søndag 19. februar 2017

Hvem er Jesus?

Preken på Kristi forklarelses dag, 19 februar 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. Salmene som siteres i preken er NoS 86 Navnet Jesus, NoS 364 Så kom du da til sist og NoS 479 Fordi han kom (fra Norsk salmebok 2013).
Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
    På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Matt 17,1-9


Hvem er Jesus? Spørsmålet går gjennom Bibelens fortellinger og kirkens år, og gjennom den enkelte kristnes liv. Det er et viktig spørsmål i denne tekst, og gjennom åpenbaringstiden der vi under ukene siden nyttår sett forskjellige temaer knyttet til Jesus Kristus. Svaret på spørsmålet kan formuleres kort og enkelt, men har også komplekse eksistensielle og teologiske svar.
I dagens tekst, den kjente fortellingen om hvordan Jesus tar med sine nærmeste disipler opp på et fjell der de møter Moses og Elia og se ham forvandles, og der Guds røst taler til dem, gis et klart og tydelig svar. Guds røst sier: dette er min sønn. Og at Jesus er Guds sønn er en grund for hele den kristne tro. Men Jesus er ikke Guds sønn koblet fri fra sammenheng og historie. Denne fortelling er full av symboler – fjellet er plassen for menneskers møte med Gud, i det gamle testamentet. Det var på et fjell som Mose fikk ta imot loven, og på et fjell Elia fikk møte Gud i lyden av skjør stillhet. Og disse to som nå er sammen med Jesus, er de som personifiserer loven og profetene, den jødiske troens basis og bakgrunn. Her blir Jesus tydelig satt i sin jødiske kontekst: ham er den profetene talt om, det oppfylte løftet.
Dette spørsmål, om hvem Jesus er, er faktisk diskutert med disiplene kun like før vi kommer inn i dagens tekst. I kapitelet før, Matteus 16, stiller Jesus nemlig spørsmålet til disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarer at folk tror han er en av profetene som kommet tilbake. Sa spør ham dem hvem de tror han er, og Peter svarer: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Messias, den som skulle oppfylle profetiene.
At evangelisten Matteus satt disse fortellingene så tett, og i denne rekkefølgen, viser kanskje på at forklarelsen på fjellet ikke kom som noe helt overraskende, men mere som en bekreftelse på noe disiplene, eller i hvert fall Peter, allerede visste. Ved å følge og leve nær Jesus, hadde de etter hvert skjønt hvem han var, selv om de nok ikke helt skjønte vidden av det – hva det skulle bety ikke bare for dem men for hele verden. Og selv om Jesus flere ganger sa det, virker det ikke heller som de skjønte at det betydde at han måtte dø og oppstå.
Det korte svaret på spørsmålet er altså enkelt – Jesus er Guds sønn, Messias, og etter hans død og oppstandelse kan vi legge til: forsoneren frigjør oss til liv i fellesskap med Gud.
Men mange har prøvd å gi andre svar, forskjellige og utdypende svar på hvem Jesus var og er. Disse betyr ikke at det korte svaret er feil, men kan fordype det. Jesus gir oss et rekke fortellinger og undervisninger, han møter mennesker i forskjellige situasjoner, og etter hans død og oppstandelse har mennesker fortsatt å møte ham på forskjellige måter, og vitnet om hvordan relasjonen til ham grepet inn i livet deres.
Under 1800-tallet, da den moderne historievitenskapen vokste frem samtidig som den historisk-kritiske bibelforskningen, begynte også forskere interessere seg for den historiske Jesus. Altså, hva man kunde finne ut om mennesket Jesus som historisk person utenom de bibelske kildene og kirkens tradisjon. Denne forskning har gått i bølger og også i vår tid er det et emne som fascinerer forskere og mennesker. Jesus-forskerne er ikke i det hele tatt enige om hvem han var – noen mener han var en revolusjonær opprørsmann, noen en profet, og man er ikke enige om hva han selv mente om sin oppgave og liv. Men forskningen er i stort sett enig om at vi sikkert kan si at Jesus har levet, omtrent på den tid som bibelen forteller, og at han ble henrettet. Moderne forskning om den historiske Jesus forteller oss ikke om Kristus og ikke om hva Jesus betyr for oss som kristne – det er ikke historievitenskapens oppgave. For den som syns det er spennende å lære mer, og få flere perspektiv på Jesus liv på jorden, kan slike bøker sikkert gi mange gode tanker – men det gir oss som kristne ikke hele bildet. Men jeg tror heller ikke at mere kunnskap er et trussel, men noe som kan vide vyene våre.
Mange av oss har også møtt fortellinger om Jesus i kulturen – i kunst, litteratur, film og poesi. De bibelske motivene, og da ikke minst om Jesus, har vært en sentral del av den vesterlandske bildekunsten men også litteratur og poesi. Noe av dette har skjedd innom kirkens ramme – slik som den vakre kirkekunsten vi har her i Trefoldighet med Tidemands altertavle og Frøydis Haavardsholms glassmalerier som gode eksempler. Salmepoesin er en annen innom kirkelig kulturform der vi møter andre bilder av Jesus, og noen fine eksempler på det får vi også i salmene i dag fra forskjellige tider –Jesus som et fyrlys mitt i den mørke natt, som den som går som flyktning over fjellet og byder elskende på moden vin, med en ånd som får hjerter til å smelte og murer til å velte. Men Jesusfortellinger og bilder finnes også i kultur langt utenfor kirkens grenser – noen av de også litt i konflikt med kirkens bilde av Jesus. På film og i litteratur har vi under 1900-tallet møtt flere Jesusfortellinger som utfordrer kirkens lære om Jesus, og selv om det kan være provoserende syns jeg også mann som kristen kan tillate seg å fantasere, og tenkte «hva om», og la sine bilder av Jesus utfordres utenfra. Jesus klarer av både humor og kritikk, og Guds storhet blir ikke mindre av at noen gir sine alternative bilder. Kanskje kan man også minne seg på at Jesus selv utfordret sin tids religiøse elite, og en del av de kritiske bildene av Jesus handler kanskje mindre om kritikk av Jesus selv, som kritikk mot kirken og mot hvordan mennesker med makt har brukt Jesus for sin egen vinning.
Sen har vi også, hver og en på våre måter, vår egen fortelling eller bilde av Jesus i våre egne liv. Noen av disse biler og fortellinger har vi fått høre fra noen stemmer fra menigheten i dag. Sikkert finnes mange, mange flere bilder og fortellinger her hos dere i benkene. For noen er det klare, sterke bilder av et langt liv sammen med Jesus. For noen er kanskje bildene flyende, eller ikke kun positive, eller noe som forandres fra år til år eller dag til dag. Hver og en av oss har vår egen vei å gå og vår egen relasjon til Jesus. Selv om han ikke forandres, selv om han er guds sønn, Messias, uansett, så får relasjonen til ham utvikles og forandres over tid.
Tilbake på forklarelsesberget. Der prøver Peter å holde fast i øyeblikket ved å bygge hytter for Jesus, Mose og Elia. Men det går ikke, han kan ikke fange øyeblikket, de må ned fra fjellet etterhvert. Vi kan heller aldri helt fange Jesus i våre bilder og erfaringer og fortellinger. Som vi sang i salmen: du sprengte alle bilder da du kom. Men Peter og de andre disiplene fikk følge med Jesus, være sammen med ham, og bli alt bedre kjent med ham og med guds rike. Det får også vi. Vi får vandre sammen og følge Jesus, og da oppdager vi mer og mer hvem Jesus er. Guds sønn, Messias, men også hvem han kan være i ditt liv.