Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.

Preken på 3 søndag i fastetiden 19 mars, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. I tillegg til epistelteksten lestes den lange fortellerteksten i Josef og hans brødre, den kan leses her: 1 Mos 45,1-15;50,14-21. Salmen som siteres er Herre, du vandrer forsoningens vei av Tore Littmark, oversatt av Bodvar Schjelderup. Den er nummer 737 i Norsk Salmebok og 738 i Verbums tillegg til Den Svenska Psalmboken.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

Lev som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet.

Dagens to tekster er veldig forskjellige: en kort, kjernefull oppfordring fra Efeserbrevet om å leve som lysets barn; og den lange dramatiske fortellingen om Josef og hans brødre. Og selv den lange tekst vi hørte her er kun et kort utsnitt ur hele fortellingen om Josef. Men til tross for at disse to tekstene er så forskjellige, dreier de seg om det samme: nemlig om det som er godt, sant og rett.

Det som er godt, sant og rett henger sammen. I disse tider, der sannhet er noe relativt og der hver og en virker kunne finne på sin egen sannhet, og da godhet noen ganger blir brukt som et skjellsord, så er dette påstand kanskje ikke akkurat på moten. Det kristne budskap er kanskje ikke alltid på moten, men det har et tidløst anliggende: det vil sette oss mennesker fri. Sannheten skal gjøre dere fri, sier Jesus, og for å leve som lysets barn trenger vi å snakke sant om livet. I mørkret gjemmer seg mange ting som gjør at mennesker far ille, og tausheten og skammen blir brukt – bevisst eller ubevisst – for å hindre sannheten å komme frem, for å hindre rettferd å bli gjenopprettet og for å hindre det godheten å seire. Sannheten, godheten og rettferden er lysets frukt, det som kommer av å leve i lyset, men det går begge veier: vi kan streve mot det som er godt, sant og rett, og vegre å akseptere mørkrets forsøk å skjule disse, for å prøve å slippe in lyset.

Lyset er frigjørende, men det kan også være vanskelig når ting som har vært skjult kommer i dagen. For å tørre å snakke sant om livet, må vi ha tiltro, stole på at vi ikke blir dømt. At det finnes forsoning og tilgivelse, at frukten er god.

I fortellingen om Josef og hans brødre finnes alt dette: tilgivelse og forsoning, men også det ærlige samtalen. Selv om Josef prøver noen triks før brødrene står foran ham, sier han til slutt sannheten, hvem han er. De får tale om alt som skjedd, og hvorfor ting gikk galt, og hvordan noe som var godt kunde komme ur det som var vondt.

Josef blir i denne fortellingen også et frempek mot Kristus: Josef er den som har makten, han kan velge å straffe brødrene sine, men velger livet, forsoningen, tilgivelsen. Fortellingen her finnes også med som ett ekko i flere av Jesu lignelser – kanskje tydeligst i fortellingen om sønnen som hjem, der faderens kjærlighet og tilgivelse er overveldende. Der sønnen gjort alt galt og forventer at det rettferdige er at han får tjene som arbeidere hos faderen, men der faderens kjærlighet overvinner alt. Josefs brødre i fortellingen er redde, for de tenker at det rettferdige straffet for å sålt sin bror som slav er høyt. Men Josefs kjærlighet og vilje til forsoning er overveldende. Slik er også Guds kjærlighet så stor, at den er nok til å forsone verden med Gud selv.

Det som er godt, sant og rett henger sammen. Men rettferd er ikke alltid det samme i Guds øyne som i våre. Rettferd, i betydningen opprettelse, frigjøring, liv, er et sterkt anliggende gjennom hele bibelen og den kristne tro. Men at kun lønne handlinger med dess rettferdige konsekvenser, som vi noen ganger mener er det rettferdige, det er ikke nok for Gud. Da hadde det jo ikke funnets rom for tilgivelse. Og tilgivelse, nåde, overveldende kjærlighet, er kanskje det mest kjennetegnende for Gud.

Det som er godt, sant og rett, er ikke alltid enkelt. Ikke alltid enkelt å skjønne hva det er, og ikke enkelt å leve. Noen ganger må man gå vanskelige veier, og for Jesus ledde godhetens, sannhetens og rettens vei mot lidelse og død. Dette er fokuset vårt i fastetiden, en periode da vi dveler ved det vanskelige. Vi følger Jesus på veien mot Jerusalem og korset, en vei kantet av svek og lidelse. Ved å ikke rygge for det vanskelige kan vi se med åpne øyne på lidelsen i verden og kanskje la oss utfordre i vår egen overflod. Vi kan få opp øynene for hvordan mørkret skjuler ting som trenger lys – i vår nærhet og i verden. Vi får prøve å se hvordan vi kan fremme det som er godt, sant og rett. Men også hvordan forsoning kan være en vei, i det store og i det lille, ting og relasjoner som har vært brustet kan bli helt.

I salmen her innen tekstlesingene sang vi om forsonings, frihetens, forbrødringens og himmelens vei. Det er ikke enkle veier, og det finnes ikke noen snarvei når vi prøver å gjøre det som er godt, sant og rett. Men vi får be med salmens ord: Vis du oss veien, forsoningens Herre. Gi du oss vilje å gå den. Amen.

Blikket festet riktig sted: På Jesus

Preken på 1 søndag i fastetiden, 5 mars 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.

Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet:
           Mennesket lever ikke av brød alene,
           men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»
 Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet:
           Han skal gi englene sine befaling om deg.
Og:
           De skal bære deg på hendene
           så du ikke støter foten mot noen stein.»
 Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet:
           Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»
 Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet:
           Herren din Gud skal du tilbe,
           og ham alene skal du tjene.»
 Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.

Ordet «fristelse» vekker sikkert noen assosiasjoner hos dere. Og det er kanskje ikke sikkert de har så mye med ørkener og fjell å gjøre. I vårt samfunn hør man nok ordet fristelse oftere om sjokolade og is, eller muligens om seksuell attraksjon. Lite som at ordet synd ofte blir brukt i slike sammenhenger, egentlig for å beskrive ting som er nytingsfult og/eller lite nyttig – langt unna fra den lidelse og smerte som er koblet til den kristne forståelse av hva synd er. Fristelse får da snarere betydningen lokkelsen å velge det som er gøy og nytingsfylt og lite pliktoppfyllende, istedenfor det man føler at man «burde» gjøre for å være flink og nyttig. Og da høres jo fristelser ut som noe ganske deilig.

Men det er noe helt annet som er anliggendet i dagens bibelfortelling. Jesus er, under den symboltunge perioden av 40 dager og netter på den symboltunge plassen ørkenen, for å forberede seg på oppgaven sin. Han har nettopp blitt døpt av Johannes i elven Jordan, der han og de var tilstede har fått høre at han er Guds elskede sønn. Snart skal han ut og kalle disipler og begynne sin undervisning. Her trekker han seg unna for å samle seg for oppgaven.

Fortellingens tre fristelser handler alle om makt, og om snarveier. Jesus blir fristet til å gjøre det lettvinte, enkle, ta snarveien for å få det han trenger eller vil ha, eller for å ta og vise opp makten sin for hele verden. Ondskapen prøver å få Jesus bort fra sporet, få ham å rette blikket feil sted og konsentrere seg på noe annet enn det som er oppgaven hans.

Men Jesus vet at det ikke finnes noen snarvei. Det finnes ikke noen «quick-fix» som gjør ham til Herre over hele verden. Hans oppgave er å elske verden hel, å forsone verden med Gud, å opprette og vise på Guds rike bland menneskene, å seire over døden med kjærlighet. Å for å gjøre, finnes det ikke noen snarvei. Den eneste veien er lidelsens vei. Kjærlighetens vei. Og den trenger at han holder blikket festet riktig sted.

Vi har nettopp begynt fastetiden, en tid som handler om å skrelle vekk for få se det som er viktig på ordentlig. Noen gjør det slik som i den kristne tradisjon ved å avstå fra noe gjennom fastetiden – kanskje kjøtt, kanskje sukker, kanskje facebook eller andre medier. Andre ved å engasjere seg for andre – i kirkens nødhjelps fasteaksjon eller noe annet prosjekt, og noen kanskje ved å få nye gode vaner eller lese noen god fastebok, eller gå på fastegudstjenester eller være i retreat eller stillhet. Det finnes mange måter å la fastetiden bli en periode av fokus og konsentrasjon. I gudstjenestene i fastetiden ligger fokus på Jesus – på hans kjærlighet og på hans lidelse, og musikk og tekster har et alvorlig preg.

Når man leser en tekst om fristelse sånn her i begynnelsen av fastetiden, tenker jeg at det finnes litt risiko at vi igjen kobler sammen fristelser nettopp med å spise noe som vi egentlig tenkt avstå ifra eller la vær å gjøre det ekstra vi tenkt. Og det kan nok selvfølgelig være en fristelse, men jeg tenker at hovedårsaken å lese denne teksten ikke handler om sjokolade eller slike ting. Nei, fristelse i relasjon til faste, tenker jeg handler om det vanskelige ved å holde blikket festet riktig sted, og hvor lett det er å la seg bli distrahert fra det er virkelig viktig. Hvor lett det er å legge sin tid og engasjement og tankekraft noe annet sted enn der vi trengs.

Tingen vi gjør i fastetiden handler ikke om å vinne Guds kjærlighet – det kan vi aldri gjøre, og det trenger vi ikke heller. Det er heller ikke sånn at askese – å leve enkelt på grensen til å plage seg – er noe helligere eller bedre måte å leve på sånn generelt. Det er ikke ondt eller farlig eller dårlig med nytelser i seg selv, evnen til å nyte er en gave fra Gud. Men ved å avstå noen ting, skrelle vekk det unødvendige for en periode, så kan vi få litt avstand så vi ser bedre. Ting kan bli litt klarere, litt tydeligere. Og da kan vi holde blikket festet riktig sted: på Jesus.

Med blikket festet på Jesus, da ser vi også andre ting: vi ser alt mer på verden med Jesu blikk. Da kan vi ikke blunde for lidelsen og smerten, for urettferden og undertrykkelsen. Da kan vi ikke late som at mennesker er ulike betydningsfulle eller har mindre rett til et fullverdig liv, basert på hvem de er eller hvor de kommer fra eller hvem de elsker – eller hva de gjort i livet. Med Jesu blikk på verden blir ting samtidig både mye enklere og mye vanskeligere. Vi kan kanskje også se Jesu blikk på oss selve – et blikk fylt av uendelig kjærlighet, men også med forventing. Et blikk som kaller oss ut av passivitet og inn i handlingskraft, bort fra fristelsen å være likegyldig eller opptatt av oss selv.

Fastetidens enkelhet og karrighet hjelper oss å holde konsentrasjonen, hjelper oss å dyrke dydene for å si ja til det kallet. Kallet å gå lidelsens og smertens vei når det trengs, og å ikke la vår bekvemmelighet eller kynisme vinne. Kallet å se på verden med Jesu blikk, og å ikke blunde for det vi da må oppdage. At vi trengs i kampen for fred og rettferd, for menneskeverdet og skaperverkets opprettelse. For at alle mennesker skal få spise seg mette og å ha et trygt sted å bo, og for at Guds rike skal kunne bryte igjennom, om så bare for et øyeblikk, her i tiden. Vi kan ikke gjøre det av egen kraft, men vi kan gjøre en litt del, da vi er båret av den kjærlighet som har seiret over døden. Og et første steg på den veien, er å holde blikket festet riktig sted. På Jesus.

Fastetiden skjerper blikket

Preken på askeonsdag i Trefoldighetskirken, 1 mars 2017.

Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen. Når du gir en gave til de fattige, skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Når du gir en slik gave, skal ikke den venstre hånden vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
    Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
    Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg. (Matteus 6,1-6.16-18)

Fastetiden begynner nå, 40 dager (pluss søndagene, som ikke telles) frem til påske, slik som Jesus var 40 dager i ørkenen for å forberede seg på oppgaven sin. Det er tiden for stramhet, for å avstå, for å dele med seg, for enkelhet og får å fokusere på Gud og det viktigste i livet. En tid for innsiden, for troen, for det skjulte – men med midler som handler om det ytre: handlinger og beteende for å vende blikket bort fra oss selve. Hvordan henger det sammen? Og er egentlig den som plager seg frommere enn noen annen? Jesus snakker jo her om at det gode vi gjør ikke skal synes utenpå.
Fastetiden handler om å ta bort noe for å oppdage det som er viktig. Ikke fordi verden eller nytelser er dårlige i seg selve, men ved å ta bort noe oppdager vi andre ting om oss selve og verden. Vi ser hva som egentlig spiller rolle. Fasten hjelper oss å rette blikket riktig sted. Det handler også om solidaritet – om at vårt overflod henger sammen med andre mennesker mangel på ressurser. Fasten kan også hjelpe oss å se hva som står mellom meg og Gud. 
Faste har tradisjonelt handlet om mat: om å ikke spise kjøtt, sukker og desserter og godteri, alkohol eller andre ting som man tar bort. Nå, i moderne tid, handler det ofte om andre ting mennesker avstår ifra. Ikke så få kristne faste fra Facebook eller andre sosiale medier, eller fra mobilspill eller annet som tar mye tid. En venn av meg faster ved å ikke bruke snooze-knappen på alarmen sin om morgenen, men gå opp direkte når klokken ringer – noe hun tenker vil bli en tøff utfordring. Dette med å faste fra noe mat, har en litt risiko ved seg i vårt samfunn tenker jeg, nemlig at vi kan begynne å tenke at mat er noe dårlig, at det er dårlig å spise. I vårt samfunn er mat og hva vi spiser så tett koblet opp mot idéer om helse, flinkhet, hvordan kroppen skal være. Det kan finnes en risiko at man selv blander sammen fastens avstå, med det generelle trøkket i kulturen vår om skuld og skam knyttet til spising og mat. Det er ikke det som fasten handler om i det hele tatt. Samtidig finnes det store poenger ved å faste fra noe mat: maten er noe veldig konkret, fysisk, noe vi gjør hele tiden. Hvis man vanligvis spiser kjøtt, blir det å avstå under noen uker en veldig konkret forandring i hverdagen som man merker av hver dag. Maten er også tydelig koblet til urettferdigheten i verden – vi kaster masser med mat mens mange mennesker sulter.
Faste handler ikke om å vise opp sin flinkhet – eller være flink i det hele tatt. Hyklerne som Jesus taler om i teksten som vill at folk skal se hvor fromme de er: det ordet som her oversettes med hyklere kan også bety «skuespillene» - det handler altså om de som vil vise seg opp. Det er ikke hensikten med fasten. Men vi skal heller ikke vise oss opp innfor Gud. Fasten handler ikke om å være flink og asketisk nok for å få Gud å like oss – men den finnes for vår egen skyld, nettopp for å skjerpe blikket.
Asken på askeonsdag er et tegn på tilgivelse. I kirketekstene denne tid på året er det mye fokus på synd, på lidelse og på det vanskelige i livet. Ikke fordi vi er så usselige mennesker, men for åt sånn ser verden ut. Vi kan ikke blunde for lidelsen. Ikke en eneste av oss kan gå gjennom livet uten at noen gang rammes av lidelsen, og hver av oss lever i en verden av smerte og urettferdighet. Ved å rette blikket riktig, må vi også ta inn det vanskelige. Også det vanskelige i våre egne liv, og de ting vi er en del av. Det vanskelige, eller onde, som vi gjør og har ansvar for, og det som rammer oss.
Tradisjonen å tegne seg med aska i begynnelsen av fastetiden har en lang tradisjon i kirken. I bibelen og den tidlige kirken var bruket av aske et tegn på anger og bot, men også på sorg. Det er også en ritual som minner oss om vår dødelighet, om vår menneskehet. Derfor er det også de ordenen som blir sagt når du får asken tegnet i pannen: Menneske, husk at fra jord er du kommet, og til jord skal du bli. Men asken er også et tegn på velsignelse og tilgivelse. I vår menneskehet, og selv om vi er dødelige, er vi ikke glemt av Gud. Jesus deler vår smerte og lidelse, og er den som går sammen med oss.
I fastetiden kaller Jesus oss bort fra vårt eget og det vi er opptatt av til daglig. Alle de ting vi bare gjør uten at tenke så mye på de – de er ikke nødvendigvis feil i seg selve, men askeonsdagens påminning om vår dødelighet blir innfør fastetiden også en mulighet å se hva som er viktig i livet, en sjanse til å stanse opp. I fastetiden inviteres vi til å la være å gjøre ting for andre skal se hvor gode vi er, men for å bygge relasjon til Gud og med de mennesker som trenger oss. Vi får skale bort noe av det hverdagslige for å se på verden med Jesu blikk. Vi får la være å gjøre noen ting, for å se hva som er viktig på ordentlig. Og vi får gjøre det sammen med Jesus, som ikke er redd for lidelse og smerte men vars kjærlighet er sterkere enn døden.