Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.
Øyet er kroppens lampe. Om øyet ditt er klart, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men om øyet ditt er sykt, er det fordi kroppen er fylt av mørke. Er nå lyset i deg mørke, hvor dypt blir ikke da mørket!
Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. (Matt 6,19-24)
Er det mulig å leve et liv som er fullstendig helt og udelt? Der alt henger sammen, der vi har hele vårt sinn og fokus på et sted, og i alt lever helt og fullt?
Jeg tror nok ikke det er helt mulig – det er en del av de menneskelige kår å ikke være fullkommen, perfekt. Men at dette er målet, noe å streve etter, det handler dagens tekst om. Å være hel.
Hvis man slår opp dagens tekst i en vanlig bibel, har denne passasje en overskrift: Det udelte hjertet. Det er egentlig litt rart, fordi det står jo egentlig ikke direkte noe om verken delte eller udelte hjerter i teksten sånn direkte. Men jeg syns likevel det veldig fint sammenfatter budskapet.
Å ha et udelt hjerte, det er å fullt og helt være tilstede, å være grunnet i det som er viktig i livet. Å være rettet mot sentrum, som er Jesus Kristus.
Her i teksten tar Jesus opp hvordan materielle rikdommer risikerer å få oss å miste den retningen. Vi kan ikke tjene to Herrer, både Gud og Mammon, rikdommen. I praksis kommer en av de å få overordna prioritet, og risikoen er da at det ikke blir Gud som står i sentrum, men materielle goder.
Litt før snakker Jesus om dette å samle skatter, her på jorden, eller i himmelen. Han nevner fysiske ting som kan bli stjålet eller ødelagt – det var ikke uvanlig på denne tid å ha kostbare stoffer, som jo kan bli ødelagt av møll. Husene på den tiden var lette å ta seg inn i, og det gjorde tyver. I dag er kanskje skattene våre litt tryggere på bankkonto og husene litt vanskeligere å bryte seg inn i. Men likevel finnes ikke noen forsikring som beskytter mot alt, og materielle goder kan aldri erstatte andre verdier, slikt som ikke kan kjøpes for penger.
Å samle skatter kan jo selvfølgelig være materielle goder og rikdommer, som kan stå i veien for vår relasjon til Gud, at vi ikke klarer å tjene to herrer. Men jeg tenker også at det å samla skatter også dreier seg om ikke-materielle ting. Kanskje fremst tid. Man sier jo med moderne språkbruk at man investerer tid i prosjekter, å lære seg ting eller relasjoner. Det trenger for så vidt ikke være dårlig, men det finnes et tydelig sammenheng. Der vi legger vår tid, vår energi, vår oppmerksomhet: der er vårt hjerte. Vår skatt.
Det er lett å si at noe er viktig i livet, men mange av oss har erfaring at det vi egentlig syns er det viktigste – familien, relasjoner, vår tro, kanskje ideelle engasjement, i praksis får mye mindre tid og oppmerksomhet enn vi egentlig vill. Vi styr jo ikke helt over vår tid selv alltid, men mange av oss har erfaringen at vi legger altfor lite tid på det vi egentlig syns er viktigst, mens mye tid bare forsvinner uten at vi riktig skjønner hvor den tok veien. Det er en ting med idealene, men i praksis er dessverre ikke alltid våre skatter, og dermed våre hjerter, der vi ønsker.
Det å ha et udelt hjerte, det tenker jeg er å være tilstede i det som er. Å ikke ha en krasj mellom liv og lære. Å la livet utfolde seg der vi trengs. Å se hvordan de store sammenhengene er koblet til de små i livet mitt. Å ikke la seg forstyrre av de kortsiktige distraksjonene, men holde blikket festet på sentrum: Jesus Kristus. Det er nok ikke mulig til 100 %. Men det er en god retning å gå i.
Å ha Kristus i sentrum står ikke i motsetning til å være tilstede i verden, eller stå i tjeneste for andre. Tvert imot, blir den tilstedeværelsen en konsekvens av det. Med blikket festet på Jesus, kommer vi å oppdage ham i vår neste, og se på verden, menneskene og skaperverket med hans blikk. Da kan vi ikke la vær å handle også.
Nå er det jo ikke handlingene som vår relasjon til Gud er avhengig av – Guds kjærlighet og nåde er en gave vi får, helt ufortjent. Men det betyr ikke at det ikke spiller noen rolle hvordan vi forvalter det vi har, av penger og ressurser, men også av tid, oppmerksomhet og engasjement. Det å ha gode vaner, å legge tid på det som er viktig på en mer eller mindre organisert måte, det kan hjelpe oss å tro. Det kan hjelpe oss å holde hjertet vårt udelt. Det finnes en gammel svensk vits, et spøk, om at det er bedre å sitte på puben og tenke på Gud, enn å sitte i kirken og tenke på øl. Det kan man for så vidt mene, men jeg er ikke helt sikker på at det stemmer. Ikke for at det trenger å være noe feil med å gå på pub en eller annen gang, men jeg tror nok vad vi faktisk gjør, hvor vi legger vår tid, har en del å si for hva vi tenker på.
For hva vi gjør former oss. Det er en av de store innsiktene i moderne psykologi, at tanker og beteende henger sammen. Det er jo fortsatt mange som er godt hjulpet av samtaleterapi og psykodynamisk behandling der man over lang tid taler om ting og prøver å finne ut av barndom og tidlige erfaringer og hvordan de format en. Men for mange mennesker, og for mange typer av plager, gir også det som kalles kognitiv beteendeterapi gode resultater. Der er man ikke så opptatt av å finne ut årsaker i barndommen eller liknende, men på å identifisere beteende og tankemønster som er destruktive. Ved å lære seg nye beteende og etter hvert nye tankemåter, forandres også livet og den psykiske helsen.
Det finnes en parallell i lang kirkelig historie. Kirkefedrene kallet dette for «lex orandi, lex credendi» på latin, som betyr: som man ber, så tror man. Altså: hvilke ord man bruker når man ber, og hvordan man feirer gudstjeneste, former troen og tankene om Gud. Hva vi legger vår tid og våre ressurser på, kommer forme hva vi i praksis mener er det viktigste i livet. Der skatten vår er, kommer også hjertet til å være.
Materielle goder og verdslige ting er ikke i seg selv i motsats til Gud. De kan være gode gaver som det kommer mye godt ut av. Og vi mennesker trenger hvile og rekreasjon og lek og moro, så mange av de ting vi legger tiden vår på, som kanskje ikke er helt nødvendige, er heller ikke dårlige i seg selv. Men både de materielle og andre ting som opptar oss, kan være distraksjoner fra det er viktig på ordentlig. I verste fall en flukt, oftere kanskje en enklere og bekvemmere måte å gjøre ting på. Risikoen er også at vi begynner å tro at vi klarer oss selve – om vi bare er rike nok og trygge nok, så trenger vi ikke Gud. Men det gjør vi. Og vi trenger hverandre.
Vi får be:
Gud, gjør hjertet mitt alt mer udelt, så jeg kan se hva som er viktig i livet, og kjenne deg igjen i min neste. Amen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar