fredag 29. juli 2016

Lederen skal være som en tjener ...

Preken på institusjonsandakt på Cathinka Guldberg-senteret 28 juli 2016. Prekenteksen er fra Olsok (29.7).

Nå ble det også en strid mellom dem om hvem som skulle regnes som den største. Da sa han til dem: «Kongene hersker over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener. For hvem er størst, den som er gjest ved bordet, eller den som er tjener? Er det ikke gjesten? Men jeg er som en tjener blant dere. (Luk 22,24-27)


Det er Jesus som taler til disiplene sine her, det er deres siste kveld sammen. Han har akkurat delt brødet og vinen, et helt sentralt øyeblikk i Jesus relasjon til disiplene sine. Og da begynner de å krangle om hvem som er den største blant dem. Jesus snakker om dem og deres lederskap, men jeg tenker også at disse ordene også sier mye mer – om lederskap, om kirken og fellesskapet men også om relasjonen mellom Gud og menneske.

Han snakker spesifikt om lederskap, om hvordan konger hersker over sine folk, men slik skal det ikke være med dere – ledere skal være som tjenere. Det er et lederideale som kommer tilbake flere ganger i bibelen, og i kirkens historie. Et kristent lederskap handler ikke om å sitte på toppen og styre ovenfra, men å stå i bunn og bære under ifra. Å tjene er ikke glamorøst, gir ikke ære og glans alle ganger, men det er hva mennesker og kirken trenger av lederskap. Dessverre er det ikke så enkelt å leve som man lærer, og vi har gjennom hele kirkens historie sett hvordan makten korrumperer også blant de kristne. Det er mange ganger enklere å ta den bekvemme veien istedenfor å bære andres byrder. Men Jesus ord utfordrer oss, ikke kun oss med noen form for lederskap i kirken, men hver og en av oss.

For Jesus taler også om hvordan vi som kristne skal være mot hverandre. Disse ordene «den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener «, er et bilde for den radikale likestillingen som Jesus ser for seg skal råde blant de kristne. På mange andre steder taler han om dette, slik også Paulus gjør når han instruerer de nye menighetene av de første kristne. Når Jesus taler om Guds rike sier han dette mange ganger, at de første skal bli sist, og de minste skal være de største. Den vanlige verdens maktordninger blir snudd på hodet, for i Guds øyne gjelder ikke våre hierarkier. Vi har som kristne i oppgave å prøve å leve sånn, få verden her og nå til å få noen trekk av Guds rike alle rede her. Ved å ikke la oss gå inn i de maktordninger som gjelder omkring oss, hva som telles og hvilke som er viktige, gjør vi ikke bara livet mer verdig og godt for de mennesker vi tjener, men vi viser også på vem Gud er, hva slags verdier som er grunnleggende i den kristne tro. Det er et menneskesyn som fortsatt etter totusen år er radikalt: att en flyktning i et leir ved Europas stengte grenser eller ett menneske som må tigge ved butikken for å få mat er EKSAKT like viktig i Guds øyne som Kongen eller statsministeren. At det ikke finnes et eneste liv som er uten verdi, at hver og en av oss alltid er sett og elsket av Gud. Og da må vi også prøve å leve sånn, at vi ikke gjør forskjell på mennesker, ikke lar oss påvirkes av makt, berømmelse, glans og ære. Det er vanskelig, men noe vi må minne oss selve og hverandre på bestandig.

For dette er også en tekst som taler om relasjonen mellom Gud og menneske. Jeg er som en tjener blant dere, sier Jesus om seg selv. Han tar på seg den største lidelsen, og bærer våre byrder. Han vasker disiplenes føtter og lar seg ikke bli behandlet som en kong og hersker. Hans ord om at den største skal bli minst, er på en måte også noe som gjelder ham selv – han som er Gud selv, blir Herrens lidende tjener, den som lider og dør for oss og for hele verden. Ved sin død og oppstandelse skjer denne forandring, blir verden snudd på hodet. Døden og det onde har ikke lenger siste ordet, og hver og en liten mennesker har plass i Guds rike, er gitt rettferdiggjørelse ved Guds kjærlighet og nåde. Det er store ord, men det handler i grunn om det. I Guds kjærlighet er vi ikke undersåtter som herskes over, men frie mennesker, båret av Guds kjærlighet.

Båret av denne kjærlighet, må vi gi den kjærligheten videre. Det gjør vi ved å bære hverandres byrder, og ved å ikke gjøre forskjell på mennesker. Ved å være tjenere for hverandre, og stole på at denne kjærlighet også gjelder for hver og en av oss.

Uten tilgivelse - ingen fremtid

Preken på 10 søndag i treenighetstiden, 24 juli 2016, i Lovisenberg kirke og Trefoldighetskirken.

 La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til frihetens dag. Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap. Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Efesierbrevet 4,29-32)


Tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Ordene i teksten er som et ekko av ordene i Herrens bønn: Forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere. Men i vår tekst i dag er det en oppfordring til oss om å tilgi hverandre, ikke en bønn om å bli tilgitt. Det er en del av en lengre tekst om hvordan de kristne skal være mot hverandre. Apostelen setter tilgivelse i en sammenheng der vi forventes å velge vennlighet, god vilje og medfølelse, rett å slett å være greie med hverandre.

Tilgivelse handler alltid om relasjoner – om relasjoner mellom mennesker, men også mellom Gud og mennesker. Det er en helt grunnleggende menneskelig mekanisme – uten tilgivelse ville vi aldri klart å leve sammen. Like grunnleggende er tilgivelse i relasjonen mellom Gud og mennesker. Men at den er grunnleggende, gjør ikke at det er enkelt å tilgi. Det er ikke lett å tilgi den som har gjort oss noe vondt, det er ikke alltid enkelt å tilstå at vi har gjort noe som vi trenger tilgivelse for. Og når vi ber om tilgivelse, er det ikke alltid så enkelt å ta imot tilgivelsen hverken fra Gud eller mennesker.

Alternativene til tilgivelse er flere, de fleste av dem lite fremgangsrike. Hevn, bitterhet, brudd på relasjoner. Dette gjelder ikke bare i den enkeltes liv, men også i samfunnet. Lever vi sammen på måter som gjør at det gis nye muligheter, der tilgivelse er mulig, eller ikke? Med det mener jeg ikke at for eksempel lovbrudd ikke skal utredes og dømes – handlinger må få konsekvenser og lover trengs for å ha et fungerende samfunn. Men på andre måter? Er forsoning noe vi strever mot?

Å tilgi oppfattes noen ganger som å si at det har skjedd, men det gjør ikke noe, at det er greit eller ikke spiller noen rolle. At det kanskje ikke var så farlig, så nå glemmer vi det. Et slikt syn på tilgivelse gjør det selvfølgelig veldig vanskelig å tilgi når det som skjedde faktisk spiller en rolle. Det vonde, det urettferdige er virkelig. Men tilgivelse handler ikke om å skyve over på noen annen eller å late som ingenting. Stikk motsatt, faktisk. Virkelig tilgivelse forutsetter både anger og opprettelse, så langt det er mulig å oppnå. Og fremfor alt, å oppriktig se ting slik som de faktisk er, annerkjennelse.

Et av de mest kjente eksemplene på at tilgivelse har fått være en ledende mekanisme i et helt samfunn, er i Sør-Afrika. Etter apartheid tilsatte president Mandela en sannhets- og forsoningskommisjon ledet av biskop Desmond Tutu. Istedenfor å prøve å fengsle og dømme alle som hadde såret og skadet mennesker i løpet av de urettferdige og voldelige apartheidårene, ble fokuset rettet mot å gå videre som samfunn sammen og mot å motvirke krav på hevn og bitterhet. I kommisjonen fikk alle som fortalte sant og ærlig om hva de hadde gjort og hva som hadde skjedd med dem, amnesti. For en like viktig del som tilgivelsen, var at sannheten skulle komme frem, at menneskers erfaringer og ledelse skulle anerkjennes. Når sannheten kom for en dag, ble det mulig å gå videre. Det er ikke tale om å lettvint skyve bort problemene, men om å se ting slik de er. Det kan være en smertefull, men likevel fruktbar prosess. Uten tilgivelse – ingen fremtid, var Tutus holdning, og sånn ble det. Det finnes fortsatt mange utfordringer i Sør-Afrika, men det ble verken borgerkrig eller krav på hevn og vold.

Vi lever i dag i en tid med redsel, spenninger og uro, der krig, vold og terror føles stadig nærmere. Nyheter om terrorangrep kommer stadig oftere i vår del av verden, og denne uka minnes vi at det er gått fem år siden terroren rammet vår egen by og land, den 22 juli 2011. En terrorhandling drevet av hat, og av tanken på at mennesker fra forskjellige bakgrunner ikke kan leve sammen i et mangfoldig, fritt fellesskap. Idéer det dessverre ikke virker som har forsvunnet, men som snarere har fått en sterkere stilling i forskjellige grupper siden den gang. Politiske ledere og andre, her i Europa og rundt om i verden ser ut til å anta en stadig hardere innstilling, konflikter trappes opp og det ser ut som om frykt er den sterkeste drivkraften. Ikke så rart, for det finnes mye å være redd for. Risikoen er, at hvis frykt er den viktigste kraften bak de beslutninger som blir tatt, i den enkeltes liv og i samfunnet, blir samtidig tilliten mindre, og da rammes også omsorgen vi har for hverandre og tiltroen vi har til hverandre. Den som er redd vill ikke tilgi, vil ikke åpne seg og stole på at fremtiden bærer på gode ting, men heller beskytte det som er ens eget og ikke dele med seg.

Men kanskje kan ordene i dagens tekst peke ut en annen tilnærming: «Slutt med all hardhet og hissighet, med sinne, bråk, spott og all annen ondskap», skriver apostelen. Jeg syntes, når jeg leste disse ordene nå, at de beskrev ganske bra noe av debattklimaet i vår tid. Disse ordene taler kanskje til oss. Ikke dermed sagt at alt det vonde forsvinner hvis vi bare er litt hyggeligere mot hverandre. Og ordene er jo formulert for et lite fellesskap, ikke med tanke på verdenspolitikken. Jeg mener heller ikke at første skritt i en verden av ondskap er å tilgi de som sårer og dreper mennesker, særlig ikke for den som selv blir rammet av sorg og død.

Men kanskje kan noe av henstillingene om tilgivelse hjelpe oss å finne en retning, til ikke å la redsel, hevn og bitterhet være det som leder oss, men til å prøve å stole på at det i bunn finnes en kjærlighet som bærer oss. At det finnes en kraft i medfølelse, kjærlighet og tilgivelse som ikke handler om feighet og bortforklaringer, men til å ærlig si sannheten og arbeide mot urettferdighet og vondskap. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus, og det finnes en stor trøst og kraft i de ordene.

I grunnen kan vi stole på, at den kjærlighet som tilgir oss, Guds kjærlighet i Kristus, den bærer også hele verden. Det ikke vi klarer av å tilgi, det kan vi overlate til Gud. Uansett om det handler om noen som har gjort oss noe vondt, eller om at vi ikke klarer å tilgi oss selv. Selv om det virker som om vold og ondskap råder, kan vi stole på at det ikke er disse kreftene som har det siste ordet. Guds kjærlighet som er sterkere enn døden, kan bære oss gjennom alt.