söndag 18 februari 2018

Fristelsen i å vende blikket bort

Preken på 1 søndag i fastetiden 18 februar 2018, på kveldsmesse i Trefoldighetskirken.
Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matt 16,21-23)
Jeg syns det er lett å føle med Peter her, når han reagerer på at Jesus begynner å snakke om at han skal lide og dø. Han er jo liksom så menneskelig og sier det mange av oss instinktivt tenker eller sier når vi hør noe fælt. Nei da, det skal nok gå fint. Det ordner seg. Vi skal passe på deg, uroe deg ikke for det. Det er nok ikke så farlig. Og så reagerer Jesus veldig sterk, vender seg til Peter å sier «Vik bak meg, Satan!» Kanskje ikke den reaksjon man håper på når man prøver å si noe trøstende og hyggelig til vennen og mesteren sin.

Jesus reaksjon er kraftfull. Men så kjenner han også igjen fristelsen som ligger i Peters ord. En fristelse som er nok så sterk i våre dager: fristelsen til å ikke se ubehagelige sannheter, fristelsen til å vende blikket bort og late som at alt er greit. Og det er en farlig og sterk fristelse.
Kanskje er denne fristelse enda sterkere, enda mer lettvint, og enda farligere nå i vårt samfunn. Mange av oss lever bekvemme liv, og selv om mange ubehagelige og grusomme sannheter finnes både rett rundt oss, og når oss via skjermene, så er det også enklere enn noen gang å stenge av. I hvert fall for oss som har det rett bra.

Det det vonde forsvinner ikke fordi vi later som det ikke finnes. Dessverre kan det være stikk motsatt – at det vonde blir verre av at vi later som at det ikke finnes. Forfatteren Charles Baudelaire skal ha sagt i et kjent sitat at det lureste trikket djevelen noen gang har klart, er å få oss å tro at han ikke finnes. Uansett hva man tenker om det vonde som en personifisert Satan, er det åpenbart at mye vondt skjer fordi vi ikke vil ta inn over for oss konsekvensene av det vonde. Hvor ille det faktisk er.

Bare for å ta noen få eksempel: Måten vi lever livene våre på i vesten, og ikke minst her i Norge, har noen veldig vonde konsekvenser. Måten vi reiser på, i snitt flere flyturer i året, gir enorme klimautslipp. Mange av de varer vi tar som en selvfølge at konsumere, er lagd av barn eller underbetalte arbeidere med usle kår, gir utslipp og ødelegger lokalmiljøet og fraktes langt. Men vi ser veldig lite av de konsekvensene, og kan late som de ikke finnes. Det er vanskelig å ta inn ovenfor seg, og det er ærlig talt ikke helt enkelt å sette seg selv utenfor samfunnet vi lever i. Men det er mulig å prøve å ærlig se sannheten og prøve å gjøre noen forandringer.

Et annet, mer konkret eksempel på fristelsen i å ikke se sannheten, har vi fått denne høst og vinter i og med fortellingene om #metoo. De mest kjente har jo dreid seg om skuespillere, politikere, mediefolk og liknende enkeltpersoner, men rundt om i verden har mengder av kvinner fortalt om overgrep og maktmisbruk i mange forskjellige situasjoner og bransjer. En gjenkommende ting har vært hvor vanskelig det har vært å varsle, at det har vært vanlig mange steder at slik adferd egentlig har vært kjent, eller i hvert fall anet. Men å ta slike advarsler om mektige og populære personer er ikke lett – mange vil rett og slett ikke tro at det er sant. De er kanskje redde om sin egen posisjon, eller urolige for hva som vil skje med hele organisasjonen eller saken om alt blir vendt på ende. Så er det fristende å bare late som at man ikke har skjønt hvor ille det kan være. Risikoen er jo da – som vi også har sett – at konsekvenser blir enda flere overgrep, og ofrene ikke har noen mulighet å få opprettelse.

Det er veldig fristende å bara håpe et det går over eller det ikke er så farlig egentlig. Men sånn er det ikke. Sannheten er at det er masse vondt i verden, og vi er vitner til eller delaktige, og noen gang til og med årsak, til en del av det. Vi kan ikke forandre en eneste ting, før vi kan ta inn sannheten.
Dette visste Jesus. Det hadde selvfølgelig kunnet være lokkende for ham å også late som ingenting og la vær å gå opp til Jerusalem. Kanskje reagerer han så kraftig på Peters utsagn, nettopp fordi det lå en stor fristelse i den, for ham. Men han vet hva oppgaven hans er, og at det ikke finnes noen vei utenom. Kanskje vet han, eller aner, nøyaktig hvor grusomt det kommer til å bli. Fysisk – voldelig og brutal. Men også følelsesmessig, at alle vennene hans kommer til å gi opp og forlate ham så fort det begynner å bli vanskelig. At han kommer til å bli nedbrutt, slått, lide å dø aleine. Det er ikke noen hyggelig sannhet, men sannheten likevel. Og han prøver å fortelle disse vennene, så de ikke skal bli så redde, at de skal skjønne hvorfor, at han gjør det for dem. Men de klarer ikke å ta det inn.
Men så var det, og sånn ble det. Selv om disiplene ikke klarte å forholde seg til det i forkant, og det tok litt tid for dem å skjønne det etterpå, så var hele dette grusomme noe som gav oss en enda større sannhet: at Jesus, ved å lide og dø, vant over døden.

Vi må se sannheten og ikke falle for fristelsen at late som at det ikke finnes noe vondt i verden. Uten den innsikten kan vi ikke gjøre noe for å gjøre verden bedre. Men ved Jesus, kan vi samtidig se den andre sannheten: at lidelse, død og ondskap ikke har det siste ordet. Kornet faller i jorden og dør, men det står opp til noe nytt. Jesu kjærlighet til menneskeheten er så sterk at ikke døden kunde knuse den. Den trøsten og det håpet finnes også for oss i dag, i møtet med alt det vonde i verden, også det vi selve har del i.

Ved kraften av hans kjærlighet, kan vi se og fortelle sannheten selv når det koster på. Båret av den, og i kjærlighet til medmennesker og skaperverket kan vi prøve å gjøre noen forandringer for å få både samfunnssystemene og vår egen adferd til å få litt mindre dårlige konsekvenser. Kanskje kan denne fastetid bli en periode av å prøve å ikke vende blikket bort, men klare av å se en del av verdens lidelse. Noen uker da vi klarer å se disse sannhetene i øyet samtidig: verden er fylt av lidelse og død, der vi kan gjøre en forskjell; og at all denne vondskap ikke kommer få det siste ordet, men den kjærlighet som er sterkere en døden.


Inga kommentarer: