onsdag 2. mars 2016

Kraften fullendes i svakhet

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 3 søndag i fastetiden 28 februar 2016.

For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk. (2 Kor 12,7-10)
Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer. Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.» ( Luk 22,28-34)
«Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter», «Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.»
Paulus ord om svakhet og styrke høres nesten provoserende ut. Det går nok ikke å komme lenger bort fra det budskapet som er vanligst i vår tid: velg gleden! Tenk positivt! Du kan velge å bli lykkelig, mindful og fjerne den negative energien fra livet ditt. Slik blir du lykkelig! 

Ukebladene og reklamens forførerske budskap om enkel lykke handler om alt vi kan, og helst skal, kjøpe og gjøre for å leve opp til idealbildene av lykke. Og det handler ofte om å fjerne det vi ikke vil ha i livet vårt – det som er mislykka, fortapt, svakt. I det tankemønstret er lykke og framgang noe vi kan få, bare vi velger rett og tenker rett (og kanskje kjøper de rette tingene). Alt er innenfor rekkevidde, bare vi gjør og tenker rett. Det er virkelig en forlokkende tanke for mange. Men ulempen ved å tenke at alt er mulig hvis jeg bare vil det sterkt nok, eller tenker positivt nok, er at det også blir min egen skyld når det ikke går så greit. Når livet ikke blir som vi hadde tenkt oss – enten i det ytre med jobb, verv, økonomi og relasjoner, eller i det indre med helse og lykke – finnes ikke noen trøst hos lykkeprofetene og guruene for positiv tenking-. Og for nesten alle mennesker kommer det dager når livet ikke blir som vi hadde tenkt oss, for mange kommer de igjen og igjen. Svakhet blir nettopp svakhet, et tegn på ens egen manglende vilje eller evne til å tenke positivt eller få til det gode man vil skal skje. Og mislykketheten blir dobbelt: ikke bare har noe vanskelig skjedd i livet – en brusten relasjon, arbeidsledighet, sykdom, avhengighet – det blir dessuten ens egen feil. Filosofien som skulle gi enkle svar og lykke, blir en skyldbeleggende og grusom byrde som ikke gir noen trøst.

I den kristne tro finnes det et helt annen syn på framgang og svakhet, det ser vi særlig hos de personene vi møtte i dagens tekster, og i deres tankegang. Paulus setter det på spissen med sin provoserende formulering (om at …), men tankegangen er helt grunnleggende i et kristent menneskesyn og i en kristen tilnærming til livet. Ikke noe menneske kan klare seg selv alene, vi er alle avhengige av Gud og hverandre. Det finnes ikke et menneske (utenom Jesus) som gjør allting rett og klarer alt – vi lykkes ikke og vi er svake, som Paulus skriver på et annet sted gjør vi det vi ikke vil, og det vi vil det gjør vi ikke. Vi må hele tiden be om tilgivelse og prøve på nytt. Når vi tror at vi klarer alt på egen hånd, finnes det en høy risiko  for at vi både beveger oss bort fra Gud og begynner å se svakhet akkurat som en svakhet, en trussel; vi risikerer å forakte svakheten i oss selv eller  andre. Det er en farlig vei.

Det å se sin svakhet er å innse ens eget behov for Gud, det er noe som er blitt mer vektlagt i noen kristne tradisjoner enn i andre. I en del kristne sammenhenger har det blitt preket veldig mye om mennesket syndefullt, om hvor uverdige vi er, og hvor viktig det er å bli frelst og gi seg selv helt for Jesus. Noen av dere kjenner dere kanskje hjemme i den slags forkynnelse, for andre er den fremmed.  Noen assosierer kanskje slik forkynnelse med erfaringer som ikke er så positive, for noen ganger har vektleggingen av synd gjort at det er blitt vanskelig å høre den andre viktige delen av dette budskapet: at Guds nåde og kjærlighet alltid er større, at Jesus som frelser alltid er mye større enn oss som mislykka. Mange vil nettopp derfor ikke så gjerne snakke om synd og skyld og svakhet, for de hører bare fordømmelsen. Disse erfaringene må det ikke tas lett på. Men uten å snakke sant om det som er vanskelig, om svakhet og følelser av skuffelse, tap og skyld, så kan vi ikke heller utforske bredden i Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet. Kanskje må vi finne nye måter å snakke om dette på, men å late som om det vanskelige ikke finnes, er ikke veien fremover. Da ligger fristelsen til å tro at vi klarer oss selv nær.
Fortellingen i evangelieteksten handler kanskje akkurat om dette. Det er Jesus siste døgn i livet, og han ser for seg hva som skal skje. Blant annet vet han at til og med de som er de aller mest trofaste skal svikte ham. Peter, lederen bland disiplene som vill så mye og har store ambisjoner lover at han alltid skal holde fast. Men Jesus vet at han ikke vil klare det, at han allerede samme kveld skal fornekte ham. Og sånn blir det. Peter vill så mye, tror han klarer alt selv. Men det gjør han ikke. Når alt kommer til alt er han ikke sterk, men svak.

Men Peter får en ny sjanse. Han blir ikke fordømt, men når han møter Jesus igjen etter oppstandelsen får han mulighet å be om tilgivelse og si til Jesus at han elsker ham. Og da får han oppgaven, igjen, å bli leder for de første kristne. Sannsynligvis også en bedre leder, ettersom han har skjønt at det er større grunn til å stole på Jesu kjærlighet enn sine egne evner.

Paulus, den andre store lederen i den unge kirken som har skrevet den andre teksten om svakhet og styrke, løfter også fram sin egen svakhet. Ellers, har han ikke noe problem med å løfte fram seg selv. Men her innrømmer han at han har en svakhet, uten å si hva den består i. Forskere har spekulert i om det kan være noe fysisk – en sykdom eller kanskje et mindre funksjonshemming eller fysisk skade eller at det kan handle om noe vi i dag skulle kalle psykisk sykdom, depresjon eller liknende. Han sier ikke mer, så vi får ikke vite vad. Men poenget hans er ikke å kokettere med svakheten, men å vise Guds storhet. 

Han mener at Guds kraft blir enda større, enda mer åpenbar når verktøyet er svakt. Alle disiplene, selv Peter og Paulus som var de største ledene, hadde svakheter, kanskje riktig store. Jesus valgte ikke disipler med mest formelle meritter eller kompetanse, eller folk fra de fineste familiene eller de som var flinkest og penest. De vanlige mennesker, med svakheter og brister, ble til store ledere for en verdensreligion, ved hjelp av Guds kraft. Alt Gud har i verden er en menneskehet av skjøre leirkrukker, og oppi dem legger Gud sine skatter. Nettopp i våre svakheter ser Gud oppgaver for oss. Og noen ganger må vi se at disse svakheten som kan bli brukt til gode ting også leder oss – oss selv eller mennesker omkring oss – inn i vanskeligheter eller lidelser.

Dette betyr ikke at Gud ønsker lidelse og fornedrelse. At Gud kan bruke våre svakheter er ikke årsak til å være takknemlig for lidelsen i seg selv. Gud ønsker liv, frihet og opprettelse for alle mennesker og hele skaperverket. Men uten å se og akseptere svakhetene våre kan vi ikke ta imot Gud og ikke heller møte våre medmennesker.

Dette å omfavne svakheten er ikke noen enkel vei, særlig ikke i vår tid og i et samfunn der prestasjoner, fremgang og lykke ofte er det som teller. Det er skummelt å anerkjenne og akseptere svakhet. Men uansett hvor stor vår svakhet er, uansett hvor mye problemer eller lidelser den har ført til, så er Guds nåde alltid enda større. Selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt, skriver apostelen Johannes. Ikke en eneste en av oss er sterk nokk til å klare alt på egen hånd, og ikke en eneste en av oss er svak nokk til å falle utenfor Guds kjærlighet.  Det eneste vi må gjøre, er prøve å stole på at den nåden, den kjærligheten, den tilgivelsen, den gjelder også for meg. Amen.
 

Ingen kommentarer: