Jesusbarnet på flukt - om frykt og sårbarhet

Preken på Romjulssøndag 29 desember 2019, Moelv kirkesenter.

 Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
           Fra Egypt kalte jeg min sønn. (Matt 2,13-15)

Dere har fått et bilde på agendaen i dag. Det er ikke bare en fin bilde for å få litt farge på fremsiden, men også et utgangspunkt for preken i dag. Bilden er av et ikon, med motivet Flukten til Egypt. Vi ser Maria, Josef og Jesusbarnet på vei på et esel. Og vi ser at de er i Egypt – de går langs Nilen, og langt bak til venstre ser vi pyramidene. De er på flukt fra kongen Herodes, som vi hørte om i preketesten.

Dette ikon-motiv er særlig elsket bland koptene, den ortodokse kristne kirka i Egypt – de er stolte av å ha fått husere den hellige familien på flukt. Men de er også en liten minoritet, omtrent 10 prosent av befolkningen, og stadig utsatte for press av myndigheter og sine naboer av annen tro, og stadig får vi høre på nyhetene om angrep og terror rettet mot kristna i Egypt. Også i andre deler av midt-østen, området der de første kristne levde, er det i dag vanskelig for kristne, og mange har flyktet. Det gjelder Irak og Syria, men også ikke minst de kristne palestinerne. Det er ikke mange kristne igjen i Betlehem i dag.

Mange steder i verden er mennesker utsatt for press, og noen ganger forfølgelse for sin tro, og må flukte. I noen områder er det kristne, men i andre deler av verden gjelder det andre religioner. Det siste året har vi hørt en del på nyhetene om uigurer og andre muslimske folk i Kina, som ikke bare blir utsatt for press men satt i omskolerings- og interneringsleir, for å nevne ett eksempel.

Og samtidig som mange, mange millioner mennesker er på flukt av forskjellige årsaker, har attityden til flyktninger hardnet rundt om i den rike verden. Det er ikke kun her i Norge, men i nesten alle Europeiske land så vel som Amerika og Australia for eksempel. Bildene av flyktningbåter på Middelhavet, og hvordan de europeiske landene prøver å stoppe dem for å komme i trygghet, og bildene fra desperasjonen i flyktningleir på greske øyene er det sikkert flere enn jeg som har blitt berørt og uroet av i det siste.

I dagens lesning kommer vi inn i Matteusevangeliet rett etter fortellingen om vismennene som kommet fra øst for å hylle den nye kongen. De har gått feil, til kong Herodes, som da skjønner at det er noe på gang. Hans skrifttydere forteller at Messias skal bli født i Betlehem og han sender vismennene dit. Herodes tror at Messias skal komme som en innomverdslig konge og trua makten hans – og det var ikke rart, også seinere i Jesu liv skal folk jo tro at han er en konge på en mer vanlig måte.
Både vismennene og Josef får drømmer, og de prøver å unngå katastrofen som venter da Herodes frykt får konsekvenser. Vismennene tar ikke turen om Jerusalem, og Josef og Maria flykter med det lille Jesusbarnet.

Leser vi videre i Matteusevangeliet, etter dagens lesetekst, ser vi at de hadde grunn til å flykte. Herodes ble ifølge teksten rasende når han skjønte at han blitt narret og i en forferdelig massakre lar han døde alle guttebarn under to års alder i Betlehem. Dette er det mørke bakteppet til jula. Som i mange bibelske fortellinger er ikke menneskets mørkeste sider langt unna, og dessverre er dette jo ikke langt unna hvordan verdens mektige gjennom hele historien har prøvd å beskytte seg selve og sin egen makt, med grusomme konsekvenser for uskyldige mennesker, ikke minst barn.
Ved å lese denne fortelling i dag, er det to ting som står frem for meg. Det handler om frykt, og om erfaringen av å være på flukt.

Det som driver Herodes vad det verker, mer enn noe annet, er frykt. Frykten for å miste makten sin, men sikkert også frykt fordi han vet at han ikke er noen særlig godt likt eller har støtte i folket – det vet vi fra andre tekster. Han har bygget opp en tilværelse og en posisjon på å få andre å frykte ham, og det gir også at han selv lever i frykt for alt han kan tape. Frykt er en utrolig farlig kraft. Mennesker som er drevet av frykt risikerer å ta veldig dårlige avgjørelser, for egen del men også som får konsekvenser for andre.

Motsatsen til frykt er tillit, men også kjærlighet. Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut står i første Johannesbrev. Og det kjærlighet og tillit finnes, har ikke frykten noen grobunn. Men det kjærligheten og tilliten bygger på sårbarhet. Når Gud kommer til verden i det lille jesusbarnet, er det kanskje det som er tydeligst av alt: hvor sårbar og utsatt han er. Frykten risikerer å få oss til å bygge murer, fysiske eller mentale, sjelslige, for å beskytte oss. Og den som for eksempel har blitt såret gjør ofte det, som en naturlig forsvarsmekanisme. Eller enda verre, sårer andre omkring seg. Men det er først når vi åpner oss og gjør oss sårbare som tilliten og kjærligheten kan vokse og forsvarene våre kan legges ned eller mykes opp. Gud møter oss ikke i de harde murene eller forsvarsverket, men i det mest sårbare av alt, et lite nyfødt barn. 

Og dette lille barnet, det er altså et barn på flykt. En av de store poengene med inkarnasjonen, at Gud blir menneske i Jesus, er at Gud dermed har erfaring med menneskelivet. Og en av de aspektene, er altså erfaringen av flukt. En erfaring som Jesusbarnet altså deler med millioner og atter millioner mennesker gjennom historien. I hvert fall for meg er det vanskelig å lese disse tekstene og ikke koble dette sammen med situasjonen for flyktninger rundt om i verden i dag, og hvordan vårt eget land møter, eller ikke møter, de store behovene. Hadde Josef og Maria og Jesusbarnet funnet et trygt sted hvis de hadde måttet flykte i dag?

Tekstene gir ikke noen retningslinjer for en konkret flyktningpolitikk i et velferdssamfunn totusen år senere, og det er ikke heller det jeg direkte mener. Men den frykt som preger så vel en del enkeltindividers tale om flyktninger, som den europeiske politikken med murer og stengte grenser, står i sterk kontrast til bibelfortellingen om Gud som møter oss i det lille sårbare barnet på flukt.

På ikonet møter oss dette lille barnet. Den lille familien fant en trygg plass, og blant pyramidene ved Nilen fikk de oppleve hvordan det er å flykte, men også hvordan det er å finne trygghet. Oppleve at flukt er vanskelig og traumatisk men kan lede til et nytt hjem og en ny tilværelse. Etterhvert kom familien tilbake og Jesus vokste opp i Nasaret. Og det er i det barnet, med alle sine forskjellige erfaringer av menneskelivet som Gud selv møter oss.

Ordet blir menneske - i lys og mørke

Preken på  1. juledag i Ringsaker kirke 2019.

I begynnelsen var Ordet.
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.
         
    Han var i begynnelsen hos Gud.
         
    Alt er blitt til ved ham,
          uten ham er ikke noe blitt til.
       
          Det som ble til
    i ham, var liv,
          og livet var menneskenes lys.
         
    Lyset skinner i mørket,
          og mørket har ikke overvunnet det.
       
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
         
    Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
         
    Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
         
    Han kom til sitt eget,
          og hans egne tok ikke imot ham.
         
    Men alle som tok imot ham,
          dem ga han rett til å bli Guds barn,
          de som tror på hans navn.
         
    De er ikke født av kjøtt og blod,
          ikke av menneskers vilje
          og ikke av manns vilje,
          men av Gud.
         
    Og Ordet ble menneske
          og tok bolig iblant oss,
          og vi så hans herlighet,
          en herlighet som den enbårne Sønn
          har fra sin Far,
          full av nåde og sannhet.

 Julaftenens tekster er kjente og kjære – det folk som vandrer i mørkret skal se et stort lys, og julefortellingen om barnet i krybben og Josef og Maria og gjetere og lamonger og engler. Det konkrete detaljer og kjente ord når vi møtes i skumringen eller mørkret på julaftens ettermiddag, eller leser juleevangeliet ved julemiddag.

Idag møtes vi i fullt dagslys, sollyset fyller (i hvert fall noe) kirka vår, og det er andre tekster om lys og mørke som vi leser på høytidsdagen for Kristi fødelses fest. Tekster som ikke i det hele tatt handler om det fysiske og konkrete ved Jesu fødsel, men det storslåtte, det poetiske, det teologiske. At Guds evige ord, som er av alle tider, viser sin herlighet.

Ordene i Johannesprologen er kanskje ikke fullt like kjente som fortellingen i juleevangeliet men ikke langt derfra. Mange av dere kjenner den sikkert godt. Og den fungerer fint som en prolog for Johannesevangeliet, for den introduserer og tar opp mange begreper og ord og tanker som som kommer tilbake gjennom hele Johannesevangeliet. Ordene om lys og mørke, om sannhet og nåde, og Ordet som alle tings grunn, kommer tilbake. Det er filosofisk og poetisk, og samtidig kanskje noe fjern? Det er noe så konkret ved julefortellingen, og så er denne tekst om ord og lys og mørke og sannhet så annerledes.

Men det er kanskje der den virkelige spenningen i denne teksten ligger. Hele tankeverden og språket er fra en kultur og filosofi opptatt av akkurat tanker, rasjonalitet, visdom, filosofi. Der ord og innsikt og tanker er det som teller mens det jordiske og konkrete ikke var særlig interessant, eller til og med lavt og dårlig.

Og det er der som prologens brennpunkt kommer i vers 14: Ordet blir menneske. Eller som det sto i den gamle oversettelsen: ordet ble kjød. Alt dette filosofiske, poetiske, åndelige, får en fysisk kropp. Og da er det ikke lenger kun overordna tanker og prinsipper, men blir veldig konkret: et spesifikt barn, en plass, et tidspunkt, en kultur og sammenhang, en familie. Når Gud blir menneske er det akkurat så konkret og fysisk, og dermed også spesifikt.

Alt siden skapelsens morgen har Gud vært Gud, ikke bare i det åndelige og teoretiske, men skaperverkets Gud, en gud for kropper og steiner og vekster og ting. En Gud for følelser og opplevelser og tanker og handling. Men i inkarnasjonens mysterium, når Gud blir menneske, så blir dette enda mer konkret, enda mer tydelig – og enda mer spesifikt. Og jeg tenker, at akkurat fordi Gud i Jesus har hatt en spesifikk erfaring ev menneskelivet, er også den erfaringen generaliserbar – Gud har erfart også hele menneskehetens vesen i den spesifikke erfaringen. Sånn kjenner vi det jo også fra litteratur og kunst og fortellinger – det er oftere som en veldig spesifikk fortelling av menneskelig erfaring kan berøre oss, og si noe om hva det er å være menneske som vi kan kjenne oss igjen i, enn mer overfladiske generelle beskrivelser av menneskehetens tilstand.

I Johannesprologens spill med lys og mørke, så tenker jeg at det ikke er fremst som filosofiske begreper. Det er i hvert fall ikke der de får sin styrke og klangbunn. Mørkret er forankret i den menneskelige erfaringen, bærer preg av den avgrunn som kan ligge i menneskets og verdens indre mørke. Og lyset er ikke noe som blir tatt for gitt, men lyset som kjenner dette mørke, lyset som er et trassig håp, og er forankret i den kjærlighet som er sterkere enn døden. Lyset skinner i mørkret, og mørket har ikke overvunnet det.

Vi lever livene våre i både lys og mørke. Men selv når det virker som aller mørkest – om det er i midtvinteren før sola snur, om natta timene før daggry, eller i sjelens og livets mørke natt, er dette vårt håp og vår tro. Gud har valgt å dele menneskehetens kår, Ordet er blitt menneske. Lyset fra skaperverkets morgen og fra oppstandelsen, det lyset vil dele livene våre, uansett hvordan det livet er. Lyset skinner i mørkret, og mørket har ikke overvunnet det.

Med Maria forbereder vi oss for Jesu ankomst

Preken på høymesse med dåp i RIngskaer kirke 4 søndag i advent 22 desember 2019. Salmen som nevnes er nr 123 i salmeboka, Maria gjekk i tornesnar, som ofte synges under navnet Gammel Maria-vise.

Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
         
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
         
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
         
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
         
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
         
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
         
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
         
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
         
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» Luk 1,46-55

Selv om vi står nesten på terskelen til jula, er vi ikke der helt enda. Vi har fortsatt en adventssøndag igjen, og i dag er det Maria, Jesu mor, som står i sentrum. De fire søndagene før jul handler på forskjellige måter om forberedelser for Jesu ankomst. Og i dag handler det altså om den som selv forberedte, og var forutsetningen for Jesus-barnets ankomst: hans mor Maria.

Teksten som jeg leste, kalles Marias lovsang. Litt før dette i Lukasevangeliet, kommer fortellingen om hvordan Maria får besøk av engelen Gabriel, som forteller at hun kan bli mor til Messias, Guds sønn. Og Maria sier ja.

Så drar hun av gårde for å besøke en eldre slektning, Elisabet, som også er gravid med et spesielt barn. Barnet hun venter, skal bli døperen Johannes, en profet som forberedte Jesu ankomst på en annen måte, ved å preke i ørkenen. Men foreløpig er det to kvinner som møtes, og de bærer disse to barna. Når Elisabet møter Maria, skjønner hun at det er noe spesielt med henne, og Maria brister ut i lovsang.

Denne lovsang, eller Magnificat som den kalles ut fra det første ordet i den latinske teksten, er en av de mest tonesatte tekstene i hele bibelen. Nesten alle store komponister – og mange flere – har skrevet sin egen versjon. Det er en storslått tekst som har spor av mange lovsanger fra det gamle testamentet, der profeter og diktere på en poetisk måte lover Gud for alt det store Gud gjør med og for menneskene.

At denne tekst har fått så stor betydning i musikken, tenker jeg også henger sammen med at Maria kanskje er den person i bibelen, utøver Jesus, som kanskje er mest elsket og fått mest betydning for folk flest gjennom historien. Det er kanskje tydeligst i katolsk og ortodoks fromhet, men også i mange lutherske land har mennesker tatt Maria til seg. Hun er avbildet i kunsten, omskrevet i musikken og viktig i folkelig fromhet. Ikke minst finnes mange beskrivelser av Maria i folkemusikk og folkelig kunst, og etter preken skal vi få synge en slik salme, en gammel Maria-vise [salme 123]. Kanskje er Maria litt lettere å relatere til noen ganger, enn Jesus?

For Maria er en sammensatt person. I noen perioder har kanskje bildet av henne mest vært den stille, adlydende som gjør slik som Gud sier. Den som bøyer seg for Gud. Men det er ikke helt det bildet vi får her, det er ikke den Maria som synger sin lovsang. Her vet hun om at hun har fått oppgaven som setter henne inn i verdenshistorien, at hun skal gjøre noe helt spesielt ved å bli mor til Gud selv. Hun, en enkel jenta fra bygda skal bære verdens frelser. Og det hun sier om Gud i sin lovsang er akkurat det: at Gud er den som løfter opp de små og svake, metter de sultne og gir til de fattige, mens de rike og mektige skal miste sin makt og sine privilegier. Sånn blir også Maria en profet, som taler om hvem Gud er, og hva det betyr at Gud blir menneske.

For det er det som skal skje. Det vi feirer i jula, er at Gud blir menneske i det lille barnet. Og der viser Gud oss de viktigste ved seg selv. Gud velger ikke palass og gull og makt, men enkle kår. Gud kommer ikke for å gi ekstra glans til de som allerede har alt i verden, men kommer for å dele menneskehetens sårbarhet. Og derfor er Gud noen som står på de små og vanlige menneskenes side.

Maria forbereder seg selv for å ta imot barnet, og kanskje forbereder hun seg og på sin fremtidige rolle som en viktig og ledende person i den tidlige kirka, og på noen måte kanskje også på sin rolle som ikon gjennom kirkehistorien. Men mest snakker hun ikke om seg selv, men om Gud. Som alle profeter, som alle viktige personer i bibelen, så vet hun at selv med hennes viktige oppgave, er det ikke hun som er hovedpersonen. Hun gir plass for Gud i sitt liv, og lar dermed også oss få mulighet å gjøre det samme. Sammen med Maria kan vi synge om Guds mektige verk, og sammen med henne får vi forberede oss på barnet som skal komme, og gi plass for ham i livet vårt. 

Dommen: ikke en trussel, men et løfte

Preken på Domssøndag / Kristi kongedag i Moelv kirkesenter 24 november 2019. Salmen som nevnes er 510 Herre når din time kommer av Svein Ellingsen (nr 174 i SvPs 1986)

For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden. For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle. 1 Kor 15,22-28
Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.» Joh 9,39-41

Denne søndag har to navn. Jeg tok dem begge med på programmet i dag: Domssøndag og Kristi kongedag. Tidligere ble denne søndag kun kalt siste søndag i kirkeåret, hvilket kanskje ikke sa så mye om innholdet. Nå har den begge de to navnene. De har et spenn mellom to tyngdepunkt i tematikken denne søndag. De står ikke nødvendigvis i motsetning, men er heller to perspektiver på endetiden. Det individuelle perspektivet – om dommen som hver og en av oss stilles for; og det kollektive, kosmiske: Kristi gjenkomst og endelige seier, skaperverkets gjenreising.

I teologien kalles disse temaene for eskatologien, læren om endetiden eller de ytterste tingene. Om Herrens dag og hva som skal skje vid tidens og verdens slutt. Men eskatologi er ikke kun prediksjoner om hva som skal skje en gang i fremtiden, men et perspektiv som stendig er tilstede i den kristne tro og liv. Det skal jeg komme tilbake til.

I Bibelen finnes mange forskjellige bilder og fortellinger som omhandler eskatologi. Noen av disse er veldig kjent, andre mindre. Begge disse perspektivene om domen og Kristi gjenkomst finnes med, på mange forskjellige måter, og gjennom kirkehistorien har det utviklet seg ikke kun to, men mange forskjellige syn på hva som er det viktige og hvordan man skal tro og tenke kring dommen og hva som skjer ved tidens slutt. Bibelen gir ikke så enstydige og klare svar som vi kanskje noen ganger tror. Og noen tekster som kanskje leser som direkte forutsigelser, må leses utfra at tidsperspektivet og konteksten var helt annerledes for både den som skrev, og de tenkte leserne.

Av de tre tekster som vi har lest her i dag, er det egentlig kun epistelteksten som direkte omhandler tidens og verdens slutt. I de andre teksterekkene finnes flere tekster, noen av de mest kjente, men her har vi tekster som mer indirekte handler om dom og ansvar. Teksten fra femte mosebok er fra talen Moses holder rett før han utnevner Josva til å lede folket inn i landet etter 40 år i ørkenen. Der betones ansvaret og valget, folkets og enhver menneskes ansvar for hvilke valg vi gjør i livet. At vi har evnen å skille på ondt og godt.

Evangelieteksten krever å bli satt inn i sitt sammenheng. Det er den korte avslutningen på en lang fortelling, og det Jesus sier om dom her, får sitt sammenheng fra den fortellingen. Lest som den er, gir den ikke helt mening: i tillegg motsier den jo noe som står tidligere i Johannesevangeliet. I dagens tekst sier Jesus at han har kommet for å dømme verden – men i Johannes 3:17 står det helt motsatte: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Hva som menes med dom i disse to tekstene kommer an på sammenhengen.

Fortellingen som dette er avslutningen på, handler om en mann som er født blind som Jesus helbreder. Det skjer på sabbaten, og det opprører selvfølgelig de skriftlærde og fariseerne. Fortellingen begynner med at disiplene spør Jesus om grunnen til at mannen er blind, er at han selv har syndet, eller om det er foreldrene hans. Jesus avviser hele premisset for spørsmålet, og mener at blindheten ikke er grunnet i individuell synd. Men han vil helbrede mannen som et tegn på Guds herlighet.

Fortellingen fortsetter med diskusjoner i synagogen mellom de skriftlærde, mannen og hans foreldre, og ender med at mannen blir kastet ut av fellesskapet, og kommer tilbake til Jesus og uttrykker sin tro på ham. Det er da Jesus konkluderer med ordene i vår prekentekst: Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.

Ordet for dom på gresk har en litt videre betydning enn slik vi bruker det på norsk, i hvert fall sånn direkte. Avgjøre, felle dom, vise rettferdighet, dømme. Da rommes både å sette lyset på, avsløre urettferdighet og det som er feil, opprette og dømme. Da kan Jesus si både at han ikke er kommet til verden for å dømme den – det vil si, fordømme, og samtidig at han er kommer for å dømme, for å vise rettferdighet og oppreise den fortrykte.

Når Jesus bruker bildet av blindhet, at de som er blinde skal se og de seende blir blinde, så knyter det an til hvordan Jesus taler om Guds rike i de andre evangeliene. Guds rike er ikke særlig tilstede som begrep i Johannesevangeliet, der brukes andre språk og bilder. Men det handler om samme sak. I Guds rike snus ting opp-ned: den minste skal bli størst, den siste skal bli først. Blinde skal se, og den som ser seg selv som viktig og allvitende, skal innse at han egentlig ikke ser ting slik som de er.
Guds rike henger også tett sammen med temaene denne søndag. I Jesu forkynnelse i evangeliene, er Guds rike eller himmelriket både et tilstand som kan bryte igjennom her og nå, og det som venter ved tidens og verdens slutt. I Guds rike rår Guds vilje – der er ikke lidelse og urettferdighet, det gjelder ikke denne verdens makthierarkier og regler. Her og nå kan vi ane Guds rike, og vi kan virke for at verden skal bli mer lik det, og la det bryte inn av og til. Men det kommer ikke bli fullstendig i denne verden: det er et løfte om en fremtid utenfor tiden.

For mest er alt dette et løfte og ikke en trussel: en gang skal urettferdigheten og lidelsen, volden og døden ta slutt. En dag skal Jesu seier over synd og død bli fullkommen og Guds rike helt ta over. Det beskrives mange flere steder, en av de mest kjente kanskje fra Johannes åpenbaring der han ser en ny himmel og en ny jord og Gud skal tørke alle tårer og gjøre alt nytt. Også dagens episteltekst er en slik håpefull løftestekst: at all makt og fiender, og til slutt døden, skal legges under Jesu føtter. Og her finnes også håpet at hele skaperverket, alle mennesker skal få del i den forsoningen, frelsen og oppreisningen: alle skal få liv ved Kristus og Gud skal bli alt i alle.

Dommens dag handler ikke kun om det individuelle: hvordan jeg har levd livet mitt og hvilke valg jeg har tatt eller hva jeg har sagt eller trodd. Det er dagen da alt skal frem i lyset – all den urettferd og ondskap som har passert i denne verden skal ikke få det siste ordet. Vi trenger ikke å gå langt for å se den uendelige mengde lidelser som mennesker og hele skaperverket rammes av – uforskyldt og uten opprettelse. Også i våre dager kan mennesker, som den blinde mannen i dagens tekst, som er syke eller lider bli beskylt for at lidelsen er deres egen feil. Også i våre dager kan mennesker, ikke minst de med mye makt, begå store grusomheter mot mennesker som går ustraffa, mens de små og svake ikke får sin rett. Og vi lever i en verden der hele samfunnsstrukturen og de økonomiske systemene gjør at vi – uansett om vi vil eller ikke – er med og mennesker i fattigdom og holder på å ødelegge hele skaperverket. Vi kan prøve å ta gode valg og snu dette mest mulig, men all den grusomhet og den urettferdighet som vi ikke kan skape i denne verden, den er ikke glemt av Gud. Alt det som er lagt i skjul av makt og undertrykkelse, skal en gang opp i lyset.

Det finnes mange bilder i Bibelen om hva som skjer ved tidens slutt, og mange syn på frelse, forsoning og hva som skjer med oss da finnes og har funnets gjennom den kristne historien. I Bibelen finnes både de lignelser og fortellinger som handler om dom koblet til straff og evig eld, det finnes bilder om sortering og oppdeling. Og det finnes bilder om hele skaperverkets gjenreising og frelse for alle. Disse har blitt betont forskjellig i forskjellige tradisjoner. Det vi vet sikkert, er at vi ikke har noen sikre svar. Og når vi prøver å lage systemer eller modeller som skal svare på alle spørsmål om verden og Gud henger sammen og hvordan alt skal bli, ender vi lett opp i teologiske og filosofiske blindveier. Hvis man mener at det blir en endelig sortering – hvordan avgjøres det hvem som ender opp var? Vår Lutherske tradisjon betoner sterkt at det kun handler om tro, ikke gjerninger. Men det er Bibelen ikke så enstydig på. Flere av bildene og fortellingene i bibelen som omhandler straff og eld, er lignelser som ikke nødvendigvis er ment som direkte forutsigelser men har en annen poeng. Og så finnes alle spørsmålene om Guds godhet og allmakt, og om hva forsoningen egentlig innebærer. Om Gud gjennom Kristus har forsont hele verden med seg selv: kan da noen menneske stå utenfor denne forsoningen? På den andre siden: skal Gud tvinge seg på noen til et fellesskap det mennesket har valgt bort? Som sagt er det mye som vi ikke vet og ikke kan være sikre for, og det kan finnes gode både bibelske, teologiske og menneskelige argumenter for forskjellige syn. Å være altfor sikker kan også gi andre uheldige konsekvenser: i noen tradisjoner har det personlige ansvaret og troen vært sentral, og med den også forkynnelse om fortapelse og helvete. Det har helt sikkert vært ment for å vise på alvoret og føre folk til Kristus, og for mange også fungert slik. Men for andre har det vært helt motsatt: trusselen med fortapelsen har også lett til motsatsen til tro og trygghet hos Jesus, men heller en stendig frykt; og for andre har denne frykten helt stengt døren til troen. Det som var ment for å trekke folk til Kristus, har drevet dem bort. Vi har ikke de sikre svarene, hverken på hva som skjer ved tidens slutt, eller hvordan mennesker møter og opplever Kristus.

Men det er noe vi vet og kan stole på: og det er løftene. Løftet i misjonsbefalingen som blir lest ved hver dåp: Jesus som sier Jeg er med dere alle dager til tidens ende. Løftet at Jesu seier over døden en gang skal bli fullkommen, at døden ikke skal få det siste ordet men bli lagt under hans føtter. Løftet om at all synd og smerte og lidelse og urettferd en gang skal ta slutt. Og når dommen kommer – uansett hvordan og uansett hva som skjer, så er det Jesus som dømer. Jesus som har levd vårt liv og selv kjent på den samme smerten og lidelsen. Jesus som elsker verden slik at han gav sitt liv for den. Jesus, vars kjærlighet er sterkere enn døden.

Til den dagen, kan vi se tegn på Guds rike her i verden, og både virke for og bære håpet om nye himler og en ny jord. Guds rike er skjult men vi kan ane det, som vi sang i salmen: skjult som årer under jorden, skjult som vind i treets krone. Og med Guds nåde i ord og sakrament kan vi leve helt tilstede her i verden mens vi samtidig lengter til Guds rike skal bryte helt igjennom og vi skal se ansikt til ansikt.

Hvem er min neste?

Preken på høymesse i Ringsaker kirke 22 søndag i treenighetstiden, 10 november 2019.

Mine søsken! dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?
Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. (Jak 2,1–9)

En lovkyndig sto fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
(Luk 10,25–37)

Hvem er min neste? Dette enkle spørsmålet får et svar i denne kjente fortellingen. Og svaret kan sies å være selvfølgelig og nesten banal. Mange av dere har sikkert hørt denne fortelling før – selv den som mest hørt bibelfortellinger i skolen eller som konfirmant, har ofte hørt akkurat denne fortelling. Mange som har vært konfirmanter sånn på 80-90-00-tallene har kanskje vært med på å laga drama om teksten, eller diskutere hvem som hadde tilsvart samaritanen i dag. Men selv om det er kjent tekst med en lett tilgjengelig poeng, tenker jeg at den er bærekraftig, akkurat fordi den sier noe som brenner til, hvis vi tar det på alvor.

Fortellingen begynner som mange Jesus-fortellinger, at det kommer noen og stiller et spørsmål. Og denne gang er det ikke noen som faktisk lurer på noe, men noen som vil prøve å få Jesus til å si noe galt, for å kunne ta ham på noe. Men Jesus lar mannen selv besvare spørsmålet, og da kommer med et spørsmål til for å ikke se altfor dum ut: hvem er da min neste? Og så forteller Jesus om mannen som blir slått ned.

Vi, som lever langt fra Jesu tid, trenger kanskje noen nøkler for å skjønne sprengkraften i fortellingen. De to mennene som Jesus lar gå forbi mannen, uten å hjelpe ham, var altså en prest og en levitt, en medhjelper i templet. De var viktige og høyt oppsatte, religiøse og moralske forbilder i samfunnet. Mannen som ville sette Jesus på prøve var jo også en lovkyndig, noen som hørte til samme samfunnslag som disse. Hvorfor disse går forbi, får vi ikke vite i fortellingen. Kanskje var de redde for å selv bli slått ned. Kanskje ville de ikke ødelegge klærne sine eller bli dratt inn i noe. Men det kan også godt være, at de var redde for å bli rituelt uren. Om man rørte ved noen som var død, kunne man ikke gå i templet eller forrette bønn. Så kanskje er det en beskrivelse av noen som setter sine rituelle og religiøse plikter overfor omsorgen for medmennesket.

Så kommer da samaritanen, som altså hørte til et nabofolk til det jødiske, men som de så ned på og ikke ville ha noe med å gjøre. Jesus bruker på så vis litt av ekstremene i fortellingen – den som ikke noen forventet seg noe av, han blir løftet frem som forbilde. Han tar seg av den nedslåtte mannen uten å forvente noe igjen, og gir ikke bare omsorg men tid og penger. Og den lovkyndige mannen som snakker med Jesus, må anerkjenne at jo, det er samaritanen som faktisk behandler mannen som sin neste – selv om han ikke ens vil si ordet samaritan. 

Det finnes flere aspekter ved denne fortelling. Den mest åpenbare er vel den moralske, eller utfordringen som mannen får: gå du og gjør som han! Selvfølgelig er dette en fortelling som gir en retning i hvordan vi skal handle og leve. Men jeg tenker at den går utenom dette. 

Fortellingen er på en illustrasjon av det budet som mannen og Jesus taler om: du skal elske din neste som deg selv. Den utdyper hvem som er vår neste. Men det setter også dette i relasjon til Gud, at mannens spørsmål egentlig ikke dreier seg om hvorvidt vi skal være greie med hverandre, men hva han skal gjøre for å få evig liv: altså, hvordan han skal ha en relasjon til Gud.

Jesus viser ved fortellingen, at det han er opptatt av ikke er moralistiske regler om hvordan vi lever livene våre, men at vi har en relasjon til Gud i hvordan vi behandler og lever sammen med menneskene våre. Når vi tar oss av de som trenger oss, da gjør vi ikke bare det mennesket en tjeneste, men uttrykker også vår kjærlighet til Gud. 

Lignelsen eller fortellingen kan også leses som at den handler om Jesus selv: han er mannen som blir slått ned, ofret for menneskene. Og når vi gjør noe for noen av de minste som han kaller sine søsken, da gjør vi også noe for Jesus.

Og kanskje er det viktigste punktet, at vi hele tiden må utfordre oss selv på hvem som faktisk er vår neste. At våre omsorger og engasjement må gå over de grenser vi selve setter opp. Dette aspektet ved fortellingen blir ekstra tydelig når vi hørte teksten fra Jakobs brev lest i forkant. Det blir det malt opp et bilde av hvordan den som er rik og mektig og har høy status blir løftet fram og godt tatt imot i menigheten, mens de fattige får sitte på bakerste benk. Det høres jo nesten tåpelig ut, men faktum er at det er mange menigheter og fellesskap som har gått i akkurat den fella gjennom historien. Den radikale likestillingen som ligger i bunn i Jesu budskap, den kan fortsatt provosere. Dette grunnleggende budet, å elske Gud og vår neste som oss selv, det må tvinge oss til å gå lenger, og andre steder, en det som passer og er bekvemt og som vi liker. På så måte kan denne kjente fortellingen fortsatt utfordre oss. Hvem er det jeg ikke vil ta meg av? Hvilke er det jeg behandler på forskjellig vis? Og ser vi utenfor vårt eget personlige handlingsrom og tenker på hvordan vi som fellesskap og samfunn behandler mennesker, ser vi fort noen eksempler. Deler vi det vi har med de som trenger det? Gir vi alle mennesker samme tilgang på det som trengs for å leve gode liv? Hvis vi – både som samfunn og som kirke – på alvor klarte å ikke gjøre forskjell på folk, da hadde nok verden kunnet bli en ganske annerledes plass.

Spørsmålet: hvem er min neste? kan vi stille til oss selv. Noen ganger er det åpenbart, andre ganger må vi kanskje tenke litt lenger. Noen ganger er svaret kanskje litt ubehagelig, eller noe vi må gå litt i oss selv for å se. Uansett handler det om noe mye større, enn å finne en regel for å leve moralsk riktig. For i grunn handler det om kjærlighet.

Budet som Jesus får mannen til å gjenta, handler ikke bare om hvordan vi skal handle, men om å elske. Vi skal elske vår neste som oss selv. Men først kommer: du skal elske Gud. Og vi kan elske Gud, fordi Gud allerede elsker oss. Når vi øver oss i å leve i kjærlighet og takknemlighet over det vi får ta imot, da gir vi også den kjærligheten videre. I omsorg, engasjement og handling. Det fortellingen i dag utfordrer oss til, er å ikke la den kjærligheten bli begrensa. Gi den videre til de som trenger den, uansett hvilke de er, uansett hva de har gjort eller ikke gjort, uansett hva vi tenker om dem. For Guds kjærlighet kjenner ikke noen grenser, og den utfordrer oss til å også se hvem som er vår neste, og hvem som trenger oss. 

Salige er de alminnelige, vanlige menneskene

Preken på Allehelgensdag i Ringsaker kirke 3 november 2019. Denne dag ble Egil Hovlands Allehelgensmesse fremført i gudstjenesten.

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
 «Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
         
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
         
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
         
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene. (Lukas 6,20-26)

I dag, og hele denne helgen, blir det tent mange lys. Rundt om i kirkene, og på kirkegårdene. Mange har pyntet på gravene til noen i familien, og vi minnes de som har gått bort – i løpet av året eller tidligere. Vi skal om litt lese opp navnene til de som er gravlagt her i Ringsaker det siste året, og i samband med nattverden finnes mulighet for alle som vil å tenne lys.

Allehelgens har blitt til en viktig minnehøytid. Vi gir plass for sorg og savn, gir de vi har mistet rom. Ellers i vårt samfunn holder vi oftest døden på avstand, men denne helgen kan den få bli litt mer tilstede. I den høytidelige og vemodige feiringen her i kirka og på kirkegården, men kanskje også på de mer uhøytidelige og spøkefulle halloween-feiringene som blitt vanligere de siste årene. På en måte henger de jo helt sammen, selv om de har så forskjellig karakter.

Alle helgens dag har sitt navn fra at det er en dag da vi feirer kirkens helgener. De er jo også løftet frem ikke minst i de sangtekster vi har sunget og hørt i den flotte musikken denne gudstjenesten. Om de hellige menn og kvinner, forbilder i tro og, som har levd gjennom historien. Selv om helgenene fikk en litt mindre plass etter reformasjonen i vår lutherske tradisjon har de aldri helt blitt borte. Her i Ringsaker kirke finner vi noen helgener i det flotte alterskapet, og jeg tror at vi i alle tider har bevart fortellinger om forbilder og mennesker som viser oss hva tro og engasjement er, ved sin måte og leve. Helgener er mennesker som viser hvem Gud er, og hva kjærlighet, tro og håp er, ved måten de har levd på. Mange av dem har i tro og overbevisning gjort ting har vært vanskelige og kostet på, og mange av dem fikk også ta store konsekvenser av å leve sånn. Mange ble martyrer, altså døde for sin tro.

Og helgener og forbilder i den forstand levde ikke bare i middelalderen eller i begynnelsen av kirkens historie. Også i vår tid har mennesker som har levd ut sin tro og stått opp for hva de tror, og ofte i kamp for de fattige eller undertrykte, måttet betale med livet sitt. Noen av dem er anerkjent som helgener i den romersk-katolske kirka, som for eksempel Maximilian Kolbe. Han var en polsk fransiskanermunk som var satt i Auschwitz for sitt engasjement mot nazismen under kriget. Mens han var der, ble noen fanger tatt ut tilfeldig for å dødes som en kollektiv bestraffelse, men Kolbe tok plassen for en av mennene. Kolbe døde i leiren, mens mannen han reddet overlevde kriget og døde en naturlig død mange år seinere. Et annet eksempel er Oscar Romero, biskop i El Salvador i 1970-årene mens den voldelige militerregimet hadde makten. Han engasjerte seg mot volden og undertrykkelsen og prekte et tydelig budskap mot fattigdommen, volden og utnyttelsen av folket. I 1980 ble han skutt til døds av militæret ved alteret i et kapell, mens han ledet nattverdsfeiringen.

Bibelteksten jeg leste, kjenner sikkert mange av dere igjen, og vi hørte en annen versjon av samme ord ble sunget tidligere i gudstjenesten. Saligprisningene, kalles den. At den blir lest i dag tenker jeg delvis handler om helgenene. De salige, som ofte har hatt akkurat et så vanskelig liv som beskrives i teksten, men som fått sin lønn i himmelen.

Men jeg tenker også at det er en tekst til alle oss andre, og til de vi tenker på denne dag. De vi savner og som har gått bort, var kanskje oftest ikke noen helgener, men helt vanlige alminnelige mennesker med gode og svake sider. Vi prøver å holde de døde i gott minne og løfte frem de positive sidene, og det med god grunn. Men sikkert bærer mange av oss også andre minner. Sorgen og savner kan også være blandet med skyld, det som var uavklart, skam eller ting som aldri ble oppklart. Sånn er mennesker, og menneskelivet. De følelsene får også rom denne dag.

Men selv om de vi minnes ikke var noen helgener, og selv om vi ikke er det og kanskje ser disse hellige og salige som annerledes og oppnåelige, så er saligprisningene også til oss. Hver menneske er samtidig svak og sterk, både hellig og mangelfull, både synder og tilgitt. Vi er ikke perfekte, men det er heller ikke oppgaven vår i verden.

Når Jesus talte der, var det helt vanlige bønder og fiskere han snakket til, fattigfolk og slike som ikke helt fikk være med. Det var ikke de fromme og pene, de som allerede hadde alt de trengte. Nei, Jesus trakk til seg mange av de som ikke hadde noen plass. Og til dem sier han – salige er dere! I deres fattigdom, i alt som ikke går som det skal, når dere er sint og lei dere, når noen har dødd og når alt går feil. Dere er fortsatt velsignet og har Guds kjærlighet.

Gud elsker oss ikke fordi vi er perfekte eller gjør alt riktig. Oppgaven vår er ikke å prøve å være helgener i den forstand at vi skal leve perfekte liv. Og vi må ikke late som at livene våre er perfekte, og vi må ikke late som at de vi elsker og savner var perfekte heller. Også det som er og var vanskelig får plass. Vi er elsket akkurat som vi er, er vi får prøve å gi den kjærligheten videre. Vi får prøve å være lys for hverandre i verden. Vi får prøve å leve i trå med vår tro og overbevisning, og basert på den prøve å gjøre livet og verden bedre for andre. Snakke sant når det er det som trengs, trøst og bære når det er det som trengs, ta et håndtak for noen andre når et er det som trengs. Noen ganger koster det på, noen ganger er det vi får den hjelpen og omsorgen vi trenger.

Vi tenner lys, på kirkegårder og i kirken. Og vi får prøve å være lys for hverandre. Når vi gjør det, kan vi tenke ikke bare på dem som har gått bort og som vi savner. Det er også en påminnelse om Jesus som sier: jeg er verdens lys. Når vi prøver å være lys for hverandre, er det hans kjærlighet vi gir videre, fordi vi allerede er elsket. Og den kjærligheten bærer gjennom liv og død.

Jeg vil - om kraften i Guds kjærlighet

Preken på høymesse i Ringsaker kirke 18 søndag i Treenighetstiden 13 oktober 2019. Denne gudstjeneste ble jeg innsatt som sokneprest i Ringsaker.

En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
    Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter. (Mark 1,40-45)

Jeg vil. Jesus uttrykker så sterkt sin vilje her. Jeg vil.

Det er sterke krefter og sterke følelser i denne teksten. Selv om det er korte og kjernefulle beskrivelser, ligger det mye under overflaten.

Mannen var spedalsk, en sykdom som jo var plagsom i seg selv, men som i tillegg ble håndtert med isolasjon. Spedalske bli isolert, støtt ut fra samfunnet, og ikke velkommen i noen sammenhenger. Altså var sykdommen ikke bare en fysisk, somatisk sykdom, men også et stort stigma.

Å røre ved noen som var syk, og særlig spedalsk, var egentlig helt utenkelig. Utøver frykten for å bli smitta, ble den som rørte ved en syk rituelt uren. Så hele denne hendelse burde ha vært helt utenkelig.

Men mannen trosser skammen og frykten og isolasjonen, og kommer frem til Jesus, og faller på kne. Bryter seg ut av det forventede og ber om hjelp i sin desperasjon. Og sier, nesten utfordrende: Om du vil, kan du gjøre meg ren. 

Jesus blir berørt av mannens sterke uttrykk. Han fikk som det står «inderlig medfølelse», ett uttrykk som ofte kommer tilbake i beskrivelser av Jesus møte med mennesker. Og han rører ved han fysisk, det som han ikke burde kunne gjøre, og mannen ble ren, som det står.

Det finnes en spennende detalj her. Hvis man slår opp i bibelkommentarer om akkurat det uttrykket her, at Jesus får inderlig medfølelse, så viser det seg at akkurat her, finnes det flere versjoner av den greske grunnteksten. Og forskjellige moderne oversettelser har valgt forskjellig. I den svenske Bibel 2000 står det at Jesus ble grepet av vrede, altså sinne eller harme, og rører ved mannen. Sannsynligvis betyr det ikke at Jesus ble sint på mannen som kom, da hadde han vel ikke rørt ved ham. Mer trolig er at han ble sint på sykdommen, på hvordan mannen led, og på det urettferdige at mennesker som allerede er plaget av sykdom i tillegg skal bli utstøtt og isolert. I det lyset er det kanskje ikke så forskjellig: å bli rammet av følelsen av at noe er urettferdig, empati og medfølelse med personen det gjelder, og sinne over at ting er så urettferdig. Jesus blir opprørt og engasjert, og går over den usynlige grensen og rører ved mannen. 

Uansett hvilket ord, eller hvilken nyanse som blir brukt for å beskrive hva som skjer med Jesus her, er det tydelig: det er en sterk kraft, og sterk følelse. Og Jesus svar er kort og klart. Jeg vil. 

Denne hendelse skjer helt i begynnelsen av Markusevangeliet, og helt i starten på Jesu virke. Jesus ber mannen å ikke si noe, men bare gå igjennom de prosedyrer som trengs for å bli så å si friskmeldt. Men mannen kan ikke holde tilbake. Selv om han får streng beskjed, gjør han ikke som han blir bedt. Han forteller vidt og bredt og hva som har skjedd, og Jesus må trekke seg unna. Mannens trang å dele gleden sin, lengselen etter å fortelle om hvordan han har fått livet tilbake, er en sterk kraft.  

Dette er en av veldig mange helbredelsesfortellinger i evangeliene. De er forskjellige, men her som i mange av dem, er kanskje ikke det viktigste at mannen blir frisk fra sin fysiske sykdom. Minst like viktig er at Jesus gjør ham frisk, eller fri, fra stigma. Mannen får en mulighet å bryte isolasjonen sin og bli velkommen i fellesskapet, fordi Jesus ser ham, rører ham, oppretter. Akkurat det vi sang i salmen: «Løser ur vanmakt, ur synd och skam». Jesus gjenreiser, gir verdighet og frihet. 

Og den friheten sender mannen ut. Han kan ikke la være. Han har fått livet sitt tilbake – ikke kun helsa, men en plass. Han har blitt sett, anerkjent. Frigjort. 

Denne kraften – den som gjør at Jesus rammes av sterk følelse og går over grensen, og kraften som gjør at mannen ikke kan la vær og snakke om Jesus: det er kraften i Guds kjærlighet. Guds kjærlighet lar seg ikke stenge inne, ut fra hva som passer seg eller hvordan det burde være. Guds kjærlighet er en kraft til liv. 

Å lese disse helbredelsesfortellingene i vår tid – hva sier de til oss. Har de noe med oss å gjøre? Mange har jo erfaring med at det ikke er så enkelt som å be, så blir man frisk. Det er ikke sånn at sykdom og lidelse er borte ur verden – helt motsatt faktisk. Skal vi tenke at dette bare var noe som skjedde på Jesu tid? Eller at fortellingene ikke er troverdige? Eller vil de si oss noe annet?

Jeg tenker at det finnes mange måter å lese disse fortellingene på, og det finnes ikke EN entydig fortolkning eller måte å tenke kring dem på. I Jesu egen tid og virke, var helbredelser og under en viktig del av forkynnelsen hans. Han ikke bare snakket om Guds rike, men viste hva det innebærer. Han snakket om Guds nåde og tilgivelse er større enn de grenser vi mennesker setter opp, og viste det ved å selv oppheve noen av de grensene. Istedenfor å kun fortelle om at Gud vil liv, frihet og helhet, viste han det i handling.

Og jeg tenker at det de viktigste ordene som jeg stanser ved i denne teksten er de jeg startet med: Jeg vil. Jesus uttrykker så sterkt og tydelig: jeg vil. Det er Guds kjærlighets kraft i handling. Jesus vil ikke sykdom og død, ikke isolert og stigma. Han vil frihet, helhet og fellesskap, han vil liv og vokst. Og Guds kjærlighet er kraften som beveger ham dithen. Og det er kraften som beveger oss, og som bærer oss. Også for oss vil Guds kjærlighets kraft gi frihet, liv og helhet. Noen ganger ser vi ikke hvordan den beveger oss, og det er ikke alltid vi får de svar på bønnene som vi håper og ønsker. Men den kan løse oss ur vanmakt, synd og skam. Det kan gi opprettelse og frihet. Og den viser at vi aldri er uønsket, utstøtt og alene i Guds øyne.

Om kjærlighet

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 15 søndag i treenighetstiden, 22 september 2019. Dette var min avskjedsgudstjeneste og siste preken i Trefoldighet.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
         
    Kjærligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forgå.
         
   For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.
         
    Men når det fullkomne kommer,
          skal det som er stykkevis, ta slutt.
         
    Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
          Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.
         
    Nå ser vi i et speil, i en gåte,
          da skal vi se ansikt til ansikt.
          Nå forstår jeg stykkevis,
          da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.
         
    Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten. (1 Kor 13,7-13)

Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet! Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet. Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen. Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh 15,9-12)

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Dette siste vers i epistelteksten i dag, har blitt ett av de mest kjente og siterte bibelversene. Og ofte bare den siste del – og ikke sjelden i en litt justert form: størst av alt er kjærligheten. Jeg tror at det er sant, at kjærligheten – Guds kjærlighet, kjærligheten som er sterkere enn døden, er størst av alt. Men jeg har tenkt litt på hvordan det verset blir brukt, eller kanskje hvordan vi generelt bruker ordene om Guds kjærlighet for å omtale våre menneskelige relasjoner. Det er ikke feil – men kanskje kan det noen ganger innebære at vi får et litt snevert bilde også av Guds kjærlighet? Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg tenker, muligens med noen omveier, så skal jeg forhåpentligvis ende opp her på samme sted til slutt.

Alle de tre tekstene som vi har lest i dag, blir ofte brukt i vielser. Aller mest vanlig, og mest kjent, er den nevnte teksten fra 1 korintierbrevet, selv om det ofte er et litt annet utsnitt av vers som blir lest. Men også noen av versene fra fortellingen om Rut og Noomi har blitt veldig vanlig i vielser det siste tiåret eller to. Og noen av tekstene om at det nye budet er å elske hverandre fra Johannesevangeliet, enten akkurat denne tekst eller noen av de liknende vers som finnes der, forekommer også ganske ofte. Å sette disse tre tekstene sammen i en tekstrekke er jo da ikke så rart, og man hadde jo kunnet tenke seg at det var bevisst, for å ha en søndag da temaet var kjærlighet og ekteskap. Men det interessante er, at det finnes en slik søndag. Det er 20. søndag i treenighetstiden, som varierer litt mellom tekstrekkene, men som handler om hjem og familie. I en av tekstrekkene handler tekstene om ekteskap – men det er tekster som nå sjelden blir lest i vielser. Tekster som Jesu forbud mot skilsmisse, Paulus som ligner forholdet mellom Kristus og menigheten med forholdet mellom mann og kone; og den skapelsefortelling der kvinnen blir skapt fra mannens revbein. At disse tekstene, og andre som mer direkte omhandler ekteskap, ikke lenger er like brukt i norske vielser tror jeg ikke så mye har sin grunn i at vi nå ha en vigselsliturgi som er lik også for likekjønnede par, men jeg tror at mange par føler at disse tekstene, både i bildebruket og i teologi, føles fremmed. Da er bibeltekster om Guds kjærlighet mer relevante og knytter brudeparenes erfaringer nærmere: de ser at Guds kjærlighet blir speilet i deres erfaring av kjærlighet. Det er godt og fint. Jeg pleier også å anbefale disse tekster når jeg forbereder vielser sammen med brudepar. 

Men dette at tekster om Guds kjærlighet blir så veldig tett knyttet opp mot våre menneskelige erfaringer av kjærlighet og relasjoner, det innebærer også en risiko. Hvis det blir et altfor snevert spektrum av menneskelige erfaringer som får speiles i eller bli brukt for å fortolke Guds kjærlighet, da tenker jeg at vi risikerer at også få en altfor snevert bilde av Guds kjærlighet. Eller enda verre: at kun mennesker med visse erfaringer i livet, også har opplevet, eller kan oppleve, Guds kjærlighet.

I vår kultur står den romantiske kjærligheten veldig høyt. Den er det hovedsakelige temaet i veldig mye av musikk, film, tv-serier og litteratur. Selv om mange, alt flere, lever alene og det er mye snakk om at relasjoner ikke er varige på samme måte, er det et veldig fokus på relasjoner, ekteskap, å finne og beholde kjærligheten. Det ideale som tegnes er også en pasjonert, følelsesladet kjærlighet, kombinert med mål om selvoppfyllelse og utvikling. Det trenger ikke i seg selv å være feil eller dårlig, men det er ikke noe alle, eller kanskje ens de fleste, lever opp til.

Når Paulus skriver at størst blant dem er kjærligheten, så har jeg veldig vanskelig for å tro, at det han mente var at det største i livet er å bli forelsket, eller å finne noen å være sammen med. Det han skriver er et brev om hvordan menigheten i Korinth, som er på god vei å skli helt ut, må få tilbake fokuset på det viktige. Da er kjærligheten – solidariteten, omsorgen, engasjementet – helt sentral. Kjærligheten her handler om Guds kjærlighet omsatt i handling, i tjeneste, i hvordan menigheten organiserer livet sitt – de må bli bedre på å dele med hverandre, å ta seg av hverandre. Det Paulus er opptatt av her, handler mer om rettferdighet, orden og omsorg, enn om forelske og pasjon, eller ens par- og familierelasjoner.

Jeg tror at forelskelse er en Guds gave, slik som den kjærlighet som vokser i lange relasjoner, og at vi i disse erfaringene aner Guds kjærlighet. Men det finnes også mange andre menneskelige erfaringer som speiler Guds kjærlighet.

For når bibelen og den kristne tradisjon taler om kjærlighet, så handler det i veldig liten grad om en følelse, som det vi ofte tenker, men mye mer om handling. Om tjeneste og omsorg. Om hvordan Gud tar seg av oss, og hvordan Gud solidariserer seg men menneskeheten ved å selv bli menneske i Jesus Kristus. Og det er slik, ved handlinger av tjeneste og omsorg, ved engasjement og oppmerksomhet, som vi kan gi Guds kjærlighet videre i verden.

Den kanskje vanligste og viktigste bildet for kjærlighet utøver den romantiske kjærligheten, både i bibelen og i vår kultur, er mellom foreldre og barn. Mange steder i Bibelen brukes navnet Far om Gud, og Guds kjærlighet lignes ved kjærligheten fra en kjærlig mor. Det er ikke så rart, ettersom den oppofrende kjærligheten er stendig og sterk hos de aller fleste foreldre, og de aller fleste får sin første og mest grunnleggende opplevelse av kjærlighet fra foreldrene sine, i deres omsorg. Men også i selve bibelen finnes en innsikt om dette bildets begrensing. Profeten Jesaja (49,15) skriver: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg.» Jesaja bruker det beste bildet han har, men vet at også det er begrenset. For selv om de aller fleste mødre klarer å vise kjærlighet og omsorg, så er det ikke alle. Mange mennesker, sikkert mange flere enn det vi vet om, fordi det er vanskelig å anerkjenne, har opplevelser av å bli forlatt, bortglemt, overgitt av foreldre og andre voksne. Utøver det rent psykologiske, at det er vanskelig å elske og bygge relasjoner som voksen om man ikke har fått en god tilknytning som barn, så kan det også være et hinder om vi som kirke helt uproblematisert alltid bruker foreldre-barn-metaforer om Gud. Guds kjærlighet, igjen, er større enn noen enkelt menneskelig relasjon.

For jeg tenker, at vi ikke skal slutte å snakke om at Gud er kjærlighet i samband med kjærlighets-relasjoner, eller at ligne gud ved en kjærlig mor. Men heller at vi skal bruke mange flere bilder, og tenke mye videre om hva det innebærer å speile Guds kjærlighet på jorden. For det første, har jo mange av oss menneskelige relasjoner fylt av kjærlighet selv om vi ikke alltid snakker om dem som slike: søskenrelasjoner, andre familierelasjoner som besteforeldre, tanter og onkler, fettere og kusiner og tante/onkelbarn og mange flere. For mange er vennerelasjoner like viktige, eller enda viktigere enn familien: man trenger ikke å ha en dårlig familierelasjon, for å samle en tett vennegjeng som kan være nok så viktige støttespillere i livet. For noen, blir en slik valgt vennefamilie helt livsviktig. 

Men jeg tenker også, at kjærlighet i betydningen solidaritet og omsorgshandlinger, den viser og møter vi mennesker også på plasser og i situasjoner som vi ikke tenker på som kjærlighet. I hjelpepleierens vante hender og vaskedama som gjør hotellrommet fint for neste gjest. Hos politibetjenten som kjører hjem en russ som fått i seg for mye og læreren som bruker enda en kveld på foreldresamtaler. Og ikke bare kjærlighet for mennesker: også hundeeieren som går ut kl. seks om morgenen i pøsregn må jo være drevet av kjærlighet. Liksom de ungdommer som plukker plastsøppel på strendene og klimastreiker rundt om hele jorden. Små og store handlinger, der vi setter oss selv til side for noen annen, det er kjærlighet. Det er Guds kjærlighet speilet i oss, gitt videre til andre.

Evangelieteksten vi leste, er et kort utsnitt ur et lenger sammenheng, og jeg tenker at sammenhengen blir enda tydeligere om man har med litt av det som kommer før og etter. Rett før disse vers, taler Jesus om at han er det sanne vintre, at han er vintreet og vi (disiplene) grenene. Så når han sier at vi skal bli i hans kjærlighet, betyr det å forbli koblet inn mot Jesus, forbli med røttene jordet i ham og i kjærligheten. Det handler mindre om å føle noe, men mer å stå i relasjon, å ta imot for å gi videre. Et ankerfeste i tilværelsen.

Men å «bli» eller «forbli» i kjærligheten, tenker jeg heller ikke betyr noe passivt. Å bare være stille og ta imot. Nei, det handler også om å stå opp, tale klar tale når det trengs, og ikke minst gjøre de små og store handlinger av kjærlighet som vi har mulighet til. Å la den strømme videre ut fra oss.

Leser vi videre, etter vår prekentekst i dag, sier Jesus: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Der stilles det på sin spiss: noen ganger krever den selvutgivende kjærligheten mye av oss. Å leve i kjærlighet, i å gi Guds kjærlighet videre i handling, det er ikke bare kos. Vi vet ikke alltid hva den kjærligheten kan komme til å koste oss.

Men fremst sier denne tekst, at Gud allerede elsker oss, med den kjærlighet som er sterke enn døden, og den kjærligheten finnes for hver og en av oss. Vi får forbli i den. Og det er mye mer og større enn vi kan erfare i våre egne relasjoner eller følelser. Uansett hvordan våre relasjoner ser ut, uansett våre erfaringer av menneskelig kjærlighet og uansett våre livsvalg eller hva som har skjedd med oss i livet. Vi forblir i Guds kjærlighet og kan gi den videre på mange flere måter, og bare fantasien vår setter de grensene. Det er en kjærlighet  og en tro som tåler å leve og dø på. Sammenkoblet med troen på Gud som er større enn alt og nær hver og en av oss, og forankret i håpet at Guds rike en dag helt skal bryte igjennom. Men størst blant dem er kjærligheten.

Avskjedsgudstjeneste og ny tjeneste

På søndag 22 september skal jeg holde min siste preken og gudstjeneste i Trefoldighetskirken i Oslo. Den 1 oktober begynner jeg i ny stilling som sokneprest i Ringsaker menighet, i Hedmark. Det kommer nok bli tettere mellom prekenene der, så det kommer til å fortsette å bli flere her på bloggen og.

Har du anledning, er du velkommen til Trefoldighet på søndag 22.9 kl 11!

Den frigjørende sannheten

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 11. søndag i treenighetstiden, 25 august 2019. Dette var også konfirmantenes samtalegudstjeneste.

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.
Joh 8,31-36

Sannheten skal gjøre dere fri – dette kjente Jesusord som nesten blitt et ordtak eller fast uttrykk, står i sentrum i dagens tekst. Det handler om sannhet og frihet. Men frihet står også her i motsetning til slaveri – og at være slave under synden. Det er nesten et litt voldsomt uttrykk. Men jeg skal prøve å sortere litt i hva dette handler om, og kanskje finnes noe her som er relevant også for oss.
Det er nok noen misforståelser ute og går her, mellom Jesus og de han snakker med. Han snakker om frihet på et slags indre plan, men de som lytter misforstår og tror han snakker om fri som motsetning til bokstavelig slaveri. Da bruker Jesus slaveriet som en metafor, et bilde.

For er vi virkelig så frie som vi tror? De som Jesus snakket med, syntes det var viktig å føre frem at de var barn av Abraham som aldri vært slaver. De var frie, og stolte av det. Jeg tenker at mange i dag også syns frihet er utrolig viktig, og vi vil gjerne mene at vi er frie i våre velg og hvordan vi lever livene våre, at det ikke er noen som tvinger eller undertrykker oss. Og i bokstavelig mening er det sant for de fleste i vårt samfunn – selv om det jo også finnes former for moderne slaveri. Dere som er tenåringer har jo fortsatt noen voksne som tar ansvar og dermed også bestemmer noen ting over dere, og dere har skoleplikt en stund til, men jeg tror nok dere fortsatt opplever dere som frie, og ikke slaver under noen.

Men frihet er jo ikke bare motsatsen til tvang og slaveri. Det er masse ting som påvirker våre muligheter til å faktisk leve sånn som vi vil. Vi kanskje ikke har penger eller muligheter nok til å gjøre alt vi vil. Mange av oss er også litt opptatt av hva andre syns og mener, selv om vi ikke vil tilstå det.

Når Jesus sier at de som lytter er slaver under synden, så mener han nok ikke synd som noen enkelte handlinger som er feil eller onde, eller én spesifikk synde. Når han snakker om synden her, er det mer den generelle menneskelige svakheten og manglene han mener. Ikke noen eneste menneske er perfekt; hver og en av oss har trekk og adferd vi hadde ønsket var annerledes men ikke får til. Samtidig som vi har enorme muligheter å gjøre godt, lykkes vi ikke alltid med det. Vi klarer ikke alltid å gjøre det gode vi vil, og noen ganger gjør vi ting som blir skikkelig galt. Enten fordi vi er sinte eller sjalu eller såret; eller kanskje fordi vi ikke klarer å se konsekvensene av handlingene våre, at vi gjør noen ille ikke med bevissthet, men av et uhell. Det er jo også en del av å være menneske at vi har begrensede evner og kapasitet – vi må prioritere, og vi kan ikke gjøre alt for alle.

At kalle dette for synd høres kanskje rart ut, fordi i vårt moderne språk tenker vi på synd som enkelte, feilaktige handlinger. Men i Bibelsk betydning, og kanskje fremst som det er brukt i den lutherske tradisjon, handler ikke synd så mye om de enkelte handlingene, men hele det menneskelige tilstand som gjør at vi stadig gjør hverandre og verden ille.

På samme måte kan de systemer vi lever innenfor også være uttrykk for det som noen ganger kalles strukturell synd – altså ikke handlinger som vi som enkeltmennesker bevisst gjør, men hvordan samfunnet vårt er organisert der vi ved våre handlinger bidrar til at for eksempel noen er fattige og ikke for ordentlig betalt når de syr klærne våre, eller andre former for økonomiske urettferdigheter.

Det kanskje tydeligste eksemplet er jo klimasituasjonen, der noen betaler et veldig høyt pris med store konsekvenser når ekstremværet øker grunnet utslipp som masser med mennesker har gjort over lang tid, og der ikke noen enkelt av oss kan sette seg utenfor samfunnet. Selv om vi kan prøve å gjøre gode valg, og prøve å påvirke for å forandre, er vi del av ordninger og systemer som rammer andre.

Dette å leve under menneskelighetens kår av å stendig prøve å gjøre det som er godt, sant og rett, men aldri lykkes helt, det er det som jeg tror Jesus fremst mener når han snakker om å leve under synden. Og når han sier at de er slaver under synden, så tenker jeg at det er av vi ikke er frie, at alt dette på forskjellige måter binder oss, holder oss tilbake, og påvirker våre valg i livet.

Noen ting som holder oss nede, eller tilbake, som vi kan være slaver under, kan være konkret. Den som selv har opplevet, eller har levet nær noen, som har en eller annen form for avhengighet – rus, alkohol, spill – vet at det kan være utrolig vanskelig å bryte og nesten som et slaveri. Den som er satt i stor gjeld, kan også oppleve noe lignende, eller den som av andre grunner har økonomiske vansker og ikke har penger nok å klare seg.

Men også den som ikke har så konkrete bånd som holder en nede ser nok, når vi ser med et ærlig blikk, at vi ikke er så frie som vi tror. Mange opplever at de må oppfylle egne eller andres forventninger – på hvordan man skal se ut, hvordan man skal leve, hvilke som er ens venner, hvordan man presterer på skole og jobb. Og det finnes også forventninger på at vi skal gjøre alt dette på en unik og personlig måte, finne oss selve og være ekte og sann mot seg selv. Det er ikke lett når man er tenåring, og jeg kan dessverre avsløre at det ikke alltid blir så mye enklere når man blir voksen.

En annen ting som også holder mange nede, nesten som et slaveri, er frykt. Mange lever med forskjellige typer frykt – noen ganger helt reell frykt for vold eller for å ikke klare seg økonomisk eller at det skal skje noe med familie eller en selv. Men mange lever også med en mer uartikulert, generell frykt som vi ikke kan sette ord på – frykt for å mislykkes, for å tape, for å ikke være tilstrekkelige, for å ikke være gode nok. Og denne frykt blandes også mange ganger med følelser av skyld og skam.

Når vi ser på oss selv med dette ærlige blikket, kan det være smertefullt. Sannheten er det noen ganger. Men det er her Jesus ord om sannheten kommer inn. For om vi bare later som at alt er greit, som at vi kan klare alt på egen hånd og vi er helt frie, så kommer vi ikke til å bli det. Sannheten er at vi ikke får til alt, at vi ikke kan gjøre alt selv, at vi noen ganger, bevisst og ubevisst ødelegger eller gjør ting som blir feil og galt. Den innsikten kan være smertefull. Men det er når vi snakker sant om livet, når vi ser på oss selv uten selvbedrag, når vi anerkjenner svakhetene våre, som vi også kan la forandring skje. Det er da vi kan sette ord på ting som andre har gjort mot oss, men som vi skammet oss før eller ikke har klart å anerkjenne. Det er da vi kan stå frem med ting vi har gjort, selv om det er vanskelig. Når hemmelighetene er avslørt, finnes ikke noe lenger å være redd for. Det er først når sannheten blir fortalt, selv om det er vanskelig, som forsoning, tilgivelse og forandring kan skje.

Jesus snakker om frigjørelse, om å bli virkelig fri, ved å følge ham. Da mener han ikke at alt det ytre som kan bilde oss bare forsvinner om vi tror på ham. Heller forsvinner jo ikke heller vår menneskelige natur, eller de systemer og nettverk som holder mennesker i fattigdom eller naturen i fare for å bli ødelagt. Å tro på Jesus er ikke en quick fix som endrer alt i det ytre i livene våre. Men det Jesus vil vise på, er at svaret på mye av det som uroer oss og som binder oss, allerede er der: vi er allerede elsket. Vi er ikke avhengige av å se rett ut eller gjøre de riktige tingene eller ta de riktige valgene for å høre hjemme i Guds rike. Gud elsker oss ikke mer eller mindre fordi vi klarer å spise nyttig mat eller ha et vakkert hjem. Og ved Jesus får vi også tro på friheten fra frykt: selv om det finnes mye å være redd for i verden, bærer Guds kjærlighet oss gjennom død og liv. Og en dag skal den kjærligheten vinne over ondskap og smerte og lidelse, en gang for alle. Døden og lidelsen kommer ikke til å få det siste ord, men kjærligheten. Vi er ikke alene, og det finnes håp for oss alle.

Sannheten er, at du ikke kan få til alt, ikke kan leve livet ditt helt på egen hånd, ikke kommer klare av alt du vil, at du kommer til å gjøre noen ille. Men sannheten er også, at du er elsket, at Guds kjærlighet er større enn dine svakheter, at det finnes tilgivelse og håp og nye muligheter. Og du er ikke alene.

Oppgavene ligger foran oss - om kall

Preken på høymesse med dåp i Gamle Aker kirke 4. søndag i treenighetstiden, 7 juli 2019. 

 Jesus vandret nå omkring i alle byene og landsbyene. Han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage. Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter. Da sa han til disiplene sine: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» Matt 9,35-38

Høsten er stor, men arbeidene få. Jesus taler i dagens tekst om en stor oppgave, og om de som trengs – oss som trengs – for å utføre den. Dette er en søndag som handler om disippelskap og etterfølgelse, og jeg vil utdype litt kring dette med kall: å være kalt til oppgaver.

Man bruker jo ofte ordet kall om å ha en sterk oppfatning og engasjement eller nesten trang til å utføre noe – og i motsetning til at noe er en vanlig jobb eller oppgave. Fortsatt kan noen mene at det å være sykepleier eller å være i omsorgsvirksomhet er et kall, eller at noen som driver med kunst eller kultur føler på et kall å fortelle eller drive med noe selv om de knapt kan leve av det. Og man snakker ikke sjelden om kall i kirken, om prestekall og misjonærkall og å være kalt til en spesifikk plass eller oppgave. Ordet kan nok også ha litt forskjellige assosiasjoner, avhengig av hvilke kristne sammenhenger man er vokst opp eller kjent i.

Jeg tror nok ikke man skal blande sammen dette med et kristent kall, med det å ikke få ordentlig betalt for jobben eller drive med noe under altfor vanskelige kår. Det er heller ikke det jeg har tenkt å belyse i dag. Jeg tror heller ikke at alle kall er noen sterke religiøse eller følelsesmessige opplevelser. Heller vil jeg snakke om kall som oppgaver som ligger foran oss å ta oss av. Og at det kallet kan ha veldig forskjellige detaljer, men i grunn handler om det samme, og i grunn kommer fra en og samme kilde.

For det første har et hvert menneske, uansett hvor vi kommer fra, hva vi tror eller mener, hvem vi er, en kallelse kun i det å være født som menneske. Bare ved å være født, har vi en mulighet og et ansvar som mennesker å leve sammen og respektere hverandre og hele skaperverket. I jødisk-kristen tradisjon taler vi om å være skapt i Guds bilde, om forvalteransvar for skaperverket. I moderne tid taler vi om de menneskelige rettighetene og naturretten, og det er jo ikke i seg noe eksklusivt kristent men noe vi deler med alle mennesker. Bare ved å være født, er vi kalt til å ta vare på hverandre og forlate jorden som en litt bedre plass enn når vi kom.

Et spesifikt kristent kall, er ikke noe helt annet enn dette universelle, eller alminnelig-menneskelige kallet. Det er heller en vis retning, eller en viss kilde. Dåpen er det grunnleggende kallet for hver kristen, og det finnes der uansett om det kun var en liten stund siden vi ble døpt, eller mange tiår siden. I dåpen blir vi satt i sammenheng med Kristus, med kjærligheten som er sterkere enn døden, og vi blir kalt å leve i den og gi den videre samtidig som Gud lover å være nære oss uansett hva som skjer i livet.

Teksten i dag kommer fra Matteusevangeliet, og denne lille passasjen kommer når Jesus skal sende ut disiplene sine. Høsten og arbeidene er metaforer for en forkynnende og misjonerende virksomhet. Den andre metaforen som blir brukt, handler om sauer og gjetere, og blir brukt både andre steder i evangeliene, og gjennom kirkens historie, fremst om ledelse. Når Peter, etter Jesu oppstandelse for oppgaven å lede kirken, sier Jesus til ham å være en gjeter for sauene hans. Ordet pastor betyr også hyrde eller gjeter på latin. Ordene om gjetere og sauer har ofte blitt brukt om forkynnere og prester gjennom kirkehistorien. Men kallet som Jesus gir her, arbeidene som høsten trenger, er ikke begrenset til forkynnelse eller ledelse. Her finnes mange oppgaver, og hver og en av oss har del i den, uansett hva vi jobber med eller hva slags evner og gaver vi har.

Hver og en av oss har forskjellige evner, erfaringer, ressurser og muligheter. Disse kan, på forskjellige måter, bli brukt for Guds rike, på den plass vi er på jorden og i livet. Det som det står i teksten her at Jesus driver med, det er å forkynne evangeliet om riket og å helbrede sykdom og plage. Altså å fortelle om Guds kjærlighet som er større enn alt, om at det ikke er ved våre prestasjoner eller bakgrunn eller fromhet som vi får Guds kjærlighet, om at det finnes tilgivelse og nye muligheter uansett hva vi har vært med om i livet – det er evangeliet om riket. Og å helbrede sykdom og plage tror jeg ikke kun handler om det rent fysiske og helsemessige, men å praktisk hjelpe mennesker og å gjøre verden bedre. Det er i disse oppgavene som Jesus trenger arbeidere, og som vi dåpen er kalt til å hjelpe til – der vi er, som vi er.

For å gjøre dette trenges ikke kun mennesker som jobber heltid i kirken. Faktisk trenges de aller fleste å jobbe med andre ting, samtidig som de arbeider for håp og tilgivelse og for at mennesker skal ha bedre liv, i yrkene sine, og i livene sine utenfor jobbet. Martin Luther kalte dette for det alminnelige prestedømme – enhver kristen har like stor nærhet til Gud og rett å lese og tyde Guds ord som en prest, og enhver kristen tjener Gud i sine oppgaver, uansett hvor. En skomaker tjener Gud og sine medmennesker best, ved å være en god skomaker, er Luthers eksempel. Skal menneskene i vårt samfunn leve gode liv, trenges flinke og engasjerte sykepleiere og lærere, men også noen som lager klær og forvalter bygg og kjører trikk og selger mat. Og uansett hvor vidt vi er ansatt eller ikke, og i så fall med hva, finnes masser med oppgaver som vi kan gjøre: engasjere oss frivillig i kirka men også i nabolag og foreninger, stille til verv og dugnad, ta en telefon til noen som trenger det eller be for andre.

Verden er fylt av oppgaver som ligger rett foran oss, i stort og smått. Alt trenger ikke å handle om å forandre hele verden eller gjøre de store avtrykkene. Det trenger ikke å handle om de store livsvalgene. Men rett foran oss finnes mennesker som trenger å høre og oppleve tegn på håp og tilgivelse, om at Guds trofaste kjærlighet er ny hver morgen. Midt iblant oss er mange som trenger lindring og hjelp med plager og vanskeligheter av alle slag. Det er en stor høst, en til synes uendelig oppgave, og der trengs hver eneste arbeidere. Her og nå, i verden, har Gud ikke noen andre hender og føtter enn våre.

Men vi er ikke alene i dette arbeid. Når Jesus ser hvordan menneskene har det, blir han fylt av en inderlig medfølelse. Denne omsorg, denne kjærlighet, denne pasjon, er den samme kjærlighet som bærer oss gjennom alt. Det er med den kjærligheten Jesus lover i dåpen å være med oss alle dager. Det er den kjærligheten vi er kalt til å gi videre.

Guds Ånd og Guds Fred

Preken på 1. pinsedag i Gamle Aker kirke 9 juni 2019. 4 barn ble døpt i gudstjenesten, så det ble kun lest evangelietekst (i tillegg til dåpstekstene) og preken er kort.

Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.
Joh 14,23-29

Det er pinse, en av kirkens store festhøytider. Og i dag er det jo virkelig fest her i Gamle Aker kirke, der fire barn har blitt døpt. Pinsen har mange år vært en stor helg for vielser, det er helgen for den Hellige Ånd. Her der vi bor kommer den jo midt i den nydelige forsommeren, noe som sikkert har bidratt til stemningen denne helgen. En helg for kjærlighet og forventning, der åndens vind kan ta oss i en uventet retning.

I pinsen feirer vi hvordan disiplene, etter Jesu død og oppstandelse og himmelfart, fikk ta imot den Hellige Ånd. Ved ånden ble de sent ut til å forkynne evangeliet til alle folkeslag, og derfor kaller man iblant pinsen for kirkens bursdag. 

Prekenteksten i dag er fra Johannesevangeliet, og er fra når Jesus er sammen med disiplene sine siste kvelden før han blir tatt til fange. Der er en lang tale der han forbereder disiplene på hva som skal skje. Og der lover han dem den Hellige Ånd som skal komme, og som altså er det vi feirer i dag. Det finnes mye å si om den Hellige Ånd og om denne teksten, men jeg har kun tenkt å stanse ved to setninger, to ting som Jesus sier.

Den første er om Talsmannen, som skal minne og lære dem alt Jesus har lært dem. Ånden har mange kallenavn i Bibelen, og mange oppgaver. Trøsteren og Hjelperen, Livgiveren og Gudsvinden. Her løfter Jesus frem at Ånden er den som hjelper oss å holde fast ved det vi lært og egentlig vil tro og leve etter, men som noen ganger blir vanskelig, eller bare blir borte. Ikke noen som bare minner om noe passivt, men som gjør levende og aktuelt, vekker noe i oss som ligger der, dypt gjemt. I dåpen tar vi imot Ånden, og de som er døpt her i dag får ved hjelp av ånden lære og oppdage alt mer om livet og troens hemmeligheter. Selv om de ikke skjønner så mye – og på en måte gjør jo ikke alltid vi voksne det heller, når det gjelder Gud – så er løftet at Guds Ånd bærer, trøster, hjelper og inspirerer gjennom hele livet.  

Den andre setningen jeg vil stanse ved er verset rett etterpå: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Det Jesus vil sende med oss er fred. Hjertets fred. Det er noe annet enn kos og hygge – selv om det er fint. Det handler om en grunnleggende trygghet og ro. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet, sier Jesus, og kanskje kjenner noen av dere, slik som jeg, dere igjen. Selv om jeg ikke vil det, blir hjertet mitt av og til grepet av angst og motløshet. Over de store truslene i verden, og over de små og store tingene i mitt eget liv. Men løftet til Jesus er, at vi kan stole på at han er med. Ved Ånden har Gud ikke overgitt oss, men er med oss i verden, og hjelper og trøster når vi trenger det, og utfordrer og inspirerer oss når vi trenger det. Hjertets fred, Guds fred, er tryggheten i at vi ikke er alene. Guds kjærlighet bærer oss. Å være kristen, å være døpt, er ikke noen vaksine mot vanskelige ting eller sorg eller lidelse i livet. Men i dåpen er løftet at vi ikke må gå gjennom de tingene alene.

Uansett om det var noen få minutt eller mange år siden vi ble døpt, eller om det fortsatt er noe som venter i fremtiden, er Guds kjærlighet der for oss. I pinsetiden, når naturen er på vei inn i sin rikeste og flotteste årstid, får vi gledes over livet og Gud som ved sin Ånd kan gjøre alt nytt. Og ta imot og gi videre den fred som kommer ur Guds kjærlighet.