søndag 23. september 2018

Jesus diakonale blikk

Preken på Storbymesse på 18 søndag i treenighetstiden, 23 september 2018. Denne søndag innsattes ny diakon i menigheten, og Diakoniens dag ble feiret.
Da Jesus gikk inn i Kapernaum, kom en offiser til ham og ba om hjelp.  «Herre», sa han, «tjenestegutten min ligger lam hjemme og har store smerter.» Jesus sa: «Jeg skal komme og helbrede ham.» Offiseren svarte: «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak. Men si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. For jeg står selv under kommando og har soldater under meg. Sier jeg til én: ‘Gå!’ så går han, og til en annen: ‘Kom!’ så kommer han, og til min tjener: ‘Gjør dette!’ så gjør han det.» Jesus undret seg da han hørte dette, og han sa til dem som fulgte ham: «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel. Det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Til offiseren sa Jesus: «Gå! Det skal skje, slik du trodde.» Og tjenestegutten ble frisk i samme stund.
Matt 8,5-13
Vår gudstjeneste i dag er markering av diakoniens dag. Og selv om fortellingen vi hørt kanskje ikke er den første man tenker på, som en bibeltekst om diakoni, finnes det flere ting å ta faste på her.
Dette er en av de kjente helbredelsesfortellingene, her hører vi den i versjonen fra Matteus. Den finnes også i litt andre versjoner hos Lukas og Johannes. Her finnes noen temaer, som jeg vil si noe om i lyset av at vi i dag feirer diakoniens dag. Det handler om Jesus som heler og oppretter, det handler om tro, og det handler om å gå over grenser.

En sentral del av Jesu virksomhet, er helbredelsesfortellingene. Men i nesten alle de, er selve den fysiske helbredelsen kun en del. Like viktig er at Jesus, ser, møter og oppretter mennesker i fortvilelse, skam og smerte. Ofte den person som blir helbredet, men ibland er det, som her, et annet menneske som Jesus ser og møter, enn den som fysisk blir frisk. Mange av disse fortellingene har forskjellige lag og tema utøver selve helbredelsen, som vi snart kommer tilbake til. Men møtet, at Jesus ser og lar seg påvirke av dem han møter, er sentralt.

Denne aspekt har alltid vært sentralt i kirkens diakoni, ikke minst i den form som vi kjenner og som vokste frem under 1800-tallet. Ikke minst i vårt eget sokn med Lovisenberg diakonisseanstalt som det hette den gangen, der sykepleiere og diakonisser ble utdannet og gjorde store innsatser for folkehelse og omsorg om syke og andre svake grupper. Selve pleien og omsorgen om syke, fattige og ensomme har alltid vært viktig i kirkens omsorgstjeneste, men i like høy grad å møte mennesker. Se dem og deres situasjon som virkelige subjekt, som mennesket møtt i øyenhøyde og ikke som objekt for våre tiltak. Å møte mennesker med Jesu blikk og la disse møtene påvirke oss, som mennesker og kristne, er ikke kun en oppgave for spesielt utdannet og ansatte diakoner, men en oppgave for hver og en av oss.
Det andre aspektet i denne fortelling, og som kanskje kan sier være hovedtemaet, er tro. Den romerske offiseren stoler på at Jesus kan gjøre det som trengs for at tjenestegutten hans skal bli frisk. Det er mannens tro som gir inntrykk på Jesus, og tron som hjelper ham. Selv om tron kommer fra en uventet person og ikke ser ut slik som han forventer. Jesus lar seg overraska, og viser til mannens tro som et forbilde.

Diakoni handler også om tro. Diakonien er ikke et tiltak for å være snill, eller for å få noen fordeler. Det er en konsekvens ut fra troen. Det er ikke handlingene våre som oppretter en relasjon med Gud, men troen, relasjonen kommer først, og det vi tar imot kan vi gi videre til andre. Vi må leve troen ut, og det er troen, og takknemligheten over den kjærligheten og nåden vi har fått ta imot, som sender oss ut. Men det er også en gjensidighet. Når vi handler ut fra trua, er det ikke kun noe vi har som blir gitt bort. Det er et gjensidig delende, og noen ganger får vi mer igjen enn vi gir. Og noen ganger er vi de som trenger å ta imot. Å leve i en diakonal sendelse ut fra troen, er ikke å være selvfornektende eller kun gjøre og gi for andre. Det er å leve i flod en kjærlighet, der vi får ta imot og gi videre, noen ganger på åpenbare måter og andre som vi oppdager etter hvert.

Så til dette med å gå over grenser. Dette er noe som ofte kommer tilbake i Jesus møter med mennesker, at han går over grenser, og at det er noe som blir observert og kanskje er provoserende for de rundt omkring.  Her er det en romersk offiser som kommer til Jesus, som altså ikke var jøde eller del i fellesskapet. At Jesus skulle besøke ham i hjemmet, var ikke selvfølgelig. Men offiserens tro gjør at Jesus ikke bare gir ham det han ber om, men også løfter ham mannen opp som et forbilde. Han sier til og med, på den kompromissløse måte som møter oss flere gang i Matteusevangeliet, at det ikke er sikkert at alle de som tar for gitt at de hører hjemme i Guds rike, har en plass, mens mange som kommer fra helt andre grupper kommer ta plass ved den himmelske festen.
Jesus bryter opp forestillingen om hvem som er utafor og innafor, hvem som hører til og hvem som ikke gjør det. De grenser som mennesker setter opp mellom seg er ikke Guds grenser, og Jesus går ofte over disse. Her ligger også et viktig diakonal anliggende. Ikke kun at vi i vår tjeneste for andre må gå over grenser, selv om det også er viktig.

Men vi må også vise på de grenser og urettferdigheter som blir satt opp, og som rammer mennesker. Å dele mennesker opp, sette grenser, innebærer veldig ofte også en urettferdig fordeling av ressurser, manglende rettigheter og diskriminering, og at vi gjør forskjell på mennesker. Kampen for rettferd er en viktig del av den profetiske diakonien, og ikke noe vi kun kan drive med når det er bekvemt. Kanskje er det en særlig viktig oppgave, når det er kirken, eller kristne, som på en eller annen måte drar disse grensene eller gjører forskjell på mennesker.

Jesus møter med sin opprettende og helbredende blikk, han ser og bekrefter troen og han går over grenser når det trengs. I dette er han er forbilde og inspirasjon i vårt diakonale arbeid. Men vi får også, hver og en av oss, være i det bekreftende og opprettende blikket. Uansett hvordan vår tro ser ut og føles akkurat i dag, møter Jesus oss der vi er, og bærer oss med den kjærlighet som er sterkere enn døden.

torsdag 6. september 2018

Kom og se!

Preken på konfirmasjonsgudstjeneste i Trefoldighetskirken 1 september 2018.
Dette er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, det er derfor vi strir og kjemper. For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende. La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. (1 Tim 4,9-10,12)

Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» (Joh 1,35-39,43-46)
Kom og se! Når Jesus møter dem som skal bli disiplene og vennene hans, er det invitasjonen han gir. Han begynner ikke med noe totalt program eller arbeidsbeskrivning, heller ikke med noen store løfter eller reklamekampanjer. Kun dette: Kom og se. Bli med! Neste gang bruker han ordene Følg meg! Det er samme sak, med litt andre ord. Jesus inviterer disiplene til å bli med, se selve hvem han er og hva han lærer. Det går ikke å forklare ved et informasjonsskriv eller kampanje – den eneste måten å bli kjent med Jesus er å prøve selv, bli med og selv se hva det dreier seg om.

For litt mindre enn et år siden, fikk dere konfirmanter en slik invitasjon. Den hadde kanskje litt andre ord, men budskapet det samme: kom og se! Bli med og se hva kirka er, hvem Jesus er, hva det er å være kristen, om dette med tro og kirke og Gud og Jesus er noe som har med meg å gjøre. For det er akkurat det som konfirmanttiden er, en mulighet til å bli med å se og prøve selv. Og det er en reise der dere også har fått bli kjent med nye venner, nye ord og sanger, kanskje fått noen tanker og oppfatninger utfordret, og sett noen nye sider ved dere selv. Jeg må si, og tror nok jeg også snakker for Kristian og de andre lederne, at dere alle har vokset mye som mennesker i løpet av dette året. Og vi har fått lære veldig mye av dere også. Vi er nok nesten like glade og stolte av dere i dag, som familiene deres er.

Hver og en av dere er kalt til disipler, til å følge Jesus, til å være en venn av ham. Den kallelsen har vi alle fått i dåpen, og dere har i konfirmanttiden fått bli mere kjent med hva det kan innebære. Å følge Jesus er å prøve å la seg inspirere og utfordre av ham, å bli en del av ett fellesskap som prøver å se på verden med hans øyne. Men å følge Jesus, det er ikke å blindt følge etter, å bare adlyde uten å tenke. Tvert imot – du står på dine egne bein. Du må selv gjøre valg i livet. En kristen har alltid ansvar for seg selv og sine handlinger, og må selv prøve og se i hver situasjon hva det betyr i mitt liv.

Jesus inviterer oss også å snu opp-ned på ting. På leir snakket vi mye om dette med opp-ned. Når Jesus møter mennesker, begynner ofte situasjonen på en måte, men der Jesus snur opp-ned på ting. Han viser på at verden, våre relasjoner, eller vårt bilde av oss selve ikke trenger å være sånn som vi tenkte og er vant til. Andre ting er mulige. Og Jesus snakker også om Guds rike, der de minste og de siste blir løftet opp, men de rike og mektige, de som har status og er vant til å bestemme må vente på sin tur. Jesus inviterer nå dere, og oss alle, til å også snu opp-ned på ting. Prøve å se på verden og andre mennesker på nye måter. Se på deg selv annerledes – prøv å se på deg selv med blikket til den som har skapt deg og elsker deg. Og prøv å se dine muligheter – du kan gjøre andre ting, og på andre måter, enn det som andre forventer av deg. Og kanskje på andre måter enn du forventer av deg selv.

Teksten som Kristian leste, det er fra et brev til Timotheus, en ung leder for en menighet som får gode råd. Den avsluttes: La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. Det er et ord til dere i dag, også. Dere er unge, men det er ikke et hinder for å være en fullverdig del i Guds rike. Dere kan være forbilder i kjærlighet, i tro og i hvordan dere lever livene deres. Dere har allerede mye erfaring og ressurser, dere har mye å komme med. Det er opp til dere, med Guds hjelp, hvordan dere bruker alle disse gaver.

I løpet av konfirmantåret, har vi brukt Kristuskransen. For dere som ikke er kjent med den fra før, er det perlekransen på fremsiden av agendaen. Kristuskransen er et slags moderne radband, en bønnekrans med perler i forskjellige farger og former, som hver og en har et tema. Kransen er lagd av den svenske biskopen Martin Lønnebo og på de 20 år som gått siden han først lagde den, har den blitt ett kjent og brukt redskap for bønn, refleksjon og læring i flere kirker. Vi har brukt den med forskjellige korte bønner i andaktene på onsdagene, men også i undervisningen slik at hver samling har vært knyttet opp mot en perle og dens tematikk.

Perlene tar opp temaer som rør dette med å følge Jesus – den vite dåpsperlen, men også ørkenperlens trening og strev så vel som den blå gledesperlens ro og hvile. Der finnes plass for det mørke og vanskelige i livet i nattperlen, og håpet i oppstandelsesperlen. Og midt i, de to kjærlighetsperlene, som minner oss om kjærligheten vi får ta imot og gi videre til andre.

Den største, guldperlen, er Gudsperlen, som er kransens begynnelse og slutt. Alt vi gjør – i konfirmasjonsundervisningen, i kirken og i livene våre – der er Gud sentrum og bunnplate. Til Gudsperlen hører en bønn som også er en sang, som vi også skal synge litt senere i gudstjenesten. Den høres sånn ut: Du er evig, du er nær meg, du er lys – og jeg er din. I disse enkle ordene sammenfattes hele kransen men også den kristne tro. Gud er evig og større enn alt vi kan tenkte. Gud er ikke noe fjern tankekonstruksjon men nær hver og en av oss – og ved Jesu liv, død og oppstandelse har Gud delet våre kår. Gud er lys og kilden til all godhet og kjærlighet. Og hver og en av oss er elsket av Gud, og Gud vill ikke noe heller enn å ha en relasjon med oss. Alle de andre perlene viser til ulike aspekter av dette - alt vi kan erfare, kjenne og tenke får plass i livet med Gud.

En annen sang, en salme som vi har sunget mye, er den vi sang her mellom tekstlesningene: Det er navnet ditt jeg roper. Den salmen heter egentlig Kallet, og handler altså nettopp om dette som jeg begynte med: at Jesus kaller disipler, og kaller oss til å bli med og se. I de forskjellige versene inviteres vi med til å følge ham, og forskjellige ting som kan skje, ting vi kan møte om prøver å bli med. Det er ikke bare enkle og flotte saker. Noen ting på den veien kan være vanskelige, og utakknemlige. Men akkurat derfor kan det være svært meningsfullt. Ofte er det sånn i livet, at det som bare går enkelt og ikke gir noen utfordringer lett flyter forbi. Men det som er vanskelig og messy, det som betyr noe for en selv og andre, det man får kjempe med å stå i – det kan ofte være det som er aller mest meningsfylt. Det aller viktigste i livet, Guds kjærlighet og nåde, den kan og skal vi ikke kjempe for eller streve med. Den får vi gratis og i overflod. Men å leve denne kjærlighet ut og gi videre til andre, kan være litt mer strevsomt noen ganger. Men akkurat derfor så meningsfylt.

Jesus sier til dere i dag, som hver dag: Kom med og se! Bli med og prøv å se på deg selv og verden med mine øyne, følg meg tross du ikke alltid vet hva som skal skje. Men Jesus sender oss ikke ut alene i noe ukjent. Jesus går hele tiden med oss. I dåpen tar vi imot løftet: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Uansett hva som skjer i livet, hvilke veier vi velger, hvis vi er i tvil eller overbevisste, så er vi ikke alene. Jesus går med oss. Det finnes alltid mere kjærlighet og hver morgen er Guds nåde ny. Ikke en eneste ting vi gjør i livet kan gjøre at Gud ikke lenger er glad i oss. Og det finnes alltid mulighet å begynne på ny når noe går galt. Vi får bære vandre når det trengs, og vi er alle båret av den kjærlighet som er sterkere enn døden.