkaste stund, och lämnade värdighet och status åt sidan för att be för sin dotters liv. Han hoppades och trodde, och fick uppleva uppståndelsen, hur livet kom tillbaka. Jesus ord till honom får bli ett ord också till oss idag. Var inte rädd. Tro bara.

Budet er å elske hverandre

Preken på samtalegudstjeneste med konfirmanter i Trefoldighetskirken 15 søndag i treenighetstiden, 28 august 2016.

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Johannesevangeliet 15, 9-12)

Dere skal elske hverandre! Er det noe som man kan gi en order om den måten? Betyr det at man kan velge å elske noen? I vår kultur møter vi hele tiden fortellinger om kjærlighet, men de handler nesten alltid om den romantiske kjærligheten – den som rammer når vi minst aner, den som er fysisk, følelsesmessig, pasjonert. Da handler valget oftest bara om å tørre å si ja til følelsene sine. Det trenger ikke være noe feil ved den romantiske kjærligheten, og kjærlighetsrelasjoner er en viktig del i de fleste menneskers liv. Men det som Jesus snakker om i teksten vi nettopp hørte, handler ikke fremst om den.

For det er Jesus som snakker, til disiplene sine kvelden før han skal dø. Dette er en del av lang tekst som kalles for avskjedstalen. Og det viktige han vil sende med disiplene sine, er dette: at de er elsket, og at deres oppgave er å gi den kjærligheten videre. Når han sier at budet hans er at de skal elske hverandre, så handler det nok ikke så mye om følelsene deres, men noe annet. Kjærlighet handler like mye om handling, om å gi noe av sitt eget, om å gi rom for andre. Og kanskje fremst er den en motsats til egoismen, å leve i kjærligheten er å gi opp noe for det som er større, å ikke se til hva man selv får ut men hva som er det beste for den andre.

Denne korte teksten rommer flere forskjellige viktige temaer om kjærlighet, og om å følge Jesus. Men jeg tenkte stanse ved dette med at det er et bud at vi skal elske hverandre. Kan man gjøre dette til en oppfordring, til en regel? Tar det ikke vekk noe fra kjærligheten, hvis det blir en tvang?

Jesus og disiplene hans levde i et samfunn, og et religiøst sammenheng der det fans mange regler om hvordan man skulle leve livet sitt. Loven var ikke bare en måte og regulere samfunnet på, men også sett som en gave fra Gud, som viste til et godt liv. Som var en måte å vise kjærlighet til Gud og medmennesker – samtidig ble en opptatthet ved loven en risiko at detaljene i loven ble viktigere enn målet til loven. Det var det som Jesus reagerte mot hos fariseerne og de skriftlærde og som lagde en del konflikter. Han viste til at det som loven egentlig handlet om kunde sammenfattes i en ende setning: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand, og Du skal elske din neste som deg selv. Dette er det doble kjærlighetsbudet. Hvis vi handler i kjærlighet mot Gud og andre mennesker, og setter dem foran våre egne egoistiske behov og ønsker, så vil vi gjøre det som er godt, sant og rett. Den store kirkefaderen Augustin, som levde på 300-talet og ble en av de viktigste teologene for den vestlige kirken, formulerte det litt på spissen. Hans leveregel var: elsk Gud og gjør hva du vil! Altså, at det ikke går å sette ned hva som er det rette og gode i visse faste regler for hvordan livet skal leves – men hvis vi på ordentlig lar oss veilede av kjærligheten til Gud og menneskene, så vil gjøre det gode.

Dette med bud og regler oppfattes kanskje stå i motsats til den frihet som er en så viktig del av kjærligheten. Og friheten er viktig – kjærlighet av tvang kan ikke vara fullstendig kjærlighet. I salmen vi sang var nettopp de tankene formulert, om friheten å si ja og nei til Guds kjærlighet, en frihet til å være oss selve og gi plass for drømmer og håp. Slik tror jeg det er, Gud vil ikke tvinge sin kjærlighet på oss. Men friheten er ikke så enkel som vi alltid tenker oss, og hvis vi tenker at friheten betyr at vi ikke kan forplikta oss på noe, eller alltid må ha en vei ut eller ikke gir opp noe for andre, så går vi også glipp av mye. Kjærligheten kan ikke alltid ha ryggen fri, men gjør oss avhengige av hverandre, gjør oss sårbare – men gir forhåpentligvis også tillit til at vi er elsket, slik som vi er. Kjærligheten trenger frihet, men viser også på vår grunnleggende behov, at vi ikke kan klare alt på egen hånd.
Vi lever på mange måter i et av de frieste samfunnene i verden, og gjennom historien. Vi har selvfølgelig lover og sånn, men vi har formelt enorm stor frihet å gjøre hva vi vil, si hva vi vil, leve våre liv sånn vi vill. Men samtidig finnes det, selv om de ikke er lovpålagt, enormt mange regler i vårt samfunn om hvordan vi skal være og leve. Ikke minst for unge mennesker, men det går dessverre ikke over med alderen. Det finnes forskjellige, men tydelige bilder og nesten regler for hvordan man skal se ut, hva man skal like, hva som er fremgang, hva som er et vellykket liv. Hva som er det viktigste i livet og hva man skal prioritere. Mange av de er ting vi forventes kjøpe eller prestere oss til. Selv om mange av disse reglene kommer fra folk som vil selge ting til oss, så er vi alle med og hjelper til å bære disse «budene». Samtidig finnes det en idé om at vi er så frie, men bare hvis vi velger det som er rett. Hva skjer når vi bruker den friheten til å gjøre helt andre valg, til å leve på helt andre måter? Eller når vi ikke klarer av å være perfekte, ikke er sånn som budene sier at vi skal?
Jeg tenker at det er her som det virkelig radikale i Jesus tale om kjærlighetsbudet blir synlig. Han elsker oss, slik som vi er, og Guds kjærlighet kommer først. Vi kan elske fordi vi allerede er elsket. Og budet vi får, det er ikke å være flinke, ikke å være vellykket, ikke å være pene eller spise de rette tingene eller være disiplinert. Vår oppgave i verden er å leve i kjærlighet, å ta valg basert på tilliten til at vi er elsket, og på at vise kjærlighet ved å ikke alltid se til det som er best for våre egne ønsker. Det er ikke alltid så lett, vi lever jo fortsatt i denne verden der mennesker har mange synspunkter på hvordan vi lever livene våre. Men det en viktig ting, at når budet er at vi skal elske hverandre, så betyr det at finnes en masse andre «bud», eller budskap, som vi har omkring som faktisk ikke kommer fra Gud. Og rekkefølgen er også viktig – Gud elsker først, og vi kan gi kan gi den kjærligheten videre. Vi må ikke prøve å fortjene kjærligheten, den er allerede der.

Jeg tror at vi kan velge å leve i kjærligheten. Det betyr ikke at vi alltid vil like alle mennesker, sannsynligvis ikke. Kanskje kommer vi ikke alltid føle så mye, eller være pasjonert. Men å ta kjærlighetsbudet på alvor, å prøve å leve litt mindre etter hvor samfunnet rundt oss syns et vellykket liv burde vara, og litt mer ut fra å prøve å stole på at vi er elsket slik som vi er. Å noen ganger sette våre egne egoistiske behov til siden og isteden lure på hva Jesus ville ha gjort, eller hva medmenneskene mine trenger. Det kommer vi ikke å klare hver gang, men det er en øvelse i å leve i kjærlighet. Og uansett hvordan livene våre ser ut eller blir, kan vi stole på at hva som enn skjer, er vi alltid allerede uendelig elsket.

Lederen skal være som en tjener ...

Preken på institusjonsandakt på Cathinka Guldberg-senteret 28 juli 2016. Prekenteksen er fra Olsok (29.7).

Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største. Da sa han til dem: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener. For hvem er størst, den som er gjest ved bordet, eller den som er tjener? Er det ikke gjesten? Men jeg er som en tjener blant dere. (Luk 22,24-27)

Det er Jesus som taler til disiplene sine her, det er deres siste kveld sammen. Han har akkurat delt brødet og vinen, et helt sentralt øyeblikk i Jesus relasjon til disiplene sine. Og da begynner de å krangle om hvem som er den største blant dem. Jesus snakker om dem og deres lederskap, men jeg tenker også at disse ordene også sier mye mer – om lederskap, om kirken og fellesskapet men også om relasjonen mellom Gud og menneske.

Han snakker spesifikt om lederskap, om hvordan konger hersker over sine folk, men slik skal det ikke være med dere – ledere skal være som tjenere. Det er et lederideale som kommer tilbake flere ganger i bibelen, og i kirkens historie. Et kristent lederskap handler ikke om å sitte på toppen og styre ovenfra, men å stå i bunn og bære under ifra. Å tjene er ikke glamorøst, gir ikke ære og glans alle ganger, men det er hva mennesker og kirken trenger av lederskap. Dessverre er det ikke så enkelt å leve som man lærer, og vi har gjennom hele kirkens historie sett hvordan makten korrumperer også blant de kristne. Det er mange ganger enklere å ta den bekvemme veien istedenfor å bære andres byrder. Men Jesus ord utfordrer oss, ikke kun oss med noen form for lederskap i kirken, men hver og en av oss.

For Jesus taler også om hvordan vi som kristne skal være mot hverandre. Disse ordene «den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener «, er et bilde for den radikale likestillingen som Jesus ser for seg skal råde blant de kristne. På mange andre steder taler han om dette, slik også Paulus gjør når han instruerer de nye menighetene av de første kristne. Når Jesus taler om Guds rike sier han dette mange ganger, at de første skal bli sist, og de minste skal være de største. Den vanlige verdens maktordninger blir snudd på hodet, for i Guds øyne gjelder ikke våre hierarkier. Vi har som kristne i oppgave å prøve å leve sånn, få verden her og nå til å få noen trekk av Guds rike alle rede her. Ved å ikke la oss gå inn i de maktordninger som gjelder omkring oss, hva som telles og hvilke som er viktige, gjør vi ikke bara livet mer verdig og godt for de mennesker vi tjener, men vi viser også på vem Gud er, hva slags verdier som er grunnleggende i den kristne tro. Det er et menneskesyn som fortsatt etter totusen år er radikalt: att en flyktning i et leir ved Europas stengte grenser eller ett menneske som må tigge ved butikken for å få mat er EKSAKT like viktig i Guds øyne som Kongen eller statsministeren. At det ikke finnes et eneste liv som er uten verdi, at hver og en av oss alltid er sett og elsket av Gud. Og da må vi også prøve å leve sånn, at vi ikke gjør forskjell på mennesker, ikke lar oss påvirkes av makt, berømmelse, glans og ære. Det er vanskelig, men noe vi må minne oss selve og hverandre på bestandig.

For dette er også en tekst som taler om relasjonen mellom Gud og menneske. Jeg er som en tjener blant dere, sier Jesus om seg selv. Han tar på seg den største lidelsen, og bærer våre byrder. Han vasker disiplenes føtter og lar seg ikke bli behandlet som en kong og hersker. Hans ord om at den største skal bli minst, er på en måte også noe som gjelder ham selv – han som er Gud selv, blir Herrens lidende tjener, den som lider og dør for oss og for hele verden. Ved sin død og oppstandelse skjer denne forandring, blir verden snudd på hodet. Døden og det onde har ikke lenger siste ordet, og hver og en liten mennesker har plass i Guds rike, er gitt rettferdiggjørelse ved Guds kjærlighet og nåde. Det er store ord, men det handler i grunn om det. I Guds kjærlighet er vi ikke undersåtter som herskes over, men frie mennesker, båret av Guds kjærlighet.

Båret av denne kjærlighet, må vi gi den kjærligheten videre. Det gjør vi ved å bære hverandres byrder, og ved å ikke gjøre forskjell på mennesker. Ved å være tjenere for hverandre, og stole på at denne kjærlighet også gjelder for hver og en av oss.

Uten tilgivelse - ingen fremtid

Preken på 10 søndag i treenighetstiden, 24 juli 2016, i Lovisenberg kirke og Trefoldighetskirken.

 La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Efesierbrevet 4,29-32)

Tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Ordene i teksten er som et ekko av ordene i Herrens bønn: Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Men i vår tekst i dag er det en oppfordring til oss om å tilgi hverandre, ikke en bønn om å bli tilgitt. Det er en del av en lengre tekst om hvordan de kristne skal være mot hverandre. Apostelen setter tilgivelse i en sammenheng der vi forventes å velge vennlighet, god vilje og medfølelse, rett å slett å være greie med hverandre.

Tilgivelse handler alltid om relasjoner – om relasjoner mellom mennesker, men også mellom Gud og mennesker. Det er en helt grunnleggende menneskelig mekanisme – uten tilgivelse ville vi aldri klart å leve sammen. Like grunnleggende er tilgivelse i relasjonen mellom Gud og mennesker. Men at den er grunnleggende, gjør ikke at det er enkelt å tilgi. Det er ikke lett å tilgi den som har gjort oss noe vondt, det er ikke alltid enkelt å tilstå at vi har gjort noe som vi trenger tilgivelse for. Og når vi ber om tilgivelse, er det ikke alltid så enkelt å ta imot tilgivelsen hverken fra Gud eller mennesker.

Alternativene til tilgivelse er flere, de fleste av dem lite fremgangsrike. Hevn, bitterhet, brudd på relasjoner. Dette gjelder ikke bare i den enkeltes liv, men også i samfunnet. Lever vi sammen på måter som gjør at det gis nye muligheter, der tilgivelse er mulig, eller ikke? Med det mener jeg ikke at for eksempel lovbrudd ikke skal utredes og dømes – handlinger må få konsekvenser og lover trengs for å ha et fungerende samfunn. Men på andre måter? Er forsoning noe vi strever mot?

Å tilgi oppfattes noen ganger som å si at det har skjedd, men det gjør ikke noe, at det er greit eller ikke spiller noen rolle. At det kanskje ikke var så farlig, så nå glemmer vi det. Et slikt syn på tilgivelse gjør det selvfølgelig veldig vanskelig å tilgi når det som skjedde faktisk spiller en rolle. Det vonde, det urettferdige er virkelig. Men tilgivelse handler ikke om å skyve over på noen annen eller å late som ingenting. Stikk motsatt, faktisk. Virkelig tilgivelse forutsetter både anger og opprettelse, så langt det er mulig å oppnå. Og fremfor alt, å oppriktig se ting slik som de faktisk er, annerkjennelse.

Et av de mest kjente eksemplene på at tilgivelse har fått være en ledende mekanisme i et helt samfunn, er i Sør-Afrika. Etter apartheid tilsatte president Mandela en sannhets- og forsoningskommisjon ledet av biskop Desmond Tutu. Istedenfor å prøve å fengsle og dømme alle som hadde såret og skadet mennesker i løpet av de urettferdige og voldelige apartheidårene, ble fokuset rettet mot å gå videre som samfunn sammen og mot å motvirke krav på hevn og bitterhet. I kommisjonen fikk alle som fortalte sant og ærlig om hva de hadde gjort og hva som hadde skjedd med dem, amnesti. For en like viktig del som tilgivelsen, var at sannheten skulle komme frem, at menneskers erfaringer og ledelse skulle anerkjennes. Når sannheten kom for en dag, ble det mulig å gå videre. Det er ikke tale om å lettvint skyve bort problemene, men om å se ting slik de er. Det kan være en smertefull, men likevel fruktbar prosess. Uten tilgivelse – ingen fremtid, var Tutus holdning, og sånn ble det. Det finnes fortsatt mange utfordringer i Sør-Afrika, men det ble verken borgerkrig eller krav på hevn og vold.

Vi lever i dag i en tid med redsel, spenninger og uro, der krig, vold og terror føles stadig nærmere. Nyheter om terrorangrep kommer stadig oftere i vår del av verden, og denne uka minnes vi at det er gått fem år siden terroren rammet vår egen by og land, den 22 juli 2011. En terrorhandling drevet av hat, og av tanken på at mennesker fra forskjellige bakgrunner ikke kan leve sammen i et mangfoldig, fritt fellesskap. Idéer det dessverre ikke virker som har forsvunnet, men som snarere har fått en sterkere stilling i forskjellige grupper siden den gang. Politiske ledere og andre, her i Europa og rundt om i verden ser ut til å anta en stadig hardere innstilling, konflikter trappes opp og det ser ut som om frykt er den sterkeste drivkraften. Ikke så rart, for det finnes mye å være redd for. Risikoen er, at hvis frykt er den viktigste kraften bak de beslutninger som blir tatt, i den enkeltes liv og i samfunnet, blir samtidig tilliten mindre, og da rammes også omsorgen vi har for hverandre og tiltroen vi har til hverandre. Den som er redd vill ikke tilgi, vil ikke åpne seg og stole på at fremtiden bærer på gode ting, men heller beskytte det som er ens eget og ikke dele med seg.

Men kanskje kan ordene i dagens tekst peke ut en annen tilnærming: «Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap», skriver apostelen. Jeg syntes, når jeg leste disse ordene nå, at de beskrev ganske bra noe av debattklimaet i vår tid. Disse ordene taler kanskje til oss. Ikke dermed sagt at alt det vonde forsvinner hvis vi bare er litt hyggeligere mot hverandre. Og ordene er jo formulert for et lite fellesskap, ikke med tanke på verdenspolitikken. Jeg mener heller ikke at første skritt i en verden av ondskap er å tilgi de som sårer og dreper mennesker, særlig ikke for den som selv blir rammet av sorg og død.

Men kanskje kan noe av henstillingene om tilgivelse hjelpe oss å finne en retning, til ikke å la redsel, hevn og bitterhet være det som leder oss, men til å prøve å stole på at det i bunn finnes en kjærlighet som bærer oss. At det finnes en kraft i medfølelse, kjærlighet og tilgivelse som ikke handler om feighet og bortforklaringer, men til å ærlig si sannheten og arbeide mot urettferdighet og vondskap. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus, og det finnes en stor trøst og kraft i de ordene.

I grunnen kan vi stole på, at den kjærlighet som tilgir oss, Guds kjærlighet i Kristus, den bærer også hele verden. Det ikke vi klarer av å tilgi, det kan vi overlate til Gud. Uansett om det handler om noen som har gjort oss noe vondt, eller om at vi ikke klarer å tilgi oss selv. Selv om det virker som om vold og ondskap råder, kan vi stole på at det ikke er disse kreftene som har det siste ordet. Guds kjærlighet som er sterkere enn døden, kan bære oss gjennom alt.

Bryr du deg ikke om at vi går under?

Preken på Skaperverkets dag 5 juni 2016, på Trefoldighet feriekoloni, Filtvedt.

Samme dag, da det ble kveld, sa han til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten der han satt. Også andre båter fulgte med. Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille. Så sa han til dem: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?» Og de ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» Mark 4,35-41

Bryr du deg ikke om at vi går under?

Spørsmålet går rett i hjertet, i hvert fall på meg. Redselen og desperasjonen i disiplenes stemmer, følelsen at døden og undergangen er nær, og han som skal være deres mester sover rolig. Først da de vekker ham, går han til handling, og ved bare sitt ord truer han stormen til stillhet. Og han spør om de ikke har tro ennå.

Det finnes mange lag av metafor og bilde i denne teksten, og den har val kanskje oftere blitt brukt får å si noe om Jesus og hans relasjon til disiplene og de troende eller kirken. Men her leser vi den altså på Skaperverkets dag. Da får vi prøve å finne ut hva denne taksten sier om skaperverket og vårt ansvar.

At Gud er verdens skaper, og at vi er skapt i Guds bilde, og lever fysisk i og av skaperverket og Guds nåde, er helt grunnleggende i den kristne tro. Likeså at vi har et ansvar for dette skaperverk, og at vi som menneskelighet totalt sett ikke klarer denne oppgave særlig godt. Det dreier seg selvfølgelig om miljø og klima som på gode grunner vært et viktig tema de siste årene, i kirken som i samfunnet. Men det handler også om hvordan vi forholder til jordens ressurser på et mer grunnleggende plan, hvordan vi fordeler de goder vi trenger for å leve, og hvordan vi ser på andre mennesker som jo også er en del av skaperverket. Hvis alle mennesker er skapt i Guds bilde, og er like avhengige av Guds nåde, finnes ikke grunnlag for å dele opp mennesker, eller agere slik som om vi ikke har samme rett til verdens ressurser, til liv og frihet.

Bildet av båten på en stormete sjø, nær å gå under, fører kanskje deres tanker, slik som mine, til de mange små båter på en stor sjø vi sett i nyhetene det seneste året. Båtene med flyktninger over Middelhavet. Nå, når veien over Tyrkia blitt stengt, tar flere den mye farligere og lengre turen fra Libya til Italia. Jeg aner ikke hvordan det føles å gjøre den reisen, hvor forferdelige alternativene i livet er når man syns at en slik båt et det minst dårlige alternativet. Men jeg kan godt tenke at mange på disse båter, stiller det samme spørsmålet: bryr du deg ikke om at vi går under. Et spørsmål rettet til Gud kanskje, men også til oss i de rike landene bak de lukkede grensene.

De fleste som er på flukt i Europa nå er som vi vet på flukt fra krig. Men alt flere mennesker i verden er på flukt fordi naturen ikke lenger gir de nok å leve på, eller at naturen har blitt ødelagt ved flommer og stormer og andre naturkatastrofer. Mange krig, sannsynligvis flere og flere, handler til noen del om makt og tilgang til naturressurser – olje, vann, mineraler, jordbruksmark. Det ansvaret vi har overfor skaperverket, og hvordan vi tenker om jordens og dens ressurser, går ikke å koble vekk fra hvordan vi tenker om samfunnet, andre mennesker, og vår plass i verden.

Når vi taler om skaperverket i kirken, taler vi gjerne om takknemmelighet overfor alt vakkert som er skapt, særlig når vi feirer skaperverkets dag denne tid på året når vår del av verden kanskje er som vakrest. Og det finnes mye gott å takke for. Men det er også en dag for alvor, og for å snakke om ansvar. Ansvaret for skaperverket er en sentral del i skaperverkets dag.

Her finnes risikoen å redusere ansvaret for skaperverket til en simpel moralisme. At peke ut rett og feil, og liste de tiltakene vi burde gjøre. En god kristen sorterer sin søppel, kjøper økologisk fairtrade-kaffe og kjører miljøbil eller reiser kollektivt. Alle de tiltakene er selvfølgelig viktige og gode, og det har noe å si hvordan vi lever våre liv. Men å redusere ansvaret for skaperverket til noen privatmoralske valg ovenfor konsumpsjon er å gjøre det veldig enkel for seg, og risikerer å lede tankerne våre i feil retning. Dels fordi de urettferdigheter som finnes i verden relatert til ujevn fordeling av forbruk, der vi i den rike verden lever langt ovenfor hva planeten klarer av, ikke kan bli stelt til rette innenfor rammene for individers konsumpsjon men må forandres på mer systematiske måter. Men fremfor alt fordi de risikerer å redusere vår relasjon til Gud til noe vi kan prestere ved å være flinke og gode nok.

Slik som vi er avhengige av Guds nåde for selve livet, avhengige av skaperverket for å kunne puste, spise og leve, så er vi avhengige av guds kjærlighet og nåde for å ha en relasjon til Gud. Når vi vil leve våre liv sånn at gi gjør det som er gott, sant og rett, så gjør vi ikke det for å vinne Guds kjærlighet. Vi gjør det ikke for å være gode nok mennesker for å fortjene Guds nåde. Det kan vi aldri gjøre. Men det trenger vi ikke heller, fordi den allerede er gitt oss. Det er fordi vi allerede er elsket, fra skaperverkets første morgen og vår første pust, som vi i takknemmelighet vil føre den kjærligheten videre. En kjærlighet vi ikke bare viser til de enkeltmennesker vi møter i våre daglige liv, men også mennesker langt bort, og til hele skaperverket.

Når disiplene vekker Jesus, fylt av angst og nød, så stiller han stormen. Fortellingen får et lykkelig slutt. Men vi vet, noen ganger fra smertefylt egen erfaring, at Jesus ikke stiller alle stormer og flommer. Løsningen på skaperverkets og verdens smerte er ikke at hvis vi bare ber litt mer eller tror litt bedre, så kommer alt til å ordne seg. Det er en utfordring for troen vår, men vi vet at det er sant i dette livet. Men det viktigste med Jesus i fortellingen, er at han er tilstede. Det desperate spørsmålet i båten er også menneskelighetens spørsmål til Gud. Gjennom historien, over hele verden, roper mennesker til Gud og spør hvis deres undergang er likegyldig. Noen ganger med bibelens ord som vi bruker i gudstjenestene våre: herre misskunde deg. Og svaret er alltid: ja. Gud bryr seg. Gud bryr seg nok til å bli en av oss, til å dele våre kår. Gud blir menneske i Jesus Kristus nettopp for dette, å være tilstede, for å vise i handling: Gud bryr seg. Når vi roper til Gud er svaret: jeg er her.

At Gud velger verden, velger livet, er en ny relasjon mellom skaperverk og skaper. Kristen tro kan aldri handle kun om tanker, tro, lære, ideer. Kristen tro er liv i verden, med mennesker, dyr og natur. Med menneskelige erfaringer, følelser og praksis.  Vi må ta inn over for oss egna og andre erfaringer av å leve i verden, og hvor forskjellige de erfaringene kan være. Og kristen tro har alltid en retning utover, et kall til tjeneste.

Jesus spør disiplene sine retorisk om de ikke har noen tro, når de blir redde av stormen. Kanskje en sterk nok tro kan gjøre at vi helt stoler på Jesus og aldri er skremte eller har angst, men det gelder nok få. Men jeg tror at troen kan hjelpe oss ut fra den passivitet som kan ligge i angsten og redselen. Når vi ser de enorme utfordringene i verden vår, er det lett å føle seg motløs og oppgitt. Hvordan skal vi kunne påvirke de store sammenhengene og beslutningene? Det kanskje vi ikke kan ved noen enkle tiltak eller enkle løsningen. Men vi kan stole på at Jesus er med oss i båten, og den enorme kjærligheten Gud gir oss, rekker til flere. Vi får båres av den, gi den videre og stole på at det som bryter ned og ødelegger ikke får det siste ordet. For vi og hele verden er elsket av en Gud som bryr seg om oss, selv om vi føler som vi er i fred med å gå under.

Åndens vind, ild og vann leder oss på veien frem

Preken på pinsenattsgudstjeneste Oslo Domkirke, 14 mai 2016.

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag. Mos 1,1-5

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
    I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» Apg 2,1-11

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. »Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort. Joh 7,37-39

I begynnelsen svever Guds ånd over det som snart skal bli liv. Disiplene fikk tunger av ild over seg da de ble fylt av hellig Ånd. Den som tror på meg, i den skal det rinne elver av levende vann, sier Jesus.
Vind, ild og vann, tre elementer som ofte blir brukt, i Bibelen og i den kristne tradisjon, for å tale om den hellige Ånd. Sammen, og hver for seg, sier disse tre elementene noe om den hellige Ånd.
Den hellige Ånd, eller Guds ånd, er måten Gud er nærværende i verden, her og nå. Vi kan inga fange inn eller måle Gud, men slik som vi kan se tredets blader bevege seg av vinden kan vi se hvordan Guds nærvær, gudsvinden påvirker oss og verden.
Vinden er kanskje den vanligste bilden for ånden. Ånd, vind og pust er beslektede ord på bibelens både grunnspråk, og de henger i hop. Gudsvinden, ånden svever over skapelsen i dess første stund, og i den andre skapelsesfortellingen blåser Gud inn pusten, livet i mennesket. Guds ånd er nær oss som vår egen pust, og like nødvendig for livet. Skapelsen skjer hele tiden, i hver pust, i hvert hjerteslag, i hver bevegelse er guds ånd der.
Ilden som kommer over disiplene viser kraften i Guds Ånd. Det er en dramatisk scene, hvor disiplene sitter lukket inn fylt av angst. Så kommer Guds ånd over den med et høyt lyd og men tunger av ild. Plutselig er de ikke redde lenger, men kan tale om Jesus så at hele verden hør og skjønner. Retningen endres, ikke bare i deres eget liv men hele kristendommen som verdensreligion blir født her: retningen er utadvendt, mot mennesker og verden, til å gå over grenser.
 Vannet kobler vi i kirken gjerne til dåpens vann. Og i dåpen er Guds ånd nær. Men når Jesus taler om at den som tror på ham skal ha kilder av levende vann, så tenker jeg at det er videre enn så. Vannet gir liv, og en rennende elv kan ikke bli brukt opp. Den går videre, den blir ikke brukt opp fordi noen drikker av den men rekker til flere. Guds Ånd er en kilde som ikke tar slutt men vokser.
Disse tre elementene har noen ting felles. De er nødvendige for livet – vi trenger vann, å puste og ildens varme og energi for å overleve. Men de er ikke fullt ut mulige å kontrollere, og de bærer i seg muligheten å være dødelige – ed drukning, stormer og store brand. Guds ånd er ikke dødelig eller farlig, men en kraft vi ikke kan kontrollere eller domestisere. Vinden blåser hvert den vil, sier vi noen ganger om den hellige ånd, og sånn er det. Den hellige ånd, Guds nærvær i verden er ikke noe som vi kan bruke for våre egna formål, ikke noe vi kan plukke frem når det passer, noe vi kan bruke i passe mengde.
Når vi slipper inn Guds ånd i livet vårt, kan den føre oss på veier vi ikke visste fantes. Den kan gi oss krefter, mot eller formåger til å gjøre ting vi ikke trodde at vi kunde. Gudsvinden gav disiplene og den tidlige kirken en retning, og ånden kan også gi enkelte mennesker en ny retning i livet.
I bibelen finner vi også flere navn på ånden, utøver disse elementene. Hjelperen, trøsteren, veiviseren, sannhetens ånd. Guds ånd formaner oss, men er også vår advokat eller den som taler for oss. Ånden utfordrer oss – den er ikke en trøster som bare vil at vi koser oss inn, men viser oss veien fremover. Den hjelper oss å si sannheten selv når det ikke er enkelt. Den viser oss var vår vei er, gir oss retning og håp. Når vi går åndens vei, vet vi ikke alltid hvert vi er på vei, men at vi går den sammen med Kristus.
Skapelsen skjedde ikke bare en gang, men Gud skaper bestandig. Jesus levde en gang på jorden da han dødde og stod opp, men han er bestandig nærværende. Ved den hellige ånd puster Gud liv i skaperverket og vandrer Kristus sammen med oss i dag. Åndens nærvær gir oss motet til å vandre videre, gir oss retning og hjelp. Det vi ikke tror er mulig, er mulig med åndens hjelp. Og retningen ånden viser oss er ikke vekk fra skaperverket og verden, men slik de første disiplene er vår retning utover. Vi vet ikke hvor veien tar oss, men ved den hellige ånd vandrer vi der sammen med Kristus.

Hvorfor er du her?

Preken på Storbymesse Søndag før pinse, 8 mai 2016, i Trefoldighetskirken.

Da ble Elia redd og skyndte seg av sted for å berge livet. Han kom til Beer-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli igjen. Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Han kom til en gyvelbusk, satte seg under den og ba om å få dø. «Nå er det nok, Herre!» sa han. «Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.» Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. I det samme rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!»Og da han så seg om, fikk han øye på en brødleiv, bakt på glødende steiner, og en krukke med vann ved hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.»Da sto han opp og spiste og drakk. Og styrket av maten gikk han førti dager og førti netter til han kom til Guds fjell, Horeb. Der gikk han inn i en hule og sov der om natten. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: «Hvorfor er du her, Elia?» Han svarte: «Jeg har vist brennende iver for Herren, hærskarenes Gud. For israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet.» Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» Kong 19,3b-13

 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Joh 16,12-15

Søndag før pinse er en ventesøndag. På torsdag var det Kristi Himmelfartsdag. Den dagen feirer vi hvordan perioden da den oppstandne Kristus vandrer på jorda og møter disiplene ender ved at han blir løftet opp til himmelen. Neste søndag er det pinse. Da får disiplene ta imot den hellige Ånd, og et nyt kapitel begynner da disiplene forteller om Kristus og sprer ordet; kirken begynner å ta form. Men akkurat nå er vi mitt imellom. I venterommet. I stillheten. I pausen mellom utpust og innpust.

Jeg tror ikke det er noen slump at det er en ti-dagers pause imellom Kristi himmelfart og pinse. Vi trenger pause, stillhet, rom for å gi plass til bønn, tanker, å komme i kapp med oss selv. Når vi blir stille, lar ting ta tid, kan vi høre våre egne tanker og lengsler, og vi kan høre Gud. For Gud kan være der, i stillheten.

Fortellingen om Elia er dramatisk. Rett før vi kom inn i teksten, har han hatt en slags profet-battle med profetene til guden Baal, og han har vunnet overlegent. Men han skjønner at det er farlig, og må flykte, ut i ørkenen og videre mot Guds fjell, Horeb. Det er ikke noen enke lferd, og Elia er nær ved å gi opp. Men til slutt er han framme, og får et spørsmål fra Gud, flere ganger: Hvorfor er du her.

Gud møter ikke Elia i stormen, eller jordskjelvet eller ilden. Elia kjenner Guds nærvær i den skjøre stillheten. Men det nærværet handler ikke om å kose seg inne og ha det hyggelig. Det kommer med ett utfordrende spørsmål: hvorfor er du her, Elia.

Elia svarer at han er alene, overgitt og på flukt. Guds svar bekrefter ham, men sier ikke at han kan bli igjen her og på fjellet. Nei, han får en ny oppgave og må dra tilbake dit han kom fra. Sånt kan skje, når vi blir så stille at vi kan lytte til Gud og oss selv. Når vi ikke gjømmer oss, og lar de utfordrende spørsmålene dvele i oss, kan vi se hva som er sant, hva som er gott og rett, hva som er vår oppgave og vei.

I evangeliteksten snakket Jesus om Sannhetens ånd. Det er ikke pinse ennå, og Ånden står ikke helt i sentrum. Dette er en tekst fra Jesu avskjedstale, der han forbereder dem på hva som skal skje (selv om de ikke helt skjønner noe av det). Når Jesus talte om ånden som skal komme, er et av navnene han bruker Sannhetens ånd. Ånden gjør mange ting, men den kommer fra, og peker alltid mot Kristus. Ånden taler ikke ut fra seg selv, men på vegne av Kristus. Og når vi lar sannhetens ånd veilede oss, så leder den oss til Kristus, og den hjelper oss å se sannheten om oss selv. Den sannheten er ikke alltid så pen og behagelig.
Når vi stiller oss selv spørsmålet som Elia fikk, hvorfor er du her, så finnes det minst like mange svar som det finnes mennesker. Og vi kan fortolke det på forskjellige måter – hvorfor er vi her, i kirken, i kveld? Eller hvorfor er du her, der du er i livet ditt? Svarene kan handle om hva som har dratt oss hit, hva vi lenger etter. Eller hva vi er på flukt i fra. De sannhetene om livet og oss selv som ligger i spørsmålene og svarene kan være klare som glas, eller gjemt under mange ting vi helst ikke vil begynne å grave i. Men for å bli ledet av sannhetens ånd, må vi stole på Gud og legge vår redsel til side. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus ved en annen anledning, men det er ikke nødvendigvis en enkel frihet, der vi slipper unna ansvar. Tvert imot, friheten i Kristus, det er friheten til å tjene, til å finne sine oppgaver, friheten til å leve for andre.


Den kjente britiske teologen C.S. Lewis skal ha sagt, at hvis noen søker seg til religion for å ha det bekvemt, ville han i hvert fall ikke anbefalt kristendommen. Det er sagt med litt humor, men det ligger noe veldig sant i det.
Stillhet har vært ett element i kristendommen, en vei den kristne tradisjonen har fulgt helt siden ørkenfedrene i den tidlige kirken. Stillheten har blitt dyrket i kloster og i retreater, i bønn og hellig lesing, på forskjellige måter. I vår tid har det blitt populært igjen, og ikke sjelden i kombinasjon med? mindfullness, meditasjon og avslapping. Det er ikke nødvendigvis noe feil ved noen av disse teknikkene, men kristen meditasjon og stillhet handler om noe annet – ikke å flykte fra hverdagen, ikke å bli fornøyd med hvordan tingene er eller snike seg vekk fra verden og sitt liv. Tvert imot er en kristen stillhet en skjør stillhet i selskap av sannhetens ånd. Den handler om å gi plass for å lytte til verdens behov. Se hva som er min vei, ikke vekk fra skapelsen men nærmere det å gi Guds kjærlighet videre i skapelsen.


I pausen mellom kristi himmelsfart og pinse får vi dvele litt ved det. Mellom utpust og innpust, i en stillhet som ikke er fravær, men nærvær, får vi stole på at sannhetens ånd er nær. Nær oss, til å hjelpe oss finne sannheten ved spørsmålet: hvorfor er du her.