torsdag 21. januar 2016

Gud er den som er. Her.

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken 3. søndag i Åpenbaringstiden 17 jan 2015.
Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt. (2 Mos 3,13-15)
Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. (Joh 1,15-18)

Hvordan er Gud? Hva slags bilder skal vi bruke for å snakke om Gud?

I de bibeltekstene vi nettopp hørte fikk vi på en måte to forskjellige svar. Det første kommer da Moses står ved den flammende busken og plutselig har fått en stor og utfordrende oppgave, å lede folket sitt ut fra slaveriet. Han skjønner at det er hans fedres Gud, men hva er navnet? Kanskje er det en måte å sjekke litt på, at dette virkelige skjer. Gud svarer: Jeg er den jeg er. Si at «jeg er» har sendt deg. Dette «jeg er» skrives med hebraiske bokstaver JHVH eller Jahve, og er et veldig brukt navn i det gamle testamentet. 

Det andre svaret blir gitt i evanglieteksten, som er en litt bit fra Johannesprologen, altså den som begynner med I begynnelsen var Gud, ordet var hos Gud, og ordet var Gud … I denne programforklaring som Johannes gir, avslutter han med dette:  

Ingen har noen gang sett Gud,
          men den enbårne, som er Gud,
          og som er i Fars favn,
          han har vist oss hvem han er.

Altså: vi kan ikke se Gud, men Jesus viser oss vem Gud er.

At Gud kaller seg selv «jeg er» vekker mange tanker, ikke minst i relasjon til mange av de bilder og navn som ofte blir brukt om Gud: Herre, Konge, herskere og så videre. Gud er mektig og bortenfor alt vi kan tenke og ane. Men mer enn noe annet ER Gud. Virkelig, nærværende. Gud er der, sjøl om vi ikke alltid føler eller aner det. Og bare ved å være, kan vi være nær Gud. Vi får hvile i Guds nærvær.

Gud er, og vi får hvile i det. Men vi har og fått et mer spesifikt bilde av vem Gud er – og hva gud vil. Gud blir menneske i Jesus Kristus, og i ham ser vi vem Gud er, hvordan gud er – og ikke minst hvor Gud er.

I Jesus velger Gud menneskers perspektiv, og deler våre kår. Ved å bli menneske får Gud erfare alt det gode og alt det vonde som menneskelivet bringer. Samtidig viser Jesu undervisning hva hans sak er: nåde og sannhet. Jesus møter oss slik som vi er, der vi er, og lar oss både se oss selv og verden i et sant lys, noe som ikke alltid er smigrende. Det er ikke alltid enkelt å se ting slik de er, og mange av os bærer på en redsel for å bli avslørt, at vi ikke holder målet. Men den sannheten som Jesus bringer er ikke dømmende men ful av nåde. Jesu blikk er kjærlighetens blikk, der vi ikke blir vurdert ut fra våre meritter og prestasjoner men ut fra hans kjærlighet.

I Jesus ser vi hvordan Gud er, en Gud av sannhet og nåde, og som vill liv og frigjøring. Når Jesus møter mennesker, så snakker han om Guds rike, om hvordan vi skal prøve og søke Gud og leve nær ham. Men det inntrykket Jesus gjør på mennesker handler ikke bare – kanskje ikke engang mest – om innholdet i undervisningen hans. Det handler i høy grad om hvordan han møter mennesker, med akkurat den sannhetens og den nådens blikk. Ved å ta mennesker på alvor og visa at han regner med dem gir han dem opprettelse, og gir den opprettelsen til oss i dag. I sin måte å møte mennesker på, viser Jesus hvordan Gud er.

 Men fremfor alt viser Jesus hvor Gud er, nemlig her. Ikke langt unna, ikke på kjølig avstand. Vi er ikke brikker i et spill som Gud flytter omkring på distanse, men elskede enkeltmennesker i Guds kjærlighetsfulle blikk. I Jesus ser vi Guds engasjement, Guds lidelse, at Gud ikke holder seg unna men vil være der vi er, nær oss. Inkarnasjonen, at Gud blir menneske – at Ordet blir kjøtt eller menneske med orden fra Johannes – mer et kjærlighetsbevis i form for nærvær. Og når vi må møte de vanskeligste tingen i livet, eller døden selv, kan vi finne trøst i at vi ikke trenger å gjøre det alene, fordi Jesus er med. Han har vært det tidligere. Og hans kjærlighet har beseiret ondskapens og dødens makt.

Vi trenger mange forskjellige navn og bilder for Gud. Det navnet som kan være det aller kjæreste for noen, kan bli til hinder for en annen. En måte å snakke om Gud på som gir en nye oppdagelser, kan lukke døren for en annen. Og hvilke disse er kan forandres over tid for den enkelte. Gud er alltid større enn våre ord og bilder, og mer enn vi kan tenke og si. Men uansett hvilke ord vi bruker, får vi stole på at det er sant som Jesus selv har lovet, at på spørsmålet om hvor Gud er, er svaret entydig: Her.

fredag 15. januar 2016

Jesu dåp og min dåp

Preken på 2 søndag i Åpenbaringstiden, 10 januar på kveldsmesse med konfirmantpresentasjon i Trefoldighetskirken.
Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» Joh 1,29-34


Det er litt spesielt å lese Fortellingen om når Jesus kommer til Johannes for å bli døpt, akkurat i denne kirken. Hvis dere ser framme på alteroppsatsen, så er der et maleri av akkurat denne fortellingen. Den blir fortalt på litt forskjellige måter i de fire evangeliene, og i versjonen fra Johannes, som vi nettopp hørte, blir det ikke sagt så mye om selve dåpen. Men akkurat som i alle de andre evangeliene kommer en due ned over Jesus som et tegn på Guds ånd, og Jesus blir kalt (for) Guds sønn. I denne versjonen begynner Johannes døperen med å kalle Jesus noe annet: nemlig Guds lam.

Dåpen er begynnelsen på Jesus offentlige virksomhet. I jula har vi hørt fortellingen om når Jesus ble født, og det er selvfølgelig også en slags begynnelse. Men gjennom dåpen tar han det første skrittet ut i livet som forkynner og leder. Dåpen, med vann og Guds ånd, blir et tegn på hans veldig spesielle livskall

Mange av oss er døpt som barn, det er fortsatt det vanligste i vår kirke. Men mange blir og, som Jesus, døpt når de er voksne nok til å velge selv. Men dåpen er den samme. Uansett om vi er 3 måneder eller 15 år eller 50, møter Gud oss i dåpen slik som vi er, og kaller oss til å følge ham. Til å finne ut vem Gud er, til å finne ut vem vi selv er, og hva slags oppgaver vi har i livet. Og uansett alder finnes et løfte i dåpen, at vi aldri er alene, fordi Gud er med. Et poeng med å døpe små barn, er at det da blir særlig tydelig at dåpen er en gave og et løfte og ikke noe som vi må gjøre oss fortjent til, Det er ikke en eksamen på at vi kan alt om kristen tro. Det er jo åpenbart når et lite barn blir døpt. Men akkurat det samme gjeller når en tenåring eller voksen blir døpt.

Kallet vi får i dåpen, er at vi skal prøve å leve i den hver dag, og at vi skal lære mer om Gud og guds vilje med verden. Den kallet varer hele livet, men konfirmanttiden er en særlig viktig periode akkurat for dette. Uansett om du ble døpt som barn, eller vill bli døpt i løpet av konfirmanttiden, kommer denne våren og sommeren til å bli preget av en reise vi gjør sammen i dåpens tegn. Vi skal sammen få oppdage mer om Gud, oss selv, livet og troen, om kirken og om hva Gud vil med oss og livene våre. I dåpen sier Gud at vi allerede er elsket slik som vi er, vi tar imot alt Gud vil gi uten å prestere noe. Og i dåpen ligger det og noen oppgaver, Gud vil at vi skal leve ut denne kjærligheten ved å dele den med mennesker omkring oss.

I tekstene vi hørte tidligere, den om når Jesus blir døpt og de andre tekstene, fikk vi flere bilder på hvem Jesus er. Johannes kalte ham Guds lam, og Guds sønn. I en annen tekst ble Jesus beskrevet som den som er før alt, og den som holder alt sammen. Å lære mer om vem Jesus var, og hva han gjorde, er og en ting vi skal bruke tid på i konfirmanttiden. Men det viktigste med Jesus, er at han er den som viser oss vem Gud er. Jesus viser oss hvordan Gud er, og hvor Gud er: nær oss. Slik som vi sang i salmen tidligere: Han er her når vi synger, han gir liv, lek og latter, himmelrikets skjulte skatter, og vi ser: Gud er god.

Når vi nå begynner på et nytt år, gjør vi det mens vi minner hverandre på Jesu dåp og vår egen dåp. Vi snakker ofte om nyttårsløfter, om ting vi vil bestemme oss for å gjøre i det nye året. Ofte ting som handler om være flinke på ting vi vet vi har godt av, men som er litt kjedelige. Men vi får og begynne semesteret og året med et løfte som blir gitt oss, og som vi blir minnet på i dag: dåpens løfte. Løftet om at vi hører hjemme hos Gud, og at uansett vem vi er, er vi alltid elsket og velkommen hos Gud. Det løftet gjelder uansett hva vi gjør eller tenker.