tag:blogger.com,1999:blog-87988871452921805652024-03-20T09:55:12.659+01:00Martas predikningar / prekenerMarta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.comBlogger196125tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-35394173187826909872023-09-05T19:26:00.000+02:002023-09-05T19:26:12.791+02:00Er Gud urettferdig?<p><i> Preken på Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden 3 september 2023 i Horten kirke. Dette var min innsettelse som prost i Nord-Jarlsberg prosti.</i></p><blockquote><span style="font-size: medium;">For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’<br /><br /> Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.» (<a href="https://bibel.no/Nettbibelen?book=MAT&chapter=20" target="_blank">Matteus 20,1-16</a>)</span></blockquote><p class="MsoListParagraph" style="mso-list: l0 level1 lfo1; text-indent: -18.0pt;"><!--[if !supportLists]--><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: 12pt;">-</span><span style="font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-size: 7pt; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal;"> </span><span style="font-feature-settings: normal; font-kerning: auto; font-optical-sizing: auto; font-stretch: normal; font-variant-alternates: normal; font-variant-east-asian: normal; font-variant-numeric: normal; font-variation-settings: normal; line-height: normal;"><span style="font-size: medium;"> - </span></span></span><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Men
det er jo URETTFERDIG! <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Utropet kom
fra en konfirmant, med den kombinasjon av harme og overraskelse som kan boble
opp i den som oppdager en urett, og kanskje særlig når man er ung. Det var en
samling for konfirmanter i Oslo der de som opptakt til fasteaksjonen, skulle
lære om verdens urettferdighet ved det såkalte Handelsspillet fra Kirkens
nødhjelp. Konfirmantene ble delt inn i land, og fikk forskjellige resurser og
muligheter, og ble forskjellig bedømt, avhengig av land. Akkurat som i
virkeligheten. Og når det gikk opp for henne at Bangladesh var fullstendig
sjanseløse mot USA og Norge, uansett hvor hardt de jobbet, rant følelsen av
urettferd over henne. Ja, det er urettferdig. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Jeg tenker
iblant på den her episoden, når jeg leser lignelsen om arbeiderne i vingården. Som
en illustrasjon av hvordan det kan føles å oppdage noe urettferdig. På hvordan
de første arbeiderne jobbet hardt fysisk i sola hele dagen, og siden i tillegg
må stå i kø helt til sist for å få lønn. Og så får de akkurat like mye som de
der som kom sist og i tillegg fikk lønn først. At noen av de ropte ut om
urettferdigheten på samme måte, er jo ikke rart. Måten vingårdseieren lønner
arbeiderne på, oppfatter nok mange av oss som urettferdig. Et grunnleggende
prinsipp som mange av oss tenker på som rettferdig, er jo lønn etter innsats. Og
lignelsen legger jo opp til å tenke at eieren er et bilde av Gud. Så spørsmålet
melder seg: Er Gud urettferdig?<o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Vi kan jo
avfeie spørsmålet om Gud er rettferdig eller urettferdig, med å si at Gud går
utenom våre menneskelige kategorier. Vi som mennesker ser ikke helheten av
universum eller ens våre egne liv og tilværelse, og vi kan ikke vurdere Guds
handlinger eller måte å se på ting ut fra våre menneskelige kategorier. Og sånn
er det. Samtidig blir det da vanskelig å si noe om Gud i det hele tatt – fordi
det er kun det menneskelige språket og kategoriene vi har til rådighet. Og kan
vi tale om Gud som god og rettferdig, hvis det ikke er noen kobling i det hele
tatt, med våre erfaringer og kunnskap og opplevelser av hva godhet og rettferd
er?<o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Før jeg går
lenger inn i spørsmålet om Gud er urettferdig, skal jeg si litt mer om selve
lignelsen, og teksten. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Dette er jo
en av flere lignelser som handler om vingårder, og det er enda flere som bruker
jordbruksmetaforer. Ikke så rart, når Jesus levde og virket i et samfunn der de
fleste levde ganske direkte av hva jorden gav. Og bildene av arbeidere i
vingården har ofte blitt brukt om kallelsen til arbeid for Guds rike, for
kirka. Det er et bildespråk som også går igjen i bønner og salmer i dag. Det
blir særlig brukt i samband med ordinasjoner og prestetjeneste, og sånn sett er
det veldig fint å få bli innsatt som prost akkurat i dag, på en søndag preget
av dette bilde. Men det kallet er videre enn bare prester, bare ansatte i
kirka. Kallelsen til tjeneste for Guds rike, går til alle døpte, til hver og en
av oss uansett oppgave. Og det trenges gode og vikte innsatser i alle yrker og
deler av samfunnet. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Men at denne
metaforen blir brukt for å beskrive oppdraget i verden, kan lure oss litt når
det gjelder akkurat denne lignelse. For vi må stille oss spørsmålet: Handler denne
lignelsen virkelig om arbeid? Jeg vil si nei. Den bruker den vanskelige
situasjonen for daglønnene, den tidens gig-arbeidere som levde i usikkerhet,
som utgangspunkt for lignelsen. Men den handler ikke egentlig om arbeid. Så vi
skal for det første ikke bruke den som utgangspunkt for arbeidsorganisering
eller lønnspolitikk i den norske kirke! Men det er også viktig at den ikke
handler om arbeid i betydningen prestasjon eller innsats, at vi skal jobbe for
å fortjene Guds rike. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Den
klassiske hovedfortolkningen av denne lignelsen, er at det handler om hvem som
hører til og kan få plass i Guds rike, ha en relasjon til Gud. Dette er en konflikt
eller spørsmål som er gjentakende i evangeliene, der for eksempel de skriftlærde
hadde synspunkter på at Jesus omgav seg med de som ikke levde etter loven eller
ble oppfattet som urene eller utenfor. Da blir denne lignelse en kommentar til de
(selv)rettferdige som oppfyller loven, og at de ikke hører mer hjemme i Guds
rike enn de som kom sist, altså de som omvendte seg når de møtte Jesus. Dette
er jo et kjent tema i mange andre lignelser også. Men den bør nok også leses i
lyset av de første kristne: de som har vært med lenge, eller de som har kommet
til seinere. I Matteusevangeliet står denne lignelse mellom flere andre tekster
som handler om disiplene som vill sikre seg gode plasser og ære i Guds rike, og
Peter som lurer på hva som vil skje med dem som har forlatt alt. Lignelsen kan i
den konteksten leses som en kommentar til de som tidlig ville ha hierarkier
mellom grupper av troende. Den gir også kommentarer som er relevante fremover i
historien, og i vår tid: har de kirkelige innsidere, bedre plasser, mer
hjemmehørighet i Guds rike eller i kirka? Også i denne fortolkning, kan teksten
fortsatt provosere. Radikaliteten i lignelsen har bæring, ikke bare i relasjon
til lønnsarbeid, men tror jeg også på andre måter. Den minner oss om at Guds
rike er noe annet enn vår verden, og der er det en annen målestokk som gjelder.
<o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Arbeiderne i
vingården får samme lønn uansett om de er først eller sist. De får alle en
denar, det som de ble utlovd. Det er fordi det som de får, ikke er graderbart
på en skala. Guds nåde, kjærlighet og tilgivelse er uendelig og dermed lik for
alle. Kjærligheten, denaren, får arbeiderne i vingården, og også vi, ta imot helt
likt. Er det rettferdig?<o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Ut fra at
det er rettferdig å få etter fortjeneste, at de som kom først og jobbet hardest
også skal få mer og bedre enn de som kom sist, så opplever vi det kanskje som urettferdig
at alle får likt. Men når vi rammes av harme i fortellingen, at det føles
urettferdig, tror jeg det er, fordi mange av oss intuitivt identifiserer oss
med de første arbeiderne. De som jobbet hardt, gjort alt riktig. De som kom tidlig
på jobb, de som gjort rett for seg. Og kanskje mange av oss vil tro at vi er de
der, de som gjort ting riktig og syns vi fortjener en plass i Guds rike eller
det gode selskap. Men kanskje ser lignelsen annerledes ut hvis vi leser den fra
ståstedet til de som kom sist. Som også vært i sola hele dagen, men ikke på
jobb, men i vente på at noen skal ville ha dem. Som aldri følt at de har hørt
til, at de har hatt en plass, som aldri fått en sjanse. Eller som har fått
sjanse på sjanse, men ikke fått det til allikevel. De arbeiderne håper vel
kanskje på en urettferdig Gud, i betydelsen at de skal få det de trenger og det
som har blitt utlova, ikke det som flinkisene med alt på stell syns at de
fortjener. <o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">Og hvis det
skal dras til sin spiss, så er vel innsikten for mange av oss, eller egentlig
oss alle, at vi ikke får alt til. At hvis vi alltid skulle få hva vi fortjente,
utfra verdens målestokk og ubarmhjertig millimeterbedømning, ja, da skulle det
ikke gå så bra. Heldigvis skal vi ikke, og kan vi ikke jobbe oss til Guds
kjærlighet og nåde. Hverken med bokstavelig eller billedlig vingårdsarbeid,
eller ved å være flinke eller fromme. Og det er det som er hele poenget.<o:p></o:p></span></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="line-height: 107%;"><span style="font-size: medium;">En av de
mest grunnleggende innsiktene i den lutherske tradisjonen, er akkurat dette. At
vi ikke ved egen innsats eller arbeid kan oppnå rettferdighet, men at relasjonen
til Gud er helt avhengig av Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet. Vi kan og skal
ikke prestere oss til en plass i Guds rike, for den er allerede gitt oss ved
nåde, gratis. Uansett om vi kom først eller sist, om vi jobbet hardt eller har sklidd
unna, om vi er vellykket eller misslykket, så er lønnen den samme. Det er det
radikale, det er sprengkraften i det som er annerledes med Guds rike. <o:p></o:p></span></span></p>
<p><span style="font-size: medium;">Så, er Gud
urettferdig? Jeg tror ikke Gud er urettferdig i betydningen nykkefull, ubarmhjertig,
hard. Men er det urettferdig å gi uendelig kjærlighet også til den som mislykkes?
Er det urettferdig å gi plass i Guds rike uansett innsats? At Guds godhet flommer
over på måter og steder vi ikke kunde ane, og finnes for oss, uansett? At Guds
nåde ikke gis til de som har fortjent den, men til oss som trenger den? Ja, i
så fall er Gud urettferdig. Heldigvis. </span></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-67217721842209801822023-03-14T11:08:00.001+01:002023-03-14T11:08:08.057+01:00Om ondskap og forakt for svakhet<p><i> Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke, 3 søndag i fastetiden 12 mars 2023.</i></p><p></p><blockquote><p>Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud. <br />En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (<a href="https://bibel.no/Nettbibelen?book=EPH&chapter=5&verse=1&verseto=2" target="_blank">Ef 5,1-2.8-11</a>)</p><p>En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:<br />«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.<br />Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.<br />Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»<br />Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’» (<a href="https://bibel.no/Nettbibelen?book=LUK&chapter=11&verse=14&verseto=28" target="_blank">Luk 11,14-28</a>)</p></blockquote><p>Lev da som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Epistelteksten sammenfatter kort oppgaven: å søke etter det som er godt, sant og rett. Det er noe å holde fast ved.</p><p>I fastetiden er vi nå snart halvveis, og fortsetter vandringen inn mot mørket og det vanskelige. Dagens tekster handler om lys og mørke - og om ondskap.</p><p>I evangelieteksten i dag driver Jesus ut en ond ånd, og gjør en slags beskrivelse eller tale om makt og ondskap og om urene og onde ånder. Denne teksten hører til de som tydeliggjør - i hvert fall for meg – hvor langt bort i tid og tankemåter vi er fra den bibelske verden, noen ganger. Selv med kunnskap om bibelen, steller seg ordbruken om demoner og onde ånder som driver rundt på jakt etter et menneske, det steller seg i veien for budskapet for meg. Det er altfor fjernt fra min – og vil jeg tro mange av deres - forståelse av hvordan verden vår fungerer i det daglige. Mye av det som i bibelen beskrives som besettelser, onde ånder og demoner, vil vi i dag beskrive som sykdom, fysisk eller psykisk. Noen av de episoder i evangeliene med mennesker som beskrives som besatte, vil vi i dag oppfatte som epilepsi-anfall, psykoser eller funksjonsnedsettelser og sykdom. Å beskrive det som at noen er besatt blir fjernt, og noen ganger kanskje farlig.</p><p>Men ondskapens realitet, den er dessverre ikke særlig fjern. Og behovet for å sette ord på, og forstå ondskapen i vår tid, er dessverre ikke mindre. Dels det onde som kommer uten noens vilje – som sykdom, ulykker eller naturkatastrofer. Men også det onde, som kommer fra menneskers handlinger, bevisst eller ubevisst. Enten enkeltpersoners handlinger, eller små handlinger som sammen skaper systemer med onde konsekvenser, eller noen leders ondskap som får så mye større konsekvenser fordi mange er med og gjennomfører dem. Kanskje kan vi også tale om onde ideer.</p><p>Nå er vår verden og våre liv sjelden så svart og hvitt, det er ikke alltid klokkeklart hva som er ondt og godt. Det er heller ikke alltid sånn, kanskje sjelden, at en handling er rent god eller rent ond – vi lever i en fallen verden der vi ofte velger mellom to dårlige alternativer, eller prioriterer mellom forskjellige gode ting. Det er ikke heller sånn at visse mennesker er kun gode eller kun onde – vi har i oss evnen til å gjøre både ondt og godt, vi har både lengsel mot lyset og mot mørket.</p><p>Men jeg tenker at selv med den innsikten, om livet kompleksitet, om at det ikke går å leve perfekte liv, så må det allikevel gå at snakke om ondskap. Ikke fra en posisjon som den som definerer det gode og døme eller sortere, men som et mål å streve mot. Og å klare å ta avstand eller sette ord på, når ondskapen viser seg.</p><p>For det kan jo høres ukontroversielt eller ufarlig å søke det som er godt, sant og rett. Men det er det ikke alltid. I vår tid dukker det opp ideer og aktører, som faktisk vil det motsatte. Noen vil undergrave sannheten, vil ikke snakke sant, men heller drive propaganda, spre desinformasjon og dermed enten fremme egne ideer eller ta makt – eller undertrykke andre. Når vi ikke er enige om fakta eller det mest grunnleggende – hvordan skal man da kunne ha en felles forståelse av verden? Det kan selvfølgelig finnes mange og forskjellige sannheter, når det for eksempel gjelder hvordan et menneske har opplevd noe, eller finnes flere perspektiver. Men å gi plass for flere fortellinger, er å søke etter sannheten. Det er noe annet enn å prøve å tyste ned eller forvirre fra sannheten. Det som er godt eller rett står heller ikke alltid høyt i kurs.</p><p>Det kan være vanskelig å snakke høyt og tydelig om ondskap konkret i vår tid, fordi det er lett å oppfattes som at man peker ut den ene eller andre – og det er en risiko som absolutt finnes der, og det er lett å trampe feil. Kanskje også å oppfattes som politisk eller partisk, eller å ta harde standpunkt som risikerer å virke mot sin hensikt, eller å trykke folk ned heller enn å løfte det gode opp. Vi vet alle om eksempler fra kirkas historie der man stilt seg på feil side av historien. Men taushet og stillhet risikerer også å bli feil side av historien, og å ende opp i skyggen, heller enn som lysets barn.</p><p>Selv om det er mye i Jesu tale i dag om ånder som føles fremmed, er det noe i det han sier om makt og å bekjempe ondskap, som traff en nerve i meg. Og det handler om hva slags makt, hva slags styrke som vinner over ondskapen.</p><p>“Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet.” sier Jesus. Den makt som bygger på vold og våpen, på fysisk styrke og tvang og trussel, den går på en måte å måle i mer vold og våpen og tvang, og det er oftest sånn den møtes, og må møtes. Når man vel er i krig, nytter ikke noe annet enn våpen, noe vi har blitt smertefullt bevisst det siste året. Men kan våpenmakten på ordentlig vinne over ondskapen, sånn på lang sikt? Jeg tror at vi må søke et helt annet sted.</p><p>For en del av det som gjør at noen ruster med våpen og vold, men tvang og trusler, er jo frykt. Og i bunn her ligger en annen ting, som jeg tror er en nøkkel til å forstå mye ondskap: forakten for svakhet. Forakten for svakhet, ønsket om en sterk leder og å opphøye det homogene, rene og sterke folket, det er på mange måter kjernen i fascismen, den ideologi som på mange måter har både symbolsk og i virkeligheten utgjort en bunnplate av ondskap under 1900-tallet. I vårt land er det få ting som nå så entydig oppfattes som ondskap, som nazismen. Og med god grunn. Men ondskapen der sitter i uniformene eller symbolene eller noen spesifikke formuleringer, men i ideer, og noen av dem ser vi dessverre komme opp av og til. Og i vår tid, urovekkende nok, alt oftere rundt om i verden, også i land vi oppfatter som demokratier og like oss. Og vi er nok dessverre ikke vaksinert mot det her i Norge heller.</p><p>For i forakten for svakheten og opphøyelsen av det rene og sterke, ligger en lokkende men veldig farlig vei. Tenk å bare få ta bort det vanskelige, svake og mørke og ha det enkle og rene og sterke igjen - så flott og enkelt livet og samfunnet skulle være! Men resultatet er det motsatte: for det svake, det vanskelige finnes i hver og en av oss, og det er en sannhet som ikke passer sammen med fascismens søken etter renhet og styrke. Da begynner prosessen med å plassere svakheten hos visse grupper og individer, og siden skylle alt som går galt på dem, for å så “løse problemet”. Endepunktet på det kjenner vi altfor vel: folkemord. Noen som er blitt fullført, noen som gikk å stanse, noen som er på vei. Men skal vi kunne stanse denne ondskapens sluttpunkt, må vi kjenne igjen tegnene mye tidligere i prosessen, i oppdelingen mellom oss og dem, i bruket av syndebukker, i avhumanisering og sortering, i bruken av løgn og forvirring. Og ytterst: i forakten for svakhet.</p><p>For svakheten er i hver og en av oss. Det er i svakheten og sårbarheten som vi mennesker kan møtes på dypet, ikke i vår styrke. Ondskapen kan aldri beseires med mer makt, mer våpen, mer styrke. Den kan bare ytterst bekjempes med det mest paradoksale: kjærligheten som vinner over døden ved å selv dø. Hvetekornet. Korset. Jesus går ikke i kamp med ondskapen med samme midler, med samme slags makt. Han bruker ikke ondskapens maktmidler for å bekjempe den. Han går i kamp med svakhet og sårbarhet og sitt eget liv. Der er seieren.</p><p>Derfor kan forakten for svakhet aldri være forenlig med kristen tro. Viljen å sortere og gjøre forskjell, søken etter å med vold og tvang ta bort noen mennesker for å gjøre samfunnet bedre, står i total kontrast mot Jesus selv, og det Guds rike han forkynte. Han gjorde det motsatte: vendte seg til de utstøtte, syke og marginaliserte, han møtte mennesker i deres menneskelighet og svakhet. Og han visste at den aller sterkeste kraften i verden, ikke er vold eller makt, men den utgivende og sårbare kjærligheten.</p><p>Verden lar seg ikke alltid lett sortere. Men om vi søker etter å leve som lysets barn, søker etter det som er godt, sant og rett, da kan vi, som Paulus oppfordrer i teksten, avsløre mørkrets og ondskapens handlinger. Vi kan få mot til å snakke sant når det trengs, gjøre motstand når det trengs, gjøre gode handlinger selv om det ikke er enkelt. Vi får vende oss mot lyset og stole på den makt som vinner til sist: kjærligheten som er sterkere enn døden.</p><p><br /></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-66984536231800594752022-11-15T16:00:00.002+01:002022-11-15T16:11:12.895+01:00Dåpens løfte bærer gjennom liv og død<p><i> </i></p><table align="center" cellpadding="0" cellspacing="0" class="tr-caption-container" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><tbody><tr><td style="text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgSPlPtgNEdcLa3lDXgL3dOvlBn3Dt-Kp7Pat3dt6zThNzpBPwwfHO0Ul9ATICSNUe_lEFt398Y0Coa-XMXPQ9dokzHCb18IpRywhKpz2tw82SWJ6b6be-dyxCOR1ygfTmuKX_3sGAfXz5vCZoWoCwiVx0UNPtXSF5ajlKrrazXWNdIxMAsZJoGU0E2zg/s2689/Ringsaker%20kirke%20h%C3%B8stl%C3%B8v%20%C3%B8stside.jpg" style="margin-left: auto; margin-right: auto;"><img alt="Ringsaker kirke, høstløv" border="0" data-original-height="2689" data-original-width="1908" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgSPlPtgNEdcLa3lDXgL3dOvlBn3Dt-Kp7Pat3dt6zThNzpBPwwfHO0Ul9ATICSNUe_lEFt398Y0Coa-XMXPQ9dokzHCb18IpRywhKpz2tw82SWJ6b6be-dyxCOR1ygfTmuKX_3sGAfXz5vCZoWoCwiVx0UNPtXSF5ajlKrrazXWNdIxMAsZJoGU0E2zg/w227-h320/Ringsaker%20kirke%20h%C3%B8stl%C3%B8v%20%C3%B8stside.jpg" width="227" /></a></td></tr><tr><td class="tr-caption" style="text-align: center;">Ringsaker kirke</td></tr></tbody></table><i><br />Preken på gudstjeneste med dåp og konfirmantjubileum (1971 og 72) i Ringsaker kirke 13 november 2022. Denne søndag brukte vi ikke kirkeårets tekster, men tekster fra liturgi for dåp og konfirmasjonsgudstjeneste. Salmen som jeg nevner i preken, er 530 Kirken den er et gammelt hus.</i><p></p><p><i></i></p><p></p><blockquote>Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerbrevet 8,35.38-39)</blockquote><p></p><blockquote> Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matteusevangeliet 28,18-20)</blockquote><p></p><p></p><div>Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Det er dåpens løfte, som vi hørte lest her litt tidligere i gudstjenesten. Ordene som er det siste Jesus sier til disiplene i Matteusevangeliet, leser vi ved alle dåp, og er løftet som bærer oss gjennom livet.</div><p>For dåpen er ikke bare en ting hender én gang, men noe som bærer. Vi har akkurat fått være med når tre små gutter har blitt døpt. I dåpens vann er de blitt gitt akkurat dette løfte. Når små barn blir døpt, er det tydelig at dåpen er en gave, noe vi tar imot uten egen prestasjon. Sånn som all Guds nåde, alle Guds gode gaver. Men det er ikke bare en gave som blir gitt en gang, en enkelthendelse. Det bare begynnelsen på det kristne livet. Og Gud, som har kjent og elsket barnet fra første stund, gir i dåpen sitt løfte.</p><p>Og det løftet bærer gjennom livet. Vi som er samlet her i dag er i forskjellig alder, forskjellige livsfaser, og har kanskje forskjellige relasjoner til kirka og til dåp. Noen er kanskje ikke døpt, eller har ikke tenkt på dåpen særlig ofte. Noen av dere er her for å være med og feire et av disse nydøpte barna. Noen er her for at dere er konfirmanter, eller har en konfirmant i familien. Ganske mange av dere er her for å feire konfirmantjubileum. Noen er her fordi dere har oppgaver, og noen er her fordi de av mange forskjellige grunner hadde lyst eller lengtet til kirka i dag. Det finnes mange gode grunner til å komme til kirka.</p><p>For dere som er konfirmantjubilanter er jo dette en dag for gjensyn og mimring. Noen av dere har kommet reisende hit, andre bor i området, men det var kanskje uansett lenge dere så hverandre, og kanskje en stund siden dere var her i Ringsaker kirke sist. Noen ting er som det alltid har vært, i hvert noen hundre år, andre ting er annerledes enn når du var her sist. Sånn er det sikkert også når dere ser hverandre – noen trekk kjenner dere igjen siden tenårene selv om mye annet er forandret. Og også i gudstjenesten er noen ting veldig likt, og noen ting nye.</p><p>Men løftene, de er de samme. For de fleste av dere jubilanter er det vel sånn 64 til 66 år siden dere ble døpt, og dere har mange flere erfaringer enn disse nydøpte. Men løftene, de bærer gjennom livet. Kirka står her, slik som før. Og vi kan alle, uansett hvor vi er i livet, stole på at løftene om at vikke er alene bærer, og at vi har et hjem i kirka uansett hvor livet fører oss.</p><p>For dåpens løfte og kirka som vårt hjem, det gjelder ikke bare på høytidsdager. Også når livet er vanskelig gjelder det – og kanskje aller særlig da. Når ting ikke ble som vi tenkt eller håpet, når sorgen rammer eller når bare hverdagen tar overhånd og vi føler at vi mister oss selv. Løftet om Guds nærvær, om at vi er sett, kjent og elsket av Gud, de gjelder. Som vi hørte i de andre tekstene – det er ikke noe som kan skille oss fra Guds kjærlighet – hverken det aller vanskeligste eller de største kreftene i verden. Og Gud er også med i hverdagen vår – Jesus minner oss om Guds gode gaver. I vanskelige tider, når vi bekymrer oss for morgendagen eller plages av mismot og uro, er løftet også der. Gud er med. </p><p> Tidene og livet forandrer seg, og ting endres i kirka, selv om Gud består. En forskjell i dag sammenlignet med tidlig på 70-tallet, er at vi mye oftere feirer nattverd. Det skal vi også gjøre i dag. Jeg har ikke funnet ut om dere hadde nattverd på konfirmasjonene deres i 1971 og 72, jeg vil kanskje tro at det var nattverdgang i hvert fall noen gang i samband med konfirmanttiden. Men generelt var det mye mer sjelden nattverd da, og mange av dere har kanskje ikke vært til nattverd på mange år. For dere som har vart konfirmanter de siste 10-20 årene, og dere som er konfirmanter i dag, er det nok annerledes, og det har vært mer selvfølgelig. Og nå er det nettverd her i Ringsaker kirke de aller fleste søndager. Det er selvfølgelig frivillig å gå frem, men jeg vil gjerne betone at dere er velkomne frem. Nattverden er et rikt og dypt sakrament, som har mange aspekter og motiver. Før var kanskje betoningen mer på bot og syndenes forlatelse, og at mange følte på at krevdes mye for å være verdig. Den betoningen er endret i vår tid. Nåde og tilgivelse er viktige momenter, men også fellesskapet, men Gud og hverandre. At vi deler likt, som et tegn på solidariteten og fellesskapet over andre mennesker gjennom tid og rom. En rasteplass på pilegrimsvandringen gjennom livet. Og en forsmak ev evigheten. Uansett hva vi vil legge tyngdepunkt på, så er invitasjonen der: dåp og nattverd henger sammen som vår kirkes to sakramenter, og nattverdbordet er alle døptes hjem.</p><p>Guds løfter, og Guds kjærlighet, de er til stede hele livet. Når vi utforsker verden og når vi mimrer bakover. De gir en himmel over høytidene, og de bærer i sorg og smerte. Og de er grund å stå på når verden vakler. De bærer i liv og død. Og gjennom livet kan vi stole på Guds løfter. Kirka – enten den her i Ringsaker, eller en annen kirke du har i din nærhet, er der med mulighet å tenne lys eller be i stillhet, delta i fellesskapet i sang eller gudstjeneste eller nattverd. Og løftene bærer i liv og død.</p><p>Når jeg skulle skrive preken i dag, tenkte jeg først at det var litt unødvendig. Fordi nesten alt jeg ville si, det har Grundtvig formulert så pregnant i salmen som vi straks skal synge. Selv om kirka er gammel, er vi i hver generasjon nye, levende stener, og for hver generasjon finnes kirka der med trøst og håp. Og gjennom alle tider så bærer Guds løfte:</p><p></p><p>Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.</p><br /><p><br /></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-65588479277754536812022-04-15T18:32:00.001+02:002022-04-15T18:32:03.923+02:00Døden er (nesten) overalt. Kjærligheten også.<p> <i>Preken på Langfredagsgudstjeneste i Ringsaker kirke 15 april 2022.<br />Lidelseshistorien fra Johannesevangeliet ble lest - den er altfor lang for å sitere her. <a href="https://bibel.no/Nettbibelen?book=JHN&chapter=18" target="_blank">Les Johannes kapittel 18 og 19.</a></i></p><p>Døden er overalt. </p><p>En vanlig nyhetssending innebærer i stort sett alltid møte med døden: i krigens Ukraina. I de synkende båtene med flyktninger som drukner. I klimaendringenes naturkatastrofer. I trafikkulykkene, i familiedrapene, i snøskredene. I de døde fremmedarbeiderne som bygger fotballstadium i Qatar. I nya koronabølger i fattige land uten nok vaksiner og helsehjelp. </p><p>Og all den død som ikke når nyhetssendingene. Barna som år etter år dør av tørke og sult uten at det blir nyheter. De skjulte overgrep og fortrykk som skjer når verdens blikk er vendt et annet sted. Og den helt vanlige døden, som for hver av oss kommer nærmere for hvert år: vår egen dødelighet, og at mennesker rundt oss dør, flere og flere, jo eldre vi blir. </p><p>Døden er overalt.</p><p>Trenger vi da å dukke ned i den, nesten fråtse i døden på Langfredag? Med salmer, lange tekster og musikk virkelig dvele ved all smerten, alt blod, torturen, korset. Til og med tilbe den Gud som er i smertens laveste punkt, på vei i døden på den mest grufulle og fornedrende måten. Har vi ikke nok død som det er?</p><p>Denne våren, når vi trodde at vi nådd et bunnpunkt etter flere år med pandemi, åpnet seg en ny avgrunn i kriget i Ukraina. Selv om vi helst vil glemme det, har vi blitt påmint om den uhyre ubegripelige ondskapen mennesker er kapable til. Selv om vi vet fra historien at det ikke er noen grenser for hva mennesker kan utsette andre for, bare "fienden" blir avhumanisert nok. Selv om vi vet det, er det rystende å bevitne det, i vår tid, i vår nærhet. Fra bomberommene, fra massegravene, fra flyktningleirene stiger det rop som har steget fra mennesker i nød gjennom historien: Min Gud, hvorfor har du forlatt meg. </p><p>Døden er overalt. Men ikke fullstendig. Og ikke til evig tid. </p><p>Langfredagens dvelende ved smerten, lidelsen og døden hjelper oss å sette ord på den smerte og lidelse som er virkelig nok i våre liv. Og den viser at Gud, og den kristne tro, ikke skygger vekk fra den smerten og lidelsen. Og når vi står der, mitt i avgrunnen, på bunn, i dødens og smertens grep, da er korset der. Døden må oppleves som at den er overalt, men den kan ikke drepe kjærligheten. Den kan ikke drepe Guds nærvær. Det finnes ikke en plass så mørk, så smertefull, så fylt av skam og lidelse, at ikke Jesus allerede er der før oss.</p><p>Vi, som vet hvordan det går, kan stille vente til påskemorgen. Vi vet at Jesu død er langt fra meningsløs. Vi vet at døden ikke har det siste ord, at han seirer over døden, og at det er all grunn til å håpe. At kjærligheten virkelig er sterkere enn døden. Men ved korsets fot er det langt dit. Noen ganger er smerten så dyp at sikten er kort. Men også der er ikke mørket kompakt. Der er en hånd å gripe. En hånd med sår og splinter, med erfaringen av å bære sitt eget kors. </p><p>Døden ser ut til å være overalt. Men det som virkelig er overalt, er den kjærlighet som er sterkere enn døden. Når vi står der ved korsets fot, ved sykehussengen, ved skyttergraven eller i bomberommet; i vår sjels mørke natt, da er den vårt håp. Vissheten om at vi ikke der alene, og håpet om at den kjærlighet som gikk i døden en dag fullstendig skal seire. Og der, i døden og mørket som virker å være overalt, er det likevel en stemme som visker: Jeg har vært her før. Du er ikke alene.</p><div><br /></div>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-10083777582738879762022-04-14T19:00:00.001+02:002022-04-14T19:00:00.154+02:00Sendt til tjeneste og til å dele<p><i> Preken på Skjærtorsdagsmesse i Ringsaker kirke 14 april 2022.</i></p><p></p><blockquote><p>Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.</p><p> De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»</p><p> Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Johannes 13,1-17)</p></blockquote><p> Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.</p><p>Jesus har samlet disiplene sine til et siste måltid, og en første nattverdsfeiring. Skjærtorsdagen er minnet og høytidliggjøringen av innstiftingen av nattverden, og den er inngangen til påsken, til lidelsen og døden.</p><p>I år leser vi fortellingen fra Johannesevangeliet. Den skiller seg fra de andre, for her er det ikke delingen av brød og vin som står i sentrum, koblingen mellom brødet og Jesu kropp, vinen og Jesu blod. Her er det i stedet den tjenende symbolhandlingen, at Jesus vasker disiplenes føtter. Dette er også innledningen til det som kalles Avskjedstalen, en flere kapitel lang tale i Johannesevangeliet, der Jesus sender sine disipler, sammenfatter mye av sin undervisning og sine løfter, lover dem den hellige Ånd. Og han gir dem det nye budet: Å elske hverandre. </p><p>I samme talen sier Jesus det som blir en nøkkel til det som snart skal skje: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine (Joh 15:13). Kjærligheten som Jesus gir disiplene som bud, handler ikke så mye om følelser, som om handling. Å elske er å tjene. Å avstå noe for andre. I det ytterste: å avstå sitt liv. Budet om å elske kommer tydelig i en sammenheng: der innledningen er at Jesus vasker disiplenes føtter. Og at disiplene – som Peter – må akseptere og ta imot hans tjenende, for å ha felleskap, for å ha del i ham. </p><p>Selv om selve nattverdsinnstiftingen ikke er skildret her i Johannes, er koblingene tydelige. Det er et fellesskap, et utrykk for tjenende i en fysisk handling. Fotvaskingen er fysisk og konkret på en nesten ubehagelig måte, og blir også derfor en motvekt, eller en grunding, av det teoretiske og filosofiske språket til Johannes. Selv om fotvaskingen ikke har så sterk stilling som symbolhandling og rit i vår kirketradisjon, viser den på tjenende og fellesskap. Det fellesskap, den del av Kristus vi får i nattverden.</p><p>Nattverdens sakrament er rikholdig, og rommer i seg mange aspekter, motiver, dybder. Disse er og har vært forskjellig betont i forskjellige tider og kirketradisjoner, gjennom kirkeåret og kanskje i våre egne liv. I perioder en stram og alvorstynget nattverdtradisjon, med fokus på bot og verdighet. I andre sammenheng et festmåltid med glede i fellesskapet nå og en forsmak av himmelen. Noen ganger et solidaritetsmåltid, der vi deler likt med hverandre i solidaritet med dem som ikke har mat på bordet, som et tegn og forbilde fra Guds rike. Noen ganger en rasteplass på pilegrimsferden gjennom livet. Tonen kan være forskjellig også med de samme menneskene i den samme kirke, på skjærtorsdagskveld og påskemorgen, med blikket mot Getsemane og angstens bønn, eller mot den tomme graven og soloppgangen. Uansett hva vi – som individer eller som kirke og liturgi – betoner i den enkelte nattverdsgudstjeneste, er sentrum det samme: Dette er Kristi kropp. Dette er Kristi blod. Gitt for deg. Vi møter Jesus Kristus selv. Vi trenger bare å ta imot. Kjærligheten fra den som gitt sitt liv for vennene sine, er det også for oss.</p><p>Jesus sender ut sine disipler til å elske, og han gjør det med handling. På vei inn i sen egen mørke natt, peker han på en tjenende vei, handlingens vei, kjærlighetens vei. Og han sier at vi skal gjøre som han og gjøre det til minne av ham. Til minne, som den ordene ligger på norsk, kan lede tanken til at det handler om å huske, å ikke glemme noe som skjedde for lenge siden. Men når vi deler brød og vin, gjenopplever vi, befester, og virkeliggjør Kristi nærvær og den kjærlighet som er sterkere enn døden. På en liknende måte, befester og virkeliggjør vi kjærligheten, når vi tjenende og kjærlighetsfulle handlinger.</p><p>Vi er i skjærtorsdagens kveld, på vei mot Getsemane og angsten, mot korset, mot sjelens og verdens mørke natt. Svaret på det mørket, er kjærlighet. Kjærlighet i handling.</p><p>Jesus sier: Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.</p><p></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-15250587819227494902022-03-06T13:45:00.006+01:002022-03-06T13:45:39.536+01:00Hold fast i prøvningen<p><i> Preken på Moelv kirkesenter, 1 søndag i fastetiden 6 mars 2022</i></p><p></p><blockquote>Jesus kom sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.» (Matteusevangeliet 26,36–45)</blockquote><p></p><div><div>Det føles litt som at vi tar ut hendelsene litt på forskudd, når vi leser dagens tekst allerede første søndag i fastetiden. Jag vil tro at mange av dere kjenner igjen teksten, der Jesus ber i Getsemane. Her er vi på Skjærtorsdags kveld, etter innstiftelsen av nattverden og før Jesus blir tatt til fange. Nå står vi helt i begynnelsen av fastetiden, og det er fortsatt lang vei til korset.</div><div><br /></div><div>Temaet denne søndag av fristelse eller prøvning – de andre tekstrekkene, handler prekenteksten om når Jesus blir fristet i ørkenen, og når Peter prøver å si at Jesus kan unngå døden, og Jesus peker det ut som en fristelse. Her, i årets tekst, er det ikke en ytre fristelse, men kanskje heller en prøvning. Jesus vet hva som skal skje, og aksepterer det – men ikke uten angst og uro. Han klarer å holde fast ved å be om at Guds vilje skal skje. Men det er smertefullt, ikke minst at disiplene hans ikke klarer å holde seg våkne og be med ham. Jeg får følelsen at de ikke det hele tatt skjønner hva som er i ferd med å skje, hvilket akutt og sentralt øyeblikk de er i. At katastrofen, som de kommer oppleve det, står rett rundt hjørnet.</div><div><br /></div><div>Kanskje er Jesus aldri så menneskelig, som der i bønnen i Getsemane. Der han på en måte er i sjelens mørke natt. Her handler det ikke om noen ekstern frister som lokker med makt og herlighet, eller noe annet forlokkende. Her er det dypt menneskelige instinktet å unngå det vanskelige og farlige, den menneskelige ambivalensen og svakheten. Ethvert menneske har i seg både evnen å gjøre godt og vondt, et samtidig rettferdiggjort og synder, som Luther uttrykte det. Vi vil gjøre det som er godt, sant og rett, men strekker ikke alltid til – fordi vi ikke makter det, fordi vi blir forstyrra eller frista eller lokka, fordi vi som disiplinene ikke skjønner hva som er på spill før det er for seint. Jesus er ikke bare menneske, og han står løpet ut. Men her, i bønnen i Getsemane, er det som at hans menneskelighet får uttrykke seg fult ut.</div><div><br /></div><div>Prøvninger og fristelser kommer i mange former. Ordet fristelse brukes jo i vårt hverdagsspråk mest om ting som er litt unødvendig, men som noen vil selge til oss som sjokolade eller luksusprodukter, eller om seksualitet eller muligens korrupsjon. Noe som forlokker fast vi vet at det er feil eller farlig, ofte koblet til nytelse. Men fristelse kan handle om mye større ting, både at større ting står på spill, men også at det ikke er et så direkte «fall» eller enkeltbeslutninger. Jeg tenker at noen av de store fristelsene i vår verden handler om å ikke ta ubekvemme beslutninger som trengs på kort sikt, for å ikke ende opp på feil sted på lang sikt. Mange av de store truslene i verden, og de ting som leder til stor menneskelig lidelse, har vært bygget opp av små enkeltbeslutninger der hver og en har vært helt logisk innenfor sitt system, men der de langsiktige konsekvensene ikke har vært beregna eller tatt hensyn til. Klimaendringene er kanskje det mest slående eksemplet, der noen andre får konsekvensene av mange års bruk av fossil energi – og der omkostningen for hvert tiltak kan føles urimelig for den som må ta den. Det er jo mye enklere, og føles rimeligere, å skyve på det eller fortsette som før. Men også andre fenomener – det globale handelssystemet som gjør noen rike og andre fattige, eller om vi går tilbake i tiden imperialisme eller slaveri. Når et økonomisk eller praktisk system blir stort nok, blir hver enkelt liten beslutning innenfor systemet logisk og rasjonell, oppleves som selvfølgelig og nødvendig. De som bekjempet slaveriet i vestverden, møtte enormt motstand og fikk høre at det var umulig – til det plutselig var mulig. Sterke krefter og interesser krever mye motstand, og da er fristelsen kanskje ikke fremst å få mye fordeler selv, men å ikke ta kampen, ikke utsette seg for ubehaget og vanskelighetene som oppstår. Systemer som leder til svært stor lidelse, er ikke nødvendigvis grunnet i ondskap – de er i hvert fall opprettholdt av de mange menneskenes stille aksept.</div><div><br /></div><div>Andre prøvninger er annerledes, når vi prøves ved at belastningen eller kravet eller smerten er stor – kanskje altfor stor. Når Jesus ber der i Getsemene, føler han kanskje at oppgaven er overmektig, priset altfor høyt. Bærer troen og tilliten gjennom en slik prøvning? Man sier ibland at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. I noen fall er det helt sant, at prøvningen gjør at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Men det er ikke hele sannheten. Mange ting som ikke dreper, gir likevel traumer for livet, som i noen fall får konsekvenser langt frem i tid. Krigstraumer kan ha effekter flere generasjoner. Mange som er utsatt for overgrep sliter gjennom hele livet. Tillitsbrudd mellom grupper og folk kan sitte i over lang tid og være svært vanskelig å bygge opp igjen.</div><div><br /></div><div>Det går ikke å lese tekster om prøvning i denne tid, uten å tenke på folket og situasjonen i Ukraina. Vi er mange som ikke bare lider med folket i Ukraina, men også er imponert og kanskje berørt av det store mot og kampvilje som de viser opp. I møtet med hva som ser ut som en umenneskelig prøvning, ser de ut til å reise seg og gjøre det som trengs selv om det er svært farlig. Selvfølgelig vekker det engasjement og medfølelse, og verden har også svart. Men det er noen tanker som lett leder feil her: det ukrainske folk er ikke overmenneskelige eller lagd for motstand. Lidelsene er enorme, og de kommer også til å ta noen feil beslutninger og svikte noen ganger. Krig leder til tap og traumer alle steder – uansett om det er motstandsmenn som dør i kamp, om det er mennesker på flukt, eller de russiske unge soldater som, sannsynligvis uten å ens vite hvor de er på vei, blir sendt ut i strid. Prøvningen skal ikke romantiseres.</div><div><br /></div><div>Jesus ber å få slippe, men lat Guds vilje skje. Disiplene misser helt saken, de sovner når de burde ha våket og snart er alt tapt, som de opplever det. Men tapt er det ikke, selv om det kan føles så – i Getsemane, og i vår tid når natten er mørk. For når vi går inn i sjelens eller verdens natt, er vi ikke der alene. Jesus deler angsten, kampen, prøvningen med oss. Og ytterst er det han som seirer.</div><div>Vi er på vei gjennom fastetiden, mot korset og lidelsen. Faste handler tradisjonelt og i vår tid ofte om å avstå, å gi slipp. Men ordet faste handler om motsatsen, det betyr å holde fast – fra det norrøne ordet <i>fastr</i>. I prøvningens stund er det vårt håp: å holde fast ved Jesus, og å holde blikket festet riktig sted. Å ikke la oss forstyrre av det som kanskje fremstår som fristelser – en enklere vei, å vende blikket bort fra andres nød eller vanskelige oppgaver som ligger foran oss. Å holde oss våkne i verdens natt, og se nøden og å se hva de tunge tingene er der noen trengs – og der noen kanskje er jeg. Da er vårt håp og vår trøst, vår redning og vår fremtid, å holde fast ved Jesus. At uansett hvor langt ned vi faller i nattens mørke, er vi ikke der alene.</div><div><br /></div><div><br /></div></div>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-28816350684654331542022-03-05T19:18:00.000+01:002022-03-05T19:18:00.705+01:00Fastelavns ambivalens<p><i> Preken på fastelavnssøndag 27 februar 2022 i Ringsaker kirke.</i></p><p></p><blockquote>Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. (Lukasevangeliet 18,31-34)</blockquote><p></p><p>Fastelavn er på en måte en ambivalent høytid. Den er både-og, fest og faste, lek og alvor. Vi står på terskelen til kirkas store fastetid frem til påske. Men vi er ikke helt der enda – vi bruker fortsatt den grønne fargen for åpenbaringstiden, og liturgien er fortsatt ikke gått over i fastetiden. </p><p>Fastelavn er siste festen før fasten, der man spiser og feirer på måter man siden avstår frem til påske. I vår tradisjon står fastelavnsbollen sterk, med hvetebrød, krem og syltetøy. Jeg vokste opp med den svenske versjon, der fyllet er marsipan. I den anglosaksiske verden er det Pancake Sunday i dag – uansett er det søtt, fett og godt med krem og egg og sukker. Mer spektakulær er karnevalsfeiringen i Brazil og andre steder, med musikk og dans og fest, der karneval jo betyr «farvel til kjøttet». Mange kirker har jo også karnevalsfeiring der barna kler seg ut. Utøver at det er fest og gøy, så har også karneval noe av det ambivalente i seg. I denne mellomfase vet man ikke hvem som er hvem, ting kan være opp ned og motsatt mot hva orden ellers er. Karneval er lekfull, men også en lek med makt og orden, og et rom der fantasien kan vise oss at ting kan være annerledes. Det er også en del av ambivalensen med fastelavn.</p><p>I dagens prekentekst, er ambivalensen mer underliggende. Jesus er tydelig i talen sin; det er tredje gangen i Lukasevangeliet han taler om sin død og oppstandelse. Han prøver å fortelle disiplene at han mener alvor, at de ikke er på vei til Jerusalem for å innta byen med makt, heller ikke for at han skal bli konge i vanlig bemerkning. Veien til Jerusalem er veien til døden og korset – og til oppstandelsen. Men det skjønner ikke vennene hans noe av. De har håpet at alle nå skal få se som de har sett, skjønne det som de har skjønt, at Jesus kommer med tilgivelse og nye muligheter, med oppgaver og felleskap, at det han forteller om Guds rike og om at Gud lengter etter hver og en av oss. At alle, også de i Jerusalem skal se oppleve det som de har opplevd. Og at det betyr at makten og æren som Jesus skal få, også skal bli deres. Jesus som taler om at han skal dø, og i tillegg stå opp igjen, det skjønner de ikke noe av. Det må ha vært en god del usikkerhet og ambivalens, som de skjøv til side.</p><p>Men Jesus vet at dette ikke blir noen enkel seier. Han vet at for å seire må han tape, han må som hvetekornet dø i jorden for å kunne stå opp til nytt liv. Han er ikke på maktens og seierens vei, men på forsoningens og kjærlighetens vei. Han vet at det er i sårbarheten og svakheten som den virkelige styrken finnes. Han skal ikke innta byen med vold, og han vet at han ikke kommer til å bli populær. Men det ytterste målet hans er også større enn hva disiplene skjønner.</p><p>Jeg forberedte denne preken mens nyhetene om Russlands invasjon av Ukraina gikk, og time for time kom rapportene om hvordan styrkene nærmer seg byen Kyiv. Det er skremmende og uroende nyheter – selvfølgelig fremst for folket i Ukraina, men også for hele Europa. Det er vanskelig å ikke berøre den situasjonen, samtidig som jeg ikke helt hva som kan sies som ikke er sagt. Men en ting jeg tenker på i dagens tekst, er hvor enkelt det noen ganger kan være, å bruke de krigerske og militære metaforene i et kristent språk. Det er ikke rart, fordi disse finnes i Bibelen, og de har vært brukt gjennom historien. Ikke minst, fordi kristne gjennom mange tider har vært i krig. Og jeg tenker at slike metaforer må brukes varsomt og gjennomtenkt. For de kan gå begge veier. I noen sammenhenger brukes krigsmetaforer for noe som ikke handler om konflikt i det hele tatt – at vi taler om åndelige strider eller å gå i kamp. Andre ganger brukes slike metaforer for å legitimere eller støtte opp under faktiske militære konflikter. Bibelsk eller kristent språk kan være kraftfullt, og da må det brukes med omhu for å ikke la tanken ledes feil, eller støtte opp under noe uten hensikt. Det finnes rettferdige og viktige strider og kamper, men kristen tro, kirkas makt og bibelsk språk har vært brukt for å legitimere både krig og undertrykkelse gjennom historien. Konklusjonen på det er ikke nødvendigvis pasifism, men å være forsiktig med å dra paralleller eller fortolke en historisk og politisk situasjon i bibelske termer.</p><p>Jesus står der i ambivalensen, og tar sine disipler med seg mot Jerusalem, sjølv om de ikke ser ut til å skjønne hva som skal skje i det hele tatt. Sikkert aner eller skjønner Jesus at de ikke kommer til å være så stabile som han kanskje hadde ønsket. De kommer til å svikte og fornekte, forlate og forråde ham. Men det er likevel dem han tar med, og det er dem han til slut gir oppgaven å fortelle videre og lede kirka.</p><p>Jesus ser oss og møter oss, her i vår ambivalens. Uansett om vi i dag mest koser oss med fastelavnsboller eller gruer oss fremfor nyhetssendingene – eller kanskje begge deler, fordi vi også lever våre liv i ambivalensen. Vi lever i både lek og alvor, fest og faste. I ukene som kommer, gjennom fastetiden, inviteres vi til å følge Jesus på forsoningens og kjærlighetens vei. For oss er det ikke konkret veien til lidelse og korset. Men det er en vei der vi kan ta inn over oss verdens smerte og lidelse. Der vi kan øve på å avstå noe for noen andre. Der vi deler det vi har av ressurser, men også omtanke og forbønn. Og uansett hvor vi går, går vi ikke alene. Jesus går foran og med oss – mot Jerusalem og korset, på fredens og forsoningens vei, gjennom død til liv.</p><p><br /></p><p></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-50463470807459084162022-02-26T17:45:00.001+01:002022-02-26T17:45:58.087+01:00Håp om en ny verden<p><i> Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke på 6 søndag i treenighetstiden, 6 februar 2022.</i></p><p></p><blockquote><p>Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.» 17 Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. (Johannes åpenbaring 22,12-17)</p></blockquote><p> </p><blockquote><p>Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes.</p><p>Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. (Markusevangeliet 13,21-27 )</p></blockquote>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Hvordan ser
du for deg at verden tar slutt?<o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Tekstene i
dag, både evangelieteksten og leseteksten fra Johannes åpenbaring, er i den
genre som kalles apokalyptisk, som omhandler verdens og tidens ende og de
ytterste tingene. Slike tekster finnes flere steder i Bibelen – de kan være
vanskelige og ubegripelige, og noen ganger litt skremmende, og kanskje fjerne. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Apokalyptiske
tekster er ofte formulert som forutsigelser om hva som skal skje, når endetiden
kommer. Malende beskrivelser av krig eller naturødeleggelser, om hvordan alt
skal gå under før noe nytt kan komme. Slike beskrivelser – som slett ikke bare
finnes i Bibelen, men også i andre tekster både fra den tidlige kristenheten og
gjennom historien – sier ikke bare eller ens fremst noe om hva som skal skje
ved tidens slut. De sier også mye om sin egen tid og sammenheng. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">I vår egen
tid har apokalypsefortellinger, og kanskje enda mer det som kalles
post-apokalypse blitt en svært populær genre. I skjønnlitteratur, film og
tv-serier skildres ofte en verden i eller etter katastrofen. Hvilken denne
katastrofe er, varierer etter hva som er den store trusselen: atomkrig,
klimaendringer, en drastisk fallende fertilitet og barnefødsler, eller
økonomisk kollaps. Felles for mange av disse av disse fortellingene, er at de
ekstreme situasjoner som oppstår i katastrofen, eller når noen prøver å bygge
nye samfunn etter katastrofen, blir en god spilleplass for å si noe om det egne
samfunnet. Når man drar de ytre forutsetningene til spissen, kan man lage gode
fortellinger om mennesker, relasjoner, makt og konsekvenser. Det gir også rom
for kritikk og å si noe sant om verden, men i så ekstreme omstendigheter, at
man kan gå rett på kjernen og dypet.<o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Man kan nok
ikke direkte sammenligne apokalypsetekstene i Bibelen med dagens tv-serier og
romaner, ikke minst fordi Bibelens tekster jo ikke er skrevet som fiksjon i
moderne forstand. Men dette, at tekstene bevisst eller ubevisst i høy grad sier
noe om sin egen tid, og inn i sin egen situasjon, det er riktig også for de
apokalyptiske tekstene i det Nye testamentet. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Tankene om den
ytterste tid og verdens undergang, har vært til stede gjennom hele den kristne
historien, og også utenom. Det er vel noe eksistensielt og dypt menneskelig å
både være fascinert og skremt av at alt vi vet om, verden som vi kjenner den,
en dag kan og må ta slutt. Fortellingene i den kristne sammenhengen knytter
verden sammen, Gud som en gang har skapt verden skal også en dag være til stede
i verdens ende. Jesus sier at han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Men disse
tekstene sier altså også noe om tiden her og nå. Gjennom Åpenbaringstiden har
vi lest tekster om hvem Jesus er, hvem den oppstandne, åpenbarte Kristus er. Og
nær i disse tekster ligger også begrepet Guds rike. Guds rike som ikke er en
tid eller plass, men det tilstand som er slik Gud vil. Gudsrikes-begrepet
handler på en måte akkurat om møtet mellom evighet og hverdag. Guds rikes
fullhet kan aldri være her i verden, men er det som er etter og bortom tiden.
Jesus veksler mellom å bruke ordet Himmelriket og Guds rike. Men noe går det å
ane her og nå.<o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Hvor mye
vekt kristne har lagt på endetiden, apokalypsen og evigheten, har variert
gjennom historien og i forskjellige fromhetstradisjoner. Og jeg tenker at det
er en balansegang med grøfter på hver side. Risikoene med å legge altfor stor
vekt ved evigheten er flere, eller kan ha flere konsekvenser: en kan være
uintresse for verdens urettferdighet eller til og med støtte for den; i mange
deler av kirkas historie har både slaver og fattigfolk fått høre at de må føye
seg for makta for å fa belønning i himmelen. Men også i litt mindre ekstreme
situasjoner, kan en altfor stor interesse for evigheten, gjøre oss altfor lite
interessert i å faktisk forandre menneskers kår og skaperverkets fremtid. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Men å helt
se bort fra evighetsperspektivet er også en grøft. Dels kan det jo gjøre oss
altfor opptatt av de små og nære perspektivene, tro at det viktigste i livet
handler om det vi kan få ved egne prestasjoner eller egne opplevelser eller
eiendeler. Men jeg tror også at et mistet evighetsfokus også kan gjøre at vi
mister håpet. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">I disse
forskjellige moderne post-apokalyptiske fortellingene – jeg har ikke sett eller
lest alle, men en god del – er ganske mange dystopier, altså skildrer et
grusomt samfunn eller situasjon. Der er ofte håp et sentralt spørsmål. Er det
håp om endring? Er det håp om en annen tilværelse – for de enkelte karakterene,
men også for gruppen, samfunnet og hele verden. Og uten håp om endring, blir
det heller ikke endring. Det grusomste i slike fortellinger, uansett om det er
ungdomsromaner eller actionfilm, er nettopp hvis personene ikke opplever noe
håp, noe tegn på muligheter for noe annet. Så håpet står sentralt. Og jeg tror
at det er akkurat derfor disse fortellingene er så populære i vår tid. Fordi de
lar oss tenke tanken fullt ut, hva hvis det verste skjer, og så tegner de opp
muligheter for endring, for fellesskap, for demokrati og nye verdener – håp,
helt enkelt. Og da er det også håp om endring for oss.<o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">I de
apokalyptiske fortellingene i Bibelen, er det også håp. Noen av disse har også
blitt tegnet ned, akkurat i veldig vanskelige tider med forfølgelse og
konflikt, og har sikkert i tillegg til å gi bilder av verdens ende også gitt
mennesker trøst og håp i sin egen situasjon. <o:p></o:p></span></p>
<p class="MsoNormal"><span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Også i vår
tid er det behov for trøst og håp. Og evighetshåpet, håpet om Guds rike som kan
anes her og nå, men som blomstrer først i evigheten, det trenger ikke gjøre oss
passive eller likegyldige innfor undertrykkelse og lidelse i verden. Jeg tenker
at vi trenger det håpet for å ta oss an både klimakris og konflikter og våre
egne, små, katastrofer i livet. Det
finnes oppgaver for oss alle, i det store og i det lille. Og vi får lene oss
mot Kristus som sier: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen
og enden.<o:p></o:p></span></p>
<p><br /></p><p></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-84193271167628120652022-01-23T13:00:00.001+01:002022-01-23T13:00:00.149+01:00Jesus från Nasaret går här fram<p><i> Preken på 4 søndag i åpenbaringstiden, 23 januar 2022 i Ringsaker kirke. Salmen som siteres er nr 99 i den norske salmeboka, og nr 39 i den svenske.</i></p><p></p><blockquote><p>En sabbat underviste Jesus i en av synagogene. Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.</p><p>Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Lukasevangeliet 13,10–17)</p></blockquote><p><i><span lang="SV">Jesus från
Nasaret går här fram, än som i gången tid. Löser ur vanmakt, ur synd och skam,
ger oss sin kraft och frid. Himmelriket är nära!</span></i></p><p>Salmen som vi sang mellom lesningene, Jesus från Nasaret, sammenfatter i tre korte vers mye av det som er sentralt i åpenbaringstiden, og ikke minst i teksten for i dag. Salmen av den store svenske salmedikteren Anders Frostensson løfter frem den Jesus som ved sine møter med mennesker forandrer livene deres, og kobler det også sammen med møtet med Jesus for oss i dag. Denne salmen skal få følge oss gjennom preken i dag.</p><p>Det første verset gir oss i en kort setning en beskrivelse av hva som skjer når Jesus møter mennesker: Løser oss fra vanmakt, fra synd og skam, gir oss kraft og fred. </p><p>I dagens tekst er det noe av det som skjer. En kvinne som har vart plaget i atten år, blir helbredet. Sikkert har hun levd, ikke bare med de fysiske plagene, men også med skam og utenforskap. Nå blir hun helt bokstavelig opprettet, da Jesus helbreder henne fra sykdommen som gjør henne krumbøyd.</p><p>Ordet skam er jo faktisk med i dagens tekst, men ikke om kvinnen. Det er motstandene hans, som skammer seg etter at Jesus tilrettevist dem. Og det gjør han, fordi noen klager på at han helbreder på Sabbaten. Budet å ikke arbeide på Sabbaten var, og er fortsatt, viktig i den jødiske tro og tradisjon. Men det var er og er unntak, som Jesus peker på: man må ta seg av dyra sine, og skal man då ikke også ta seg av mennesker? Jesus viser på at regler som innebærer hinder mer hjelp, ikke kan være til oppbyggelse. Reglene skal ikke være til for å trykke hverandre nede, og det som skal holdes hellig, skal ikke gjøre det for å gjøre livet vanskelig.</p><p>Skam har altså flere sider: ofte er det en destruktiv og lammende følelse, et maktmiddel som kan brukes for å holde mennesker nede og noe som binder oss. Den vanmakten og skammen som Jesus vil løse oss fra. Men det finnes også en konstruktiv eller god skam, nemlig den som henger sammen med samvittigheten. Vi skammer oss når vi vet vi har gjort noe feil, og skam kan hindre oss fra å tråkke på andre. Jesus vil i sine menneskemøter løse oss fra skammen som er destruktiv, vanmakten og frykten, men samtidig ansvarliggjøre den som har grund til å skamme seg. Men også for den ligger en vei fremover, som handler om å ta det ansvaret og vende inn på en ny vei.</p><p><i>Fattiga ger han sin rikedom, läker de slagnas sår. Den som var bunden och trött og tom, frihet och glädje får. Himmelriket är nära!</i></p><p>Gjennom evangeliene, og ikke minst i Lukas som vi leser fra i dag, er det til de fattige, sårede og utsatte som Jesus vender seg. Hele tida blir folk, ikke minst blant de som har makt, provosert av hvilke han omgås, hvilke han hjelper og hvordan han møter mennesker. Like mye som han forteller om Guds rike, eller himmelriket, i sin undervisning, så viser han i handling hva det er. Ved å gå over grenser, ved å møte mennesker med respekt uansett hvem de er, ved å gi liv og nye muligheter. Og felles for mange av fortellingene om helbredelse, er at den fysiske helbredelsen kun er en del av det. I minst like høy grad handler om å bli møtt med respekt, å bli sett som menneske, å få bli gjenopprettet til fellesskap. Jesus vil frihet og glede for menneskene han møter. </p><p>Det vil han også for oss. I fortellingene om hvordan Jesus møter, helbreder og oppretter mennesker, ligger det også en invitasjon til oss. En invitasjon til å ta ham imot, til å se på oss selv med hans blikk som løser fra vanmakt og skam, som vil frihet og glede. Men også en invitasjon å gi det videre. Å prøve å se på våre medmennesker og hele skaperverket med det samme blikket. Å ikke bruke regler for å holde andre nede, men å la den frihet og glede vokse fritt, som kommer fra nåden. La det hellige bli en grobunn for det som er åpenhet og frihet, liv, glede og vekst. For det er en annen av himmelrikets hemmeligheter: vi kan ikke kontrollere det eller bevisst bygge det, men vi kan kjenne det igjen når det bryter igjennom, i vår verden og våre liv. Og vi kan prøve og åpne opp oss selve, våre hjerter og våre liv, for den kjærligheten og nåden, og la den vokse i våre liv.</p><p><i>Öppna ditt hjärta till bön och bot, upplåt vart hemligt rum. Red dig att taga Guds son emot, tro evangelium: Himmelriket är nära!</i></p><p><br /></p><p></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-90617330478824771892022-01-11T17:02:00.000+01:002022-01-11T17:02:04.092+01:00Hvem er Jesus?<p><i> Preken på andre søndag i åpenbaringstiden, 9 januar 2022, gudstjeneste med dåp i Ringsaker kirke. Dagens øvrige tekster som nevne<span style="background-color: white;">s i preken <span style="font-family: inherit;">er </span></span></i><a href="https://bibel.no/Nettbibelen?query=UGta3dvrStWsldvAg+JHXXG1Cmh0mwRMc1lgNrQGbiKT1sJzimQPRF/4Wwqrm+8xPXQe8o/N0+Q/9JGTV/KCkg==" style="border-bottom: 1px solid transparent; box-sizing: border-box; outline: 0px;" target="_blank"><span style="color: #2b00fe; font-family: inherit;"><i style="background-color: white;">Jesaja 53,6-9</i></span></a> og <a href="https://bibel.no/Nettbibelen?query=OeUuNl+En+vLydg/VEyiYXdX4BrRWB4j9r0b+393bmorqSi2OUHlI4dg8DlxEWbzBhP01seO0QBNKsdBCufHbA==" style="background-color: white; border-bottom: 1px solid transparent; box-sizing: border-box; font-family: FoundersGrotesque; outline: 0px;" target="_blank"><i><span style="color: #2b00fe;">Kolosserbrevet 1,15-20</span></i></a></p><p></p><blockquote>Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Johannesevangeliet 1,29-34)</blockquote><p></p><p></p><div style="text-align: left;"><span>Hvem er
egentlig Jesus? Det kan man si er hovedspørsmålet i Åpenbaringstiden, som er
den del av kirkas år vi er inne i nå. Mellom juletid og fastetid leser vi
tekster om hvordan Jesus Kristus blir åpenbart i verden – ikke bare mennesket
Jesus, men også Kristus som viser Guds herlighet. Og den første av disse
søndagene etter selve Åpenbaringsdagen, leser vi om Jesu dåp.</span></div><div style="text-align: left;"><span><br /></span><span style="line-height: 107%;">Det var nok
litt annerledes når Jesus ble døpt, enn når F her ble døpt før en liten
stund siden. Ikke bare fordi F kun er noen måneder mens Jesus var voksen,
men også fordi det skjedde utendørs i en elv, der han nok steg helt ned, og
ikke bare fikk vann på hodet. Sikkert var det ikke så mange bunader og
det ble neppe kake etterpå. Men vannet er det samme, og Guds Ånd er den samme.
Selv om vi kanskje ikke så Guds Ånd komme ned som en due i dag, så er det
kirkas tro at Guds ånd er til stede i alle dåp.</span></div><div style="text-align: left;"><span style="line-height: 107%;"><br /> </span><span style="line-height: 107%;">Dåpen var
starten på Jesus offentlige virksomhet, og når døperen Johannes kjenner ham
igjen eller skjønner hvem han er, så er det første gang Jesus som voksen viser
noe av Guds herlighet, viser at han er mer enn en taler og læremester. Snart
etter dette skal han kalle disipler, han skal gå rundt og møte mennesker, gjøre
under og fortelle om Guds rike. Og til slut vise hvem han er fullstendig, ved
sin død og oppstandelse.</span></div><div style="text-align: left;"><span style="line-height: 107%;"><br /></span><span style="line-height: 107%;">For allerede
her, i starten, er koblingen der. Se Guds lam, er ordene som døperen Johannes
bruker i fortellingen fra Johannesevangeliet. Bildet knytter an til offerlammet,
men kanskje fremst til profeten Jesajas ord om Herrens lidende tjener, som likt
en sau eller et lam i stillhet tar på seg alles lidelse. Allerede i starten av
sitt virke, peker det fremover, mot korset.</span></div><div style="text-align: left;"><span style="line-height: 107%;"><br /></span><span style="line-height: 107%;">Og sånn er
det med Jesus. Der han går rundt og møter mennesker og preker, så er han
samtidig et menneske på alle måter med alle sider det har med seg. Og samtidig
er han Gud selv. Han bruker vanlig språk og bilder og har de begrensninger som
en kropp gir. Og samtidig åpner han veien til Guds rike, lar glimt av
evighetens herlighet lyse inn i verden.</span></div><div style="text-align: left;"><span style="line-height: 107%;"><br /></span><span style="line-height: 107%;">Akkurat
dette er veldig flott formulert i salmen vi straks skal synge [<a href="https://tv.nrk.no/se?v=DMLS00000514&t=2827s" target="_blank">norsk salmebok 104</a>]. Der beskrives
Jesus i hvert vers som Guds dyrebare Ord. Det knytter jo an til starten på
Johannesevangeliet som vi leser i jula, at ordet blir kropp og bor iblant oss.
Jesus er Ordet som var i begynnelsen, utenom tid og rom, slik som også Paulus
beskriver i dagens andre lesning: den førstefødte før alt det skapte, Han er
før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Dette evige, dyrebare ord som blir
født som en liten baby i jula. Det evige ordet som blir menneske og dermed kan
forsone hele verden med Gud selv. I salmen beskrives akkurat dette ved
forskjellige scener fra Jesu liv, hvordan dette dyrebare ord ligger gjemt i
Josefs store trøye, møter mennesker og ber for de som sårer ham, og til slutt
bryter ut av tomheten og sorgen.</span></div><div style="text-align: left;"><span style="line-height: 107%;"><br /></span><span style="line-height: 107%;">Spørsmålet
for Åpenbaringstiden er hvem Jesus er. Det lar seg ikke svare på i et enkelt
svar, fordi det er mange sider ved Jesus som viser på hvem han er, hvem Gud er,
og hva Gud vill med verden og livene våre. Det svaret kommer man nærmere
gjennom å følge Jesus heller enn ved noen korte setninger, og dåpen er akkurat
en slik invitasjon å følge Jesus. Slik som dåpen var starten for Jesus
virksomhet, er dåpen starten på det kristne livet, og en invitasjon til å følge
ham. Da kan vi oppdage flere og flere svar, flere og flere dyp i Kristi
herlighet og Guds kjærlighet til oss. Og en formulering av det svaret, får vi
også i refrenget til salmen:</span></div><div style="text-align: left;"><span style="line-height: 107%;"><br /></span><span style="line-height: 107%;">Han er her
når vi synger,<br /></span><span style="line-height: 107%;">
han gir liv, lek og latter,<br /></span><span style="line-height: 107%;">
himmelrikets skjulte skatter.<br /></span><span style="line-height: 107%;">
Og vi ser: Gud er god.</span></div>
<p class="MsoNormal"><br /></p><i></i><p></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-9691256260368346312022-01-11T16:46:00.002+01:002022-01-11T16:46:18.478+01:00Nytt år og nye tak<p> Det har ikke vært publisert noen preker her siden februar 2021. Det har ikke noen annen grunn, enn at det ble for mye annet som skjedde under nedstenginga våren 2021, og etter det kom jeg ikke tilbake i vanen å legge prekene mine ut.</p><p>Men nå er det nytt år og en god anledning for å komme tilbake i gode vaner. Planlegger for å legge ut i hvert fall et par prekener per måned.</p><p>Godt nytt år!</p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-7316069236928822542021-02-17T18:00:00.001+01:002021-02-17T18:00:09.076+01:00En uromantisk blikk på det å avstå<p> <i>Preken på askeonsdagsmesse i Ringsaker kirke, 17 februar 2021 </i></p><blockquote><p>Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. (Jona 3,3-10)</p></blockquote><blockquote><p> Noen skriftlærde og fariseere tok da til orde og sa: «Mester, vi vil gjerne se deg gjøre et tegn.» Men han svarte dem: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter. Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap – og her er mer enn Jona! Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo! (Matt 12,38-42)</p></blockquote><p>Det er litt spesielt å gå inn i fastetiden i år. På en måte er det som at vi allerede har vært i fastetiden i lang tid, i et år, eller i hvert fall noen måneder siden tiltakene ble strammet til igjen før jul. </p><p>Jeg tenker tilbake på prekener jeg har holt på askeonsdag og i fastetiden tidligere år, om den fine i å avstå fra ting, at det kan være godt å avstå ikke bare fra dårlige ting men også ting som ikke i seg selv er dårlig men som kan få en å skjerpe blikket, sette pris på de viktige tingene, gi plass for andre ting i livet. Når man skreller bort det unødvendige blir blikket klarere og livet større. Med dagens erfaringer hører dette klisjeaktig ut, jeg blir nesten flau av å tenke på det. Så lett å komme med slike dypsindigheter, når man kan VELGE å avstå. Det er noe annet å stå i situasjonen at det ikke er noe valg å avstå, eller at valget mellom å avstå eller ikke, handler om liv og helse. </p><p>Det er for så vidt sant at man lærer mer om hva som er viktig på ordentlig når noen ting skrelles vekk. Men når man ikke kan velge selv er det kanskje akkurat det vi har mistet under pandemien som var det virkelig viktige. Familie, venner. Muligheten å være sammen. Musikk og kultur. Gudstjenester. Å kunne dele glede og sorg og livets store øyeblikk. Noen har også måttet avstå arbeid og inntekt. Noen har blitt syke, noen med lange ettervirkninger på helsa. Og noen har mistet noen de er glad i. Det er ikke ting det er lett å avstå ifra over tid.</p><p>Jeg kommer nok ikke til å romantisere fastetiden, og det å avstå, i noen askeonsdagsprekener fremover. Det kan absolutt være en rikdom i det enkle, og sant at blikket skjerpes når vi avstår. Men noen ganger er det et privilegier standpunkt å tenke at vi kan avstå for vår egen personlige utviklings skyll. Det er kun den som har mye, som enkelt kan avstå. Mange mennesker lever i lange perioder av fastetid, langt lengre enn 40 dager, perioder av savn og av å avstå, perioder av ørken, av mangel og vanskelighet. Mange av oss må også gå igjennom slike perioder en eller annen gang i livet. Det kan gjøre livet rikere, men ikke nødvendigvis, og sjelden på kort sikt.</p><p>Tekstene vi hørt i dag, om Jona og folket i Nineve, og om de skriftlærde som snakket med Jesus om Jona-tegnet, er nok så langt unna våre fastepraksiser, og vår koronatid. Fasten som kongen i Nineve utroper er ganske så heftig, og ikke kun mennesker men også dyrene skal faste og de kaster seg flatt ned for Jonas domsprofetier. Fortellingen om Jona kjenner dere: profeten som prøver å fly fra kallet sitt, men som kastes av båten i havet, blir slukt av en fisk før han kommer opp på land etter tre døgn, og til slut drar til Nineve. Men så skjer det som han ikke har sett for seg: preken hans virker! Folket vender om og Gud endrer seg. Det blir ikke noen dom over Nineve – men Jona blir ikke noe særlig fornøyd. Heller helt motsatt blir han skuffa på Gud. Hele fortellingen om Jona er neppe ment som historisk korrekt redegjørelse for hva som skjedde, men har et overordna budskap: det er ikke opp til oss å dømme, og det er ikke kun det utvalgte folket som har, og kan ha en relasjon til Gud. Når de skriftlærde spør om et tegn, søker de sannsynligvis noe spektakulært og overnaturlig. Men Jesus sier at de ikke får noe annet tegn enn Jona-tegnet: han knytter både an til Jona som er tre dager i fisken og dermed som et forbilde for sin egen død og oppstandelse, men også folket i Nineve og dronningen av Saba, som eksempler på mennesker utenom Israels folk som vendte seg til Gud og søkte ham. Som så ofte i Matteusevangeliet viser Jesus til at de sikre, de som tror seg være innafor og utvalgt, slett ikke er nærmere Gud enn mange av de som ble oppfattet som utenfor og uønsket. </p><p>Fastetiden er ikke til for at de fromme skal manifestere hvor flinke og innafor de er, eller som posisjonerende og oppvisning. Fasten er å gå sammen med Jesus på veien mot korset, på lidelsens og smertenes vei. Noen gjør det, uansett tid i kirkeåret, og bærer tunge kors. </p><p>Kanskje er dette et år da du allerede har avstått så mye, at det ikke er noe igjen å gi slipp på. Kanskje er dette et år da fastetiden mest blir tid til hvile og refleksjon. Men kanskje er denne fastetid også en mulighet å gjøre seg noen tanker kring alt det vi har mistet, det vi måttet avstå ifra, alt vi ikke har gjort eller hatt. Har noe av det vært av gode? Er det noe jeg vil ta med meg videre av nye vaner eller oppdagelser? Hva har jeg nå lært meg at jeg ikke vil leve uten? Kanskje blir årets fastetid ikke bare en forberedelse for påsken og oppstandelsen som vi feirer i kirka, men også en forberedelse på den oppstandelse og det nye liv som kommer med gjenåpningen av samfunnet etter hvert.</p><p>Fariseerne og de skriftlærde spør etter tegn. Mange vil ha tydelige tegn, faste svar, klare beskjeder. Det kan vi ikke alltid få. VI må leve med usikkerhet, med å tilpasse oss, med å ta imot livet som det kommer. Vi må gå veien mot korset, veien med Jesus. Men tegnene er der, og vil ikke forsvinne. For korsets vei er også kjærlighetens vei. Veien mot korset er ikke en ensom vei, men en vei steinlagt med kjærlighet. En kjærlighet vi får leve i, og leve av. Kjærligheten som er sterkere enn døden. </p><p> </p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-59381197675939472872021-02-07T13:50:00.006+01:002021-02-07T13:56:39.488+01:00Fjellet - plassen for møte med Gud<p> Preken på Kristi forklarelsesdag 7 februar 2021, på gudstjeneste på Moelv kirkesenter.</p><p></p><blockquote>Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?» Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud. (2 Mosebok 3,1-6)</blockquote><p></p><p></p><blockquote><p>Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.</p><p> På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.» (Markusevangeliet 9,2-13)</p></blockquote><p> Det er mange som er gla i fjellet, ikke minst her i bygda. Eller mer enn gla i, som trekker til fjells, for store og viktige opplevelser. På ski på slike flotte vinterdager som nå, på fotturer om sommeren, på jakt etter multer og andre bær om høsten. Kanskje i selskap med andre, men mange vil også søke seg mot fjellet alene, for de storslåtte vyene, for dramatikken, for stillheten. Luften er tynnere, og kanskje er hele tilværelsen litt tynnere til fjells. Litt nærmere himmelen, utsattheten nær de store naturkreftene med stein og is og snø, menneskets litenhet i relasjon.</p><p>I opplevelsen av fjellet som en liksom «tynn plass», møtes norsk folkelig åndelighet den bibelske tradisjonen. For i bibelen er fjellet plassen for møtet med Gud. Vi hørte i den første teksten hvordan Moses er ved Guds fjell Horeb, og der får møte gud i en brennende busk. Seinere kommer Moses tilbake til fjellet og får møte gud igjen, og ta imot de ti bud. Også profeten Elia kommer til langt seinere til det samme fjellet Horeb, på flukt etter å ha utfordret makten. Der kommer storm og torden og ild, men Gud er ikke der. Først i lyden av skjør stillhet, møter Elia Gud på fjellet.</p><p>Alt dette vet disiplene når Jesus tar tre av dem med opp på fjellet, de kjenner profetfortellingene og de kjenner til at det er på berget Jesus trekker seg tilbake for å be og kanskje for å møte Gud. Men de er ikke forberedt på at møte profetene der. De har nok på en måte begynt å skjønne hvem Jesus er, i hvert fall tror og håper de at han er mer enn en predikant, mer enn en leder. Men nå får de det forklart, klart uttalt, med stemme fra himmelen og med lys og tydelighet. Jesus er Guds sønn, Messias. </p><p>Peters reaksjon fremstår jo nesten som litt latterlig, midt i dette store øyeblikk prøver han å holde det fast. Bygge hytter, fange øyeblikket og bli i det. Men det er jo ikke mulig. Snart er øyeblikket over, og kun Jesus er igjen. Samme Jesus, men samtidig annerledes. De må gå ned fra fjellet og fortsette vandringen sin.</p><p>For slike er de «tynne øyeblikkene» også når vi får oppleve dem. De fleste av oss får kanskje aldri oppleve de store guddommelige visjonene eller Guds-møtene på denne direkte måten, selv om noen gjør det. Men mange har erfaringer av slike tynne øyeblikk, når livet blir som ekstra sterkt, grensen mellom tid og evighet nesten åpnes opp, virkeligheten blir som ekstra virkelig og intens. Kanskje setter vi ord på det som handler om Guds nærvær, kanskje ikke. Det kan skje på fjellet, eller i andre naturopplevelser. Noen opplever det i musikk eller andre skjønnhetsopplevelser. Noen i gudstjeneste eller bønn eller i det stille kirkerommet. Noen i stor folkesamling, på konsert eller ett dansegulv eller fotballkamp, noen i stille meditasjon. </p><p>Uansett, et av de tydeligste felles trekkene i slike opplevelser, er at de akkurat er øyeblikk. Vi kan ikke holde dem fast. Guds-møtet, møtet med evigheten, er ikke noe vi kan kontrollere, eller eie, eller fange. Vi kan øve opp oss på å lytte etter dem, og vi kan gi plass for dem. Men vi kan ikke eie dem, og vi kan ikke forbi i dem. Jesus står igjen, og vi er ikke alene. Men selve opplevelsen av nærhet, av forklaring, er akkurat et øyeblikk.</p><p>Akkurat som Peter, kan vi ikke bygge hytter eller holde fast i øyeblikket, men vi må komme ned fra fjellet. For vi kan ikke leve livene våre, heller ikke de kristne livene våre, der på forklarelsens fjell langt fra hverdagen og virkeligheten. Øyeblikkene kan gi farge og forklaring til hverdagen, men de fleste dagene våre må skje i den litt mer grå hverdagen, selv om den kan bære med seg litt av fargen og lyset.</p><p>Når Jesus og disiplene kommer ned fra fjellet, vet han hvor veien går. Mot Jerusalem og mot korset. Snart går vi inn i fastetiden og blir med på den vandringen. Jesus vet at forklaringen og herligheten ikke går å separere fra lidelsens og tjenesten. Han er både Gud og menneske, Jesus Kristus, den som skal vise både Guds storhet og Guds sårbarhet. </p><p>Og vi får bli med. På vandringen mot korset, og på en vandring gjennom livet sammen med Jesus. Kanskje oftest ikke på fjellet i forklarelsens lys, men likevel sammen med ham som både er lyset selv, og som viser til lyset. Også våre hender trenges til tjeneste i verden, og også vi kan speile det lyset videre. Det er fristende å prøve å holde fast ved øyeblikkene på det åndelige fjellet. Men det er i dalføret, i hverdagen vi har oppgaven å gi lyset videre. Og det gjør vi, båret av og sendt av hans kjærlighet. </p><div><br /></div><p></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-14941861727451499242021-01-10T11:00:00.003+01:002021-02-07T13:56:56.276+01:00Leve i dåpen i kjærlighet og kamp<p><i> Preken på strømmet gudstjeneste fra Moelv kirkesenter 2 søndag i Åpenbaringstiden, 10 januar 2021.</i></p><p></p><blockquote><p>Farao befalte hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!» </p></blockquote><blockquote><p>Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter. Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen. Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.</p><p>Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»</p><p></p><p>Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» «Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. Gutten vokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun. (2 Mosebok 1,22–2,10)</p></blockquote><p></p><blockquote><p>En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!</p><p>Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»</p><p>På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Markusevangliet 1,3–11)</p></blockquote><p></p><p> I dagens tekster får vi høre noen dramatiske fortellinger
med sterke karakterer. De henger sammen, selv om det kanskje ikke virker sånn ved første blikk.</p><p></p><p class="MsoNormal"><o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">I den gammeltestamentlige teksten er vi midt i en dramatisk
situasjon. Hebreerne er i Egypt, og har over årene blitt mer og mer undertrykt
og er nå holdt i slaveri. En del av dette grufulle regime, er at alle gutter
skal bli drept ved fødselen. I kapitlet før får vi høre om forskjellige
taktikker og motstand som de gjør, men nå har det gått så langt at Farao rett
og slett prøver å drepe alle guttebarn. Og så er det en kvinne, som prøver å
redde barnet sitt. Først ved å holde ham gjemt, sen ved en desperat plan å
sette ham ut i en kurv i elven. Kanskje en form for motstand, eller av trassig
håp, kanskje bare en måte å bevare håpet på at noe annet enn døden var mulig.
Og det går over forventning. Faraos datter finner barnet. Og søsteren til
barnet er både rask og smart, og ser til at deres mor får barnet tilbake til
han er stor nok til å flytte til palasset. Hun blir ikke kalt ved navn her, men
fortsetter man å lese i 2 Mosebok, så blir man kjent med henne. Hun heter
Miriam, og blir etter hvert en profet og leder for folket sammen med broren
sin. For barnet får navnet Moses, og som voksen blir han ikke bare leder for
Hebreerne, men den som tar opp kampen med Farao og til slutt får lede folket ut
av slaveriet, mot friheten. Det uttoget ur Egypt, det opprøret og den
frigjørelsen, er en av de helt grunnleggende og sentrale fortellingen for den
jødiske troen, og også for oss kristne. Gud vil ikke slaveri, men frihet.<o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">I den andre teksten er det ikke fult så dramatisk, men vi
møter fortsatt noen som er litt av en karakter. Døperen Johannes. Han er en
profet som bor i ørkenen, noen vi i dag nok ville oppfatte som en raring. Klær
seg rart, holder seg for seg selv, spiser grashopper og villhonning, og så
preker han omvendelse og døper folk. Man ville kanskje tro at folk ikke liker å
bli skjelt ut, men masser med folk kommer til Johannes for å få høre at de
trenger omvendelse. I noen av de andre fortellingene om Johannes i bibelen, får
vi vite at han kaller folk for ormeyngel, advarer mot korrupsjon og hykleri og
at folk må skjerpe seg, og leve mer i trå med Gud, og mer rettferdig mot
medmenneskene sine. Dele med seg av hva de har, og ikke blir rik på andres
bekostning. Og så peker han fremover: det er ikke han som er hovedpersonen, men
noen som skal komme. Jesus. Og Jesus kommer til Johanns og blir døpt, og det er
begynnelsen på Jesus offentlige virke. Himmelen åpner seg, Guds ånd viser seg,
og Guds røst høres, og bekrefter at Jesus er Guds sønn.<o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Henger de her tekstene i hop? Og henger de i hop med oss på
noen måte?<o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">En måte de henger sammen på, er vannet. Vannet, som kan
drepe den lille gutten Moses blir isteden redningen hans. At han blir reddet
gjennom vannet, er på en måte et frempek, til når han skal redde hele folket
gjennom vannet. På vei ut av Egypt, bort fra slaveriet og Farao, skal han lede
folket gjennom Røda havet. Det har i sin tur i den kristne tradisjon blitt lest
som et frempek mot akkurat dåpen, der vi gjennom vannet blir knyttet sammen med
Jesus Kristus. Når Jesus lir døpt i elven Jordan, er han ved vannet knyttet
sammen også med Moses. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Men jeg tenker at disse fortellingene henger sammen også på
en litt mindre direkte måte. Når Jesus blir døpt, er det starten, inngangen til
alt han kommer til å si og gjøre frem til sin død og oppstandelse. Og dåpen er
også for oss starten på det kristne livet – uansett om det skjer når vi er små
barn, eller seinere i livet. I dåpen ligger også en invitasjon, et kall, til å
følge Jesus. Å prøve å leve livene våre med ham som forbilde, med hans
viktigste bud om å leve i kjærlighet som rettesnor. Og jeg tenker at begge disse
tekstene gir noen innganger til dette å følge Jesus, og å leve i dåpen sin
(selv om jo vare seg døperen Johannes eller kvinnene som reddet Moses fulgte
Jesus på den måten som vi kan gjøre). <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Å følge Jesus, å leve i sin dåp, kan handle om å gjøre
motstand mot en urettferdig, voldelig og undertrykkende overmakt. At verne om
livet, og handle etter sin overbevisning selv når det er farlig, slik som Moses
mor. Det kan handle om å finne veier og hjelpe, bruke sine evner til å finne
løsninger for det gode, slik som Miriam. Og det kan være å snakke sant om
ubehagelige ting, å peke ut hykleri og korrupsjon slik som Johannes.<span style="mso-spacerun: yes;"> </span>Noen av dere som ser den her gudstjenesten er
konfirmanter, og i løpet av resten av konfirmantåret kommer dere få lære mer om
hvem Jesus var, hvordan han møtte mennesker og hva han lærte. Dere kommer få se
at det finnes mange fortellinger å inspireres av. Og mange måter man leve i
dåpen sin, mange måter å følge Jesus på. Jesus gjør ofte det som er uventet:
han løfter opp de som andre ikke bryr seg om, han setter de som er
marginalisert og utenfor i sentrum, og kritiserer de som bruker sin makt og
sine privilegier til å undertrykke eller se ned på andre. Han viser hele tiden
at Guds kjærlighet og omsorg er større enn våre grenser og vår måte å oppfatte
verden på. <o:p></o:p></p>
<p class="MsoNormal">Når Jesus blir døpt, sier røsten fra himmelen: Du er min
sønn, den elskede, i deg har jeg min glede. Og selv om vi ikke er Guds sønner
på den måten som Jesus, så er det sant at vi alle er Guds barn, alle elskede av
Gud. Uansett hvordan vi vi prøve å følge Jesus, eller leve i dåpen vår, så
handler det om å vær et Guds barn, å være elsket. Å leve i dåpen handler ikke
fremst om ting vi skal gjøre eller måte vi skal leve på, men å leve i troen og
tilliten at vi allerede er elsket. Uansett hvilke valg vi tar i livet, hvordan
vi lever livene våre eller hva vi mener er viktig, er det hele tiden
utgangspunktet for å leve i dåpen: du er Guds elskede barn, og vi er kalt til
et liv i kjærlighet.<o:p></o:p></p><i></i><p></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-91175212123782751512020-12-31T17:00:00.003+01:002021-02-07T13:57:09.174+01:00Fremtid og håp<p><i> Preken på nyttårsmeditasjon i Ringsaker kirke, nyttårsaften 2020.</i></p><p></p><blockquote><p>Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.</p><p>Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil. (Jeremia 29,10-14) </p><p><br /></p><p>Jesus sa: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Johannesevangeliet 14,27)</p></blockquote><p> Årsskifte er alltid en anledning å stoppe opp i tiden, og se bakover og fremover. Tenke igjennom hvordan året har vært, og hva som kan ligge foran. Slik som så mye er blitt annerledes dette år, er også denne tilbakeblikk og fremoverblikk noe annet i dag enn de fleste andre år. Jeg tror få som for et år seden prøvde å se for seg 2020, kom i nærheten av hvordan året ble. </p><p>Mye er sagt om alt det vanskelige dette år. Om sorg og uro og korte og lange konsekvenser. Om dugnad og fellesskap, om frustrasjon og slitasje. Mange går inn i et nytt år med mye å legge bak seg, og håp om at 2021 blir et annet og bedre år. </p><p>Men midt i krisen, har også livet gått på under 2020, på en eller annen måte. Midt i alt som er begrenset, vanskelig og annerledes, er barn blitt født, mennesker har møtt kjærligheten, begynt i nye jobber, lært seg nye ting, flyttet og begynt noe nytt. Noe av det som er tapt, har gitt plass for noe nytt til å gro. Slik som livet alltid er: sterkt og voksende og håpefullt i det vanskelige. </p><p>Profeten Jeremia taler til et folk i krise. For så vidt i eksil og ikke i pandemi, men likevel. Men ordene hans er trøstord også til oss. Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.</p><p>Tiden er en av de ting som er blitt – eller opplevd – annerledes, i hvert fall for meg, dette år. Når det er vanskelig å planlegge, burde det invitere til å være med tilstede i nuet, ta en dag ad gangen, være tilstede i det som er. Men det er ikke enkelt. Akkurat for di det er vanskelig å planlegge konkret og ordentlig, driver tankene lett i en kombinasjon av tanker om alt som skal skje i et uklart «sen» eller «etterpå», blandet med en uro for at «etterpå» kanskje aldri kommer til å skje. Eller nostalgi over ting som har vært, som er tapt. Og at verden står innfor enda verre kriser enn den vi har gjennomlevd dette år: klimakris, tap av biologisk mangfold, antibiotikaresistens. Det er mye å grue seg for. Sikkert har mange med meg følt på den angst og motløshet som Jesus advarer mot i teksten jeg leste.</p><p>Alt dette er sant og virkelig, men det tar ikke bort håpet. Håpet om fremtid – i det lille, og i det store. Håpet som har sin grund i oppstandelsen: at selv der alt virker som død, finnes kornet av liv. Selv i det mørkeste, er Guds kjærlighet som er sterkere enn døden. Selv i det mest håpløse, gror håpet. Det betyr ikke at ikke mørkret, truslene mot livet og jorden, smerten og døden ikke er virkelige, for det er di. Håp er ikke overfladisk optimisme der vi later som at alt er greit. Håp er å ta inn over seg mørkret og smerten, og samtidig tro at det ikke kommer til å få det siste ord til slutt. Det håpet som kommer til uttrykk, akkurat ved at livet trotts alt fortsetter, midt i det vanskelige.</p><p>Så får vi gå inn i et nytt år, som vi ikke vet hva fører med seg. Men vi går inn i det båret av Guds gode tanker om og til oss. Og vi går inn i det med Guds fred, og tar med oss Jesus ord: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. </p><p>Angsten og motløsheten kommer helt sikkert i bølger også neste år, men vi får be om at den ikke får grep om oss. At vi får gå inn i et nytt år, uansett hva det kommer til å bære med seg, båret og omgitt av Guds fred. Og med håpet som ligger i troen på kjærligheten som er sterkere enn døden. </p><p><br /></p><p></p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-20885003420104044282020-12-31T14:13:00.006+01:002021-02-07T13:57:20.462+01:00Lys i mørke<p><i> Preken til opptak av julegudstjeneste i Ringsaker kirke. Samme preken ble brukt i litt redigert form på julaften i og utenfor Ringsaker kirke.</i></p><p></p><blockquote><p>Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulons land og Naftalis land. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien til havet, landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea.</p><div style="text-align: left;">Det folket som vandrer i mørket,<br /> ser et stort lys.<br /> Over dem som bor i dødsskyggens land,<br /> stråler lyset fram.<br />For et barn er oss født,<br /> en sønn er oss gitt.<br /> Herreveldet er lagt på hans skulder.<br /> Han har fått navnet<br /> Underfull rådgiver, Veldig Gud,<br /> Evig far, Fredsfyrste.<br />Så skal herreveldet være stort<br /> og freden uten ende<br /> over Davids trone og hans kongerike.<br /> Han skal gjøre det fast og holde det oppe<br /> ved rett og rettferdighet<br /> fra nå og for alltid.<br /> Herren over hærskarene skal gjøre dette<br /> i sin brennende iver. (Jesaja 9,1a.2.6-7)</div></blockquote><p>Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. For et barn er oss født.</p><p>Ordene fra profeten Jesaja er nesten like forbundet med jul, som selve juleevangeliet. Og kanskje er profetens ord om lys i mørket ekstra velkomment i år. For å vandre i mørke, og å bo i dødsskyggens land, er det nok noen som kjenner seg igjen i.</p><p>I en tid når alt ble annerledes, er det mange som har kjent på mørkret. For noen har det vært hardt og konkret rammende: sykdom og død. Arbeidsplasser og inntekt, bedrifter og investeringer som gått tapt. Og vi er mange som ikke har møtt familie og slekt og venner i andre land, eller i risikogrupper, på lang tid. Og alle som kanskje ikke er så hardt ramma direkte, men likevel sliter med ensomhet, kjedsomhet, sliter i relasjoner og med å motivere seg i en vanskelig hverdag med få ting å se frem til. Vi er mange som trenger et lys i mørkret.</p><p>Og det er akkurat det som jula handler om. Ikke bare å tenne lys hjemme, i kirka, på gravplasser og i juletreet. Ikke bare at vi har passert vintersolverv og at dagene sakte blir lysere og lysere når vi går mot vår. Og ikke bare de gode nyhetene om vaksine som gjør at mange kan håpe at neste år kan bli ganske så annerledes enn dette. Jula handler om det håp og det lys som er mer grunnleggende og mer gjennomtrengende enn som så.</p><p>For i jula kommer Gud oss i møte som et lite barn. Gud vil dele livene våre, i glede og sorg. I det lille, utsatte barnet deler Gud våre levekår. Julens håp, er håpet at vi aldri er alene, at jorden ikke er forlatt. At selv i det dypeste mørket danser en liten flamme, et lite lys. I Johannesevangeliets prolog, om at ordet som var i begynnelsen er blitt menneske og tatt sin bolig blant oss, der sies det så enkelt og konsis: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.</p><p>Selv når vi opplever oss å bo i dødsskyggen eller vandre i mørkret, så er vi ikke alene og forlatt. Fortellingen om barnet som er fødd i en stall og blir lagt i krybben, er fortellingen om Guds uendelige kjærlighet. Det er fortellingen om en Gud som vil dele livene våre. Det er fortellingen om lyset som skinner i mørkret, som mørkret ikke kan overvinne.</p><p>Så julens budskap gjelder hver og en, uansett om du ferier med familie eller alene, om du får være sammen med de som er viktigst for deg eller om du kjenner på sorg og savn:</p><p>Lyset skinner i mørkret, og mørkret har ikke overvunnet det.</p><p> </p><div style="text-align: left;"></div>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-53961909736821343232020-12-22T14:13:00.003+01:002021-02-07T13:57:33.196+01:00Maria bringer både fred og uro<p> Preken på 4 søndag i advent 20.12 2020 i Ringsaker kirke.</p><p></p><blockquote><p>Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperbrevet 4,4-7)</p><p>Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» (Lukas 1,39-45)</p></blockquote><p></p><p>Går det å be om, eller håpe på fred? Fred i verden, eller ens fred i hjertet? Altså ikke fred som i motsatsen til krig, men fred som i motsatsen til uro? Blir det noen julefred i år? </p><p>Epistelteksten fra Filipperbrevet formidler i hvert fall godt mot. Gled dere alltid, vær ikke bekymret for noe! Legg alt foran Gud så vil Guds fred komme. Kanskje eker ordene litt tomt, denne pandemijul. Og når vi nå kanskje, kanskje, ser slutten på pandemien, er det nok av andre ting å uroe seg for. Klimakrise. Arbeidsledighet. Økende forskjeller. Spenning i verden. Det er ikke bare å slå på julefreden, føler i hvert fall jeg. </p><p>Jeg tror kanskje ikke heller Maria følte så veldig mye på kommende julefred, når hun dro av gårde etter å ha møtt engelen Gabriel, til slektningen sin Elisabet. Det var nok mer uro, uoversiktlighet og uklarhet da. Hva ville egentlig skje, med barnet og med henne? Hvordan i verden skulle dette gå bra? </p><p>Men Elisabet tar imot Maria med åpne armer. Også hun, som i mange år ønsket seg barn har nå i høy alder blitt gravid, og venter barnet som skal bli døperen Johannes. Og hun bekrefter det engelen har sagt til Maria, at dette barnet er spesielt, og at hun har fått en stor oppgave, men også at det kommer til at gå bra. At Gud er med henne. </p><p>Adventstiden er i høy grad profetenes tid i kirkeåret. Det er egentlig litt kontrast mot det som ellers preger disse ukene i samfunnet rundt, der alt er så innrettet mot jul – forberedelser, ja, men også litt av å ta julekosen på forskudd. Mens i kirkas adventstid handler forberedelsene for jul mer om å høre de stemmer som taler om den som skal komme. Og det er slett ikke alltid så koselig å lytte til profetene. Profeter er ikke nødvendigvis noen som forutsier fremtiden, men i like høy grad noen som sier sannheter. Noen ganger også ubehagelige slike. Selv om en del profeter kommer med trøst, kommer noen av dem også med uro. </p><p>Jeg tenker at uroen ikke kun er noe negativt. Uroen kan være et tegn på at det er noe å lytte etter, noe som ikke er riktig, noe som trenger noe. Blir vi altfor mette, altfor fornøyde, altfor blinde for verdens behov, da trenger vi litt uro. Ikke den lammende angsten, men uroen som holder oss litt våkna. Profeten Mika som vi fått høre i dag, hører ikke til de som skaper mest uro, han kommer med et budskap om fred, og om at barnet som skal fødes i Betlehem skal bli en konge som bringer fred. Men noen av de andre vi møter og leser i de tidligere søndagene i advent – ikke minst døperen Johannes, kommer nok med mer uro enn fred. </p><p>Maria pleier ikke å telles blant profetene, men hun er på en måte det, den siste, nærmeste, som viser mot Jesus og hvem han er som skal komme. Hun bringer på en måte både fred og uro. Sin egen uro for alt som skal skje. Men hun taler også i sin lovsang om hvordan Gud kaster de mektige fra tronen og reiser opp de små, hvordan Gud metter de sultne, men sender de rike tomhendte bort. Maria er en av dem som med profetenes skarpe og urovekkende ord minner oss om å ikke bli altfor bekvemme, altfor fornøyde, altfor mette. </p><p>Men til den uro som ikke handler om våkenhet og skarphet, men om å bære sina sorger og usikkerhet og bekymringer og lengsel tungt på hjertet, til den uroen får Maria selv trøst og tiltro i møtet i Elisabet. Hun blir styrket og bekreftet i sin oppgave, og at Gud er med henne. Og også til oss bringer hun fred og trøst, i seg selv, men fremst gjennom barnet som hun bærer. </p><p>Kanskje kan en ting å gjøre inn mot denne spesielle jul, være å prøve å finne forskjeller i uroen. Prøve å sortere, finne ut hvilken uro vi skal lytte til, og ikke. Hva er den profetiske uroen, uroen over ting som vi ikke skal blunde for. Uroen som heller er en oppfordring, en invitasjon til kamp, eller til bønn, eller til å agere. Ved å finne den, og ta den på alvor, kanskje vi lettere kan sortere bort den andre uroen. Som kan være nok så grundet i virkeligheten: det er ikke feil eller urimelig å uroe oss for egen eller andres helse, for økonomi eller praktiske ting, for hva som vil skje med verden. Men den uroen får vi legge frem til Gud. Den får vi, selv om den ikke forsvinner, likevel prøve å overlate. Og så får vi be, at det er sant som vi hørte i teksten: at Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus. </p>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-43294603826541018472020-07-29T20:30:00.002+02:002021-02-07T13:56:24.019+01:00Olsok: om hvetekorn og historiens kraft<i>Preken på Olsokvesper i Ringsaker kirke 29 juli 2020.</i><br />
<blockquote class="tr_bq">
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.<br />Joh 12,24-26</blockquote>
<br />
Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Dette utsagnet av Jesus kalles for hvetekornets lov, og sammenfatter egentlig den kristne tro og lære om oppstandelsen. Det er også bildet som Paulus bruker om oppstandelsen i en av aller eldste kristne tekstene om oppstandelsen, i 1 Korinterbrevet. Det er både en forutsigelse fra Jesus om hva som skal skje med ham, og en belysende metafor om oppstandelsen. Men det er også et bilde som knytter an til noe nesten alle mennesker forstår, fordi vi kjenner hvordan korn og frø forsvinner i jorden og i sitt litte skall rommer nytt liv. Og det sier også noe sant om livet på et mer alminnelig plan: mange har erfaringer med at noe må dø for at noe nytt skal kunne vokse og få nytt liv. Og at der det virket som det bare var død, nedbrent eller helt frossent, det kommer etter hvert nytt liv.<br />
<br />
Når denne tekst blir lest på Olsok, der vi minnes Sankt Olav, er det lett å se teksten som en beskrivelse av også hans liv og gjerning: Han kjempet og døde på Stiklestad, og døden hans gav rik frukt ved at det ble et vendepunkt i kristendommens etablering i Norge. Selv om Olav er en helgen som anerkjennes av både romersk-katolske og de ortodokse kirkene, og hans relikvier i Nidaros ble et mål for pilegrimer fra hele Europa i middelalderen, har han fått en særlig status som nasjonalhelgen i Norge. Kanskje fremst når Olavsarven ble vekket til liv i slutten av 1800-tallet og har blitt løftet frem som en sentral del av kirkas etablering i Norge, og også i noen grad i etableringen av Norge som et land og et folk. Det merkes ikke minst i at det denne dag, også i denne vesper, er tradisjon å synge salmer som særlig betoner Norge og fedrelandet.<br />
<br />
Denne vår og sommer har historieskriving, og hvordan det etableres forskjellige fortolkninger av historien i form av monumenter og statuer, vært diskutert etter protestene mot rasistisk politivold i USA og Black Lives Matter-bevegelsen. Spektakulære bilder av statuer som veltes vekker mange følelser, og måter som stuer og monumenter befester noen fortolkninger av historien fysisk i det offentlige rom, mens andres fortellinger er glemt bort, har blitt løftet frem i lyset. Denne debatt ble løftet inn i norsk kirkelig kontekst i en <a href="https://www.vl.no/meninger/kommentar/bor-vi-rive-nidarosdomen-1.1740997?fbclid=IwAR2UPff6VDegSnd9vFuJms9EHhsFJOCucZ0a-kAZWYlNhYbWdLiAebmwScM" target="_blank">kronikk i Vårt Land av teologen og presten Gyrid Gunnes</a> som retorisk stilte spørsmålet om også Nidarosdomen burde rives. Nå var hennes svar på det spørsmålet ikke ja, men hun fikk mange sinte reaksjoner fra folk som nok kun lest overskriften og ikke selve teksten. Poenget til Gunnes var at det finnes grunn for den kristne i Norge, og institusjonen Den Norske kirke, å vurdere hvordan man bruker Olavsfortellingen, og også prøve å lese den i et minoritetperspektiv. Det er lett å løfte frem en rak og enkel heltfortelling, vanskeligere å se at kristendommens etablering i Norge var en langt mer komplisert prosess enn det ene slaget ved Stiklestad, og at det ikke kun var en fredelig og harmonisk prosess.<br />
<br />
Historien er sjelden rak og enkel, men en mengde hendelser, som i etterkant blir fortolket og fortalt som en fortelling – eller flere fortellinger. Og hva som er langsiktig frukt av enkelte hendelser, ser vi på andre måter i etterkant, avhengig av hvilke perspektiver vi har. Mye gode ting har skjedd også i etterkant av vanskelige og vonde hendelser, også ting som ikke nødvendigvis var gode kan bære god frukt. Og noen ganger leder ting som var ment veldig godt til uventede og usiktede konsekvenser.<br />
<br />
En måte å forholde seg til historien på, er å tillate seg ambivalens og å se flere ting samtidig. Å se at Olav både vær en krigerkonge med politiske ambisjoner, og at hans død fikk en viktig innflytelse på kristendommens etablering i Norge og at hans martyrium ble et sterkt vitnesbyrd for Kristus. Å være takknemlig over kirkas lange historie i Norge og alt godt den har ført med seg og kanskje en personlig takknemlighet i å få ha vokset opp i et land favnet av folkekirke, og samtidig se at kirka slett ikke alltid har stått på folkets side eller har vært særlig god mot minoriteter og andre. Det går å sette pris på det vi har, det som er vårt, og samtidig se at Kristus, og kirka, alltid er større enn det vi kan se fra vårt eget perspektiv.<br />
<br />
For viktigst er at det er Kristus som er sentrum, og han som er hvetekornet. Uansett hvor mye og hvor klart vi kan se fra vårt ståsted, og hvilke fortellinger om historien og nåtiden som bærer oss, er det Kristus som er hjørnesteinen. Det er hans kjærlighet som bærer oss og hele verden. Og det er den kjærligheten som kan gjøre alt nytt, som kan vende smerte og sorg til noe som gir rik og god frukt. Og den kjærligheten som gjennom å dø, selv beseirer døden.<br />
<div>
<br /></div>
Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-62631262040175522102020-06-19T16:51:00.002+02:002021-02-07T14:03:01.000+01:00Døpt til Kristus - om slaveri og frihet <i>Preken på 2 søndag i Treenighetstiden 14 juni på Moelv kirkesenter.</i><br />
<blockquote class="tr_bq">
Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»<br /> Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. (2 Mos 14,15-22)</blockquote>
<br />
<blockquote class="tr_bq">
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» (Matt 3,11-12)</blockquote>
Å leve i dåpen, er temaet denne søndag. Dåpen er noe dramatisk og radikalt. Tekstene i dag avhandler noe av de sentrale dåpstemaene, som viser akkurat på dette. Dåpen som en frigjørende eksodus, gjennom død til liv. Rettferdiggjørelsen ved nåde. Og den radikale omvendelsen og etterfølgelsen som Døperen Johannes prekte.<br />
<br />
For det er døperen Johannes som taler i evangelieteksten. Dette er to vers ur en lenger tekst, fortellingen om Johannes virke i ørkenen, og etterpå følger fortellingen om Jesu dåp. Johannes er en streng og refsende profet, som blir provosert av at de fromme og selvrettferdige kommer til ham for å bli døpt. Ormeyngel, kaller han dem, og sier at de må ta konsekvensene av troen sin, ikke stole på at deres bakgrunn og opphav og fromme vaner skal redde dem. Bær da frukt som svarer til omvendelsen, sier Johannes. Og peker fremover: han selv døper med vann, men han er kun den som refser, forbereder. Det er ikke han selv som er hovedpersonen, men Jesus. Vi kommer tilbake til det.<br />
<br />
For det er den gammeltestamentlige teksten som er den aller mest dramatiske, og den løfter noe av de temaer i dåpen som jeg vil stanse særlig ved i dag. Om folket, som ledet av Moses går gjennom Sivhavet. En tekst som jo ikke nevner dåpen, da den kommer fra en tid langt før den kristne dåpen. Og dåpen er jo heller ikke den hovedsakelige fortolkningen av denne tekst i sin jødiske kontekst og tradisjon. Men i kristen tradisjon har den blitt lest som en speiling, et frempek mot dåpen. Koblingen til påsken, og til vannet er jo sentral. Men også at folket går gjennom vannet, fra en sikker død til et nytt liv. Som det malende fortolkes i salmen vi sang: veien fra døden til livet i dåpen. I dåpen dør og oppstår vi med Kristus, skriver Paulus, og eksodusfortellingen illustrerer dette på en dyp og sterk måte.<br />
<br />
Men frigjøringen, uttoget, redningen er jo ikke kun fra det umiddelbare trusselen fra hæren og fra vannet. Fremst er de på vei fra frihet fra slaveriet. Hele fortellingens tyngde handler om slaveriet, om vold og undertrykkelse og utnyttelse og grusomhet og død. Det er det som gir fortellingen en sprengkraft gjennom historien og også i dag. Slaveri og undertrykkelse er dessverre et fenomen som dukket opp på mange måter i forskjellige former og på forskjellige plasser gjennom historien, og også i vår tid. Og mange i kristen kontekst har lest eksodus og sett på hvem sin side Gud står i kampen mot slaveriet.<br />
<br />
Å lese denne tekst, denne uka, i denne tid, er vanskelig uten å sette den i sammenheng med de protester som skjer i USA og rundt om i verden etter atter et drap der en svart mann er blitt drept av en politimann. Et drap som feier seg inn i en lang rekke av fall av politivold og overgrep, som særlig rammer den afroamerikanske befolkningen. Og dette er kun et av mange uttrykk for at rasismen fortsatt er sterkt tilstede i det amerikanske samfunnet, slik som i mange samfunn rundt om i verden. I den amerikanske konteksten går det ikke å se bort ifra akkurat slaveriets betydning gjennom historien for den urettferdighet som har rammet den svarte befolkningen – først ved kidnappingen av mennesker fra Afrika i den transatlantiske slavehandelen, all den urettferdighet og vold de ble utsatt for under selve slaveriet, men også de rasistiske lovene som gjalt langt inn på 1960-tallet, og etter det mange former av diskriminering og marginalisering med effekter som fortsatt gir den svarte befolkningen dårligere livsvilkår.<br />
<br />
Under slaveriets uhyggelige vold og undertrykkelse, tok slavene trøst i fortellingene fra Bibelen, og særlig i fortellingen om uttoget ur Egypt. Det merkes ikke minst i skatten av spirituals, de kristne sanger som slavene sang, der eksodus var det vanligste temaet. Go down, Moses, way down in Egypt land. Tell ol’ Pharao to let my people go. De visste at Gud ikke var slaveriets Gud, men frigjørelsens. At dåpens vei ikke er å bli bunden, men å følge Kristus fra død til liv.<br />
<br />
Mange av de sentrale dåpstekstene i det nye testamentet kommer fra Paulus brev. Den vi lest her i dag kommer fra Titus, og hører kanskje ikke til de mest leste selv om den legger vekt ved noe av det mest sentrale: at det vi døpes til er rettferdiggjørelsen ved nåde. Det er ikke handlingene våre som gir oss relasjon til Gud, men Guds egen barmhjertighet og nåde. I andre brev, og fremst i Romerbrevet utdyper Paulus dette, hvordan dåpen gir oss relasjon til Gud. Der skriver han om hvordan vi døpes til Kristus død og oppstandelse, samme tematikk som knyttes til Eksodus i salmen vi sang. Vi får del i hans død, og i og med det er vi ikke slaver under synden. Vi oppstår til nytt liv ved Kristus. Paulus bruker altså slaveriet som metafor. Når vi er slaver under synden, styrer vi ikke selve, kan ikke leve det liv vi ønsker, og det liv Gud ønsker for oss. Oppstandelsen, frelsen, kobles til frigjøring fra slaveri: til frihet og liv.<br />
<br />
Også i Galaterbrevet knytter Paulus dåpen til relasjonen til Kristus, og til en slags frigjøring: når vi døpes blir vi kledd i Kristus og her er ikke lenger jøde eller greker, slav eller fri, mann eller kvinne – alle er ett i Kristus. Å bli kledd i Kristus bryter opp de sosiale makthierarkiene, og frigjører oss fra båndene. Den Sørafrikanske erkebiskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu har uttrykt dette, som at det ikke kan finnes diskriminering i dåpen. I dåpen blir vi alle satt på lik linje, det finnes ikke noen som er mer eller mindre vert, ikke noe som sorterer, og derfor er diskriminering alltid et uttrykk for noe annet enn Guds vilje og Guds rike.<br />
<br />
Sett i den sammenhengen, og med bildet av folket som vandrer gjennom vannet, er slaveriet en kraftfull metafor, men ikke kun en metafor for det åndelige. For den eksodus som dåpen innebærer, er ikke kun en åndelig frigjøring. Det er det, men det kan ikke kobles fri fra de faktiske liv vi lever, de ting som binder oss og andre mennesker er ikke kun i sjel og ånd, men påvirker også våre kropper, våre faktiske liv. Å dø fra synden, det å legge det som bryter ned bak oss, har ikke kun med relasjonen til Gud å gjøre, men også våre medmennesker. Synd handler ikke kun, eller kanskje ikke fremst, om enkelte handlinger som vi ikke burde gjøre, men hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn kommer til kort. Hvordan vi ikke lever for hverandre men lar våre brister, vår mangel på kunnskap, vår egoisme og vår latskap ta overhånd og vi ser ikke hvordan det rammer andre. Hvordan vi lever i en verden som har bygget opp systemer der vi kun ved å leve våre liv som alle andre i den rike verden, er med og understøtter systemer der mennesker lever i fattigdom og også slaveri. Syndens konsekvenser, på det store samfunnsmessige plan, rammer ikke kun oss selv, men også andre mennesker og naturen. Vi kan ikke sette oss utenom samfunnet og de sammenhenger som vi lever i, og ingen enkeltperson kan endre disse store strukturer. Men vi kan prøve å se hva vi kan forandre, prøve å se hvordan vi kan leve og agere så ikke bare vi selve, men alle mennesker kan bli fri fra undertrykkelsens bånd.<br />
<br />
Kristus kaller oss å følge ham, og å leve i dåpen. Det tenker jeg er å leve i hans død og oppstandelse, og følge ham også når det er vanskelig. Den veien, eksodus, er veien fra slaveri til frigjørelse, som ikke kun skjer en gang, men stadig. For oss selv, og for andre, den skjer på et åndelig og tankemessig plan men også helt konkret. Skal vi gå veien fra død til liv, må vi se hvordan døden, synden, holder mennesker nede og rammer urettmessig. Å dø fra synden hver dag, tenker jeg handler om å se syndens konsekvenser i verden, og å velge å følge Kristus på veien til frigjøring. Noen ganger er det åpenbart, når grusomheter og stor urettferdighet rammer mennesker. De klare formene for slaveri, diskriminering, rasisme, undertrykkelse er lette å se selv om det ikke er like enkelt å se hvordan vi skal forhindre eller motvirke dem. Andre former for undertrykkelse og systemer som minsker menneskers livsmuligheter er ikke like lette å få opp øynene for. Men en del av å leve i dåpen, tenker jeg er å øve opp blikket, Jesu blikk, for mennesker og livene deres.<br />
<br />
Tilbake til døperen Johannes. Han refser og er hard, og slik som Jesus er de han mest er hard mot: de hyklende. Hykleri, selvrettferdighet, og å sortere og se ned på andre og deres liv, refser han. Og han peker mot Kristus. For til slutt, er det Kristus som teller. Uansett hvor godt vi klarer å leve livene våre, er oppgaven fremst av alt å følge ham, leve med ham. Det er ikke nødvendigvis et enkelt liv, et liv som kaller oss til både kamp og frihet. Og et liv der relasjonen til ham ikke er basert på noe annet enn hans kjærlighet, barmhjertighet og nåde. Å leve i dåpen, i hans død og oppstandelse, er å leve i kjærligheten, den vi tar imot og gir videre. Et liv som bryter slaveriet og undertrykkelsens bånd, uansett hvem det rammer, for et liv i barmhjertighet, kjærlighet og frihet.<br />
<div>
<br /></div>
Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-57710644840103542472020-06-19T16:38:00.010+02:002021-02-07T14:04:09.303+01:00Åndens vind sender ossPreken på 1 pinsedag i Ringsaker kirke 31 mai 2020.<br />
Salmen som nevnes er 518 Grip du meg, Heilage Ande i Norsk salmebok (nr 646 i Svenska psalmboken).<br />
<blockquote class="tr_bq">
Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. </blockquote>
<blockquote class="tr_bq">
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2,1-11)</blockquote>
<br />
<blockquote class="tr_bq">
Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19-23) </blockquote>
God pinse! Kirkas tredje største høytid – etter påske og jul – er nok litt ukjent for mange. Kanskje mer forbundet med bryllup og forsommer og langhelg – eller konfirmasjon.<br />
<br />
De andre store høytidene i kirkas år er knyttet til en sentral fortelling om Jesu liv: når Jesus blir født i jula, og død og oppstandelse i påsken. Men pinsens fortelling om hvordan disiplene får den Hellige ånd er ikke like konkret og enkel å forstå. Og den hellige ånd i seg selv, er kanskje ikke helt lett å få grep om.<br />
<br />
I dag har vi fått høre to forskjellige fortellinger om Ånden: Evangelieteksten om hvordan den oppståtte Jesus møter disiplene og gir dem den hellige ånd, og det som pleier å kalles for pinsefortellingen, om hvordan disiplene etter himmelfarten tar imot ånden, i en dramatisk hendelse der de fylles av ånd og kan tale om språk de ikke selv kjenner. De har suttet isolert, gjemt unna siden Jesus forlatt dem ved himmelfarten, men fylt av ånden får de mot og retning, og går ut i verden for å fortelle det glade budskap.<br />
<br />
Denne dramatiske og karismatiske fortellingen om den hellige ånd er hovedfortellingen om pinsen, og kanskje om ånden. Men den hellige Ånd dykker ikke opp første gangen i den bibelske historien her. Nei, Ånden finnes hele veien, og har mange former og oppgaver, blir beskrevet med mange metaforer og oppleves forskjellig. Ånden er med helt fra begynnelsen i Bibelen: i en av de første setningene i første mosebok, om hvordan Gud skaper verden, beskrives det hvordan Guds Ånd svevde over vannet. Og gjennom det gamle testamentets fortellinger er Ånden tilstede, ikke minst ved profetene som i ord og handling viser på hvem Gud er og hva Gud vil. Også i fortellingene om Jesus er Ånden tilstede: når Jesus blir døpt kommer den hellige Ånd ned over ham som en due. Derfor ber vi også om den hellige Ånd over dåpsvannet og hver og en som blir døpt, slik som K her i dag. Og Jesus taler om Ånden som skal komme – om talsmannen, sannhetens ånd. Og etter pinsehendelsen, i brevene i det nye testamentet finnes mange beskrivelser av Ånden, og av åndens frukter. Viktigst av dem kjærligheten: den hellige Ånd er kanskje mest av alt kjærlighetens ånd.<br />
<br />
At den hellige Ånd er litt vanskelig å få grep om, tenker jeg er akkurat i orden. For det er liksom greie med ånden. Ånden blir beskrevet med metaforer: som en due, som tunger av ild, og kanskje vanligst: som vinden. Ånd og ånde, pust, henger sammen og åndens vind som blåser akkurat slik som den vil. Vi kan ikke kontrollere den hellige ånd, og heller ikke se den – kun ane den eller kjenne dess virkninger. I en samle (som vi ikke synger i dag) beskrives det flott: «vinden ser vi ikke, men vi merker den. Vinden ser vi ikke, men der vinden går, bøyes gress og grener, høye bølger slår». Ordet ånd på latin er Spiritus, og vi har samme ord og grunnbetydning i for eksempel inspirasjon, eller spirituell. Åndens spor kan vi merke i oss selv, som akkurat inspirasjon, mot kraft. Ånden blåser hvor den vil, sier man, og den kan lede oss på veier eller åpne muligheter vi ikke ante eller forventet. Noen ganger i opplevelser av store følelser, eller av indre fred. Noen ganger i uventede møter eller muligheter.<br />
<br />
For ånden er ikke bare opplevelser eller å bli oppfylt av noe, slik som disiplene på pinsedag. Ånden er fremst av alt: tilstede. Ånden er Guds kraft og nærvær i verden. Ånden blir beskrevet som trøsteren, hjelperen, talsmannen. Ved ånden er vi ikke alene. Og det er et levende nærvær – noen som også kan utfordre oss når vi trenger det. Jesus beskriver ånden som Sannhetens ånd, den som hjelper oss å avsløre det som ligger skjult, som hjelper oss å se sannheten om oss selv og om Gud, som kommer med liv, kraft og mot.<br />
<br />
For åndens oppdrag er mer enn noe annet å sende oss ut, og å gi oss det vi trenger i den sendelsen. Disiplene går ut for å fortelle om Jesus: og etter hvert går de ut i verden ikke bare for å snakke, men også i tjeneste for mennesker. For Jesus var det alltid et tett sammenheng mellom ord og handling, og slik er det også for oss i dag. Ånden får vi ikke for egen skyld, for at vi skal ha egne flotte opplevelser. Vi lever livene våre for hverandre, for å finnes til for andre som trenger oss. Kjærlighetens ånd er til for å bli delt med andre.<br />
<br />
Som mye teologi, er det ikke alltid det er konkrete beskrivelser som er den beste måten å snakke om, eller erfare ånden på. For meg er ofte salmetekster en god hjelp å uttrykke og tenke om Gud på, og det finnes mange fine salmer om den hellige ånd som fanger noe av de mange aspektene. VI skal straks synge en slik. Den er kanskje ikke så kjent her – det er opprinnelig en finsk salme som i sin svenske språkdrakt blitt veldig mye brukt i Svenska kyrkan. Nå finnes den i en flott nynorsk oversettelse som vi skal synge straks. Der syns jeg mange av de viktige aspektene av den hellige ånd beskrives på en lavtmeld men poetisk måte, i en bønn om å bli grepet av ånden: gi meg vei og retning, gjør meg trygg og fri, gir tjeneste og ansvar. Og med en tydelig konklusjon: jeg har en oppgave, og Kristus har bruk for meg. Det gjelder hver og en av oss. Hver og en av oss kan la oss fylles av kjærlighetens ånd, og la den lede oss på ukjente veier for å vise på og gi kjærligheten videre i verden. Og hvis vi er oppmerksomme, kan vi oppdage at Ånden allerede er der. Nærmere og større enn vi kan tenke og ane.<br />
<div>
<br /></div>
<blockquote class="tr_bq">
<br />
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="753" src="https://www.youtube.com/embed/iekcAJE1Dn0" width="1280"></iframe></blockquote>
Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-1370862271628076782020-06-19T16:25:00.005+02:002021-02-07T14:07:37.283+01:00Hva slags konge?<i>Preken på Kristi Himmelfarts dag 21 mai 2020 i Ringsaker kirke. Dette var den første gudstjenesten i Ringsaker etter nesten 10 uker stenging.
</i><br />
<blockquote class="tr_bq">
I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt. Etter å ha lidd døden sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»</blockquote>
<blockquote class="tr_bq">
Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» (Apg 1,1-11)</blockquote>
<blockquote class="tr_bq">
Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte. (Mark 16,19-20)</blockquote>
<br />
Hva vil det si at Kristus er steget opp, opphøyet? Kristi himmelfart er på en måte en litt rar dag i kirkens år, og i fortellingen om Jesu liv. Fortellingen er litt forskjellig i evangeliene, hvordan Jesus møter disiplene etter oppstandelsen på forskjellige steder og forskjellige måter, for å så sende dem ut. Men den tydeligste himmelfartsfortellingen kommer ikke fra evangeliene, men fra apostlenes gjerninger som vi hørte i den første tekstlesingen, og henvisninger i brevene, som i den andre lesningen. Det er disse fortellingene som er grunnlaget til at det også blir sagt i trosbekjennelsen: fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd.<br />
<br />
I den norske salmetradisjonen for Kristi himmelfart, står motivet med Kristus som konge sterkt, hvordan Jesus blir kronet til konge, som sitter på tronen og regjerer. Vi har allerede sunget en av disse salmene og det kommer en til seinere i gudstjenesten. Det bygger vel mer på trosbekjennelsen og henvisningene i brevlitteraturen, enn til hvordan denne hendelse blir beskrevet i evangeliene. Og det er på en måte en forlengelse av påsken. Kristi himmelfart er 40 dager etter påske, like lenge som fastens 40 dager av forberedelser, og blir en slags sluttpunkt på påsketiden. Kristus har i påskens oppstandelse seiret over døden, og det blir på en måte fullendt ved hans opptakelse til himmelen og da han inntar en himmelsk trone. <br />
<br />
Disse bildene av Kristus som konge og hersker gjør meg ofte litt ubekvem. Ikke for de jeg mener at de er feil, men det er liksom en bit unna hvordan jeg pleier å tenke på og henvende meg til Jesus. Jeg vet ikke helt om det handler om et språk som så tydelig befester makt og i noen mån rikdom: konge, kroner, hersker, regjerer, trone, gull, og som knyter an til tider og samfunn der konge betyr noe helt annet enn i vårt samfunn i dag: totalt uinnskrenket makt langt fra hvordan vi tenker om rettferdig og god ledelse. At det i tillegg er et veldig mannsdominert språk og bilder. At det er et Gudsbilde som så totalt betoner forskjellen og avstanden mellom Gud og menneske. Det betyr ikke at jeg ikke mener det er riktig at betone og løfte opp Guds herlighet eller det storslåtte i Kristus seier. Men ord og bilder kan vekke forskjellige assosiasjoner. Og særlig hvis noen bilder blir veldig dominerende og ikke gir plass til andre.<br />
<br />
Men Kristus som konge, er ikke det eneste motivet denne dag. Og egentlig er den triumfatoriske og storslåtte tonen i kongesalmene litt mer høylytt enn den tonen som er i selve tekstene. I hovedfortellingen forsvinner han i en sky og disiplene står forvirret og lurer på hvor han er blitt av. Også i evangeliene nevnes det kun kortfattet at han forlatte dem i en sky eller lignende litt vage formuleringer. Men det som er tydelig i alle tekster er to ting: at han sender disiplene ut i verden, og lover at de skal få den hellige Ånd som en trøster og støtte og veiviser. Det feirer vi i pinsen, om 10 dager.<br />
I teksten fra apostlenes gjerninger, er også forbindelsen med påsken og hvordan den oppstandne Kristus er sammen med disiplene sentral. I 40 dager har han vist seg for dem, vært sammen med dem og undervist om Guds rike. Mange av disse hendelsene er også beskrevet i evangeliene. Og her ser vi at det er samme Jesus, samme undervisning, samme betydning av måltidets fellesskap, som den Jesus disiplene er blitt kjent med når han var i livet. Den kronte kongen på himmelens trone er den oppstandne Kristus, men han er ikke noen annen enn den Jesus som delte disiplenes og menneskenes liv.<br />
Og dette tenker jeg er et poeng vi ikke skal miste, og som gir dybde til de storslåtte og litt distanserte bilde av kongen på tronen. Opphøyelsen til himmelen kan ikke skje, uten at den første opphøyelsen: på korset. Den seirende kongen er den samme som den lidende tjeneren. Kongekronen er tornekronen. Når Kristus blir beskrevet som en konge på en trone, er det ikke en fjern despot med makt, rikdom og ære uten innsikt i hvordan vi vanlige mennesker lever livene våre. Seieren er ikke kommet på noen annen måte, enn ved at Jesus delte våre liv, vår smerte og sorg og lidelse, og dødde slik som oss. Seierskongen er akkurat den samme som har delt våre liv og kår, og selv i herligheten og opphøyelsen er han både Gud og menneske, både himmelkonge og en av oss. Også i de siste møtene med disiplene deler han måltid og fellesskap med dem, og lover å alltid være med dem, og med oss.<br />
<br />
Til den første søndagen etter at vi stengte kirkene, da når vi fortsatt ikke viste hvordan dette skulle gå og vi like gjerne kunde være i begynnelsen av en ny svartedaud som en influensa, skrev jeg en preken som aldri ble holdt på gudstjeneste. Da var vi i fastetiden, og motivet om den lidende Jesus som deler våre liv var – og er – veldig aktuelt. Da tenkte jeg og reflekterte kring dette at bilder av den lidende Jesus – både konkret i kirkekunsten, og i salmer, bønner og prekener, har vært særlig fremtredende i tider av kris, nød og fare. Ikke minst under svartedauden. Siden den gang – som var to måneder, men føles både som en evighet og en kort stund siden – har vi gått fra fastetid, gjennom påske og påsketid og står nå innfor pinse og sommer. Vi har gått fra full krise og veldig usikkerhet, til en gradvis og kontrollert gjenkomst til hverdagen. Mye gjenstår, og for den som er syk, som har mistet noen kjær, som har mistet jobb eller inntekt eller virksomhet, eller den som har nære og kjære på andre siden av stengte grenser er krisa ikke over i det hele tatt. Selv om samfunnet er i en ny fase, er vi sikkert mange som rører oss mellom forskjellige stemninger, mellom håp og tiltro og sorg og mismot.<br />
<br />
Og her der vi står, mitt i både sorg og håp, vårsol og usikkerhet, feirer vi at Kristus er konge – og at det er en Gud som deler våre liv. En Gud som vet hvordan smerte føles, hvordan det er å miste familie og venner, som har opplevd lidelse og død. En strålende himmelkonge som også vil spise og snakke sammen med vennene sine, som er både hele verdens og universets hersker og samtid nær hver og en av oss. Og som viser at det ikke er noen makt eller kraft eller ære, som er større enn kjærligheten som er sterkere enn døden.<br />
<br />
Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-39910940758162027962020-05-01T09:00:00.000+02:002020-05-01T09:00:07.512+02:001 mai - om solidaritet og høye forventninger<i>Preken på videoandakt fra Moelv kirkesenter, til 1. mai 2020.</i><br />
<blockquote class="tr_bq">
Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.<br />
Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. (Lukasevangeliet 6,31-36)</blockquote>
<br />
Disse Jesus-ord, i hvert fall den første setningen, er noen av de mest kjente. Vi kaller dem ofte den gylne regel, og mange mennesker mener at det er den viktigste – og også deres personlige viktigste leveregel. Dette gjelder også langt utenom kristne sammenhenger, den finnes formulert i andre religioner, og av filosofer uten å grunnes i noen direkte religiøs ramme. Enkelt og genialt, og lett å være enig i. Men, i virkeligheten, ikke alltid fult så enkel å leve etter.<br />
<br />
Men i denne versjonen fra Lukasevangeliet, stopper ikke Jesus der. Han sier at det ikke er nok å gjøre minst mulig, det som er forventet, det som er lett. Altså å gjøre mot andre som de allerede gjør mot oss. Å være hyggelig mot den hyggelige naboen, ta oss av vår egen familie, hjelpe den som vi kan regne med skal hjelpe oss når vi trenger det. Det Jesus setter som forbilde er mer krevende og mer radikalt: det er å ikke gjøre hva andre allerede gjør mot oss, men hva vi vil at andre skal gjøre, hva vi kan tro at vi noen gang kommer til å trenge fra andre. Å ikke kun gjøre det som er forventet, eller rimelig eller sikkert. Men det som andre, som verden trenger. Og det kan også innebære å gjøre godt mot noen som gjør ondt mot oss, å hjelpe eller låne ut selv om vi ikke vet om vi får hjelp tilbake. Barmhjertighet, heller enn å være proporsjonal og risikominimerende.<br />
<br />
Når Jesus taler om dette så er det en krevende etisk regel. Men det er ikke kun en regel eller en pekepinn. Jeg tenker at det han sier, også er sant og viktig om noe grunnleggende i å være menneske. Nemlig at vi hører sammen, at vi trenger hverandre og er deler av samme helhet. Ikke noen eneste menneske er en øy, ingen kan leve livet sitt helt uavhengig. Bunn i deg er bunn i meg. Men det er også sånn at noen av oss er mer avhengige av andre – i perioder av livet, eller hele livet. Noen har mer resurser og mulighet, og dermed mer ansvar, mens andre har behov de aldri kommer til å kunne kompensere for helt. Men med en måte å leve sammen der flest mulig deler med seg av sine ressurser – ikke kun økonomisk, men også på alle andre måter – og der alle mennesker får mulighet at sammen med andre både få sine behov dekket og få mulighet å bidra, så kommer helheten bli større. Flere får mulighet å vokse, og færre må lide. Hvis alle kun gjør mot andre nøyaktig det som trengs, eller er enkelt, eller minimerer risikoen, da kommer vi ikke kunne vokse som mennesker og som samfunn. Det handler om gjensidighet, men ikke kun en-til-en, men at vi gir av oss selv uten å kunne sikre et likeverdig, direkte uttak.<br />
<br />
Dette er beskrevet med forskjellige ord i forskjellige tradisjoner. I arbeiderbevegelsen – og hos mange flere, også i kirka, taler man gjerne om solidaritet. Dels i det mest grunnleggende, i fagforeningens solidariske løfte om å ikke akseptere en altfor lav lønn og dårlige kår, men å stå sammen i forhandlinger til alle får en avtale, og der de med litt høyere lønn kan stå litt tilbake for at de med lavest lønn skal få mer. Men også i den internasjonale solidariteten som har stått høyt, med engasjement for arbeidere i andre deler av verden, og fortsatt mot slaveri, tvangsarbeid og livsfarlige og uverdige arbeidskår. Det er ikke nok at hver og en, eller vår egen gruppe har så vi klarer oss eller får ut mest mulig. Så lenge noen lever og arbeider under usle kår, og særlig når vi i den rike verden nyter av de lave prisene det innebærer for oss, finnes behov for en internasjonal solidaritet.<br />
I kristen tradisjon har man ofte, med Paulus ord, talt om at vi er en kropp med forskjellige lemmer. Det er et annet ord og bilde, men betyr omtrent det samme: om en del lider, lider vi alle. Vi henger sammen, og hører sammen.<br />
<br />
Alt dette blir tydelig når så store deler av verden rammes samtidig av en pandemi. Vi ser at alle mennesker kan rammes, og så vel rik som fattig, hvit som svart, kvinner og menn blir syke. Men det rammer ikke likt og blindt – de som allerede har god tilgang til helsevesen, hygiene og et hus å bli hjemme i, og i tillegg arbeid som kan gjøres hjemmefra, de klarer seg veldig mye bedre enn de som må jobbe blant folk, som ikke har nok mat, eller rent vann, eller tilgang til helsetjeneste. Og vi ser nå etter et par måneder at pandemien tar frem både det beste og laveste hos verdens lender: mange forskere jobber sammen, helsepersonell reiser til forskjellige land for å avlaste – men samtidig bruker de rike og mektige landene sin makt for å sikre seg medisinsk utstyr og materiell på bekostning av andre. Og når dette er over og vi skal åpne opp samfunnet vårt og verden igjen kommer vi stå innfør mange valg. Hva slags land, hva slags samfunn, hva slags mennesker vil vi være? Gjør vi hva andre allerede gjør mot oss, eller det vi VIL at andre skal gjøre?<br />
<br />
Jesus setter lista høyt, med en krevende forventning. Men for å ta til oss det ha vil si, tror jeg at vi må se det som et anerkjennende av det dypest menneskelige. Og vi får lite på, at Jesus ikke kun er et forbilde eller en læremester som kommer med regler, men Gud selv som vil dele våre liv. Han har delt vår smerte og glede og sorg, og når vi er i vanskelige tider får vi hvile i hans kjærlighet og nærvær. Og når vi mislykkes – for det gjør vi – får vi finne trøst i at det alltid finnes tilgivelse og nye muligheter.<br />
<br />
(I en uke fra 1. mai kan du se hele andakten her:)<br />
<div>
<br /></div>
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="409" src="https://www.youtube.com/embed/3e_TDBD8SUA" width="727"></iframe>
Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-30465912955043300702020-04-12T06:00:00.000+02:002020-04-12T06:00:08.356+02:00Livets seier midt i døden<i>Preken på påskemorgen 12 april 2020. Forinnspilt gudstjeneste fra Ringsaker kirke. </i><br />
<br />
Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. Rom 6,3-11<br />
<br />
Hvordan kan vi forkynne livets seier, når vi fortsatt står i lidelse og død? Påskemorgenens budskap er det samme som hvert år: Kristus er oppstanden! Livet seirer, døden er knust! Men i år kan vi ikke som vanlig samles en stor gruppe og synge påskesalmer på kirkegården, vi kan ikke møtes for selskaper og feiring, vi kan ikke dele vin og brød i påskemessen. Eker påskeropet tomt når vi ikke ser livets seier rundt omkring oss, men stillhet og tomhet, og lidelse og død? Selv om vårt land foreløpig ikke er rammet av de verste konsekvensene av pandemien foreløpig hva gjelder dødstall og et overbelastet helsevesen, ser vi helt andre situasjoner mange steder rundt om i verden, også land som er ganske like oss. Og snart kommer smitten slå med full kraft i flyktningleir og slumområder, der mennesker har ingen eller liten mulighet å beskytte seg og knappt noe helsevesen. Her har vi heller ikke sett de langsiktige konsekvensene av smitten og av tiltakene – hvordan vårt samfunn kommer til å være økonomisk, folkehelsemessig og mentalt om en måned eller om et år vet vi ikke noe om. Men det føles ikke akkurat som at døden og lidelsen er beseiret.<br />
<br />
Paulus ord fra Romerbrevet om at vi er døpt til Kristi død og oppstandelse, er en av de mest sentrale dåpstekstene i Bibelen. Men vi leser den svært sjelden ved dåp, og selv om den alltid blir lest i påsken, er det nok sjelden vi dveler ved den, og preker over den. Kanskje fordi den dels er litt sterk kost, dels litt abstrakt. Hva betyr det at vi blir døpt til Kristi død, og til hans oppstandelse? De aller fleste dåp i vår tradisjon er jo barnedåp, og da står heller temaer som takknemlighet over livet, velsignelse, at Jesus er med oss alle dager, og å være et Guds barn i sentrum. Det er fine og viktige aspekter av dåpen. Men dåpen har helt siden kirkas begynnelse hatt en tett kobling til påsken, og om en stund skal vi, som hver påskemorgen, bli minna om vår dåp. Det er fordi dåpen henger tett sammen med Kristi død og oppstandelse, som Paulus skriver.<br />
<br />
Når Gud blir menneske i Jesus, betyr det at Gud deler livene våre og har erfaring med hva det innebærer å leve et menneskeliv. Og når Jesus dør, deler han alle menneskers erfaring med død og smerte og lidelse. Men når han oppstår, beseirer han destruktiviteten, smerten, døden. Selv om verden på en måte er som den alltid har vært, er den også endret. Døden kommer ikke til å få det siste ordet. Det finnes en kraft som er sterkere enn død og destruktivitet: Guds kjærlighet. Og i dåpen blir vi ett med Kristus – det er ikke bare han som er forent med oss ved erfaringen av liv og død, men vi får del i oppstandelsen. Og en dag skal denne kjærlighetskraft bryte ned døden en gang for alle.<br />
<br />
For oppstandelsen er ikke kun en historisk hendelse, noe som skjedde en gang for lenge siden på en plass langt borte. Men den er heller ikke kun et eskatologisk håp, et løfte om noe som kommer til å skje en gang, ved tidens og verdens slut. I tillegg til disse tingene, er vi forent med Kristus her og nå, her i vår verden, i våre liv, får vi leve forent med Kristi død og oppstandelse. Det er et mønster, et håp og en retning også for våre liv her og nå.<br />
<br />
For mange år siden, når jeg var student, fikk jeg reise noen måneder til den lutherske kirka i Zimbabwe på et misjonsstipend. Dette var helt i begynnelsen på 00-tallet, og Zimbabwe var hardt rammet av HIV og AIDS. Rundt en fjerdedel av den voksne befolkningen var smittet, det fantes ikke tilgang til medisin og i mange landsbyer var det nesten kun barn og besteforeldre igjen, for så mange i aktiv alder hadde dødd. I tillegg var det tørke og mange mennesker manglet mat. Og på toppen av alt et korrupt og totalitært politisk system med hard undertrykkelse og en fullstendig kollapset økonomi med hyperinflasjon. På mange måter var det som å reise i døden. Hvordan kunde man ha håp i en slik håpløs situasjon? Hvordan kunde det finnes liv der midt i døden?<br />
<br />
Men det fantes det. Hver morgen gikk mennesker opp, dyrket sitt korn og tok hånd om sine barn, de organiserte seg og tok seg av hverandre. De kom til kirken og sang og danset. Bare ved å stå opp på morgenen, føltes det som at de lo døden i ansiktet. Livet, kjærligheten og håpet om en morgendag kunde hverken AIDS, tørke eller en diktator knuse. Det ble for meg det sterkeste bilde av oppstandelse jeg har opplevd. Midt i døden finnes fortsatt livet, og det gjør det mulig å tro på at det faktisk finnes en kjærlighet som er sterkere enn døden. At livets seier helt til slutt ikke er et fåfengt håp, men et løfte vi kan leve på her i livet, og holde fast på inn til døden.<br />
<br />
Vi er døpt til Kristi død og til hans oppstandelse. At vi er døpt til hans død, tenker jeg betyr at vi, sik som han, er forbundne til alle menneskers lidelse og død. Vi kan ikke snu oss bort og bare ta oss av oss selve, når verden lider. Vi har ansvar for, og del av, hele menneskehetens livskår, og må gjøre hva vi kan for å forhindre lidelse og død så langt det er mulig – her i vår bygd og nabolag, og rundt om i verden. Og vi er døpt til hans oppstandelse, og har del i livets seier over døden. Også vi kan le døden i ansiktet ved å bidra til kjærligheten og livet – gjøre de innsatser vi kan, uansett om det er å holde seg hjemme, hjelpe en nabo, jobbe i helsevesenet eller med samfunnskritiske oppgaver, be for dem som trenger det og holde kontakten med noen som er alene. Og vi får, kanskje alene fremfor skjermen eller sammen med familien, synge påskens salmer og rope påskeropet: Kristus er oppstanden fra det døde! For selv om det kanskje kommer til å føles som langfredag en god stund fremover, vet vi at det ikke er sant at døden får det siste ordet. Det er døden som er død, kjærligheten som seirer, og som et trassig håp for vi holde fast på svaret på påskeropet: Ja, han er sannerlig oppstanden!<br />
<br />
En uke fra 1. påskedag kan hele gudstjenesten sees på youtube:<br />
<br />
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="408" src="https://www.youtube.com/embed/kPwNVSzqL2o" width="725"></iframe>Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-55089958975978969212020-04-03T20:23:00.001+02:002020-04-03T20:23:35.433+02:00Andakt hjemme - tips og inspirasjon <iframe allowfullscreen="" frameborder="0" height="344" src="https://www.youtube.com/embed/LymP-5V58w0" width="459"></iframe><br /><br />
En liten video med tips om å lage andakt hjemme.Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8798887145292180565.post-28808897241511558532020-04-03T15:44:00.001+02:002020-04-03T15:44:13.875+02:00Gudstjenester fra RingsakerVi gjør noen forsøk med andakter og musikk fra RIngsaker. De kommer i denne youtube-spillelisten.
<iframe allow="accelerometer; autoplay; encrypted-media; gyroscope; picture-in-picture" allowfullscreen="" frameborder="0" height="360" src="https://www.youtube.com/embed/videoseries?list=PL2iz50uxKKebGpf2EPuFRKWVEq1j2qorS" width="640"></iframe>
Marta Axner Imshttp://www.blogger.com/profile/15137153258833799424noreply@blogger.com0