Festens og overflodens Gud

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 3 søndag i åpenbaringstiden, 22 januar 2017.

Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag. (1 Mos 1,26-31)

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»  

    Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»

   Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham. (Joh 2,1-11)

Det er fest og overflod i Kana! Denne kjente fortellingen er det første underet, eller tegnet, som Jesus gjør i Johannesevangeliet. Han har nettopp begynt sitt offentlige liv – blitt døpt av Johannes døperen og kalt de første disiplene. Nå går de på bryllup sammen, og til tross for at han nøler litt, gjør Jesus sitt første tegn, med støtte fra sin mor, Maria.

Det blir kalt nettopp et tegn av Johannes, forfatteren, og det er det første av syv tegn eller under Johannes forteller om i sitt evangelium. Dette med tegn er symbolsk og viktig. For Johannes er underne Jesus gjør ikke kun hendelser der og da der som har en effekt – at syke blir friske for eksempel – men først og fremst tegn som viser på en dypere virkelighet: hvem Jesus er. Det er tegn der Jesu guddommelighet, herlighet, viser seg. Og i dette første tegn tar Jesus vann som var helt opp for rensing, ifølge jødisk lov, og bruker det til vin og fest. Dette har blir fortolket i den kristne tradisjon, som at Jesus tar noe fra den gamle pakt, og viser på noe nytt. Johannes er jo også det evangelium som tydeligst betoner forskjellen eller bruddet med det gamle, og det Kristus kommer med noe som er nytt.

Det er også et symbolsk viktig første teg – selv om dette underet kanskje ikke sees som det «største» i evangeliene i sammenligning med for eksempel å vekke Lasaros fra det døde eller gi mat til femtusen, så er det litt av programforklaring fra Johannes hva han vil betone i sitt evangelium. Senere i Johannesevangeliet sier Jesus at han har kommet for att menneskene skal ha liv og overflod. Nettopp dette er jo også hva som skjer i denne fortelling – det er ett overflod, et overflod av liv og fest. Gud vill ikke bara at vi skal overleve, men leve helt og fullt.  

Jeg syns også det passer veldig godt å lese de to tekstene sammen som vi lest i dag: bryllupet i Kana, og skapelsesfortellingen. Vi fikk med oss den siste biten av fortellingen fra første Mosebok om hvordan Gud skaper verden, den bit som handler om menneskene. Også her er Guds overfløende nåde, kjærlighet og sjenerøsitet kjernen i fortellingen. Gud vil liv, fest og glede, vil at menneskene og skapelsen skal ha alt som er godt og rikt og fint. Det finnes også et ansvar som menneskene får i skaperverket, og det har vi ikke alltid levet opp til. Men Guds grunnleggende intensjon i skaperverket er raushet. Et overflod så stort, at det viser på Guds uendelige kjærlighet og nåde.

Men det finnes en annen ting som er felles med disse to tekstene, som jeg kanskje syns er det aller viktigste de forteller om hvem Gud er. Det er at Gud ikke bare er en gud får det åndelige, men også for det materielle. Gud har ikke kun skapt våre sjeler, vår tro, vår ånd og våre tanker – Gud har også skapt kroppene våre, med dess behov, følelser og erfaringer. Gud vet at vi trenger både mat, søvn og klær – men også retning, mening, avkobling, omsorg og å føle oss behøvde. Alt i jordiske og kroppslige er også fra Gud – det er ikke skittent og fult, eller lavere på noen måte, men også kjent av Gud. Når Jesus gir vennene sine et overflod av vin til festen så viser han på raushet og glede, og at vi ikke bare trenger brød for dagen men også mer.

Dette er noe av kjernen i troen på Jesus Kristus, at han er Gud selv helt og fullt, men også menneske helt og fullt. I inkarnasjonen som det kalles på teologspråk, at Gud blir menneske i Jesus, blir nettopp dette tydelig: Gud klær seg i menneskenes kår, Gud erfar menneskehetens erfaringer av smerte og glede, sult og lengsel, behovet for avkobling og pause. Ved et slikt under som å gjøre vann til vin, viser Jesus samtidig på sin herlighet, og sin menneskehet. I Kristus møter vi en Gud som kjenner oss og våre kår. En gud for hele livet – for kropp og sinn, som vet hva vi trenger. Og som derfor er nær hver enkelt av oss.   

Jeg vil avslutte preken i dag med en svensk salmetekst, som jeg syn veldig fint samler dette tema. Jeg har ikke prøvd å oversette den, men jeg håper dere skjønner det meste. Den er skrevet av Per Harling.

 Han gick längs åkerrenar. Han slog sig ned på stranden

och hörde fåglar sjunga. Han åt av bergens druvor.

Sedan dess är marken helig: ängar, källor, berg och vind

Bär en lovsång vänd mot Gud

 

Han tog ett bröd och bröt det och delade med vänner.

Han drack av brunnens vatten och kom till gästabuden.

Sedan dess är maten helig: varje måltid, bröd och vin

bär en lovsång vänd mot Gud.

 

Han var en verklig männska med ångest, skratt och tårar.

Han såg och hörde ropen och gjorde sjuka friska.

Sedan dess är kroppen helig: sinnen, drifter, tanke, hand,

bär en lovsång vänd mot Gud.

 

Han dog för oss på korset, hans död blev port till livet.

Han drev bort mörkrets tomhet och framtiden låg öppen.

Sedan dess är livet heligt: allt som lever, allt som dör

bär en lovsång vänd mot Gud.

 

Bonus: jeg har ikke funnet noen innspilling av sangen på nett, men en liten bit finnes her:

Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem

Preken på Kristi Åpenbaringsdag 8 januar 2017 på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
       Du Betlehem i Juda land
       er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.

       For fra deg skal det komme en fyrste

       som skal være hyrde for mitt folk Israel.»

  Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. Matt 2,1-12

Stjärnan från Betlehem leder ej bort, men hem. Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem. Denne setning fra Viktor Rydberg dikt Gläns över sjö och strand (som dere kommer få høre koret synge) kan være en fin sammenfatning av temaet i dag på Kristus Åpenbaringsdag. En dag om å følge lyset og stjernen. En stjerne som leder oss på nye veier, men hjem. 

Det er mange symboler og nesten eventyraktige elementer i fortellingen i teksten i dag. En så kjent fortelling at det er lett å blande sammen hva som faktisk står i teksten og de legender og fortellinger som vi hørt rundt denne teksten opp gjennom åren. For eksempel finnes verken stall eller geitene i denne fortelling – det er i juleevangeliet fra Lukas. Og at mennene som kommer er konger, er ikke heller noe som er sagt, men snarere en fortolkning som ble gjort, gitt at de hadde med seg kongelige gaver. Mennene blir kalt vismenn, på gresk magoi, og de kan ha vært stjernetydere og sannsynligvis kyndige i jødisk religion, da de søkte etter den jødiske messias. Men stjernen, den er der i fortellingen. Den som viser veien for vismennene hele veien fra Østen, og fra Jerusalem til Betlehem. Til kongen som ikke blir født i en palass i hovedstaden, men i et enkel skur i en liten by utafor.

Stjernen, eller lyset, er en sentral kristen symbol. Lyset som mørkret ikke kan vinne over, sånn beskrives Jesus i Johannesprologen. Jeg er verdens lys, sier Jesus om seg selv. I åpenbaringstiden som begynner i dag, står åpenbaringens lys, Kristi herlighet i sentrum. De kommende ukene får vi høre tekster og temaer som belyser Kristi guddommelighet, Jesus som Herre. Hvordan Jesus viser på Guds nåde, glede og overflod. På hvordan lyser strømmer inn i verden.

De vise menn kommer langt østafra – de var ikke jøder men søkte Jesus. Sannsynligvis kom de fra noen av de områder som i dag ligger i Syria eller Irak. Allerede her, i begynnelsen, brytes grensen opp mellom de innafor og utafor. Kristus bli ikke bare sendt som frelser til sitt eget folk, men til hele verden, og de vise menn er de første til å skjønne det. Etter hvert korser Jesus grenser på forskjellige måter, og de første kristne går siden ut og forteller om Jesus på mange språk og i forskjellige kontekster. Det er en årsak til at åpenbaringstiden også er en tid i kirkeåret som tradisjonelt tar opp temaer kring misjon. Her i Trefoldighet blir det markert når vi den 5.2 innleder bispedømmets Misjonsuka i Storbymessen. Det er en tid for å oppmerksomme den verdensvide kirke, og møtet med mennesker av annen tro og tradisjon. Denne teksten fortsetter som dere vet på en grusom måte, når kung Herodes jakter efter sin konkurrent og Jesusbarnet med familie flukter til Egypt. At mennesker i dag flukter fra de samme områder som de vise menn kom fra, knytter fortellingen nærmere vår egen tid og sammenheng.

De vise menn kom lagt østfra, og viser på at alle mennesker er velkommen til Kristus. Men den tidige kirkes misjon og at mennesker av forskjellige slag kommer til Kristus minner oss også på en annen ting: at fortellingen om Jesus fortales på en rekke språk og på forskjellige måter. Allerede før fortellingene om Jesus har blitt tegnet ned, er de oversatt: evangeliene er skrevet på gresk, men Jesus og menneske omkring han snakket forskjellige andre språk. Vi forteller om Jesus på vårt språk, på vår måte – lyset fra stjernen går gjennom tid og rom, men må stadig fortelles på nye måter, for å gi åpenbaringens lys inn i hver tid, i hver en situasjon. Vi trenger mange stemmer og perspektiver, for å lære mer om vem Jesus er, om evangeliet inn i vår tid og våre lev.

Stjernen fra Betlehem er en virkelig stjerne, men det er også et bilde. Stjernen, lyset, er Jesus selv. Vi sang det i salmen til å begynne: Han selv er en stjerne, ren og ny, som varsler Guds store morgengry. Stjernen som viser veien, det er Kristus. Verdens lys. Ved å prøve å følge det lyset, gis livet en retning og et sammenheng.

For de vise menn i Øst ledde stjernen på veier de ikke ante. Langt reiste de, og de ente opp på en annen plass enn de først trott. I kongens palass fant de ikke det som de søkte efter, men i et enkel skur. Sånn er det ikke sjelden når vi følger stjernen. Kristus leder oss ikke dit vi forventer, og kanskje heller ikke dit vi lengter, men til den plass der vi trengs. Og til de plasser vi trenger. Der kan vi lære om Jesus og om Guds kjærlighet, kanskje på språk eller måter vi ikke visste om. Der kan vi få bety noe for andre mennesker, kanskje uten at vi ante det. Der er det kanskje litt mindre bekvemt, men mere plass for det som er godt, sant og rett. Og der er Gud. Stjernen fra Betlehem leder ikke bort, men hjem.

Bonus: Gläns över sjö och strand på den melodi som ble sunget i gudstjenesten, her ved Stockholms kammarkör.