torsdag 21 januari 2016

Gud er den som er. Her.

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken 3. søndag i Åpenbaringstiden 17 jan 2015.
Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. (2 Mos 3,13-15)
Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. (Joh 1,15-18)

Hvordan er Gud? Hva slags bilder skal vi bruke for å snakke om Gud?

I de bibeltekstene vi nettopp hørte fikk vi på en måte to forskjellige svar. Det første kommer da Moses står ved den flammende busken og plutselig har fått en stor og utfordrende oppgave, å lede folket sitt ut fra slaveriet. Han skjønner at det er hans fedres Gud, men hva er navnet? Kanskje er det en måte å sjekke litt på, at dette virkelige skjer. Gud svarer: Jeg er den jeg er. Si at «jeg er» har sendt deg. Dette «jeg er» skrives med hebraiske bokstaver JHVH eller Jahve, og er et veldig brukt navn i det gamle testamentet. 

Det andre svaret blir gitt i evanglieteksten, som er en litt bit fra Johannesprologen, altså den som begynner med I begynnelsen var Gud, ordet var hos Gud, og ordet var Gud … I denne programforklaring som Johannes gir, avslutter han med dette:  

Ingen har noen gang sett Gud,
          men den enbårne, som er Gud,
          og som er i Fars favn,
          han har vist oss hvem han er.

Altså: vi kan ikke se Gud, men Jesus viser oss vem Gud er.

At Gud kaller seg selv «jeg er» vekker mange tanker, ikke minst i relasjon til mange av de bilder og navn som ofte blir brukt om Gud: Herre, Konge, herskere og så videre. Gud er mektig og bortenfor alt vi kan tenke og ane. Men mer enn noe annet ER Gud. Virkelig, nærværende. Gud er der, sjøl om vi ikke alltid føler eller aner det. Og bare ved å være, kan vi være nær Gud. Vi får hvile i Guds nærvær.

Gud er, og vi får hvile i det. Men vi har og fått et mer spesifikt bilde av vem Gud er – og hva gud vil. Gud blir menneske i Jesus Kristus, og i ham ser vi vem Gud er, hvordan gud er – og ikke minst hvor Gud er.

I Jesus velger Gud menneskers perspektiv, og deler våre kår. Ved å bli menneske får Gud erfare alt det gode og alt det vonde som menneskelivet bringer. Samtidig viser Jesu undervisning hva hans sak er: nåde og sannhet. Jesus møter oss slik som vi er, der vi er, og lar oss både se oss selv og verden i et sant lys, noe som ikke alltid er smigrende. Det er ikke alltid enkelt å se ting slik de er, og mange av os bærer på en redsel for å bli avslørt, at vi ikke holder målet. Men den sannheten som Jesus bringer er ikke dømmende men ful av nåde. Jesu blikk er kjærlighetens blikk, der vi ikke blir vurdert ut fra våre meritter og prestasjoner men ut fra hans kjærlighet.

I Jesus ser vi hvordan Gud er, en Gud av sannhet og nåde, og som vill liv og frigjøring. Når Jesus møter mennesker, så snakker han om Guds rike, om hvordan vi skal prøve og søke Gud og leve nær ham. Men det inntrykket Jesus gjør på mennesker handler ikke bare – kanskje ikke engang mest – om innholdet i undervisningen hans. Det handler i høy grad om hvordan han møter mennesker, med akkurat den sannhetens og den nådens blikk. Ved å ta mennesker på alvor og visa at han regner med dem gir han dem opprettelse, og gir den opprettelsen til oss i dag. I sin måte å møte mennesker på, viser Jesus hvordan Gud er.

 Men fremfor alt viser Jesus hvor Gud er, nemlig her. Ikke langt unna, ikke på kjølig avstand. Vi er ikke brikker i et spill som Gud flytter omkring på distanse, men elskede enkeltmennesker i Guds kjærlighetsfulle blikk. I Jesus ser vi Guds engasjement, Guds lidelse, at Gud ikke holder seg unna men vil være der vi er, nær oss. Inkarnasjonen, at Gud blir menneske – at Ordet blir kjøtt eller menneske med orden fra Johannes – mer et kjærlighetsbevis i form for nærvær. Og når vi må møte de vanskeligste tingen i livet, eller døden selv, kan vi finne trøst i at vi ikke trenger å gjøre det alene, fordi Jesus er med. Han har vært det tidligere. Og hans kjærlighet har beseiret ondskapens og dødens makt.

Vi trenger mange forskjellige navn og bilder for Gud. Det navnet som kan være det aller kjæreste for noen, kan bli til hinder for en annen. En måte å snakke om Gud på som gir en nye oppdagelser, kan lukke døren for en annen. Og hvilke disse er kan forandres over tid for den enkelte. Gud er alltid større enn våre ord og bilder, og mer enn vi kan tenke og si. Men uansett hvilke ord vi bruker, får vi stole på at det er sant som Jesus selv har lovet, at på spørsmålet om hvor Gud er, er svaret entydig: Her.

Inga kommentarer: