söndag 22 april 2018

Elsk hverandre! Hvordan?

Intimasjon/refleksjon på Evensong i Trefoldighetskirken 4 søndag i påsketiden, 22 april 2018.
Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Joh 13,30-35


Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.
Jesus sier dette til disiplene når de spiser sitt siste måltid sammen, får vi høre i dagens evangelielesing. Et kjent og elsket ord, og nok høres det greit ut: ikke noen lang liste på masse regler, men et enkelt bud: å elske hverandre.
Men, det er jo kanskje ikke så enkelt viser det seg. Det tok ikke mange år i kirkens historie før de som var Jesu disipler og etterfølgere, kranglet og kom i konflikt. Og jeg vet ikke om vi kan si nå mer enn noen gang i historien, att vi som kalles kristne kan kjennes igjen på hvor mye kjærlighet vi viser hverandre.
Augustin, den store kirkefaderen, skal ha sagt at den eneste regelen eller loven en kristen trenger, er denne: elsk Gud, og gjør siden hva du vil. Altså at heller enn å sette opp en masse ting som er lov eller ikke, er det hensikten som er det viktige: hvis vi virkelig prøver å finne ut hva Gud vil, og hvordan vi skal vise kjærlighet til Gud (og våre medmennesker), og siden handler ut fra den kjærligheten og ikke våre egne egoistiske ønsker, så kommer vi oftest å handle riktig.

Her må vi også se hva Jesus mener med kjærlighet. I vår kultur er kjærlighet nesten helt koblet til følelser. Vi er veldig opptatt av den romantiske kjærligheten, men også andre former av kjærlighet – til barn, foreldre og søsken; til venner, eller til dyr, eller plasser eller musikk eller hva andre ting vi elsker, alt dette tenker vi ofte på som hva slags følelser vi har for de. Og det er ikke nødvendigvis feil. Men det blir altfor snevert å tenke at budet Jesus gir oss, er at vi skal være glad i hverandre, eller ha sterke følelser for hverandre. Og i tillegg er det jo vanskelig å styre eller velge sine følelser.

Jeg tror vi skal se dette budet i sammenhengen det blir sagt. Jesus er til bords med disiplene sine, og dette innleder det så kalte avskjedstalen, når Jesus forteller disiplene alt han vil ha sagt før han dør. Der han blant annet sier at ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine. Denne scene, det siste måltidet, innledes med at Jesus vasker føttene til disiplene. Det var en oppgave slaver eller tjenere vanligvis gjorde, og desidert ikke noen som var de andres mester skulle gjøre. Men Jesus vasker disiplenes føtter, og sier at slik som han har vasket føttene deres, skal de vaske hverandres. Og den som vil være en leder og mester, må være de andres tjener.

Når Jesus sier at vi har i oppgave å elske hverandre, sier han ikke hva vi skal føle for hverandre. Det han sier er at vi skal tjene hverandre. Sånn er det jo også i vår hverdagslige virkelighet – mye av kjærligheten vi føler, viser vi ved handling: Vi tar oss av de barn eller gamle vi har ansvar for, vi hjelper venner å flytte eller gjør en tjeneste for vår nabo. Det er slik kjærlighet vises i handling. Og sånn er det også med vår kjærlighet til Gud og til vår neste: den viser vi ved å tjene eller gi videre av den kjærlighet vi har fått.

Inga kommentarer: