Vær beredt!

Preken på høymesse med speideropptakelse ( = Scoutupptagning på svenska) i Lovisenberg kirke 2 søndag i advent 10 desember 2017.

Da skal de se  Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet. Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri.» Han fortalte dem en lignelse:
        «Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at nå er sommeren nær. Slik skal også dere vite, når dere ser dette skje, at Guds rike er nær. Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå. Vær på vakt og la ikke hjertet bli sløvet av rangel og drikk og dagliglivets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den dagen skal komme over alle som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund og be om å få kraft til å komme velberget fra alt det som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» Luk 21,27-36

Vær beredt! Det er det klassiske mottoet til Speideren. Og det kan si er Jesus budskap i teksten i dag. Han bruker noen bilder om fikentre som kanskje ikke er så kjent for oss. Men hovedpoenget hans er akkurat det, å være beredt.

Vi er jo i adventstiden nå, som på mange måter er en forberedelsestid for jula. Mange av oss har tradisjoner for disse praktiske forberedelsene – kanskje baking eller matlaging, kanskje skaffe ett juletre og kle det, kanskje lage julepynt, kanskje sende julehilsen eller ordne med gaver. For oss voksne kan denne forberedelsestiden være litt stress, men for mange er det også veldig hyggelig og stemningsfylt, mange tradisjoner, og disse forberedelsene blir liksom en del av selve høytiden.
Men advent er ikke kun en tid for praktiske forberedelser for julen. Det er også en tid der vi kan forberede oss selv på julens budskap: at Gud kommer til oss i Jesus-barnet. Mange av adventssangene og salmene vi synger handler om Jesus som kommer til oss. Gud vill dele livet med oss, og vi får gi plass, rydde og stille i stand, gjøre oss klare for at gjesten skal komme. Være beredte.

Tekstene i dag handler ikke kun om at Jesus skal komma i jula, men også om at tiden og verden en gang skal ta slutt og Jesus skal komme tilbake. Noen av disse tekster er utfordrende, og ikke akkurat noe som passer så godt inn i den generelle adventskosen. De handler om kampen mellom ondt og godt, og om at den kampen ikke kun kommer skje ved tidens slutt, men pågår hele tiden.

Og det vet vi jo egentlig. At selv om vi kanskje helst vil legge tiden vår på julemarkeder og kakebaking og pynt, lever mange mennesker langt bort fra kosen. Også her i vår egen by. Det finnes mange som ikke kan lukke øynene for det vanskelige, for de har det nært, i livet sitt. Og det er også sånn, at kampen mellom godt og vondt sjelden skjer i de store dramatiske slagene, men i de små beslutningene. Vi deltar i kampen for det gode, når vi sier fra når noen blir mobbet eller får høre noe slemt på skolen eller i vennegjengen. Når vi plukker opp eller sorterer noe søppel riktig sted, selv om det ikke er det mest bekvemme akkurat der og da. Når vi legger litt tid og engasjement for noen som trenger det. Når vi deler med oss av matpakken til noen som er sulten.

Jeg tror at man er mye mer klar for den kampen, når man er beredt. Ikke bare de store kampene, men også de bitte små. At om man har tenkt kring hvordan man vill leve sitt liv, om man vet hvordan man gjør praktiske ting, og har en del kunnskap og erfaring, da er det mye enklere å ta en riktig beslutning når det plutselig trengs. Dette tror jeg at dere speidere vet mye om – og at mye av det som ni lærer uansett om det er i naturen eller lederskap eller praktiske ting, så handler det om å kunne ting som man får bruk før, og at vite når man skal bruke dem, ikke sant? Jeg tenker at sånn er det egentlig for oss alle. Vi kan aldri forberede oss for alle situasjoner i livet, men noen, og vi kan forberede oss praktisk og i tanken ved å prøve å leve livet som den slags menneske vi vil være.

Vær beredt, sier Jesus. Men det vi skal forberede oss på er ikke å klare av allting selv. Adventstiden er jo forberedelse for Jesus ankomst, og det er det viktigste. Jesus kommer til oss, og vil være med oss. Når vi prøver å gjøre alle disse tingen, de små kampene for de gode, så er Jesus med oss. Og når vi ikke riktig klarer av det vi håpet på eller ting ikke blir som vi ønsket, så er han fortsatt med oss. Hans kjærlighet er ikke avhengig av at vi er flinke eller gode – vi er allerede elsket, uansett hvilke vi er eller hva vi gjør. Når vi forbereder oss innfor jula, får vi prøve å huske på at alt vi lager og ordner og fikser i grunnen handler om akkurat det: kjærligheten som er større enn alt.

En annerledes konge

Preken på Kristi Kongedag/Domssøndag 26.11 2017 på Storbymesse i Trefoldighetskirken. Salmen som blir nevnt er För att du inte tog det gudomliga, salme 358 i NorskSalmebok og nr 38B i Svenska Psalmboken. Bloggen med #metoo- fortellinger fra kirken i Sverige finnes på vardeljus.blog.

Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene, og stille sauene på sin høyre side og geitene på sin venstre.
    Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
    Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matt 25,31-46)

Hva vil det si at Jesus er Konge? Hva slags konge er han? Det er et så vanlig bilde i bibelen og i den kristne tradisjon, i lovsanger og salmer, helt fra salmenes bok og tronesalmene til dagens moderne lovsanger. Gud blir beskrevet som og sammenkoblet med det høye og mektige, med palasser og herlighet, med gull og troner. Og Jesus, Messias, blir beskrevet som den sanne kongen, Herren. Dette selvfølgelig for å bruke de bilder vi hadde da, og har nå, av det som høyest, størst, mektigst, over alt annet. Gud er det ytterste, høyeste, mektigste over hele verden og alt vi kan tenke.

Dette ble en viktig del ikke bare av Bibelens tale om Gud, men også videre gjennom historien. Så fort kirken ikke lenger var forfulgt men ble en del av den romerske stat, begynte man å bygge store flotte og dyrebare kirker, for å vise på Guds makt og herlighet. Alt det flotteste man kunne tenke seg, for å vise på Guds herlighet og storhet. Sånn er det jo fortsatt i vår tid, og her i kirkerommet ser vi jo også flere tegn på det, selv om idealene for hva som er vakrest og har høyest kvalitet, har skiftet, ikke minst de siste hundre årene.

Men talen om Gud som Herre og Konge, har også blitt brukt andre veien. Ikke kun som et bilde på vår erfaring om hvordan Gud er, men også som en legitimering av verdslig makt. Tanker om at hele verden er ordnet i makthierarkier med Gud aller øverst, deretter kongen eller fyrsten som Gud har utsett, deretter forskjellige lag av samfunnet – og i hjemmet: husbonden øverst med makt over kone, barn og tjenestefolk. Guds navn og tankene om Konge og makt som noe som var Guds vilje, har gjennom historien blitt brukt til å undertrykke, til å gjøre forskjell på folk, og også til å gi kirken som institusjon makt. Tankene går kanskje til paven og Vatikanet, eller for den saks skyld de pastorer og predikanter i amerikanske mega-churches som utlover velsignelse og fremgang til dem som underkaster seg den utvalgte lederen. Men også i vår kirke finnes jo en sammenkobling mellom kirke og makt. Utover de direkte båndene mellom kirke og stat, som man kan ha forskjellige meninger om, har prester, og enda mer biskoper og kirkens ledelse, historisk sett vært oppfattet, men blir fortsatt i dag oppfattet, som en del av samfunnets elite. Det betyr selvfølgelig ikke at den makten og posisjonen alltid er blitt misbrukt, virkelig ikke. Men hvor kirkens plass i samfunnet er, og hvem den taler med og for, finnes det flere grunner til å reflektere over også i dag.

Gjennom historien har kirken og Gud blitt brukt for å legitimere ofte hensynsløse, maktfullkomne og grusomme konger og maktutøvere. Men Jesus er en veldig annerledes konge. Han blir ikke født i et palass, men i en stall. Han rir ikke inn i Jerusalem på en stridshest med en hær, men på et esel sammen med barn og fattige. Når han forteller om sitt rike, er det ikke eliten eller de mektige som er viktigst, men barna. Der skal de mange som var sist, bli først. Han viser i sin undervisning og måten han møter mennesker på, og først av alt gjennom sin død og oppstandelse, at det ikke er denne verdens vold og makt som er det som teller til sist, men avmakten, svakheten, kjærligheten som ligger i å gi seg selv, sitt liv, for andre. Kun gjennom det kan han seire over døden.

 Salmen som vi sang her tidligere, handler om akkurat dette. Om at det er ved å avstå fra sin makt og herlighet og dele våre kår, la seg ydmyke, at Jesus kunnet seire over døden, og nå får vår bekjennelse: Jesus er Herre. Salmen av den svenske teologen Olov Hartman er en slags gjendiktning av Kristushymnen i Filipperbrevet (2,6-11)

6 Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik,
7 men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, 8 fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
9 Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.   
10 I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden,
11 og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!

Nettopp fordi Jesus ikke tok makt, slik som vi kjenner den, kunne han seire over døden. Han er Herre, og vi bekjenner ham som herre, fordi han ikke er en voldelig, maktsyk og undertrykkende Herre, men en som har delt våre kår og dødd vår død. Fordi Jesus er vår Herre, må vi ikke underkaste oss andre Herrer. Alle andres makt er kun midlertidig, og en gang skal deres makt ta slutt.
Dette er den Konge vi feirer på Kristi kongedag. Vi ser frem mot den dag da den seier Jesus vant på korset, skal bli fullendt og fullbyrdet, da skapelsen skal gjenopprettes og alle andres makt og undertrykkelse ta slutt.

Evangelieteksten vi hørte, om hvordan kongen skal komme og sitte på sin trone og skille sauene og geitene, er kjent. Den er elsket av mange og sett som vanskelig og hard av mange. Den er elsket og ofte sitert for sin veldig tydelige oppfordring til nestekjærlighet: når vi gjør noe for de aller minste iblant oss, da gjør vi noe for Jesus selv.  Og den er vanskelig, for den taler om en oppdeling der noen skal gå til evig straff. I tillegg blir den vanskelig i lyset av den lutherske kirkes store vekt på rettferdiggjørelse ved tro, da det jo er ved handlinger som sauene og geitene blir bedømt.

Hva som skjer ved tidens slutt og dommens dag, kan vi ikke vite. Tekstene om disse tingene er fylt av bilder, metaforer og fortellinger, og man skal nok være forsiktig med å lese denne og andre liknende tekster som en direkte beskrivelse av akkurat hva og hvordan det skal skje. Det må vi legge i Guds hender.

Men denne og andre tekster forteller om hva slags konge det er som skal komme tilbake, og hva slags Gud vi tror på. Og at en dag skal mørke, undertrykkelse, lidelse og ondskap ta slutt. Det er ingen tvil om at det finnes uendelig med lidelse i verden, og at mye av den lidelsen kommer fra forskjellige former for maktmisbruk – i det store og i det lille. Uansett om det er en diktator som bruker vold mot sitt eget folk eller starter krig mot andre, eller om det er store selskaper som ødelegger naturen og menneskers livsgrunnlag, eller enkeltpersoner som benytter sin maktstilling til å bruke andres kropper og ikke bli avslørt eller få straff – maktmisbruk er stor årsak til lidelse i verden.

Akkurat den siste formen for maktmisbruk har jo vært aktuell i det siste. Siden emneknaggen #metoo tok av på sosiale medier for kun noen uker siden, har kvinner rundt om i verden fått nok og begynt fortelle om overgrep, seksuelle overtramp og ikke minst den stillhets- og skammekultur som gjort at gjerningsmennene kommer unna og kvinnene bærer på skam og skyldfølelser. Ved å fortelle løftes skammen bort og plasseres der den hører hjemme. Det begynte i USA men har blitt spredt over verden, her i Norge har ikke minst innom scenekunsten fortellingene begynt å åpnes opp. Jeg kom nettopp tilbake etter ei uke i Sverige, og der har felt etter felt fått sin egen emneknagg, fortellingene spres og store institusjoner som Kungliga dramatiska teatern og Svenska akademien rystes i grunnen, idrettsutøvere, journalister og høye politikere er blitt avslørt.

Også fortellinger fra kirken er kommet på emneknaggen #vardeljus, mange av dem utrolig sørgelige og vanskelige om hvordan menn i kirken – prester, diakoner, ungdomsledere, frivillige - brukt sin makt og menneskers tillit for sin egen nytelse eller for å undertrykke. Mange av de som blitt utsatt, er disse våre minste som Jesus sier er ham selv. Og i mange tilfeller har disse hendelsene ikke blitt oppklart, da stillhets- og skammekulturen i hele samfunnet i tillegg får en slags kirkelig versjon der man er redd for at slike fortellinger kan skade kirken eller at omsorgen om gjerningsmannens rykte blir viktigere enn å få frem sannheten. Det er smertefullt å lese, og å innse at slike ting kan skje, og skjer.

Også denne form for maktutøvelse skal få sin endelige slutt på Herrens dag, slik som alle andre former for lidelse skal ende. Men akkurat slik som vi allerede her og nå skal prøve kjenne Jesus igjen i vår neste, og gi mat og vann og klær og besøk, så kan vi allerede her og nå prøve å avsløre og forandre det maktmisbruk som gir lidelse i verden. Sannheten skal gjøre dere frie, sier Jesus i Johannesevangeliet, og slik som vi tror at Guds sannhet frigjør oss fra åndelige bånd, kan den også veldig konkret gjøre mennesker frie fra det som undertrykker. Makten kan rakne, mennesker kan bli hele og få nye muligheter, Guds rike kan bryte inn allerede her og nå.

Jesus er vår konge og Herre, ikke for sin makt o styrke men for sin avmakt og sin svakhet. Han seiret over døden ved å gå i døden; og når vi lider, lever i mørke og undertrykkelse eller angst og smerte, deler han den med oss. I hans seier får vi tro at sannhet og frihet, at kjærlighet og fellesskap skal kunne snu makten opp ned allerede i denne verden. Og vi får be og håpe at snart kommer den dag da hele verdens makt skal rakne, og vi sammen med alle «världar och varelser» får si at Jesus, og bare Jesus, er Herre.
 

En god forvalter

Preken på Storbymesse med tema "En god forvalter", 13 søndag i treenighetstiden, 3 september 2017 i Trefoldighetskirken.

Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han.
    Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem og tjente fem til. Han som hadde fått to talenter, gjorde det samme og tjente to til. Men han som hadde fått én talent, gikk og gravde et hull i jorden og gjemte sin herres penger.
    Da lang tid var gått, kom tjenernes herre tilbake og ville holde regnskap med dem. Han som hadde fått fem talenter, kom fram og hadde med seg fem til og sa: ‘Herre, du ga meg fem talenter; se, jeg har tjent fem talenter til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’ Også han med to talenter kom fram og sa: ‘Herre, du ga meg to talenter; se, jeg har tjent to til.’ Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener! Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye. Kom inn til gleden hos din herre!’
    Så kom også han fram som hadde fått én talent, og sa: ‘Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster hvor du ikke har sådd, og sanker hvor du ikke har strødd ut. Derfor ble jeg redd og gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.’ Men herren svarte ham: ‘Du dårlige og late tjener! Du visste at jeg høster hvor jeg ikke har sådd, og sanker hvor jeg ikke har strødd ut. Da burde du ha overlatt pengene mine til dem som driver med utlån, så jeg kunne fått dem igjen med renter når jeg kom tilbake. Ta derfor talenten fra ham og gi den til ham som har de ti talentene! For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’ (Matteusevangeliet 25, 14-30)

Det er en litt uvanlig, og – syns jeg – utfordrende bilde som males opp i lignelsen i dagens evangelium. Vi har jo snakket om den litt i samtalen tidligere og gitt noen perspektiver der, men jeg syns nok det finns litt mer å si. For i hvert fall jeg syns ikke det er helt enkelt å kombinere det som sies i teksten her, men det som vi vanligvis hører om Gud og Guds rike i lignelser og fortellinger fra evangeliene.
Det blir sagt nesten som en ordtak i teksten: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Det er for så vidt ikke så annerledes fra hvordan verden på mange måter fungerer, ikke minst i et kapitalistisk samfunn. Den som har mye ressurser – penger, materielle tilganger, utdanning, kontakter og nettverk, kan ofte bruke dem til å skaffe seg enda mer, mens den som er fattig ofte har vanskelig at bruke ens det den har. Og det gjelder ikke bare i økonomi og karriere. Sosiologer, og ikke minst skoleforskere er godt kjent med det faktum, at de som allerede fra start har gode utgangspunkter – høyt utdannet og engasjerte foreldre, tilstrekkelig god materiell standard, som lært seg lese før skolen begynner o.l., de barna er også de som får ut aller mest av skolegangen sin. Dette kalles nettopp for «Matteus-effekten», etter dette vers, som beskriver hvordan de som allerede har, får ut enda mer, mens de som hadde lite fra begynnelsen blir tapere.
Ja, sånn vet vi at verden fungerer, dessverre. Men er det ikke motsatt i Guds rike? Mange som er først skal bli sist, og de som er sist skal bli først. Vi må bli som et barn for å komme inn i Guds rike. Arbeidene i vingården som kom sist på dagen får den samme lønnen som de som jobbet hele dagen. Det er enklere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i Guds rike. Sønnen som sløste bort hele arven sin, ble mottatt med glede og kjærlighet når han vende hjem til faren sin. Dette er jo fortellingene vi pleier å få høre om Guds rike. Hvordan skal man egentlig forstå denne teksten?
Vi kan begynne i sammenhengen den kommer fra. Vi er i sluttet av Matteusevangeliet, og Jesus taler til disiplinene sine rett før de går mot Jerusalem og påske. Han vet at tiden sammen snart er over, og etter dette kommer fremtiden til hans budskap, hva han fortalt og hva han gjør for dem, vara avhengig om de ser og klarer sin oppgave: å spre evangeliet og Guds rike. Lignelsen om talentene kommer rett etter to andre lignelser om den ytterste tiden, og rett etter kommer den kjente fortellingen om suene og geitene og den ytterste dom. Det er alvor, og store ting står på spill.
Spørsmålet er også hva talentene betyr, og hvor mye i denne fortelling som skal fortolkes allegorisk, altså i hvor høy grad den handler om Gud og hvem Gud er. Som de fleste andre prester leser jeg bibelkommentarer når jeg forbereder preken, altså bøker skrevne av bibelforskere og teologer som kommenterer hvert enkelt vers og sammenhengene i tekstene for å få bakgrunn og forståelse og gi innganger til tekstene i preken. I de kommentarer jeg lest til i dag, har jeg blant annet lært at en talent var en utrulig høy summ, omtrent 20 årslønner. Og interessant nok, i en av de klassiske kommentarene (Jerome Biblical Commentary), står det en direkte advarsel mot å fortolke akkurat de versene som handler om Herren i teksten, som at de handler om Gud, og at den siste tjeneren som fikk gi bort sin ende talent, skal ikke heller leses som en forutsigelse om noe som skal skje.
En mer sannsynlig fortolkning, er at talentene snarere skal forstås som nådegaver, og som evangeliet og fortellingen om Jesus. At vi leste fra 1 Korinthierbrevet om åndens nådegaver peker oss også i den retningen. Hvis disiplene, som var de som var målgruppa for denne fortellingen, hvis de hadde gravet ned alt de vært med om sammen med Jesus, hvis de ikke hadde risikert alt for å fortelle det glade budskap, døpt og lært, reist og dannet menigheter – ja, da hadde det ikke blitt noen kirke. Da hadde vi ikke vært her i dag. Hvis de ikke hadde brukt alt de fått på en frimodig måte, hadde kanskje på en måte alt det Jesus gjort ikke vært til noen nytte – i hvert fall ikke sånn at det førte mennesker nærmere Gud.

Kanskje er de fortellinger om Guds rike som vi skal sammenligne denne tekst med, ikke de som handler om den rike mannen eller arbeidene i vingården, til tross for at de også ser ut til å handle om penger og arbeid. Kanskje skal vi heller sammenligne med fortellinger om hvordan guds rike vokser: den om hvordan en kvinne bruker en liten bit surdeig i en gigantisk mengde mel, og alt sammen blir syret og vokser, eller den om det lille sennepsfrøet som til tross for sin litenhet gror og blir et stort tred eller busk der himmelens alle fugler finner et sted. Fremst tenker jeg ikke dette er en takst om penger, men om å vokse. Og for at evangeliet spres og vokse, må det fortelles. For at Guds rike skal bli nærværende, må vi prøve å leve i det, og spre det. Slik er det også med kjærlighet, tilgivelse, vennskap, raushet – det er kun når det deles og brukes som det vokser. Slik er det også med alle de andre nådegavene. Vi er forskjellige og har fått forskjellige gaver. Men alle har vi noe vi kan dele, som kan vokse.
Noen av oss, og ganske mange i denne by og land, har veldig mye konkrete materielle tilganger å forvalte. Sett fra et globalt perspektiv hør mange i denne byen til de rikeste prosentene. Da spiller det rolle hvordan vi bruker de, at vi er gode forvaltere. Vi kan ikke late som at det ikke spiller noen rolle hvordan vi lever våre liv eller bruker ressursene våre. Men uansett hvor mye vi har av materielle goder, har vi alle mulighet å dele, bruke og spre Guds kjærlighet og tilgivelse, å bruke de nådegaver hver og en av oss har fått. Slik kan vi alle, hver og en på vår egen måte, være en god forvalter.

--
Eksempel på hvordan begrepet Matteus-effekten har blitt brukt i skoleforskning, finnes i denne artikkel (på svensk) av Jenny Maria Nilsson i Svenska Dagbladet 26 august 2017.

Ett udelt hjerte

Preken på 8 søndag i treenighetstiden, 30 juli 2017, i Lovisenberg kirke og Trefoldighetskirken.

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.
    Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!
    Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. (Matt 6,19-24)

 Er det mulig å leve et liv som er fullstendig helt og udelt? Der alt henger sammen, der vi har hele vårt sinn og fokus på et sted, og i alt lever helt og fullt?
Jeg tror nok ikke det er helt mulig – det er en del av de menneskelige kår å ikke være fullkommen, perfekt. Men at dette er målet, noe å streve etter, det handler dagens tekst om. Å være hel.
Hvis man slår opp dagens tekst i en vanlig bibel, har denne passasje en overskrift: Det udelte hjertet. Det er egentlig litt rart, fordi det står jo egentlig ikke direkte noe om verken delte eller udelte hjerter i teksten sånn direkte. Men jeg syns likevel det veldig fint sammenfatter budskapet.
Å ha et udelt hjerte, det er å fullt og helt være tilstede, å være grunnet i det som er viktig i livet. Å være rettet mot sentrum, som er Jesus Kristus.
Her i teksten tar Jesus opp hvordan materielle rikdommer risikerer å få oss å miste den retningen. Vi kan ikke tjene to Herrer, både Gud og Mammon, rikdommen. I praksis kommer en av de å få overordna prioritet, og risikoen er da at det ikke blir Gud som står i sentrum, men materielle goder.
Litt før snakker Jesus om dette å samle skatter, her på jorden, eller i himmelen. Han nevner fysiske ting som kan bli stjålet eller ødelagt – det var ikke uvanlig på denne tid å ha kostbare stoffer, som jo kan bli ødelagt av møll. Husene på den tiden var lette å ta seg inn i, og det gjorde tyver. I dag er kanskje skattene våre litt tryggere på bankkonto og husene litt vanskeligere å bryte seg inn i. Men likevel finnes ikke noen forsikring som beskytter mot alt, og materielle goder kan aldri erstatte andre verdier, slikt som ikke kan kjøpes for penger.
Å samle skatter kan jo selvfølgelig være materielle goder og rikdommer, som kan stå i veien for vår relasjon til Gud, at vi ikke klarer å tjene to herrer. Men jeg tenker også at det å samla skatter også dreier seg om ikke-materielle ting. Kanskje fremst tid. Man sier jo med moderne språkbruk at man investerer tid i prosjekter, å lære seg ting eller relasjoner. Det trenger for så vidt ikke være dårlig, men det finnes et tydelig sammenheng. Der vi legger vår tid, vår energi, vår oppmerksomhet: der er vårt hjerte. Vår skatt.
Det er lett å si at noe er viktig i livet, men mange av oss har erfaring at det vi egentlig syns er det viktigste – familien, relasjoner, vår tro, kanskje ideelle engasjement, i praksis får mye mindre tid og oppmerksomhet enn vi egentlig vill. Vi styr jo ikke helt over vår tid selv alltid, men mange av oss har erfaringen at vi legger altfor lite tid på det vi egentlig syns er viktigst, mens mye tid bare forsvinner uten at vi riktig skjønner hvor den tok veien. Det er en ting med idealene, men i praksis er dessverre ikke alltid våre skatter, og dermed våre hjerter, der vi ønsker.
Det å ha et udelt hjerte, det tenker jeg er å være tilstede i det som er. Å ikke ha en krasj mellom liv og lære. Å la livet utfolde seg der vi trengs. Å se hvordan de store sammenhengene er koblet til de små i livet mitt. Å ikke la seg forstyrre av de kortsiktige distraksjonene, men holde blikket festet på sentrum: Jesus Kristus. Det er nok ikke mulig til 100 %. Men det er en god retning å gå i.
Å ha Kristus i sentrum står ikke i motsetning til å være tilstede i verden, eller stå i tjeneste for andre. Tvert imot, blir den tilstedeværelsen en konsekvens av det. Med blikket festet på Jesus, kommer vi å oppdage ham i vår neste, og se på verden, menneskene og skaperverket med hans blikk. Da kan vi ikke la vær å handle også.
Nå er det jo ikke handlingene som vår relasjon til Gud er avhengig av – Guds kjærlighet og nåde er en gave vi får, helt ufortjent. Men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle hvordan vi forvalter det vi har, av penger og ressurser, men også av tid, oppmerksomhet og engasjement. Det å ha gode vaner, å legge tid på det som er viktig på en mer eller mindre organisert måte, det kan hjelpe oss å tro. Det kan hjelpe oss å holde hjertet vårt udelt. Det finnes en gammel svensk vits, et spøk, om at det er bedre å sitte på puben og tenke på Gud, enn å sitte i kirken og tenke på øl. Det kan man for så vidt mene, men jeg er ikke helt sikker på at det stemmer. Ikke for at det trenger å være noe feil med å gå på pub en eller annen gang, men jeg tror nok vad vi faktisk gjør, hvor vi legger vår tid, har en del å si for hva vi tenker på.
For hva vi gjør former oss. Det er en av de store innsiktene i moderne psykologi, at tanker og beteende henger sammen. Det er jo fortsatt mange som er godt hjulpet av samtaleterapi og psykodynamisk behandling der man over lang tid taler om ting og prøver å finne ut av barndom og tidlige erfaringer og hvordan de format en. Men for mange mennesker, og for mange typer av plager, gir også det som kalles kognitiv beteendeterapi gode resultater. Der er man ikke så opptatt av å finne ut årsaker i barndommen eller liknende, men på å identifisere beteende og tankemønster som er destruktive. Ved å lære seg nye beteende og etter hvert nye tankemåter, forandres også livet og den psykiske helsen.
Det finnes en parallell i lang kirkelig historie. Kirkefedrene kallet dette for «lex orandi, lex credendi» på latin, som betyr: som man ber, så tror man. Altså: hvilke ord man bruker når man ber, og hvordan man feirer gudstjeneste, former troen og tankene om Gud. Hva vi legger vår tid og våre ressurser på, kommer forme hva vi i praksis mener er det viktigste i livet. Der skatten vår er, kommer også hjertet til å være.
Materielle goder og verdslige ting er ikke i seg selv i motsats til Gud. De kan være gode gaver som det kommer mye godt ut av. Og vi mennesker trenger hvile og rekreasjon og lek og moro, så mange av de ting vi legger tiden vår på, som kanskje ikke er helt nødvendige, er heller ikke dårlige i seg selv. Men både de materielle og andre ting som opptar oss, kan være distraksjoner fra det er viktig på ordentlig. I verste fall en flukt, oftere kanskje en enklere og bekvemmere måte å gjøre ting på. Risikoen er også at vi begynner å tro at vi klarer oss selve – om vi bare er rike nok og trygge nok, så trenger vi ikke Gud. Men det gjør vi. Og vi trenger hverandre.
Vi får be:
Gud, gjør hjertet mitt alt mer udelt, så jeg kan se hva som er viktig i livet, og kjenne deg igjen i min neste. Amen.

Du er allerede funnen igjen

Preken på høymesse i Gamle Aker kirke på 7. søndag i treenighetstiden, 23 juli 2017.

Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen:
«Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.
Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.» (Lukas 15,1-15)

Jeg vet ikke om dere har fulgt med på nyhetene sist uka, men sist helg forsvant en liten jente, sex år gammel, utenfor Hudiksvall i Sverige. Hun var på tur med familien sin og på vei fra en rasteplass var hun plutselig borte. Det ble en stor redningsaksjon, og politiet lettet etter henne sammen med helikoptre, fjellredning, hjemvernet og frivillige fra organisasjonen Missing people til det ble mørkt. Da kom neste politigjeng fra andre steder og fortsatte letingen. Til slutt, etter mange timer, fikk en politihund opp sporet, og hunden fant jenten – litt sliten og sulten men uskadd. Mange mennesker i Sverige men også her i Norge hadde fulgt letingen, og gledet seg over at alt endte godt. 

Jeg tenkte på denne hendelse når jeg leste prekenteksten for i dag. Noen av dere har kanskje vokst opp eller levet nær sauer og andre dyr, men jeg og mange andre som bor i byen har ikke så mye erfaring med det. For meg kommer andre bilder opp som lignelser, slik som denne hendelse jeg fortalte. Om når en eneste liten jente er borte, stiller hele samfunnets ressurser opp for å lete, og når hun er funnen gleder seg mange mennesker.

Det er selve senteret i Evangeliet vi møter i dagens tekst. Evangelium betyr jo «det glade budskap», og disse to liknelsene forteller med to forskjellige bilder hva dette glade budskap er, som Jesus vill formidle.

Bildet av den gode hyrde som tar seg av oss, bryr seg og elsker oss som en forelder elsker sitt barn, det er jo et kjent og elsket bilde av Gud. Det kommer igjen på mange steder i bibelen – i det gamle testamente, og i flere av evangeliene. Gjeteren som samtidig er en leder som viser veien, og en omsorgsgiver som tar hånd om sauene sine. Og som i dette tilfelle, ikke lar den ene sauen forsvinne men søker til det blir funnet igjen.

At vi er elsket av Gud som tar seg av oss som en god gjeter, det er selvfølgelig et glatt budskap, et evangelium. Men det er ikke hele poenget i denne teksten, og nok ikke ens hovedpoenget. Teksten begynner jo med at fariseerne og de skriftlærde, den religiøse og moralske eliten, søker opp Jesus men blir opprørt over hvilke mennesker han omgav seg med. Lignelsene som følger -  tre stykk hvorav to er med i dagens tekst – er et direkte svar på dette, og peker inn mot sentrum av Jesus forkynnelse, nemlig om nåden og frigjøringen i Guds rike.

Jesus bruker for så vidt ikke begrepet Guds rike i disse lignelser, men her i Lukasevangeliet er det helt sentralt, og det Jesus sier om Gud her er helt i trå med forkynnelsen om Guds rike. Gang på gang kommer han tilbake til dette, at i Guds rike gjelder ikke menneskenes hierarkier og regler. Mange som er sist skal bli først og mange som er først skal bli sist. Kun den som er som et barn kan komme inn i Guds rike. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.

Fariseerne og de skriftlærde hadde nøye regler for hva som var lov, og hvilke som var innafor og utenfor. Hvilke som var syndere og rettferdige, og hvilke det var lov å være sammen med og at noen var det ikke lov å være sammen med, avhengig av hvilke de var eller hvordan de levde. I våre dager har vi ofte ikke så uttalte regler, men i praksis driver vi ofte med å sortere mennesker og verden på lignende måter. Kanskje skjer det mer subtilt, men likevel. Og vi er ofte veldig opptatt, kanskje nå enda mer enn tidligere, om hvor viktig det er å være vellykket. Å være flink ikke bare på jobb men også leve et tilsynelatende vellykket liv med penger, hobbyer, familie, venner. Hvis bildet av det vellykkede livet skal holdes oppe, er det kanskje enklest å holde di som ikke er så vellykket på avstand. Og med det kommer kanskje også redselen for hva som skjer hvis alt raser. Hvis jeg taper det jeg har – enten ved uhell eller ulykker, eller hvis det skjer fordi jeg gjør noe galt eller mislykkes. Hva om jeg selv går meg vil, hva om jeg selv gjør noe galt? I vår kultur finnes ikke alltid så mye nåde for den som selv roter ting bort.

Men her er det annerledes i Guds rike. Det er det glade budskapet i dagens tekst. Guds kjærlighet og omsorg om oss er ikke avhengig av at vi gjør alt riktig og er flinke nok. Selv når vi roter oss bort, vil Gud ha oss tilbake. Selv om vi har hatt dårlige forutsetninger i livet, eller tatt noen dårlige valg, er vi ikke dømt til å bli der vi er, uansett om det er vår egen skyld eller ikke. Og det er Gud som leter etter oss, det er ikke i vår prestasjon vi kommer tilbake, men ved å late oss bli funnet. Akseptere at vi allerede er tatt imot.

Jeg tenker at det finnes et perspektiv til på dette, som anes i teksten. Det er at det finnes noen aspekter ved evangeliet, ved guds rike, som er særlig tydelig for den som er eller har vært på livets bunn. Den som har vært sulten eller måttet flukte, den som har vært alene og støtt ut, den som vært syk eller blitt utsatt for vold, den som har gjort skikkelig dumme ting som fått store konsekvenser og som de angret på. Alle disse vet ting om livet som den som ikke har vært rammet ikke vet like mye om. Og jeg tror at de – vi – som er eller har vært i de vanskelige stedene, også vet noe om Gud, og om Guds kjærlighet. Om behovet for nåde og tilgivelse, og kanskje om erfaringen at livet og håper bærer likevel. Det er noe helt annet å ha opplevet å være syk og bli frisk igjen, enn å alltid ha vært frisk. Å være alene og siden finne seg et fellesskap. Den som alltid har levet et enkelt, privilegert liv der man ikke har egentlig manglet noe, risikerer å bli blind for de privilegiene, å ikke se hvordan livet egentlig er. Jeg tenker at det er det Jesus mener på når han sier at det er lettere for kamelen å komme seg gjennom nåløyet enn for en rik å komme inn i Guds rike. Ikke fordi Gud ikke liker rike folk, men for at rikdommen kan være en hindring for å se livet slikt det er, risikerer å gjøre at vi tror at vi ikke trenger Gud eller Guds kjærlighet. Når han sier at vi må bli som barn, eller født på ny, er det ikke fordi vi trenger å være små, men fordi vi trenger å se på livet med barnets øyne, og ta imot nåden slikt som et barn. Barn vet at de ikke klarer seg selv, de trenger mat og klær og hus og omsorg. Vi risikerer å tro at vi kan ordne opp i alt og klare oss selve. Men i Guds rike kommer vi ikke inn ved å være flinke og vellykket og godt rustet. Der kommer vi inn ved å innse at vi ikke kan klatre oss inn selv, men ved å falle ned i nådens myke favn. Vi er allerede funnet igjen.
Der, i nådens myke favn, finnes plass for hver og enn av oss – uansett hvem vi er, uansett hvor vi kommer fra, uansett hva vi gjort i livet. Og den bærer oss gjennom liv og død.

Skaperverket - om takknemelighet og ansvar

Preken på Skaperverkets dag, gudstjeneste på Trefoldighet feriekoloni, Filtvedt 11 juni 2017.

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der.Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver. (Matt 10,29-31)

Det er lett å nesten bli litt svimmel når man tenker på skaperverket og verden og alt som finnes. Vi erfarer jo verden hver eneste dag, men mye av det sorterer vi inn i de vanlige kategoriene og tenker ikke så mye på det. Men når man en eller annen gang stanser opp og tenker på alt som finnes, om hvordan alt henger sammen, er det fascinerende.

I teksten snakker Jesus om spurver. Til tross for at de ikke er mye vert i vår økonomi, sier Jesus at Gud har peiling på hver eneste en. Jeg prøvde å finne ut hvor mange spurver det finnes i verden, men det var ikke så lett å finne et tall på. Men det finnes over 10 000 forskjellige typer fugler i verden, og av dem er 38 forskjellige arter av spurv. Jesus sier også at hvert eneste hårstrå på hodet vårt er telt opp av Gud. De er også telt opp av mennesker, vi vet at vi i snitt har 100 000 hårstrå på hodet.
Slik kan man fortsette med fakta om forskjellige deler av skaperverket. Det er fascinerende hvor mange arter det finnes, hvor mange seller og forskjellige typer naturfenomener. Eller kanskje enda mer deres funksjoner – hvordan øynene og fuglevinger fungerer, eller hvordan forskjellige arter av vekster og dyr lever sammen og har nytte av hverandre. Og hvordan skaperverket har en indre evne til å gjenskape seg selv, danne nye seller og nye greiner, tilsynelatende dø men komme til liv igjen, leke seg selv.

Men for mange av oss er det ikke detaljene, eller fakta, som er det som fyller oss ved forundring over skaperverket. Skjønnheten og variasjonen og overfloden er fantastisk, men for mange setter også skaperverkets storhet oss også i bevegelse – følelsesmessig og på en ekstiensiell nivå. Alt dette store fantastiske, og jeg er en del av det. Fortsatt finnes en plass for meg. Og den som har lagd alt dette, Gud selv, har også plass for meg. Bryr seg om meg og livet mitt.

Denne følelse finnes flott uttrykket i salmenes bok, i salme 8:
Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre,
          månen og stjernene som du har satt der,
hva er da et menneske – at du husker på det,
          et menneskebarn – at du tar deg av det?
Kombinasjonen av Guds storhet og Guds omsorg, er en av de sentrale tingene vi løfter frem i feiringen av skaperverket. Vi fikk Håre om mange av de tingene i salmen vi sang, en gjendiktning av den hellige Franciscus solsang. Takknemlighet og lovsang til Gud, og alt flott som Gud gir oss og hvor mye kjærlighet Gud uttrykker ved alt det flotte i skaperverket, det hører virkelig hjemme denne dagen.

Men den andre siden av skaperverkets storhet, er menneskenes ansvar. Salmisten fortsetter i Salme 8:
Du satte ham lite lavere enn Gud
          og kronet ham med herlighet og ære.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
          alt la du under hans føtter:
småfe og storfe i samlet flokk,
          de ville dyrene på marken,
fuglene under himmelen og fisken i havet,
          alt som ferdes på havets stier.

Mennesket er den eneste art på jorden som har mulighet å utrydde seg selv, og allerede har utryddet mange andre. I dag forbrukes så mye ressurser i verden, at det hadde trengts 1,6 jordkloder for at forbruket skulle ha vært langsiktig bærekraftig. I Norge forbruker vi på et nivå som motsvarer nesten tre jordkloder. Det begynner å merkes i klimaet, men også på andre måter. Det er åpenbart at vi ikke tar ansvaret vårt, som menneskehet. Det rammer dyr og natur, men også i høy grad andre mennesker. De fleste av dem lever så langt unna at vi ikke trenger å se det i vår hverdag, men det er nok dessverre kun et spørsmål om tid, før vi også ser konkret effekter av klimaendringer her i vårt land.

Å leve i verden, og å leve som kristen, er å hele tiden leve i spenningen mellom takknemmelighet og ansvar. Takknemmeligheten for alt vi fått og får, og ansvaret for å forvalte dette, noe vi ikke alltid klarer. Den forvalteroppgaven er viktig, Gud trenger gode medarbeidere i verden. Men hvor godt vi klarer den, er ikke en test på Guds kjærlighet. Det er ikke for at vinne Guds kjærlighet vi skal prove å leve gode og bærekraftige liv, men som ett takk for at Gud allerede elsker oss. Uansett hvem vi er og hva vi gjør, er vi elsket. Hårene på hode vårt er telt opp, vi er kjent og elsket av Gud. For vi er en del av skaperverket, og Guds kjærlighet bærer oss. Den kjærligheten får vi gi videre, til andre mennesker, og ved å ta ansvar for skaperverk, dyr og natur.

Vitne for sannheten

Preken på Søndag før pinse 28 mai 2017, på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.

Slutten på alle ting er nær. Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mengde synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage. Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener, skal tjene med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret, ved Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all evighet! Amen. 1 Pet 4,7-11

Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av. Joh 15,26-27

Søndag før pinse står vi i et mellomrom. Det er fortsatt påsketid, det er vit liturgisk farge. Men den oppstandne Kristus er ikke lenger blant disiplene, påskelyset er slukket og vi er i ventetid før pinsen og den hellige Ånd er her.

Likevel taler Jesus i den korte evangelieteksten om Ånden. Om talsmannen som skal vitne, om sannhetens Ånd. Disse korte rader kommer fra avskjedstalen i Johannesevangeliet, da Jesus er sammen med disiplene den siste kvelden før han blir tatt til fange. Han taler om en tid som skal komme, da de skal vitne, og de skal gjøre det ved Sannhetens ånd.

Å tale sant er noe vi gjerne vil gjøre, ja noe vi holder høyt. Og de fleste av oss vil ikke lyve, eller tenke at vi lyver eller snakker usant. Men det finnes kanskje også mange ting vi ikke sier i det hele tatt. Det er ikke alltid lett å få vitner til brott å snakke med politiet, og vitne i rettssaker. Når vi hører om konflikter eller at noen har blitt urett behandlet eller fart ille, snakker vi da høyt og sant om det som skjedd? Noen ganger, men noen ganger lar vi kanskje saker bero, tenker at det alltid finnes to sider av saken og det er jo mye enklere å ikke ta stilling eller ikke blande seg opp i. Vi kan bli tause, og tausenheten kan være en motsetning til sannheten slik som løyen. Og kanskje taler vi ikke heller alltid sant om oss selv, står opp for vem vi er, hva vi tror på, det som vi holder for sant og rett?

Kanskje er ikke enhver anledning den rette å snakke om Jesus og troen vår, eller om andre ting som er viktige for oss. Men hender det ikke noen ganger at vi ikke sier imot når mennesker sier stygge ting om mennesker som ikke fortjener det? At vi lar rasistiske eller hatefulle kommentarer stå uimotsagte, fordi vi ikke gidder å ta striden? At noen sier fordomsfulle ting om kristne som vi lar passere selv om vi føler oss rammet?

Ordet for å vitne som blir brukt i denne teksten, er på gresk «martyreo», martyr. Dette ord har jo gjennom historien mest blitt brukt om noen som vitner om Gud og sin ved å dø for den. Ikke sjelden hør vi ordet i dag i sammenhenger av selvmordsbombere og terror, fra ekstreme voldelige islamistiske grupper, men ordet har lang historie i kristen tradisjon. Og fortsatt blir uskyldige mennesker dødet for sin tro og overbevisning i dag. Sist fredag dog minst 28 koptiske kristne av en bombe i Egypt, ett av mange voldelige attakker på kristne der det siste året. Også i mange andre deler av verden blir kristne forfulgte. Samme dag som attakket i Egypt, ble to menn dødet i kollektivtrafikken i Portland, Oregon, USA. De hadde grepet inn da en mann kom med hatefulle rasistiske utfall mot en muslimsk kvinne, og han hadde då hogget dem med kniv til døds. Rundt om i verden blir mennesker truet, skadet og dødet for at de er de er, fordi de taler sant om vanskelige ting eller ting mennesker med makt ikke vil høre, for at de er feil gruppe, har feil tro, elsker feil mennesker. Vår verden har altfor mange martyrer, kristne og andre.

I dag får vi høre ordene om sannhetens ånd som skal vitne, sammen med noen ord fra 1 petrusbrev. Disse ord er skrevet i en tid da de trodde at tiden var kort og Jesus snart ville komme tilbake. Men selv om tidsperspektivene er annerledes for oss, er retningen en god veiviser. Var gjestfrie, tjen hverandre, tale Guds ord og tjen hverandre med den styrke Gud gir. Alle har forskjellige gaver, mangfoldige slik som Guds nåde, og de forskjellige gaver og evner vi har fått skal vi bruke for hverandre. Og fremst: vi skal elske hverandre inderlig.

Saken eller målet er kjærlighet, veien eller midlet er tjeneste. Sannhetens ånd, og de gaver ånden gir, er også kjærlighetens ånd og tjenestens ånd. Vi kan og må snakke høyt og sant for det som er godt, sant og rett, for kjærlighetens sak. Selv når det er ubekvemt. Vi må være beredt på å gå en omvei, ta en strid, stå til tjeneste når det trengs, for kjærlighetens sak. Forhåpentligvis må vi ikke dø, eller trues eller komme til skade for troens eller Guds skyld. Men hvis det skjer, vil sannhetens ånd lede oss på veiene. Og vi er aldri alene, for den som allerede har dødd for oss går sammen med oss, og den kjærlighet som er sterkere enn døden er den kjærlighet også vi får leve av.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Vi trenger en god gjeter - men også en flokk

Preken på 3 søndag i påsketiden, 30 april 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. I forkant av preken var et samtale om 12 trinns-bevegelsen/recovery, der Anonyme alkoholiker er den mest kjente delen. Du kan lese mer om dem her: http://www.anonymealkoholikere.no/2/de-tolv-trinn/

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
    Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Johannesevangeliet 10,11-18)

Det er et kjent og elsket bilde som møter oss i tekstene i dag, om Den gode gjeteren. Utøver disse to tekstene vi nettopp hørte, finnes flere andre tekster – den mest kjente kanskje salme 23, om at Herren er min hyrde som lar meg hvile på grønne enger. Også lignelsen om gjeteren som forlater de 99 sauene for å finne det hundrede.

Disse er kjente og elsket bilder, tror jeg, fordi sier mye om hvem Gud er. Gud er den som tar seg av oss og ikke gir opp. Gud er den som vil oss alt godt og gir oss det vi trenger. Gud ser hver og en av oss, kjenner oss hver og en. Gud er den som går føre oss og viser oss veien. Gud er den som gir sitt liv for oss.

Jeg skal ikke låte som at jeg vet så mye om sauer eller gjetere eller dette å drive med dyr i det hele tatt. Slik som mange i vår tid, og kanskje særlig her i byen, har jeg veldig lite erfaring med disse tingene. Når Jesus snakket om seg selv som den gode gjeter, brukte han et godt kjent bilde som menneskene omkring ham direkte kunde relatere til. For meg, og kanskje dere, blir bilden av gjeteren mer en romantisk bilde av livet langt unna, i tid eller rom, snarere enn det hverdagslige, kjente. For noen av dere er det kanskje ikke als så fjernt, og hvis ikke det er sauer dere kjenner godt, kanskje noen har fått være med på reinflytting, eller liknende.

Men en ting vet jeg, og kan kjenne meg igjen i. Det er at sauer er flokkdyr. De trenger en gjeter, men de trenger også hverandre. Den sau som kommer bort fra flokken er et enkelt byte for rovdyr, og det er årsaken til at gjeteren går og leter etter det ensomme, ville lamungen. Mennesker er ikke flokkdyr på den samme konkrete måten som sau, men i grunnen er det likt. Ingen av oss klarer seg selv. Vi trenger hverandre, og vi må ta oss av hverandre. Vi trenger den gode gjeteren også, men det holder ikke. Vi må være en del av en flokk.

Som kristne mennesker trenger vi et sammenheng. Det er kanskje mulig å være kristen helt på egen hånd, men jeg tror det er veldig vanskelig. I den lutherske tradisjon, og kanskje særlig i pietismen og vekkelsesbevegelsene, har det vært en stor tyngde lagt ved egne relasjonen til Jesus, den egne Bibellesningen og troen. Det er selvfølgelig mye positivt i det, ikke minst den lutherske grunntanken om hver og en kan ha en egen direkterelasjon til Gud, som ikke trenger noen mellomledd, og at hver og en er myndig nok til å ta egne avgjørelser og lese Bibelen selv. Men baksiden av dette, hvis tyngdepunktet blir for sterkt på dette, kan være at vi glemmer fellesskapet. At vi ikke er noen ensomseglere på livet hav, men sauer i en flokk. Og det fellesskapet tenker jeg ikke bare er til for å være koselig, men fordi vi trenger hverandre. Ikke en eneste av oss kan klare hele livet på egen hånd.
Kirken er et fellesskap til hjelp på mange måter – ved å ikke bare tro på egen hånd, med ved å delta i gudstjenester får vi del i andre menneskers tro og tanker, vi kan bruke bønner fra hele verden og kirkens historie, og bli båret av sang, musikk og bønn. Vi får ta imot nattverdens sakrament og syndenes tilgivelse. Men det er også i de direkte menneskelige relasjonene som vi kan bli båret av hverandre. Vi trenger andre mennesker – og ikke nødvendigvis bare i kirken, eller kristne venner – for å se på oss selv litt utenfra. Vi trenger hverandre for å få hjelp med praktiske ting og for å dele livets avgrunnsdyp når det viser seg. Vi trenger andre menneskers tanker, omsorger, blikk på oss og for å hjelpe oss i riktig retning der vi er på vei å gå oss vill.

Her finnes en av de mange rikdommer fra 12 trinns-bevegelsen, som vi talt om her tidligere i gudstjenesten. En av de store fremgangsfaktorene for de som lykkes håndtere sin avhengighet ved 12-trinnsprogrammet, handler nettopp om dette: å bruke felleskapet. Nøkkelen ligger i å innrømme sin maktesløshet, at dette er noe som jeg ikke klarer å rydde opp i på egen hånd. Å ved å anerkjenne sin maktesløshet, være klar for å ta et oppgjør med sitt liv og sin situasjon, be om tilgivelse og ta imot den hjelp som finnes, begynner veien til et nytt liv. Her finnes mange likheter med en klassisk kristen omvendelse, som mange av oss kjenner igjen. Men det er ikke kun et hjertets omvendelse som handler om tanker og tro. Det dreier seg også om felleskapet, å velge et sammenheng som leder til livet.

Selv vi som ikke er maktesløse for en konkret avhengighet, kan ta med oss noe av denne lærdom. Vi er alle maktesløse innfor livet, og ikke en eneste av oss klarer oss helt selv. Vi trenger Gud, den gode gjeteren. Men vi trenger også hverandre. Vi trenger å dele livene våre – i de store, vanskelige tingene, men også i det hverdagslige, enkle. Og en viktig oppgave for oss er å være litt oppmerksomme på resten av flokken vår, og så til att ikke noen ender opp alene.

Sammen med flokken får vi følge den gode gjeter. Han som passer på oss og bryr seg om oss, men som også gått føre oss gjennom død til liv. Den gode gjeter gir sitt liv for fårene, sier Jesus i teksten. Vi får leve i troen på at den kjærlighet som seiret over døden, også er den kjærlighet vi er båret av, og som bærer oss gjennom liv og død.

Bli hos oss!

Preken på 2 påskedag 17 april 2017, på emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken. I tillegg til evangelieteksten ble det også lest fra Jona 2,1-11.

Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
    Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
    De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. (Lukas 24, 13-35)

Bli hos oss! Disiplene på vei mot Emmaus har fått seg selskap med noen de ikke kjenner igjen, og etter at de har gått sammen med ham og han fortalt og diskutert med dem kommer de fram til målet sitt – men de vil ikke ta farvel. De inviterer ham in – bli hos oss. De vet kanskje ikke helt hvorfor, men de vil fortsette være sammen med ham. Selv om de ikke vet det, er de i den oppstandne Herrens nærvær. Han har kommet dem til møte, er allerede hos dem, selv når de ikke vet det.
I påskefortellingens dramatikk ligger en spenning mellom fravær og nærvær. Jesus rider inn i Jerusalem og er tilstede i den hellige byen. Jesus er sammen med disiplene sine på skjærtorsdagen, og innstifter nattverden der han er tilstede, nærværende gjennom alle tider. I Getsemane ber Jesus disiplene å våke sammen med ham, men de svikter og sovner. Når han sen blir fengslet, overgir de ham en etter en, svikter og fornekter. Til slutt er selv Jesus i tvil om Guds nærvær, og roper høyt på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! Og når kvinnene kommer til graven på søndag morgen er den tom – Jesus er ikke tilstede. Hans kropp er fraværende, men nettopp derfor helt tilstede, levende hos dem.

For selv når han er fraværende, er han tilstede. Og selv når det føles som Gud har forlatt oss, er Gud med. Ikke bare påskefortellingen, men hele Jesu liv, ja hele frelseshistorien har dette som sitt viktigste tema: Guds nærvær. Gud vil ha fellesskap med oss, vil være tilstede i livene våre, kommer oss i møte selv når vi ikke ser det. Alt dreier seg om dette: Guds nærvær. Fra skapelsens første lys da Guds ånd blåser over jorden, til den siste dag da Jesus kommer tilbake; fra vi drar vår første pust til den siste. Gud er her.

På veien mot Emmaus legger Jesus ut tekstene gjennom hele historien – vi får ikke vite hvilke tekster han tar opp, og hva han sier, men kanskje er dette nettopp den røde tråd har drar i. Messias blir sendt og må lide og dø og stå opp, men det som er grunnen for dette, er nettopp Guds kjærlighet, og hvordan den kjærligheten trekker oss inn i fellesskap, en kjærlighet som ikke gir opp om oss. Gjennom loven og profetene prøver Gud å gjenopprette fellesskapet med menneskene, og blir til slutt selv menneske i Jesus. Jesus deler våre kår, og det innebærer ikke kun et fysisk nærvær i verden, men også at Gud har erfaring med livet, er tilstede, vet hva vi opplever. Det er til og med navnet hans – Immanuel, det navn profeten sier han skal ha, betyr nettopp det: Gud med oss. Når Jesus lider, dør og oppstår gjør han det på vegner av, men også sammen med alle mennesker. Han overgir oss ikke, selv i døden. Hans kjærlighet er så sterk, att ikke ens døden kan knuse den. Nå går de der, disiplene, og aner kanskje at alt ikke er over. Kanskje begynner håpet å vekkes hos dem. Og etter hvert skjønner de det: det er ham. Han lever. Det er ikke over. Ikke i det hele tatt.
Kanskje var teksten om Jona en av de profeter som Jesus fortalte disiplinene om der på veien – i hvert fall i seinere kristen fortolkning har Jona som var tre dager i fisken blitt oppfattet som et forbilde for Kristus. Det er vel også årsaken at denne tekst blir lest i påsken. Men hans klagesang der i dødens nærhet, bokstavelig på havets bunn, føles for meg å mer høre hjemme på langfredag, eller muligens i Getsemanes angst, enn i påskens glede. Hele fortellingen om Jona rommer mange viktige temaer som egentlig fortjener en egen preken, men vi stanser her ved hans klagesang. Der beskriver han i målende ord om sin ulykke, hvordan han synker dypere og dypere i havet – i ensomhet og angst. Men han skjønner at Gud ikke har gitt opp om ham. At det selv i den mørkeste natt finnes håp om nytt liv. Og hans håp er ikke meningsløs – fisken spytter ham opp på land, og han får nye muligheter.
At Gud blir menneske i Jesus, og deler våre kår, gjør at vi ikke er alene selv i den mørkeste natt og dypeste angst. Når vi er på havets bunn eller i angstens Getsemane, kan vi be sammen med Jesus som har vært der før. Det er trøsterikt og viktig. Det er – dessverre – også erfaringer mange av oss har, de aller fleste av oss vet hvordan angst, ensomhet, fortvilelse føles. Men Gud er ikke kun tilstede der. Selv om vi kanskje har flere ord, flere konkrete eksempler, flere erfaringer med Guds nærvær i smerten, er Gud ikke kun tilstede langfredag. Også i ventetiden og kjedsomheten i påskeaftenens stillhet, og i påskedagens forvirring og gryende håp. Når vi er på vei mot Emmaus men ikke riktig vet hvor vi er på vei i livet. Når håpet er så svakt at vi er redde for å la det ta fyr – fordi det kanskje blir knust. Når vi ikke vet riktig hva, eller hvem, vi skal tro på. Og når våre hjerter brenner av glede og lyst til å rope de glade nyheten ut over hele verden. Da ler og roper og danser ham også sammen med oss. Når ånden vekker hellig vrede over verdens urettferdighet eller når vi kjenner ham igjen i mennesker vi møter, i de minste brødre og søstrer. Når vi deler brødet – i solidaritet og fellesskap i verden, og ved nattverdens bord. Da kan vi kjenne vi ham igjen og vite at han er tilstede. Og vi får be sammen med disiplene: Bli hos oss!

Livets vann

Preken på Storbymesse ved starten av Kirkens nødhjelps Fasteaksjon 2017.

Jesus måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
    Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
    Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.» (Johannesevangeliet 4,4-26)

Jeg tenker at den der brønnen i Sykar ikke var så annerledes enn brønner rundt om i verden i dag. Millioner mennesker mangler rent vann, og mange flere har ikke vann i kranen som vi, men må gå og hente vann i brønner. Brønnen er helt konkret en plass for liv, for ingen kan leve uten vann. Vann er forutsetningen for alt liv.

Kvinnen i Sykar gikk til brønnen i varmen midt på dagen når ikke noen andre kom dit. Kanskje for å ikke møte noen av de andre kvinnene i landsbyen. Men hun møter noen, Jesus, og det møtet blir nok noe helt annerledes enn det hun kunde se for seg.

De snakker sammen om vann. Først om vann ur brønnen, for Jesus er tørst og vil ha hennes hjelp til å få opp vann. Men snart snakker de også om noe annet, og kvinnen skjønner nok at vannet som gir liv, som Jesus snakker om, ikke er det samme som finnes i brønnen. Jesus forteller om et vann som gjør at man ikke blir tørst igjen, og som blir en kilde i en som veller frem og gir evig liv. Han forklarer ikke helt hva denne kilden er, men det har ofte blitt fortolket som den hellige Ånd, at ånden i oss gir liv og vekst. Kanskje mener han også troen, som kan vokse i oss og bli en kilde til liv. Også kjærlighet, og engasjement, kan bli som kilder, som ikke tømmer oss på energi og kraft, men som blir større når vi deler, som en kilde som ikke tar slutt.

At vi leser denne tekst på en gudstjeneste med tema fasteaksjonen og livets vann, er ikke kun fordi det handler om en brønn og om vann, selv om det er flott med dette konkrete bilde. Jeg syns også denne tekst passer fint i dag, fordi den sier noe om frigjøring, om Jesus som går over grenser, og om hvordan den overflodene kjærligheten utfordrer oss til å gå ut i verden.
For kvinnen ble møtet med Jesus utfordrende, men sannsynligvis også veldig frigjørende. Han så hennes svake sider og hemmeligheter, men tok henne på alvor. Han forteller henne jo faktisk at han er Messias, noe han ikke så gjerne snakker om i evangeliene. Hvis man leser videre i Johannesevangeliet etter denne tekst, kan man lese hvordan kvinnen løper inn i byen, til de hun tidligere prøvde å unngå, og begynner å fortelle om Jesus. Denne utstøtte, ensomme kvinnen blir sett, utfordret og dermed frigjort. Det er en gjenkommende tema i fortellingene om Jesus: han gjør mennesker friske, forlater synder og gjør forskjellige konkrete ting, men hovedanliggendet hans er frigjøring. Han hjelper mennesker å komme fri fra det som binder dem fast, uansett om det er sykdom eller stigmatisering eller andre ting.

Men frigjøring kan ikke kun være åndelig eller følelsesmessig. Den henger sammen med livsbetingelsene i verden: helse, ressurser og makt. Mennesker trenger håp og tro, men de trenger også rent konkret rent vann. Det holder ikke å kun fortelle om Jesus, eller be om at mennesker skal få livshåp – vi må også arbeide praktisk for å gjøre verden bedre og mer rettferdig. Og det går også andre veien, når mennesker får tilgang til rent vann, så skjer det andre ting: helsen blir bedre når hygiene og sanitet blir bedre. De som tidligere lagt mye tid på å hente vann, får nå frigjort tid, hvilket betyr at mange flere barn, særlig jenter, får muligheten å gå i skole, og kvinner får tid til å arbeide og tjene penger. Med skolegang og arbeid, kommer også håp og muligheter om en bedre fremtid. Rent vann betyr frigjøring for mennesker.

I fortellingen vi leste, går Jesus også over noen grenser. Rent geografisk er han på vei mellom Judea og Galilea og er nå i Samaria, som oppfattedes som et annet land, med et folk som det jødiske folket ikke ville omgås med. Han snakket med en ensom kvinne, noe som ikke var sett om vanlig eller akseptabelt i dette samfunn. Hun var dessuten av et folk som trodde på en annen måte, altså hadde en annen religion. Jesus klarte å se kvinnen og hennes liv, behov, lengsel og kapasitet, bortom alt det som var som grenser mellom dem. Først da skjedde en forandring og en frigjøring.

Der kan teksten være en inspirasjon også for oss. Vi må nok også gå over noen grenser innimellom, hvis vi skal gjøre verden friere og bedre. Geografisk, selvfølgelig, vi kan ikke kun fokusere på ting her i Norge når verden er større. Men vi må nok også prøve å se hva slags andre grenser vi setter opp mellom mennesker. Hva er det som gjør at det er lett å kjenne sympati og engasjement for visse grupper eller mennesker, men ikke like mye for andre? Hvilke fordommer har vi utfra hvor folk kommer fra, eller tror på eller hvordan de lever? Bygger vi opp murer og grenser, eller klarer vi å rive den er? Og når vi ikke klarer å rive dem, kan vi i hvert fall prøve å gå over de, og bli mer kjent med hva og hvilke som finnes der på den andre siden.

Vannet i brønnen renner og gir liv, og i oss finnes, som Jesus sier, kilder som veller frem full av liv. Guds kjærlighet veller frem i oss, og over oss, og bærer oss gjennom vanskelige ting, men den utfordrer oss også ut i verden. Den bærer oss til å våge gå over grenser, til å gjøre noe for andre. Når vi deler den kjærligheten videre så blir den ikke mindre, men den vokser – i oss og for andre mennesker.

De nærmeste dagene veller også en annen flod gjennom vårt land: floden av bøssebærere i fasteaksjonen, floden av bønner og sanger i gudstjeneste som bærer aksjonen, og floden av engasjement og kanskje også litt hellig vrede over hvor urettferdig verden er. Det er, midt blant alt det praktiske ting med bøsser og roder og telling og boller, mest av alt en flod av kjærlighet. Det er Guds overflodene kjærlighet som veller frem, maner oss til handling for andre mennesker, så alle skal få del av livets vann.

Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.

Preken på 3 søndag i fastetiden 19 mars, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. I tillegg til epistelteksten lestes den lange fortellerteksten i Josef og hans brødre, den kan leses her: 1 Mos 45,1-15;50,14-21. Salmen som siteres er Herre, du vandrer forsoningens vei av Tore Littmark, oversatt av Bodvar Schjelderup. Den er nummer 737 i Norsk Salmebok og 738 i Verbums tillegg til Den Svenska Psalmboken.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

Lev som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.

Dagens to tekster er veldig forskjellige: en kort, kjernefull oppfordring fra Efeserbrevet om å leve som lysets barn; og den lange dramatiske fortellingen om Josef og hans brødre. Og selv den lange tekst vi hørte her er kun et kort utsnitt ur hele fortellingen om Josef. Men til tross for at disse to tekstene er så forskjellige, dreier de seg om det samme: nemlig om det som er godt, sant og rett.

Det som er godt, sant og rett henger sammen. I disse tider, der sannhet er noe relativt og der hver og en virker kunne finne på sin egen sannhet, og da godhet noen ganger blir brukt som et skjellsord, så er dette påstand kanskje ikke akkurat på moten. Det kristne budskap er kanskje ikke alltid på moten, men det har et tidløst anliggende: det vil sette oss mennesker fri. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus, og for å leve som lysets barn trenger vi å snakke sant om livet. I mørkret gjemmer seg mange ting som gjør at mennesker far ille, og tausheten og skammen blir brukt – bevisst eller ubevisst – for å hindre sannheten å komme frem, for å hindre rettferd å bli gjenopprettet og for å hindre det godheten å seire. Sannheten, godheten og rettferden er lysets frukt, det som kommer av å leve i lyset, men det går begge veier: vi kan streve mot det som er godt, sant og rett, og vegre å akseptere mørkrets forsøk å skjule disse, for å prøve å slippe in lyset.

Lyset er frigjørende, men det kan også være vanskelig når ting som har vært skjult kommer i dagen. For å tørre å snakke sant om livet, må vi ha tiltro, stole på at vi ikke blir dømt. At det finnes forsoning og tilgivelse, at frukten er god.

I fortellingen om Josef og hans brødre finnes alt dette: tilgivelse og forsoning, men også det ærlige samtalen. Selv om Josef prøver noen triks før brødrene står foran ham, sier han til slutt sannheten, hvem han er. De får tale om alt som skjedd, og hvorfor ting gikk galt, og hvordan noe som var godt kunde komme ur det som var vondt.

Josef blir i denne fortellingen også et frempek mot Kristus: Josef er den som har makten, han kan velge å straffe brødrene sine, men velger livet, forsoningen, tilgivelsen. Fortellingen her finnes også med som ett ekko i flere av Jesu lignelser – kanskje tydeligst i fortellingen om sønnen som hjem, der faderens kjærlighet og tilgivelse er overveldende. Der sønnen gjort alt galt og forventer at det rettferdige er at han får tjene som arbeidere hos faderen, men der faderens kjærlighet overvinner alt. Josefs brødre i fortellingen er redde, for de tenker at det rettferdige straffet for å sålt sin bror som slav er høyt. Men Josefs kjærlighet og vilje til forsoning er overveldende. Slik er også Guds kjærlighet så stor, at den er nok til å forsone verden med Gud selv.

Det som er godt, sant og rett henger sammen. Men rettferd er ikke alltid det samme i Guds øyne som i våre. Rettferd, i betydningen opprettelse, frigjøring, liv, er et sterkt anliggende gjennom hele bibelen og den kristne tro. Men at kun lønne handlinger med dess rettferdige konsekvenser, som vi noen ganger mener er det rettferdige, det er ikke nok for Gud. Da hadde det jo ikke funnets rom for tilgivelse. Og tilgivelse, nåde, overveldende kjærlighet, er kanskje det mest kjennetegnende for Gud.

Det som er godt, sant og rett, er ikke alltid enkelt. Ikke alltid enkelt å skjønne hva det er, og ikke enkelt å leve. Noen ganger må man gå vanskelige veier, og for Jesus ledde godhetens, sannhetens og rettens vei mot lidelse og død. Dette er fokuset vårt i fastetiden, en periode da vi dveler ved det vanskelige. Vi følger Jesus på veien mot Jerusalem og korset, en vei kantet av svek og lidelse. Ved å ikke rygge for det vanskelige kan vi se med åpne øyne på lidelsen i verden og kanskje la oss utfordre i vår egen overflod. Vi kan få opp øynene for hvordan mørkret skjuler ting som trenger lys – i vår nærhet og i verden. Vi får prøve å se hvordan vi kan fremme det som er godt, sant og rett. Men også hvordan forsoning kan være en vei, i det store og i det lille, ting og relasjoner som har vært brustet kan bli helt.

I salmen her innen tekstlesingene sang vi om forsonings, frihetens, forbrødringens og himmelens vei. Det er ikke enkle veier, og det finnes ikke noen snarvei når vi prøver å gjøre det som er godt, sant og rett. Men vi får be med salmens ord: Vis du oss veien, forsoningens Herre. Gi du oss vilje å gå den. Amen.

Blikket festet riktig sted: På Jesus

Preken på 1 søndag i fastetiden, 5 mars 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:
           Mennesket lever ikke av brød alene,
           men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»
 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
           Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
           De skal bære deg på hendene
           så du ikke støter foten mot noen stein.»
 Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
           Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
           Herren din Gud skal du tilbe,
           og ham alene skal du tjene.»
 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Ordet «fristelse» vekker sikkert noen assosiasjoner hos dere. Og det er kanskje ikke sikkert de har så mye med ørkener og fjell å gjøre. I vårt samfunn hør man nok ordet fristelse oftere om sjokolade og is, eller muligens om seksuell attraksjon. Lite som at ordet synd ofte blir brukt i slike sammenhenger, egentlig for å beskrive ting som er nytingsfult og/eller lite nyttig – langt unna fra den lidelse og smerte som er koblet til den kristne forståelse av hva synd er. Fristelse får da snarere betydningen lokkelsen å velge det som er gøy og nytingsfylt og lite pliktoppfyllende, istedenfor det man føler at man «burde» gjøre for å være flink og nyttig. Og da høres jo fristelser ut som noe ganske deilig.

Men det er noe helt annet som er anliggendet i dagens bibelfortelling. Jesus er, under den symboltunge perioden av 40 dager og netter på den symboltunge plassen ørkenen, for å forberede seg på oppgaven sin. Han har nettopp blitt døpt av Johannes i elven Jordan, der han og de var tilstede har fått høre at han er Guds elskede sønn. Snart skal han ut og kalle disipler og begynne sin undervisning. Her trekker han seg unna for å samle seg for oppgaven.

Fortellingens tre fristelser handler alle om makt, og om snarveier. Jesus blir fristet til å gjøre det lettvinte, enkle, ta snarveien for å få det han trenger eller vil ha, eller for å ta og vise opp makten sin for hele verden. Ondskapen prøver å få Jesus bort fra sporet, få ham å rette blikket feil sted og konsentrere seg på noe annet enn det som er oppgaven hans.

Men Jesus vet at det ikke finnes noen snarvei. Det finnes ikke noen «quick-fix» som gjør ham til Herre over hele verden. Hans oppgave er å elske verden hel, å forsone verden med Gud, å opprette og vise på Guds rike bland menneskene, å seire over døden med kjærlighet. Å for å gjøre, finnes det ikke noen snarvei. Den eneste veien er lidelsens vei. Kjærlighetens vei. Og den trenger at han holder blikket festet riktig sted.

Vi har nettopp begynt fastetiden, en tid som handler om å skrelle vekk for få se det som er viktig på ordentlig. Noen gjør det slik som i den kristne tradisjon ved å avstå fra noe gjennom fastetiden – kanskje kjøtt, kanskje sukker, kanskje facebook eller andre medier. Andre ved å engasjere seg for andre – i kirkens nødhjelps fasteaksjon eller noe annet prosjekt, og noen kanskje ved å få nye gode vaner eller lese noen god fastebok, eller gå på fastegudstjenester eller være i retreat eller stillhet. Det finnes mange måter å la fastetiden bli en periode av fokus og konsentrasjon. I gudstjenestene i fastetiden ligger fokus på Jesus – på hans kjærlighet og på hans lidelse, og musikk og tekster har et alvorlig preg.

Når man leser en tekst om fristelse sånn her i begynnelsen av fastetiden, tenker jeg at det finnes litt risiko at vi igjen kobler sammen fristelser nettopp med å spise noe som vi egentlig tenkt avstå ifra eller la vær å gjøre det ekstra vi tenkt. Og det kan nok selvfølgelig være en fristelse, men jeg tenker at hovedårsaken å lese denne teksten ikke handler om sjokolade eller slike ting. Nei, fristelse i relasjon til faste, tenker jeg handler om det vanskelige ved å holde blikket festet riktig sted, og hvor lett det er å la seg bli distrahert fra det er virkelig viktig. Hvor lett det er å legge sin tid og engasjement og tankekraft noe annet sted enn der vi trengs.

Tingen vi gjør i fastetiden handler ikke om å vinne Guds kjærlighet – det kan vi aldri gjøre, og det trenger vi ikke heller. Det er heller ikke sånn at askese – å leve enkelt på grensen til å plage seg – er noe helligere eller bedre måte å leve på sånn generelt. Det er ikke ondt eller farlig eller dårlig med nytelser i seg selv, evnen til å nyte er en gave fra Gud. Men ved å avstå noen ting, skrelle vekk det unødvendige for en periode, så kan vi få litt avstand så vi ser bedre. Ting kan bli litt klarere, litt tydeligere. Og da kan vi holde blikket festet riktig sted: på Jesus.

Med blikket festet på Jesus, da ser vi også andre ting: vi ser alt mer på verden med Jesu blikk. Da kan vi ikke blunde for lidelsen og smerten, for urettferden og undertrykkelsen. Da kan vi ikke late som at mennesker er ulike betydningsfulle eller har mindre rett til et fullverdig liv, basert på hvem de er eller hvor de kommer fra eller hvem de elsker – eller hva de gjort i livet. Med Jesu blikk på verden blir ting samtidig både mye enklere og mye vanskeligere. Vi kan kanskje også se Jesu blikk på oss selve – et blikk fylt av uendelig kjærlighet, men også med forventing. Et blikk som kaller oss ut av passivitet og inn i handlingskraft, bort fra fristelsen å være likegyldig eller opptatt av oss selv.

Fastetidens enkelhet og karrighet hjelper oss å holde konsentrasjonen, hjelper oss å dyrke dydene for å si ja til det kallet. Kallet å gå lidelsens og smertens vei når det trengs, og å ikke la vår bekvemmelighet eller kynisme vinne. Kallet å se på verden med Jesu blikk, og å ikke blunde for det vi da må oppdage. At vi trengs i kampen for fred og rettferd, for menneskeverdet og skaperverkets opprettelse. For at alle mennesker skal få spise seg mette og å ha et trygt sted å bo, og for at Guds rike skal kunne bryte igjennom, om så bare for et øyeblikk, her i tiden. Vi kan ikke gjøre det av egen kraft, men vi kan gjøre en litt del, da vi er båret av den kjærlighet som har seiret over døden. Og et første steg på den veien, er å holde blikket festet riktig sted. På Jesus.

Fastetiden skjerper blikket

Preken på askeonsdag i Trefoldighetskirken, 1 mars 2017.

Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
    Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
    Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matteus 6,1-6.16-18)

Fastetiden begynner nå, 40 dager (pluss søndagene, som ikke telles) frem til påske, slik som Jesus var 40 dager i ørkenen for å forberede seg på oppgaven sin. Det er tiden for stramhet, for å avstå, for å dele med seg, for enkelhet og får å fokusere på Gud og det viktigste i livet. En tid for innsiden, for troen, for det skjulte – men med midler som handler om det ytre: handlinger og beteende for å vende blikket bort fra oss selve. Hvordan henger det sammen? Og er egentlig den som plager seg frommere enn noen annen? Jesus snakker jo her om at det gode vi gjør ikke skal synes utenpå.
Fastetiden handler om å ta bort noe for å oppdage det som er viktig. Ikke fordi verden eller nytelser er dårlige i seg selve, men ved å ta bort noe oppdager vi andre ting om oss selve og verden. Vi ser hva som egentlig spiller rolle. Fasten hjelper oss å rette blikket riktig sted. Det handler også om solidaritet – om at vårt overflod henger sammen med andre mennesker mangel på ressurser. Fasten kan også hjelpe oss å se hva som står mellom meg og Gud. 
Faste har tradisjonelt handlet om mat: om å ikke spise kjøtt, sukker og desserter og godteri, alkohol eller andre ting som man tar bort. Nå, i moderne tid, handler det ofte om andre ting mennesker avstår ifra. Ikke så få kristne faste fra Facebook eller andre sosiale medier, eller fra mobilspill eller annet som tar mye tid. En venn av meg faster ved å ikke bruke snooze-knappen på alarmen sin om morgenen, men gå opp direkte når klokken ringer – noe hun tenker vil bli en tøff utfordring. Dette med å faste fra noe mat, har en litt risiko ved seg i vårt samfunn tenker jeg, nemlig at vi kan begynne å tenke at mat er noe dårlig, at det er dårlig å spise. I vårt samfunn er mat og hva vi spiser så tett koblet opp mot idéer om helse, flinkhet, hvordan kroppen skal være. Det kan finnes en risiko at man selv blander sammen fastens avstå, med det generelle trøkket i kulturen vår om skuld og skam knyttet til spising og mat. Det er ikke det som fasten handler om i det hele tatt. Samtidig finnes det store poenger ved å faste fra noe mat: maten er noe veldig konkret, fysisk, noe vi gjør hele tiden. Hvis man vanligvis spiser kjøtt, blir det å avstå under noen uker en veldig konkret forandring i hverdagen som man merker av hver dag. Maten er også tydelig koblet til urettferdigheten i verden – vi kaster masser med mat mens mange mennesker sulter.
Faste handler ikke om å vise opp sin flinkhet – eller være flink i det hele tatt. Hyklerne som Jesus taler om i teksten som vill at folk skal se hvor fromme de er: det ordet som her oversettes med hyklere kan også bety «skuespillene» - det handler altså om de som vil vise seg opp. Det er ikke hensikten med fasten. Men vi skal heller ikke vise oss opp innfor Gud. Fasten handler ikke om å være flink og asketisk nok for å få Gud å like oss – men den finnes for vår egen skyld, nettopp for å skjerpe blikket.
Asken på askeonsdag er et tegn på tilgivelse. I kirketekstene denne tid på året er det mye fokus på synd, på lidelse og på det vanskelige i livet. Ikke fordi vi er så usselige mennesker, men for åt sånn ser verden ut. Vi kan ikke blunde for lidelsen. Ikke en eneste av oss kan gå gjennom livet uten at noen gang rammes av lidelsen, og hver av oss lever i en verden av smerte og urettferdighet. Ved å rette blikket riktig, må vi også ta inn det vanskelige. Også det vanskelige i våre egne liv, og de ting vi er en del av. Det vanskelige, eller onde, som vi gjør og har ansvar for, og det som rammer oss.
Tradisjonen å tegne seg med aska i begynnelsen av fastetiden har en lang tradisjon i kirken. I bibelen og den tidlige kirken var bruket av aske et tegn på anger og bot, men også på sorg. Det er også en ritual som minner oss om vår dødelighet, om vår menneskehet. Derfor er det også de ordenen som blir sagt når du får asken tegnet i pannen: Menneske, husk at fra jord er du kommet, og til jord skal du bli. Men asken er også et tegn på velsignelse og tilgivelse. I vår menneskehet, og selv om vi er dødelige, er vi ikke glemt av Gud. Jesus deler vår smerte og lidelse, og er den som går sammen med oss.
I fastetiden kaller Jesus oss bort fra vårt eget og det vi er opptatt av til daglig. Alle de ting vi bare gjør uten at tenke så mye på de – de er ikke nødvendigvis feil i seg selve, men askeonsdagens påminning om vår dødelighet blir innfør fastetiden også en mulighet å se hva som er viktig i livet, en sjanse til å stanse opp. I fastetiden inviteres vi til å la være å gjøre ting for andre skal se hvor gode vi er, men for å bygge relasjon til Gud og med de mennesker som trenger oss. Vi får skale bort noe av det hverdagslige for å se på verden med Jesu blikk. Vi får la være å gjøre noen ting, for å se hva som er viktig på ordentlig. Og vi får gjøre det sammen med Jesus, som ikke er redd for lidelse og smerte men vars kjærlighet er sterkere enn døden.

 

Hvem er Jesus?

Preken på Kristi forklarelses dag, 19 februar 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. Salmene som siteres i preken er NoS 86 Navnet Jesus, NoS 364 Så kom du da til sist og NoS 479 Fordi han kom (fra Norsk salmebok 2013).

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
    På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Matt 17,1-9

Hvem er Jesus? Spørsmålet går gjennom Bibelens fortellinger og kirkens år, og gjennom den enkelte kristnes liv. Det er et viktig spørsmål i denne tekst, og gjennom åpenbaringstiden der vi under ukene siden nyttår sett forskjellige temaer knyttet til Jesus Kristus. Svaret på spørsmålet kan formuleres kort og enkelt, men har også komplekse eksistensielle og teologiske svar.

I dagens tekst, den kjente fortellingen om hvordan Jesus tar med sine nærmeste disipler opp på et fjell der de møter Moses og Elia og se ham forvandles, og der Guds røst taler til dem, gis et klart og tydelig svar. Guds røst sier: dette er min sønn. Og at Jesus er Guds sønn er en grund for hele den kristne tro. Men Jesus er ikke Guds sønn koblet fri fra sammenheng og historie. Denne fortelling er full av symboler – fjellet er plassen for menneskers møte med Gud, i det gamle testamentet. Det var på et fjell som Mose fikk ta imot loven, og på et fjell Elia fikk møte Gud i lyden av skjør stillhet. Og disse to som nå er sammen med Jesus, er de som personifiserer loven og profetene, den jødiske troens basis og bakgrunn. Her blir Jesus tydelig satt i sin jødiske kontekst: ham er den profetene talt om, det oppfylte løftet.
Dette spørsmål, om hvem Jesus er, er faktisk diskutert med disiplene kun like før vi kommer inn i dagens tekst. I kapitelet før, Matteus 16, stiller Jesus nemlig spørsmålet til disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarer at folk tror han er en av profetene som kommet tilbake. Sa spør ham dem hvem de tror han er, og Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Messias, den som skulle oppfylle profetiene.
At evangelisten Matteus satt disse fortellingene så tett, og i denne rekkefølgen, viser kanskje på at forklarelsen på fjellet ikke kom som noe helt overraskende, men mere som en bekreftelse på noe disiplene, eller i hvert fall Peter, allerede visste. Ved å følge og leve nær Jesus, hadde de etter hvert skjønt hvem han var, selv om de nok ikke helt skjønte vidden av det – hva det skulle bety ikke bare for dem men for hele verden. Og selv om Jesus flere ganger sa det, virker det ikke heller som de skjønte at det betydde at han måtte dø og oppstå.
Det korte svaret på spørsmålet er altså enkelt – Jesus er Guds sønn, Messias, og etter hans død og oppstandelse kan vi legge til: forsoneren frigjør oss til liv i fellesskap med Gud.
Men mange har prøvd å gi andre svar, forskjellige og utdypende svar på hvem Jesus var og er. Disse betyr ikke at det korte svaret er feil, men kan fordype det. Jesus gir oss et rekke fortellinger og undervisninger, han møter mennesker i forskjellige situasjoner, og etter hans død og oppstandelse har mennesker fortsatt å møte ham på forskjellige måter, og vitnet om hvordan relasjonen til ham grepet inn i livet deres.
Under 1800-tallet, da den moderne historievitenskapen vokste frem samtidig som den historisk-kritiske bibelforskningen, begynte også forskere interessere seg for den historiske Jesus. Altså, hva man kunde finne ut om mennesket Jesus som historisk person utenom de bibelske kildene og kirkens tradisjon. Denne forskning har gått i bølger og også i vår tid er det et emne som fascinerer forskere og mennesker. Jesus-forskerne er ikke i det hele tatt enige om hvem han var – noen mener han var en revolusjonær opprørsmann, noen en profet, og man er ikke enige om hva han selv mente om sin oppgave og liv. Men forskningen er i stort sett enig om at vi sikkert kan si at Jesus har levet, omtrent på den tid som bibelen forteller, og at han ble henrettet. Moderne forskning om den historiske Jesus forteller oss ikke om Kristus og ikke om hva Jesus betyr for oss som kristne – det er ikke historievitenskapens oppgave. For den som syns det er spennende å lære mer, og få flere perspektiv på Jesus liv på jorden, kan slike bøker sikkert gi mange gode tanker – men det gir oss som kristne ikke hele bildet. Men jeg tror heller ikke at mere kunnskap er et trussel, men noe som kan vide vyene våre.
Mange av oss har også møtt fortellinger om Jesus i kulturen – i kunst, litteratur, film og poesi. De bibelske motivene, og da ikke minst om Jesus, har vært en sentral del av den vesterlandske bildekunsten men også litteratur og poesi. Noe av dette har skjedd innom kirkens ramme – slik som den vakre kirkekunsten vi har her i Trefoldighet med Tidemands altertavle og Frøydis Haavardsholms glassmalerier som gode eksempler. Salmepoesin er en annen innom kirkelig kulturform der vi møter andre bilder av Jesus, og noen fine eksempler på det får vi også i salmene i dag fra forskjellige tider –Jesus som et fyrlys mitt i den mørke natt, som den som går som flyktning over fjellet og byder elskende på moden vin, med en ånd som får hjerter til å smelte og murer til å velte. Men Jesusfortellinger og bilder finnes også i kultur langt utenfor kirkens grenser – noen av de også litt i konflikt med kirkens bilde av Jesus. På film og i litteratur har vi under 1900-tallet møtt flere Jesusfortellinger som utfordrer kirkens lære om Jesus, og selv om det kan være provoserende syns jeg også mann som kristen kan tillate seg å fantasere, og tenkte «hva om», og la sine bilder av Jesus utfordres utenfra. Jesus klarer av både humor og kritikk, og Guds storhet blir ikke mindre av at noen gir sine alternative bilder. Kanskje kan man også minne seg på at Jesus selv utfordret sin tids religiøse elite, og en del av de kritiske bildene av Jesus handler kanskje mindre om kritikk av Jesus selv, som kritikk mot kirken og mot hvordan mennesker med makt har brukt Jesus for sin egen vinning.
Sen har vi også, hver og en på våre måter, vår egen fortelling eller bilde av Jesus i våre egne liv. Noen av disse biler og fortellinger har vi fått høre fra noen stemmer fra menigheten i dag. Sikkert finnes mange, mange flere bilder og fortellinger her hos dere i benkene. For noen er det klare, sterke bilder av et langt liv sammen med Jesus. For noen er kanskje bildene flyende, eller ikke kun positive, eller noe som forandres fra år til år eller dag til dag. Hver og en av oss har vår egen vei å gå og vår egen relasjon til Jesus. Selv om han ikke forandres, selv om han er guds sønn, Messias, uansett, så får relasjonen til ham utvikles og forandres over tid.
Tilbake på forklarelsesberget. Der prøver Peter å holde fast i øyeblikket ved å bygge hytter for Jesus, Mose og Elia. Men det går ikke, han kan ikke fange øyeblikket, de må ned fra fjellet etterhvert. Vi kan heller aldri helt fange Jesus i våre bilder og erfaringer og fortellinger. Som vi sang i salmen: du sprengte alle bilder da du kom. Men Peter og de andre disiplene fikk følge med Jesus, være sammen med ham, og bli alt bedre kjent med ham og med guds rike. Det får også vi. Vi får vandre sammen og følge Jesus, og da oppdager vi mer og mer hvem Jesus er. Guds sønn, Messias, men også hvem han kan være i ditt liv.