torsdag 12 april 2018

Oppstandelsens glede

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 2 påskedag 2 april 2018.
Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.»  Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Så sa han til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene.  (Luk 24,36-45)


Det er gleden som driver bort frykten. Selvfølgelig blir disiplene livredde når Jesus plutselig står midt i blant dem. Selv om de allerede har hørt fra kvinnene som kom fra graven at den var tom. Og nå kom disse to, Kleopas og en til som kanskje var kona hans, kanskje en bror eller venn, og fortalte at de óg møtt ham. Og så plutselig stod han der, og de ble selvfølgelig livredde.

Det er jo ærlig talt den vanlige måten som folk reagerer på i bibelen når de møter engler eller hører Guds stemme, så det er kanskje ikke så merkelig at det samme skjer når de møter den oppstandne Jesus selv. Sist de så ham var utvilsomt død, og nå står han her. Men han roer dem ned, viser dem kroppen sin, til og med spiser sammen med dem. Og gleden tar overhanden.

Men de skjønner fortsatt ikke så mye. Slik som de to på vei mot Emmaus ikke kjente ham igjen, kan de ikke se hele meningen og mønstret enda, selv om Jesus prøver å forklare. Og det kommer ta sin tid – det tar noen tiår før apostlene, evangelistene og Paulus og de andre brevskriverne har klart å formulere en mer sammenhengende fortolkning av hva som har skjedd. Og enda noen hundre år før kirken formulerer trosbekjennelser, dogmer og en systematisk teologi om inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen. Her og nå er forvirringen stor, men det er ikke noen tvil om gleden.

For det er gleden som er sentrum i dag. Det har vært mange følelser den siste tiden for disiplene. Livredde har de vart, selvfølgelig, for å bli tatt de også. Fortvilelse og sorg over at deres mester dødde en grusom død. Sikkert også skuffelse over at Jesus ikke ble den konge de trodde, men ble henrettet som en røver. Skuld over at de fornektet og forlatt ham. Men nå er andre følelser på vei inn: kanskje først håpet, anelsen at alt kanskje ikke var så helt over som de først trott. Og nå, når de kjenner ham igjen, gleden. Den fullkomne kjærligheten driver ut frykten, står det i 1 johannesbrev, og det er Jesu kjærlighet og gleden over den som denne gang driver frykten ut fra disiplene.

Gleden er også det vi vil skal prege påskefeiringen i kirkene våre. Med salmer og musikk, påskeliljer og kake, ropet at Kristus er oppstanden fra de døde, vil vi formidle og gi videre gleden over livet seier. Og noen ganger lykkes vi ganske godt. Men personlig har jeg alltid synts at vi nok lykkes litt bedre med lidelsen enn med gleden – ikke akkurat jeg, eller her i Trefoldighet, men sånn kirken som helhet. Ikke minst i kunsten og musikken. Detaljene i sårene på krusifikser sundt om i kirker, malerier med den lidende Jesus som bærer korset sitt, skildringene en smertenes vei Via dolorosa, de malende fortellingene om alt grusomt på korset i langfredagens salmer, den lidende moren Marias uendelige smerte malt i en Pieta-bilde eller nesten som lyden av gråt i Stabat mater eller Bachs pasjoner. Noen av de største kunstneræren i menneskehetens historie har i detalj fanget og skildret Jesu lidelse og vi får bruke de til å gå inn i de følelsene hver fastetid og stille uke. Når så påskegleden kommer over oss, er det som at de menneskelige ordene og tonene og bildene ikke rekker til. Visst finnes det en Halleluja-kor av Händel, malerier av Emmausfortellingen og altertavler med den kronte himmelkongen Jesus og noen storslåtte påskesalmer, men helt det samme er det ikke. En stor del av påskegleden er jo det som ikke er der: den døde kroppen, tomheten og ensomheten. Men vi kan ikke helt se for oss hva den endelige seieren over døden kommer se ut, eller hvordan Guds rike som en gang skal bli alt i alle, skal høres ut. Jesu lidelse kan vi skjønne, for den har vi delt. Jesu oppstandelse skal vi også dele, men ikke enda. Da blir fortellingene, bildene, musikken annerledes. Den bæres av håp mer enn erfaring, men gleden er likevel der.

Der står nå disiplene, forvirret men glade. De skjønner ikke hva som skjer, men de vet en sak: Jesus lever, og han er der, sammen med dem. Når han deler brødet har de ett fellesskap – med ham og med hverandre, og selv når de ikke ser ham lenger, er han der. Slik er han også her. Når vi deler brød og vin er han tilstede, og gir oss del i håpet og gleden over livets seier. Ikke synlig, kroppslig tilstede, med etter hans løfte er det ham selv vi tar imot i nattverden. Og når vi gir videre av det vi har fått, til noen av de minste som Jesus kaller sine brøder og søstre, gjør vi det for ham selv. Vi kan ikke se ham men han er her hos oss. Og den gleden får vi prøve å leve i og dele.

Inga kommentarer: