söndag 29 april 2018

Guds rike - en gjærbakst som ikke lar seg kontrollere

Preken 5 søndag i påsketiden, 29 april 2018, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og  himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.» Luk 13,18-21

Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Jesus stiller spørsmålet og svarer med noen bilder. Men kanskje er spørsmålet først: hva er egentlig Guds rike?

Guds rike er et sentralt begrep fremst i Lukasevangeliet, men også hos Markus og Matteus. Det kan sies være hovedpoenget i Jesu undervisning i følge disse evangeliene, og samtidig er det ikke helt enkelt på få greia på hva det betyr. Men det er kanskje akkurat også noe av poenget: Guds rike kan ikke bli fanget inn i en enkel definisjon eller forklaring. Litt seinere i Lukasevangeliet enn der vår tekst står, får Jesus spørsmålet om når Guds rike skulle komme, og han svarer «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: ‘Se her er det’ eller: ‘Der er det’. For Guds rike er midt iblant dere.» (Luk 17, 20-21), noe som også kan oversettes «innom dere». Andre steder står det at Guds rike er nær, at Guds rike allerede er her, eller at det skal komme. Så Guds rike skal nok uansett ikke bli forstått som en spesifikk plass eller tid, som en regime, men mer som et tilstand. Guds rike er når og der ting er slik Gud ønsker. Som vi ber i Fader vår: La riket ditt komme, la viljen din skje. Det er tilstanden det Guds kjærlighet får råde, og får virkninger i vår verden.

På mange steder i evangeliene henviser Jesus til Guds rike, og ofte nettopp med liknelser. Ut fra mange av dem blir det tydelig at i Guds rike gjelder andre regler, eller verdier, enn i andre riker. Ut fra Jesus samtid er det lett å se at Guds rike blir satt opp som en kontrast mot det romerske imperium, som ikke var noe likestilt og inkluderende samfunn. Men det finnes nok godt om trekk ved Guds rike som det blir beskrevet særlig i Lukasevangeliet, som står i kontrast mot mange av verdiene i vårt samfunn i dag.

Noe gjenkommende i bildene om Guds rike i Jesus undervisning, er at makt og hierarkier ser helt annerledes ut. Mange som er først skal bli sist, og mange som er sist skal bli først. De rike og mektige skal miste sine privilegier, men barnet er satt frem som forbilde. I andre liknelser forteller Jesus om hvordan det ikke spiller noen rolle om man har gjort alt riktig hele livet, eller snudd om i siste stund: alle har en plass i Guds rike uansett fortjeneste, og alle arbeidene får samme lønn uansett når på dagen de begynte å arbeide.

I Guds rike må vi prøve å glemme alt vi har lært oss om hvordan verden funker, om hva som er viktig og hva som teller. I et samfunn der vi hele tiden møter budskap om at vi må realisere oss selve, vi kan bli litt bedre bare vi jobber litt til: du kan bli alt du drømmer om – bare du blir litt sterkere, litt tynnere, litt flinkere, får litt høyere karakterer, kjøper litt dyrere ting, jobber litt hardere. Selv om vi tenker at vi er nok så likestilt og tror på nåden, er det fortsatt utfordrende for mange av oss å virkelig ta til oss: det spiller ikke noe hva vi gjører, vi kan uansett ikke fortjene og jobbe oss til Guds kjærlighet eller en plass i Guds rike. Det har faktisk null og intet å si hva slags karakterer vi har, eller hvilken jobb eller hvor mye penger vi tjener eller hvor tynne og pene vi er. Og like viktig, heller ikke hvor fromme vi er eller hvor ofte vi ber eller hvor mye penger vi samler inn til misjonen eller om vi klarer å leve opp til våre egne idealer. Alle disse tingene med å be ofte og prøve å leve som vi lærer, det er gode ting som hjelper andre mennesker og hjelper oss selve og holde fast på det som er viktig i livet. Men det gjør ikke at Gud elsker oss enda mer – det en nemlig ikke mulig.
For det er jo Guds kjærlighet alt dette handler om. Gudsrikets krefter, det er kjærligheten som er sterkere enn døden. Og når den kjærligheten får råde, og når vi prøver å leve i den kjærligheten og la den få virke og påvirke våre liv, da skjer også andre ting. Da kan makten snus opp-ned, då kan nåden få rom og våre egne prestasjoner stå til siden.

I Lukasevangeliet finnes det noen perspektiver på Guds rike, og på Jesu hele undervisning og virke som er særlig viktige, og som også er tilstede i dagens tekst. En viktig utgangspunkt for Lukas er de fattiges perspektiv – de små og svake på mange måter, men også bokstavelig de økonomisk fattige. Jesus har ikke kommet som en profet for de rike og mektige, men for å befri de fattige og fortrykte. Guds rike handler her om at ikke bare i himmelen en gang, men alt i vår tid, kan Guds rike bryte igjennom sånn at makten vendes og ressursene fordeles annerledes. Dette har inspirert kristne i alle tider, så vel de første kristne som rent konkret delte på alle sine økonomiske og materielle ressurser i eiendomsfellesskap, til 1900-tallets frigjøringsteologer i fattige deler av verden.

Et annet viktig perspektiv i Lukasevangeliet er det universelle: altså at Jesus ikke kun har kommet til Israels folk men til alle folkeslag. Jesu stamtavle i Lukasevangeliet går ikke bare til Davids slekt, forbundets folk, men helt til Adam og dermed til hele menneskeheten og skaperverket. Guds rike er et rike som bryter opp grenser og utfordrer også våre tanker om hvem som hører hjemme og ikke, hvem som er innenfor og utenfor. Bildet i dagens tekst om at himmelens fugler bygger reir i treet som vokser opp fra sennepsfrøet, det er et bilde som kommer flere ganger i det gamle testamente nettopp som et bilde for det universelle – alle fugler, uansett hvorfra, har plass i Guds rike. Og når treet vel vokser, vet vi ikke hvilke fugler som finnes plassen sin der.

Så er vi tilbake i de to bildene for Guds rike i dagens tekst: sennepsfrøet som er bitte lite men som kan vokse opp til ett tre der alle himmelens fugler får plass, og som en surdeig som kan heve en stor mengde med mel til brøddeig.

Det finnes mye å si om disse liknelsene – at de er hverdagslige og plukket opp ting fra hverdagslivet til påhørene til Jesus. At de handler om vekst – at Guds rike kan gro selv der minste fnugg finnes, til noe stort og gjennomtrengende som gjennomsyrer alt. At det er enorme proporsjoner i liknelsen: sennepsfrøet blir til et svært tre, og de tre mål mel som det bakes på er altså omtrent 36 liter mel, rundt 20 kilo. Men jeg vil feste oppmerksomheten ved en aspekt her.

Jeg er veldig glad i denne teksten, og en årsak til det er at det er en av få liknelser til Jesus som jeg kan speile i min egen erfaring. Altså, budskapet i mange av liknelsene kan jeg jo selvfølgelig relatere til, men de liksom ytre tingene i liknelsene til Jesus er jo liksom forankra i hans tid og plass, og i et jordbrukersamfunn. Jeg vet ærlig talt veldig lite om å gjete sauer eller dyrke åkrer eller slike ting som er gjenkommende hos Jesus – jeg er rett og slett litt for mye av en byperson. Men surdeig og gjærbakst: det vet jeg en god del om. Og jeg vil derfor dele med meg av en egen erfaring av surdeigbakst som jeg tror også sier noe om Guds rike.

Det er nemlig sånn, at en surdeig ikke helt lar seg kontrollere. Det gjelder for så vidt også gjær, men enda tydeligere med surdeig i min erfaring. Man kan prøve seg frem med temperaturer og typer av mel, med hevingstid og hvor mye man bruker av surdeig, når den skal mates med mer mel og masse andre ting. Men til syvende og sist er surdeigen levende og gjør litt som den selv vill. Vi kan gi den gode kår og mulighet for å heve deigen, men til slutt blir det slik som surdeigen, og ikke bakeren vil. Resultatet går rett og slett ikke å kontrollere, og konsekvensene er bare å leve med.

Og sånn tenker jeg at kanskje Jesus vil si også om Guds rike. Vi kan prøve å gjøre i stand kår og omstendigheter for å få det å gro og vokse, men vi kan ikke kontrollere konsekvensene. Guds kjærlighet er alltid større, Guds nåde møter oss når vi ikke aner det, Guds rike kan bryte igjennom når vi ikke har tenkt det, og nå til mennesker vi ikke har sett for oss. Vi vet ikke hvilke fugler som kommer og bygger sitt reir der, vi vet ikke hvem som er innenfor og utenfor. Fruktene av det som kjer når Guds rike, nåde og kjærlighet spres, de er flere og rikere enn vi kan ane. Men vi må akseptere at de ikke kommer når, hvor, og på den måten som vi alltid sett for oss og planlagt. Guds ånds vinder blåser hvor den vil, og Guds rikes frø slår rot der vi ikke aner. Vi får kun stille vårt liv til disposisjon og stole på den nåden og kjærligheten. Og be: La ditt rike komme, la din vilje skje.

söndag 22 april 2018

Elsk hverandre! Hvordan?

Intimasjon/refleksjon på Evensong i Trefoldighetskirken 4 søndag i påsketiden, 22 april 2018.
Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» Joh 13,30-35


Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.
Jesus sier dette til disiplene når de spiser sitt siste måltid sammen, får vi høre i dagens evangelielesing. Et kjent og elsket ord, og nok høres det greit ut: ikke noen lang liste på masse regler, men et enkelt bud: å elske hverandre.
Men, det er jo kanskje ikke så enkelt viser det seg. Det tok ikke mange år i kirkens historie før de som var Jesu disipler og etterfølgere, kranglet og kom i konflikt. Og jeg vet ikke om vi kan si nå mer enn noen gang i historien, att vi som kalles kristne kan kjennes igjen på hvor mye kjærlighet vi viser hverandre.
Augustin, den store kirkefaderen, skal ha sagt at den eneste regelen eller loven en kristen trenger, er denne: elsk Gud, og gjør siden hva du vil. Altså at heller enn å sette opp en masse ting som er lov eller ikke, er det hensikten som er det viktige: hvis vi virkelig prøver å finne ut hva Gud vil, og hvordan vi skal vise kjærlighet til Gud (og våre medmennesker), og siden handler ut fra den kjærligheten og ikke våre egne egoistiske ønsker, så kommer vi oftest å handle riktig.

Her må vi også se hva Jesus mener med kjærlighet. I vår kultur er kjærlighet nesten helt koblet til følelser. Vi er veldig opptatt av den romantiske kjærligheten, men også andre former av kjærlighet – til barn, foreldre og søsken; til venner, eller til dyr, eller plasser eller musikk eller hva andre ting vi elsker, alt dette tenker vi ofte på som hva slags følelser vi har for de. Og det er ikke nødvendigvis feil. Men det blir altfor snevert å tenke at budet Jesus gir oss, er at vi skal være glad i hverandre, eller ha sterke følelser for hverandre. Og i tillegg er det jo vanskelig å styre eller velge sine følelser.

Jeg tror vi skal se dette budet i sammenhengen det blir sagt. Jesus er til bords med disiplene sine, og dette innleder det så kalte avskjedstalen, når Jesus forteller disiplene alt han vil ha sagt før han dør. Der han blant annet sier at ingen har større kjærlighet enn den som gir livet sitt for vennene sine. Denne scene, det siste måltidet, innledes med at Jesus vasker føttene til disiplene. Det var en oppgave slaver eller tjenere vanligvis gjorde, og desidert ikke noen som var de andres mester skulle gjøre. Men Jesus vasker disiplenes føtter, og sier at slik som han har vasket føttene deres, skal de vaske hverandres. Og den som vil være en leder og mester, må være de andres tjener.

Når Jesus sier at vi har i oppgave å elske hverandre, sier han ikke hva vi skal føle for hverandre. Det han sier er at vi skal tjene hverandre. Sånn er det jo også i vår hverdagslige virkelighet – mye av kjærligheten vi føler, viser vi ved handling: Vi tar oss av de barn eller gamle vi har ansvar for, vi hjelper venner å flytte eller gjør en tjeneste for vår nabo. Det er slik kjærlighet vises i handling. Og sånn er det også med vår kjærlighet til Gud og til vår neste: den viser vi ved å tjene eller gi videre av den kjærlighet vi har fått.

Dere skal ha liv og overflod

 Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 3 søndag i påsketiden, 15 april 2018. Salmen som siteres er nummer 207 i Norsk Salmebok og 153 i Den svenska psalmboken.
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
   Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Joh 10,1-10)

Jeg har kommer for at dere skal ha liv og overflod. Jeg vil stanse ved den siste setningen i dagens evangelietekst. Den er full av bilder som mange av dere kjenner godt, og i hodene deres har dere allerede sikkert vandret i vei til milde søndagsskolebilder av den milde Jesus med en lite lamm over skuldrene, eller vandrende i fjell med sauer omkring seg. Noen av dere kanskje er så heldige at dere har en egen relasjon til sauer – fra der dere vokste opp eller hytta eller noe slikt. Mange av oss har noen sterke bilder og tanker om den gode hyrde, eller om gjeteren og sauene. Men jeg vil stanse ved den siste setningen her: om at Jesus har kommer for at vi skal ha liv og overflod.

Vi er i påsketiden, og selv om disse Jesus-ordene kommer langt tidligere i Johannesevangeliet enn oppstandelsen, er det en tekst som skal leses i lyset av Jesus død og oppstandelse. Og vi er i disse ukene mellom påske og pinse i oppstandelsens tid, da forskjellige temaer og tekster kring møtet med den oppstandne Jesus, og perspektiver på oppstandelsen blir løftet fram fra forskjellige vinkler i tekstene. Og det er i den sammenhengen vi denne søndag leser forskjellige hyrdetekster, med litt ulik tyngdepunkt i de tre tekstrekkene.

Dagens tekst er kanskje en av de mindre kjente. Forrige år leste vi den tekst som er fortsettelsen på dagens tekst, da Jesus sier at han er den gode hyrde som gir livet sitt for sauene. Og neste år skal vi lese den elskede hyrdesalmen, salme 23. Men i år står vi altså med denne teksten, der Jesus er både gjeter og port inn til sauene. Det er også en tekst som, hvilket ikke er uvanlig i Johannesevangeliet, maler opp kontrastene. Den gode gjeteren kjenner sauene, men de andre tyver og røvere som ødelegger. Tyven kommer med død og ødeleggelse, Jesus kommer med liv og overflod.

Det går å gjøre mange lesninger eller fortolkninger av denne lignelse, og Jesus gir jo en fortolkning direkte etter sin første lignelse her. Det går å lese den på flere måter og jeg er ikke sikker på at en heldig lesning av denne teksten er å prøve å finne ut altfor konkrete forhold, særlig i samtiden, som den kan appliseres på. Denne søndag og tekstene som vi leser kobles ofte til ledelse og lederskap, og vi har jo også snakket en god del om det i samtalen her tidligere. Og det kan jo sies at denne lignelse også handler om å skille på god og dårlig ledelse, men så mye tydeligere enn så blir han ikke her. Jesus viser for så vidt stor tiltro til sauenes egen dømmekraft – de vet hvem de skal følge og ikke. Vi får håpe at det er sant. Men ser vi oss om, både bak i historien og i vår egen tid, finnes det mange ledere som samler mange folk omkring seg, selv om de heller åt splittelse og ødeleggelse snarere enn samling og omsorg.  Og Jesus som porten, det kan forstås på flere måter. Den mest opplagte, at Jesus er veien til Gud, men også porten til friheten og livet på den grønne beitemarken. Men igjen, tror jeg at Jesu død og oppstandelse er en nøkkel her.

Jesus sier i fortsettelsen av teksten, at han er den gode gjeter som gir livet sitt for sauene. Det som gjør Jesus til den gode gjeter, er ikke hans lederevner eller autoritet eller hvor flink han er. Heller ikke, bare, at han kjenner sauene og tar vare på de. Det er at han er beredt til å gå i døden for dem, for oss, og også gjør det. Jesu troverdighet her, og i hele hans virke, kommer fra korset. Det finnes handling bak ordene, og en villighet å gå hele veien. Og ved å lese disse lignelsene i lyset av hans død og oppstandelse, så får de en betydning som blir dypere enn søndagsskolebildene av den milde mannen med lammet på skuldrene, og dypere enn et management-seminar om hva som er en god ledelse. Ikke noe feil verken ved søndagsskolebildene eller ledelses-seminar, men Jesus oppstandelse er mer enn et forbilde. Jesus er porten, for det er ved hans død og oppstandelse, som vi får dele, som porten til det overflodene liv står åpen. Ved oppstandelsens seier over døden finnes den frihet som Jesus sier skal finnes for sauene – til å bevege oss for å finne kilden til liv.

Om en stund skal vi synge en påskesalme som kanskje er min favoritt av alle, Livet vant. I Eivind Skeies fine norske oversettelse av den finnes en alludering på dagens evangelietekst: «Av vår hyrde, sterk og god, får vi liv og overflod.»  Men i Olov Hartmanns svenske original uttrykks samme sak i min mening enda tydeligere, selv om hyrdebilden ikke er med: «Öppnade är Guds förråd, källan flödar som var dold.» Det evige liv er ikke kun liv i evigheten, men også det overflodende liv her og nå. Guds spiskammer er fult åpen, kilden flommer av levende vann, det finnes liv i overflod for oss. Og det er ikke en tilfeldighet at vi synger den salmen i tilknytningen til nattverden: der er den oppstandne Jesus selv tilstede og møter oss. Og når brødet brytes og vinen deles er han midt ibland oss, og sender oss ut til å dele brød, liv og kjærlighet videre til andre mennesker.

Den gode gjeter kjenner sauene, og sauene kjenner stemmen hans. Vi kjenner stemmen til Jesus – det er stemmen til ham som lat kjærligheten lede seg enda til døden på korset. Stemmen til ham som ikke lat døden vinne, men som ved den kjærlighet som er sterke enn døden, kunde beseire den. Stemmen til ham som åpner opp for liv og overflod, og vil at skal dele det med hverandre.

torsdag 12 april 2018

Oppstandelsens glede

Preken på Emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 2 påskedag 2 april 2018.
Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» De ble forferdet og redde, for de trodde de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere grepet av angst, og hvorfor våkner tvilen i hjertet deres? Se på hendene og føttene mine. Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.»  Dermed viste han dem hendene og føttene sine. Da de i sin glede ennå ikke kunne tro, men bare undret seg, spurte han dem: «Har dere noe å spise her?» De ga ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Så sa han til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene.  (Luk 24,36-45)


Det er gleden som driver bort frykten. Selvfølgelig blir disiplene livredde når Jesus plutselig står midt i blant dem. Selv om de allerede har hørt fra kvinnene som kom fra graven at den var tom. Og nå kom disse to, Kleopas og en til som kanskje var kona hans, kanskje en bror eller venn, og fortalte at de óg møtt ham. Og så plutselig stod han der, og de ble selvfølgelig livredde.

Det er jo ærlig talt den vanlige måten som folk reagerer på i bibelen når de møter engler eller hører Guds stemme, så det er kanskje ikke så merkelig at det samme skjer når de møter den oppstandne Jesus selv. Sist de så ham var utvilsomt død, og nå står han her. Men han roer dem ned, viser dem kroppen sin, til og med spiser sammen med dem. Og gleden tar overhanden.

Men de skjønner fortsatt ikke så mye. Slik som de to på vei mot Emmaus ikke kjente ham igjen, kan de ikke se hele meningen og mønstret enda, selv om Jesus prøver å forklare. Og det kommer ta sin tid – det tar noen tiår før apostlene, evangelistene og Paulus og de andre brevskriverne har klart å formulere en mer sammenhengende fortolkning av hva som har skjedd. Og enda noen hundre år før kirken formulerer trosbekjennelser, dogmer og en systematisk teologi om inkarnasjonen, forsoningen, oppstandelsen. Her og nå er forvirringen stor, men det er ikke noen tvil om gleden.

For det er gleden som er sentrum i dag. Det har vært mange følelser den siste tiden for disiplene. Livredde har de vart, selvfølgelig, for å bli tatt de også. Fortvilelse og sorg over at deres mester dødde en grusom død. Sikkert også skuffelse over at Jesus ikke ble den konge de trodde, men ble henrettet som en røver. Skuld over at de fornektet og forlatt ham. Men nå er andre følelser på vei inn: kanskje først håpet, anelsen at alt kanskje ikke var så helt over som de først trott. Og nå, når de kjenner ham igjen, gleden. Den fullkomne kjærligheten driver ut frykten, står det i 1 johannesbrev, og det er Jesu kjærlighet og gleden over den som denne gang driver frykten ut fra disiplene.

Gleden er også det vi vil skal prege påskefeiringen i kirkene våre. Med salmer og musikk, påskeliljer og kake, ropet at Kristus er oppstanden fra de døde, vil vi formidle og gi videre gleden over livet seier. Og noen ganger lykkes vi ganske godt. Men personlig har jeg alltid synts at vi nok lykkes litt bedre med lidelsen enn med gleden – ikke akkurat jeg, eller her i Trefoldighet, men sånn kirken som helhet. Ikke minst i kunsten og musikken. Detaljene i sårene på krusifikser sundt om i kirker, malerier med den lidende Jesus som bærer korset sitt, skildringene en smertenes vei Via dolorosa, de malende fortellingene om alt grusomt på korset i langfredagens salmer, den lidende moren Marias uendelige smerte malt i en Pieta-bilde eller nesten som lyden av gråt i Stabat mater eller Bachs pasjoner. Noen av de største kunstneræren i menneskehetens historie har i detalj fanget og skildret Jesu lidelse og vi får bruke de til å gå inn i de følelsene hver fastetid og stille uke. Når så påskegleden kommer over oss, er det som at de menneskelige ordene og tonene og bildene ikke rekker til. Visst finnes det en Halleluja-kor av Händel, malerier av Emmausfortellingen og altertavler med den kronte himmelkongen Jesus og noen storslåtte påskesalmer, men helt det samme er det ikke. En stor del av påskegleden er jo det som ikke er der: den døde kroppen, tomheten og ensomheten. Men vi kan ikke helt se for oss hva den endelige seieren over døden kommer se ut, eller hvordan Guds rike som en gang skal bli alt i alle, skal høres ut. Jesu lidelse kan vi skjønne, for den har vi delt. Jesu oppstandelse skal vi også dele, men ikke enda. Da blir fortellingene, bildene, musikken annerledes. Den bæres av håp mer enn erfaring, men gleden er likevel der.

Der står nå disiplene, forvirret men glade. De skjønner ikke hva som skjer, men de vet en sak: Jesus lever, og han er der, sammen med dem. Når han deler brødet har de ett fellesskap – med ham og med hverandre, og selv når de ikke ser ham lenger, er han der. Slik er han også her. Når vi deler brød og vin er han tilstede, og gir oss del i håpet og gleden over livets seier. Ikke synlig, kroppslig tilstede, med etter hans løfte er det ham selv vi tar imot i nattverden. Og når vi gir videre av det vi har fått, til noen av de minste som Jesus kaller sine brøder og søstre, gjør vi det for ham selv. Vi kan ikke se ham men han er her hos oss. Og den gleden får vi prøve å leve i og dele.