söndag 18 februari 2018

Han selv er en stjerne, ren og ny som varsler Guds store morgengry

Preken på Kveldsmesse i Trefoldighetskirken Kristi Åpenbaringsdag, 7 januar 2018. Salmeverset som er sitert er fra Norsk Salmebok nr 91, En stjerne steg opp vv Eivind Skeie.
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham.» Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født. «I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:
         
     Du Betlehem i Juda land
           er slett ikke  den ringeste av fyrstene i Juda.
           For fra deg skal det komme en fyrste
           som skal være hyrde for mitt folk Israel.»
 Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: «Dra av sted og forhør dere nøye om barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Da de hadde hørt kongens ord, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. (Matt 2, 1-12)

Han selv er en stjerne, ren og ny
Som varsler Guds store morgengry,
For Gud har i dette barnet lagt
all kongelig glans og herskermakt.


Dette salmeverset, som vi sang i begynnelsen av gudstjenesten, samler veldig fint åpenbaringstidens, og Kristi Åpenbaringsdags, budskap. Dette er en dag da vi utdyper julens budskap om møte mellom himmel og jord, om guds menneskeblivende, og i ukene som følger dveler vi ved Kristi guddommelighet og Kristus som verdens lys.

Fortellerteksten vi hørte, om de tre vismennene som så stjernen og søkte kongen, men først kom til Herodes før de fant veien til barnet i Betlehem, er en av de kjente og elskede tekstene i juletiden. I mange julesanger, i julekrybbenes figurer og bilder, går julefortellingene inn i hverandre. Stallen, Josef, Maria og det nyfødte Jesus-barnet, englene og hyrdene, og de vise mennene. Men her, i Matteusevangeliet, er det kun den siste delen med stjernetyderne som søkte kongen men fant et barn, som er med.

Julens hele budskap er at Gud blir menneske, det som med et latinsk teologisk begrep kalles inkarnasjonen. Det betyr bokstavelig «i kjøttet» - ordet ble kjøtt, Gud ble født som menneske i en kropp. Det er samtidig helt ubegripelig, og samtidig det som gjør Gud begripelig og nær. Gud er ikke en abstrakte prinsipp, men noen som valgte livet, som har erfaring av menneskelig liv, og som møter oss akkurat der vi er.

Gjennom hele Jesu virksomhet som vi møter den i evangeliene, helt til hans død og oppstandelse, er dette møte mellom himmel og jord, mellom guddommelig og menneskelig, et tema. Og at det som virker som lite og fattig og svag, er det som virkelig teller og er størst og sterkest. Allerede her i fortellingen om vismennene, blir dette tema tatt opp. Disse kalles jo hellige tre konger, men vi vet jo egentlig ikke hverken hvor mange de var, eller at de var konger. Troligere stjernetydere, eller rådgivere ved tempel eller hoff, kanskje øst for det som nå er Syria. Uansett deres formelle status, reiste de langt, og de hadde kongelige gaver med seg, og de regnet jo med at det var en vanlig konge de søkte da de henvende seg til kongen i Jerusalem. Men allerede her er det tydelig, at Jesus ikke er noen vanlig konge. Langt fra palasset i Jerusalem, i et enkelt skur i Betlehem, finner til slutt de langveis gjestene sin konge. Møtet der de kongelige gavene fra gjestene som reist langt blir gitt til en liten gutt født av vanlige mennesker i et enkelt hus, er et bilde for møtet mellom himmel og jord som skjer i Jesus. De som virker som de rikeste og høyeste, faller ned og tilber den svakeste og enkleste. For Gud i dette barnet lagt all kongelig glans og herskermakt.

Allerede fra begynnelsen er det tydelig at Jesus ikke er noe vanlig barn – det er tydelig i fortellingen om hvordan Maria for vite at hun skal føde en sønn, hvordan Josef får vite i en drøm at han skal ta seg av barnet, av hyrdenes beskjed fra englene på julenatten og at de kom til krybben. Jesus er mer enn et vanlig menneske. Men det som er særlig ved ham, er annerledes enn det vi er vant til, når det er noe særlig. Han selv er en stjerne, ren og ny som varsler Guds store morgengry – han er ikke en slik konge som vi og vismennene kjente, og heller ikke noen som viser sin makt på mater vi er kjent ved. Han er stjernen som selv er Gud, men som også varsler Guds store morgengry – alt som han er og gjør, viser på hvem Gud er. I åpenbaringstiden fokuserer vi Kristi herlighet og guddommelighet, men det er en herlighet som peker mot Gud selv. Som viser hvem Gud er. Gud som ikke velger å bli født i en palass, men i et skur. Guds morgengry, Guds rike, det er ikke en plass der de sterke bestemmer men der den som er sist skal bli først. Der det minste frøet kan bli den største busk, og der det som virket som dødd kan få liv på nytt. Der det i den aller mørkeste natt, når det virker som mest håpesløs og fortvilt, lyser en stjerne som minner oss på at mørker og død ikke har det siste ordet. Der kongelige gjester tilber et lite barn. Der Guds løfte hele tiden bærer oss, vi er ikke alene – og den kjærlighet som bærer verden og er sterkere enn døden, er den kjærlighet som møter oss i det lille Jesus-barnet.

Inga kommentarer: