Vær ikke redde!

Preken på påskenattsmesse i Gamle Aker kirke 2016.

Herren sa til Moses: «Si til israelittene at de skal snu om og slå leir foran Pi-Hahirot, mellom Migdol og havet! Foran Baal-Safon, midt imot byen, skal dere slå leir ved havet.Så kommer farao til å si at israelittene har gått seg vill i landet, og at ørkenen har stengt dem inne. Jeg vil gjøre faraos hjerte ubøyelig, så han setter etter dem. Da skal jeg vise min herlighet på farao og hele hans hær. Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren.» Dette gjorde israelittene.

Da egypterkongen fikk melding om at folket hadde flyktet, kom han og tjenerne hans på andre tanker om folket. «Hva er det vi har gjort?» sa de. «Vi lot israelittene dra fra slavearbeidet hos oss!» Så spente han for vognen sin og tok hæren med seg. Han tok 600 av de beste vognene og hva som ellers fantes av vogner i Egypt, og offiserer til hver av dem. For Herren gjorde hjertet til farao, kongen i Egypt, ubøyelig, så han satte etter israelittene. Men israelittene dro ut med løftet hånd. Egypterne satte etter dem med alle vognene, hestene og rytterne, hele faraos hær. De nådde dem igjen ved Pi-Hahirot, der de lå i leir ved havet, foran Baal-Safon.

Da farao nærmet seg, så israelittene opp og fikk øye på egypterne som kom etter dem. De ble grepet av stor frykt og ropte til Herren. De sa til Moses: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss få være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen.» Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»

Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»

Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. (2 Mos 14,1-22)

Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. (Rom 6,3-11)

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde. Mark (16,1-8)

Vær ikke redde! Vær ikke forferdet! Denne enkle og samtidig så vanskelige oppfordringa, gitt til Israelittene ved Sivsjøen, og til kvinnene ved den tomme graven, sammenfatter egentlig hele påskens budskap. Til tross for at det er midt på natten, til tross på at det finnes så mye som er skummelt og farlig, så trenger vi ikke være redde. Det var budskapet da, og er budskapet til oss, i natt.

Det var så vidt ikke natt, men tidlig morgen da Maria, Maria og Salome kom til Jesu grav. Men i livet deres må det ha vært et totalt mørke. Alt hadde falt sammen, han de stolte på, ville ikke bare forandre livene deres, men hele verden, og nå var han blitt henrettet på det mest grusomme og fornedrende vis. De ante ikke hva som ville skje nå, men de ville i hvert fall sørge for kroppen til Jesus, en praktisk oppgave midt i alt det uforklarlige. Og da de kommer til graven, er steinen bortrulla og graven tom. Selvfølgelig var de forferdet! De hadde alt å være redde for. Men sakte byttes forvirringen, redselen og uroen til håp. Håp om at det han hadde sagt, var sant. At dette ikke var slutten, men begynnelsen. At alt det de opplevde sammen med Jesus, det han sa om Guds rike, om en kjærlighet sterkere enn døden, ikke var en knust drøm, men sannere en noe annet i verden. For hvis det er sant, da finnes ikke lenger noe å være redd for.

Like redde, skjønt av andre grunner, var Israelittene på stranden da de så den egyptiske hæren komme etter dem. De hadde også akkurat begynt å håpe at frigjøringen var der etter mange år i trelldom og fangenskap. Etter en dramatisk tid var de nå like i nærheten av friheten, men sto fast ved havet og hadde fienden i hælene. Selvfølgelig er de redde og opprørte, i tvil om hvorvidt de virkelig kan ha noen fremtid. Men de får det samme budskapet: vær ikke redde. Rett igjennom det som virker som en sikker død, åpner Gud en vei for dem, fra trelldom til frihet. Med håp og tillit stoler de på Gud og går ut i frihet.

Påskenatt er metta med symboler. Fra mørke til lys, gjennom døden til livet. Fra grusomheten på langfredag, da vi sammen med Jesus er på tilværelsens absolutte bunnpunkt, til jubel og glede over oppstandelsen. Det trossige håpet om at smerten, ondskapen, lidelsen og døden ikke har det siste ordet, men at den kjærligheten som skapte verden også satte den fri ved å beseire døden.

Dette håpet er det som ligger bak ordene: vær ikke redde. Kvinnene ved graven trenger ikke være redde, for det finnes håp for dem og verden på grunn av oppstandelsen. Folket ved stranden trenger ikke være redde, for Gud holder løftene sine, og håpet om frihet har en grunn.

Disse ordene, vær ikke redde, det er også et evangelium, et gledesbudskap til oss i dag. For det er mange av oss som er redde, og kanskje ikke uten grunn. Vi lever i en verden med krig, naturkatastrofer, vold, undertrykkelse og diffuse trusler. Vår tids kanskje mest typiske trussel er terrorisme – grusomt aktuelt denne uka, men det er også noe vi er blitt vant til. Selve poenget med terrorisme er å skape redsel – usikkerhet, noe uforutsigbart, som kan hende hvor og når som helst. Terrorismens mål er å gjøre oss redde, slutte og vise tillit til hverandre og skape frykt i samfunnet. Terrorismens farligste effekt er ikke død og lidelse, hvor grusomt det enn er, men frykten og angrepet på åpenheten og tilliten mellom mennesker i verden.

Men det er ikke bare terrorisme som sprer redsel og frykt i samfunnet vårt. Mange mennesker har en diffus redsel for ting som ikke utgjør noen konkret trussel eller fare. De er redde for å mislykkes, redde for å tape, redde for å ikke være gode nok. Redde for klimaendringer, flyktningekrise, utilstrekkelig pensjon, eller for å ikke kjenne seg igjen i samfunnet. Sosiologen og samtidsforskeren Zygmunt Bauman har kalt akkurat dette for «liquid fear», en flytende frykt. Mennesker er redde, men uklart for hva, og prøver å få kontroll over tilværelsen med de midlene de har. I mangel på trygghet og tillit satser de istedenfor på sikkerhet. Men sikkerheten blir aldri total – vi kan ikke kontrollere bort frykten, og det som var tenkt å skulle gi oss sikkerhet, risikerer isteden å skape et fengsel av høyre murer og hardere kontroll.

Svaret på den flytende frykten er ikke sikkerhet, men tro, håp og kjærlighet. Gud ønsker frihet for oss: frihet fra frykt, fra trelldom og undertrykkelse, fra det som binder oss og holder oss fast.

Påskenattens håp, det er også vårt håp. Den kjærlighet som ikke kan dø, den finnes også for oss. Vi skal nettopp få minne oss på vår dåp, da vi gjennom vannet går sammen med Kristus gjennom død til liv, da vi dør og oppstår med Kristus. Ordene Paulus bruker, er abstrakte for oss, og kanskje ikke helt enkle når han prøver å forklare sammenhengen mellom dåpen og Kristi død og oppstandelse. Men i dåpen knyttes vi opp mot Kristus, vår redsel, uro og det som binder oss, får dø, mens vi får leve sammen med Kristus. Det skjer én gang i dåpen, men også hver dag når vi prøver å leve i vår dåp. Vi skal også få dele nattverd med hverandre, der Jesus lovet at han selv møter oss, mottar, elsker og ser oss slik som vi er. I nattverdens mysterium brytes tid og rom opp, i et evig nå møtes himmel og jord, historie og fremtid, mennesker og Gud. Den kjærlighet som bærer verden, møter oss her og nå i denne natt.

Kvinnene ved graven og folket på stranden, de var redde og ikke uten grunn. Men de fikk håp gjennom Guds oppfylte løfter. Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut, skriver Johannes i sitt første brev, og det var det som skjedde. Håpet, troen på Guds løfter og Guds kjærlighet driver frykten ut og gjør at vi ikke trenger å være redde. Vi tror kanskje også at vi har god grunn til å være redde. Men det håpet, den kjærligheten som kan drive frykten ut, den finnes også for oss. Ordene: «Vær ikke redde» er påskens evangelium til oss i natt.

Vi får leve våre liv frimodige i håp, stole på kjærligheten som er sterkere enn døden, og tro at livet seirer til slutt. For når det er sant, finnes ikke noen ting å være redd for.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

Gled deg med Elisabet og Maria

Preken på Maria Budskapsdag 13 mars 2016, på Jazzmesse i Trefoldighetskirken.

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» Luk 1,39-45

Det var sannsynligvis mye følelser når de møttes, Maria og Elisabet. Maria hadde nylig fått besøk av engelen og sagt ja til å bære et barn som skulle kalles Guds sønn. Hun må ha vært forvirra, kanskje stolt og forventningsfylt, men også redd for hva som ville skje når folk omkring henne skjønte at hun var gravid uten å være gift. Engelen hadde fortalt henne at Elisabet, hennes slektning, også ventet et spesielt barn, og nå var Maria på vei for å besøke henne. Kanskje for råd, støtte og trøst, kanskje bare for å få snakke sammen og glede seg over hva som skulle skje, sammen med noen som ikke syntes hun var helt gal. Som skjønte hva det dreide seg om.
Elisabet må også ha hatt mange følelser – hun hadde leva mange år i et barneløst ekteskap, og nå plutselig når hun egentlig var for gammel hadde hun blitt gravid. Hun viste at hennes barn også var spesielt, ikke bare for det hun nok trodde at det var for sent, men også for at hennes mann Sakarja fått beskjed fra engelen at barnet hans ville bli en stor profet. Etter hvert ville det barnet bli Johannes døperen.
Men nå møttes de to kvinnene, og Elisabet bekreftet Marias glede ved å kalle henne og barnet hun venter velsignet. Maria vet at hun og hennes barn sannsynligvis kommer å bli kallet mange ting, men velsignet hører nok ikke til de vanlige. Mitt i den uro og usikkerhet Maria føler, blir hun bekreftet i at det er noe stort og viktig hun har sagt ja til. De kan dele gleden, ikke bare for di to barnene men også over at de fått oppgaver fra Gud, at Gud vil dem gott. Maria var en ung jente mens Elisabet var «på sine gamle dager», men de møtes i en felles erfaring og kanskje i en slags kvinnesolidaritet. Elisabet har i mange år levet med lengselen men også skammen som det var på denne tid, å ikke kunne få barn. De vet begge to at livet som kvinne har noen særlige utfordringer, ikke bare fysisk uten også i de urettferdige kår som da som nå, fast på forskjellige måter, rammet kvinner.
Når Elisabet ropt ut sin hilsen og fostret Johannes sparket til av glede synger Maria sin kjente lovsang, om hvordan herskere støttes fra tronen og de lave løftes opp, hvordan de sultne blir mettet og de rike blir sendt tomhendte vekk. Salmen vi sang ista er en moderne omskriving av akkurat den teksten.
Hele denne fortellingen er i Lukasevangeliet, og det er ikke noen tilfeldighet. Lukas er opptatt av perspektivet under ifra, han løfter fram fortellinger om fattige, syke, de undertrykte, om at Jesus er kommet med et gledens bud. I Lukas finnes også mange fortellinger om kvinner med, og han er den eneste som har denne fortellingen om budskapet til Maria, og om Jesu fødsel i den versjon vi kjenner som Juleevangeliet. Ved å fortelle hele denne bakgrunnshistorie, og gi kvinnene i den sin plass, setter Lukas in Jesus i sitt jordiske, menneskelige sammenheng.
For dagens hovedperson er verken Maria eller Elisabet. Det er Jesus, og det løftet som gis ved at han skal bli født. At Gud blir menneske, det som kalles inkarnasjonen på teologspråk, er det viktigste. Gud selv, hele universums skaper, vil så gjerne opprette relasjonen til menneskeheten, vil dele våre kår i alt. Gud går så langt som at sette seg i en svært risikabel situasjon – å bli et foster, for å bli født som et menneskebarn. Et barn som fryser og er sulten, som trenger mennesker for å overleve. Og etter hvert får han oppleve alt det er å være menneske, av følelser og erfaringer, både gode og vonde. Og allerede neste uke begynner påskens drama med palmesøndag, da vi feirer hvordan Jesus rider in i Jerusalem på vei mot korset, lidelsen og døden.
Om alt det vet Maria ennå ikke noe, eller i hvert fal ikke detaljene. Men hun skjønte at hun sagt ja til en Gud som vil leve med oss, som ikke velger de enkle veiene og som lar store under skje for enkle, vanlige mennesker. Sammen med Maria og Elisabet får vi lovprise Gud, men også ved de evner og muligheter vi har, bruke dem til Guds verk. I våre sammenheng kan Guds under skje, og vi får gi oss selve og det vi har, stelle dem til Guds disposisjon, og gjøre som Maria: si ja til Gud.

Kraften fullendes i svakhet

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 3 søndag i fastetiden 28 februar 2016.

For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2 Kor 12,7-10)

Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer. Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.» ( Luk 22,28-34)

«Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter», «Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.»
Paulus ord om svakhet og styrke høres nesten provoserende ut. Det går nok ikke å komme lenger bort fra det budskapet som er vanligst i vår tid: velg gleden! Tenk positivt! Du kan velge å bli lykkelig, mindful og fjerne den negative energien fra livet ditt. Slik blir du lykkelig! 

Ukebladene og reklamens forførerske budskap om enkel lykke handler om alt vi kan, og helst skal, kjøpe og gjøre for å leve opp til idealbildene av lykke. Og det handler ofte om å fjerne det vi ikke vil ha i livet vårt – det som er mislykka, fortapt, svakt. I det tankemønstret er lykke og framgang noe vi kan få, bare vi velger rett og tenker rett (og kanskje kjøper de rette tingene). Alt er innenfor rekkevidde, bare vi gjør og tenker rett. Det er virkelig en forlokkende tanke for mange. Men ulempen ved å tenke at alt er mulig hvis jeg bare vil det sterkt nok, eller tenker positivt nok, er at det også blir min egen skyld når det ikke går så greit. Når livet ikke blir som vi hadde tenkt oss – enten i det ytre med jobb, verv, økonomi og relasjoner, eller i det indre med helse og lykke – finnes ikke noen trøst hos lykkeprofetene og guruene for positiv tenking-. Og for nesten alle mennesker kommer det dager når livet ikke blir som vi hadde tenkt oss, for mange kommer de igjen og igjen. Svakhet blir nettopp svakhet, et tegn på ens egen manglende vilje eller evne til å tenke positivt eller få til det gode man vil skal skje. Og mislykketheten blir dobbelt: ikke bare har noe vanskelig skjedd i livet – en brusten relasjon, arbeidsledighet, sykdom, avhengighet – det blir dessuten ens egen feil. Filosofien som skulle gi enkle svar og lykke, blir en skyldbeleggende og grusom byrde som ikke gir noen trøst.

I den kristne tro finnes det et helt annen syn på framgang og svakhet, det ser vi særlig hos de personene vi møtte i dagens tekster, og i deres tankegang. Paulus setter det på spissen med sin provoserende formulering (om at …), men tankegangen er helt grunnleggende i et kristent menneskesyn og i en kristen tilnærming til livet. Ikke noe menneske kan klare seg selv alene, vi er alle avhengige av Gud og hverandre. Det finnes ikke et menneske (utenom Jesus) som gjør allting rett og klarer alt – vi lykkes ikke og vi er svake, som Paulus skriver på et annet sted gjør vi det vi ikke vil, og det vi vil det gjør vi ikke. Vi må hele tiden be om tilgivelse og prøve på nytt. Når vi tror at vi klarer alt på egen hånd, finnes det en høy risiko  for at vi både beveger oss bort fra Gud og begynner å se svakhet akkurat som en svakhet, en trussel; vi risikerer å forakte svakheten i oss selv eller  andre. Det er en farlig vei.

Det å se sin svakhet er å innse ens eget behov for Gud, det er noe som er blitt mer vektlagt i noen kristne tradisjoner enn i andre. I en del kristne sammenhenger har det blitt preket veldig mye om mennesket syndefullt, om hvor uverdige vi er, og hvor viktig det er å bli frelst og gi seg selv helt for Jesus. Noen av dere kjenner dere kanskje hjemme i den slags forkynnelse, for andre er den fremmed.  Noen assosierer kanskje slik forkynnelse med erfaringer som ikke er så positive, for noen ganger har vektleggingen av synd gjort at det er blitt vanskelig å høre den andre viktige delen av dette budskapet: at Guds nåde og kjærlighet alltid er større, at Jesus som frelser alltid er mye større enn oss som mislykka. Mange vil nettopp derfor ikke så gjerne snakke om synd og skyld og svakhet, for de hører bare fordømmelsen. Disse erfaringene må det ikke tas lett på. Men uten å snakke sant om det som er vanskelig, om svakhet og følelser av skuffelse, tap og skyld, så kan vi ikke heller utforske bredden i Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet. Kanskje må vi finne nye måter å snakke om dette på, men å late som om det vanskelige ikke finnes, er ikke veien fremover. Da ligger fristelsen til å tro at vi klarer oss selv nær.
Fortellingen i evangelieteksten handler kanskje akkurat om dette. Det er Jesus siste døgn i livet, og han ser for seg hva som skal skje. Blant annet vet han at til og med de som er de aller mest trofaste skal svikte ham. Peter, lederen bland disiplene som vill så mye og har store ambisjoner lover at han alltid skal holde fast. Men Jesus vet at han ikke vil klare det, at han allerede samme kveld skal fornekte ham. Og sånn blir det. Peter vill så mye, tror han klarer alt selv. Men det gjør han ikke. Når alt kommer til alt er han ikke sterk, men svak.

Men Peter får en ny sjanse. Han blir ikke fordømt, men når han møter Jesus igjen etter oppstandelsen får han mulighet å be om tilgivelse og si til Jesus at han elsker ham. Og da får han oppgaven, igjen, å bli leder for de første kristne. Sannsynligvis også en bedre leder, ettersom han har skjønt at det er større grunn til å stole på Jesu kjærlighet enn sine egne evner.

Paulus, den andre store lederen i den unge kirken som har skrevet den andre teksten om svakhet og styrke, løfter også fram sin egen svakhet. Ellers, har han ikke noe problem med å løfte fram seg selv. Men her innrømmer han at han har en svakhet, uten å si hva den består i. Forskere har spekulert i om det kan være noe fysisk – en sykdom eller kanskje et mindre funksjonshemming eller fysisk skade eller at det kan handle om noe vi i dag skulle kalle psykisk sykdom, depresjon eller liknende. Han sier ikke mer, så vi får ikke vite vad. Men poenget hans er ikke å kokettere med svakheten, men å vise Guds storhet. 

Han mener at Guds kraft blir enda større, enda mer åpenbar når verktøyet er svakt. Alle disiplene, selv Peter og Paulus som var de største ledene, hadde svakheter, kanskje riktig store. Jesus valgte ikke disipler med mest formelle meritter eller kompetanse, eller folk fra de fineste familiene eller de som var flinkest og penest. De vanlige mennesker, med svakheter og brister, ble til store ledere for en verdensreligion, ved hjelp av Guds kraft. Alt Gud har i verden er en menneskehet av skjøre leirkrukker, og oppi dem legger Gud sine skatter. Nettopp i våre svakheter ser Gud oppgaver for oss. Og noen ganger må vi se at disse svakheten som kan bli brukt til gode ting også leder oss – oss selv eller mennesker omkring oss – inn i vanskeligheter eller lidelser.

Dette betyr ikke at Gud ønsker lidelse og fornedrelse. At Gud kan bruke våre svakheter er ikke årsak til å være takknemlig for lidelsen i seg selv. Gud ønsker liv, frihet og opprettelse for alle mennesker og hele skaperverket. Men uten å se og akseptere svakhetene våre kan vi ikke ta imot Gud og ikke heller møte våre medmennesker.

Dette å omfavne svakheten er ikke noen enkel vei, særlig ikke i vår tid og i et samfunn der prestasjoner, fremgang og lykke ofte er det som teller. Det er skummelt å anerkjenne og akseptere svakhet. Men uansett hvor stor vår svakhet er, uansett hvor mye problemer eller lidelser den har ført til, så er Guds nåde alltid enda større. Selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt, skriver apostelen Johannes. Ikke en eneste en av oss er sterk nokk til å klare alt på egen hånd, og ikke en eneste en av oss er svak nokk til å falle utenfor Guds kjærlighet.  Det eneste vi må gjøre, er prøve å stole på at den nåden, den kjærligheten, den tilgivelsen, den gjelder også for meg. Amen.