Er Gud urettferdig?

 Preken på Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden 3 september 2023 i Horten kirke. Dette var min innsettelse som prost i Nord-Jarlsberg prosti.

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.» (Matteus 20,1-16)

-          - Men det er jo URETTFERDIG!

Utropet kom fra en konfirmant, med den kombinasjon av harme og overraskelse som kan boble opp i den som oppdager en urett, og kanskje særlig når man er ung. Det var en samling for konfirmanter i Oslo der de som opptakt til fasteaksjonen, skulle lære om verdens urettferdighet ved det såkalte Handelsspillet fra Kirkens nødhjelp. Konfirmantene ble delt inn i land, og fikk forskjellige resurser og muligheter, og ble forskjellig bedømt, avhengig av land. Akkurat som i virkeligheten. Og når det gikk opp for henne at Bangladesh var fullstendig sjanseløse mot USA og Norge, uansett hvor hardt de jobbet, rant følelsen av urettferd over henne. Ja, det er urettferdig.

Jeg tenker iblant på den her episoden, når jeg leser lignelsen om arbeiderne i vingården. Som en illustrasjon av hvordan det kan føles å oppdage noe urettferdig. På hvordan de første arbeiderne jobbet hardt fysisk i sola hele dagen, og siden i tillegg må stå i kø helt til sist for å få lønn. Og så får de akkurat like mye som de der som kom sist og i tillegg fikk lønn først. At noen av de ropte ut om urettferdigheten på samme måte, er jo ikke rart. Måten vingårdseieren lønner arbeiderne på, oppfatter nok mange av oss som urettferdig. Et grunnleggende prinsipp som mange av oss tenker på som rettferdig, er jo lønn etter innsats. Og lignelsen legger jo opp til å tenke at eieren er et bilde av Gud. Så spørsmålet melder seg: Er Gud urettferdig?

Vi kan jo avfeie spørsmålet om Gud er rettferdig eller urettferdig, med å si at Gud går utenom våre menneskelige kategorier. Vi som mennesker ser ikke helheten av universum eller ens våre egne liv og tilværelse, og vi kan ikke vurdere Guds handlinger eller måte å se på ting ut fra våre menneskelige kategorier. Og sånn er det. Samtidig blir det da vanskelig å si noe om Gud i det hele tatt – fordi det er kun det menneskelige språket og kategoriene vi har til rådighet. Og kan vi tale om Gud som god og rettferdig, hvis det ikke er noen kobling i det hele tatt, med våre erfaringer og kunnskap og opplevelser av hva godhet og rettferd er?

Før jeg går lenger inn i spørsmålet om Gud er urettferdig, skal jeg si litt mer om selve lignelsen, og teksten.

Dette er jo en av flere lignelser som handler om vingårder, og det er enda flere som bruker jordbruksmetaforer. Ikke så rart, når Jesus levde og virket i et samfunn der de fleste levde ganske direkte av hva jorden gav. Og bildene av arbeidere i vingården har ofte blitt brukt om kallelsen til arbeid for Guds rike, for kirka. Det er et bildespråk som også går igjen i bønner og salmer i dag. Det blir særlig brukt i samband med ordinasjoner og prestetjeneste, og sånn sett er det veldig fint å få bli innsatt som prost akkurat i dag, på en søndag preget av dette bilde. Men det kallet er videre enn bare prester, bare ansatte i kirka. Kallelsen til tjeneste for Guds rike, går til alle døpte, til hver og en av oss uansett oppgave. Og det trenges gode og vikte innsatser i alle yrker og deler av samfunnet.

Men at denne metaforen blir brukt for å beskrive oppdraget i verden, kan lure oss litt når det gjelder akkurat denne lignelse. For vi må stille oss spørsmålet: Handler denne lignelsen virkelig om arbeid? Jeg vil si nei. Den bruker den vanskelige situasjonen for daglønnene, den tidens gig-arbeidere som levde i usikkerhet, som utgangspunkt for lignelsen. Men den handler ikke egentlig om arbeid. Så vi skal for det første ikke bruke den som utgangspunkt for arbeidsorganisering eller lønnspolitikk i den norske kirke! Men det er også viktig at den ikke handler om arbeid i betydningen prestasjon eller innsats, at vi skal jobbe for å fortjene Guds rike.

Den klassiske hovedfortolkningen av denne lignelsen, er at det handler om hvem som hører til og kan få plass i Guds rike, ha en relasjon til Gud. Dette er en konflikt eller spørsmål som er gjentakende i evangeliene, der for eksempel de skriftlærde hadde synspunkter på at Jesus omgav seg med de som ikke levde etter loven eller ble oppfattet som urene eller utenfor. Da blir denne lignelse en kommentar til de (selv)rettferdige som oppfyller loven, og at de ikke hører mer hjemme i Guds rike enn de som kom sist, altså de som omvendte seg når de møtte Jesus. Dette er jo et kjent tema i mange andre lignelser også. Men den bør nok også leses i lyset av de første kristne: de som har vært med lenge, eller de som har kommet til seinere. I Matteusevangeliet står denne lignelse mellom flere andre tekster som handler om disiplene som vill sikre seg gode plasser og ære i Guds rike, og Peter som lurer på hva som vil skje med dem som har forlatt alt. Lignelsen kan i den konteksten leses som en kommentar til de som tidlig ville ha hierarkier mellom grupper av troende. Den gir også kommentarer som er relevante fremover i historien, og i vår tid: har de kirkelige innsidere, bedre plasser, mer hjemmehørighet i Guds rike eller i kirka? Også i denne fortolkning, kan teksten fortsatt provosere. Radikaliteten i lignelsen har bæring, ikke bare i relasjon til lønnsarbeid, men tror jeg også på andre måter. Den minner oss om at Guds rike er noe annet enn vår verden, og der er det en annen målestokk som gjelder.

Arbeiderne i vingården får samme lønn uansett om de er først eller sist. De får alle en denar, det som de ble utlovd. Det er fordi det som de får, ikke er graderbart på en skala. Guds nåde, kjærlighet og tilgivelse er uendelig og dermed lik for alle. Kjærligheten, denaren, får arbeiderne i vingården, og også vi, ta imot helt likt. Er det rettferdig?

Ut fra at det er rettferdig å få etter fortjeneste, at de som kom først og jobbet hardest også skal få mer og bedre enn de som kom sist, så opplever vi det kanskje som urettferdig at alle får likt. Men når vi rammes av harme i fortellingen, at det føles urettferdig, tror jeg det er, fordi mange av oss intuitivt identifiserer oss med de første arbeiderne. De som jobbet hardt, gjort alt riktig. De som kom tidlig på jobb, de som gjort rett for seg. Og kanskje mange av oss vil tro at vi er de der, de som gjort ting riktig og syns vi fortjener en plass i Guds rike eller det gode selskap. Men kanskje ser lignelsen annerledes ut hvis vi leser den fra ståstedet til de som kom sist. Som også vært i sola hele dagen, men ikke på jobb, men i vente på at noen skal ville ha dem. Som aldri følt at de har hørt til, at de har hatt en plass, som aldri fått en sjanse. Eller som har fått sjanse på sjanse, men ikke fått det til allikevel. De arbeiderne håper vel kanskje på en urettferdig Gud, i betydelsen at de skal få det de trenger og det som har blitt utlova, ikke det som flinkisene med alt på stell syns at de fortjener.

Og hvis det skal dras til sin spiss, så er vel innsikten for mange av oss, eller egentlig oss alle, at vi ikke får alt til. At hvis vi alltid skulle få hva vi fortjente, utfra verdens målestokk og ubarmhjertig millimeterbedømning, ja, da skulle det ikke gå så bra. Heldigvis skal vi ikke, og kan vi ikke jobbe oss til Guds kjærlighet og nåde. Hverken med bokstavelig eller billedlig vingårdsarbeid, eller ved å være flinke eller fromme. Og det er det som er hele poenget.

En av de mest grunnleggende innsiktene i den lutherske tradisjonen, er akkurat dette. At vi ikke ved egen innsats eller arbeid kan oppnå rettferdighet, men at relasjonen til Gud er helt avhengig av Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet. Vi kan og skal ikke prestere oss til en plass i Guds rike, for den er allerede gitt oss ved nåde, gratis. Uansett om vi kom først eller sist, om vi jobbet hardt eller har sklidd unna, om vi er vellykket eller misslykket, så er lønnen den samme. Det er det radikale, det er sprengkraften i det som er annerledes med Guds rike.

Så, er Gud urettferdig? Jeg tror ikke Gud er urettferdig i betydningen nykkefull, ubarmhjertig, hard. Men er det urettferdig å gi uendelig kjærlighet også til den som mislykkes? Er det urettferdig å gi plass i Guds rike uansett innsats? At Guds godhet flommer over på måter og steder vi ikke kunde ane, og finnes for oss, uansett? At Guds nåde ikke gis til de som har fortjent den, men til oss som trenger den? Ja, i så fall er Gud urettferdig. Heldigvis. 

Om ondskap og forakt for svakhet

 Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke, 3 søndag i fastetiden 12 mars 2023.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’» (Luk 11,14-28)

Lev da som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Epistelteksten sammenfatter kort oppgaven: å søke etter det som er godt, sant og rett. Det er noe å holde fast ved.

I fastetiden er vi nå snart halvveis, og fortsetter vandringen inn mot mørket og det vanskelige. Dagens tekster handler om lys og mørke - og om ondskap.

I evangelieteksten i dag driver Jesus ut en ond ånd, og gjør en slags beskrivelse eller tale om makt og ondskap og om urene og onde ånder. Denne teksten hører til de som tydeliggjør - i hvert fall for meg – hvor langt bort i tid og tankemåter vi er fra den bibelske verden, noen ganger. Selv med kunnskap om bibelen, steller seg ordbruken om demoner og onde ånder som driver rundt på jakt etter et menneske, det steller seg i veien for budskapet for meg. Det er altfor fjernt fra min – og vil jeg tro mange av deres - forståelse av hvordan verden vår fungerer i det daglige. Mye av det som i bibelen beskrives som besettelser, onde ånder og demoner, vil vi i dag beskrive som sykdom, fysisk eller psykisk. Noen av de episoder i evangeliene med mennesker som beskrives som besatte, vil vi i dag oppfatte som epilepsi-anfall, psykoser eller funksjonsnedsettelser og sykdom. Å beskrive det som at noen er besatt blir fjernt, og noen ganger kanskje farlig.

Men ondskapens realitet, den er dessverre ikke særlig fjern. Og behovet for å sette ord på, og forstå ondskapen i vår tid, er dessverre ikke mindre. Dels det onde som kommer uten noens vilje – som sykdom, ulykker eller naturkatastrofer. Men også det onde, som kommer fra menneskers handlinger, bevisst eller ubevisst. Enten enkeltpersoners handlinger, eller små handlinger som sammen skaper systemer med onde konsekvenser, eller noen leders ondskap som får så mye større konsekvenser fordi mange er med og gjennomfører dem. Kanskje kan vi også tale om onde ideer.

Nå er vår verden og våre liv sjelden så svart og hvitt, det er ikke alltid klokkeklart hva som er ondt og godt. Det er heller ikke alltid sånn, kanskje sjelden, at en handling er rent god eller rent ond – vi lever i en fallen verden der vi ofte velger mellom to dårlige alternativer, eller prioriterer mellom forskjellige gode ting. Det er ikke heller sånn at visse mennesker er kun gode eller kun onde – vi har i oss evnen til å gjøre både ondt og godt, vi har både lengsel mot lyset og mot mørket.

Men jeg tenker at selv med den innsikten, om livet kompleksitet, om at det ikke går å leve perfekte liv, så må det allikevel gå at snakke om ondskap. Ikke fra en posisjon som den som definerer det gode og døme eller sortere, men som et mål å streve mot. Og å klare å ta avstand eller sette ord på, når ondskapen viser seg.

For det kan jo høres ukontroversielt eller ufarlig å søke det som er godt, sant og rett. Men det er det ikke alltid. I vår tid dukker det opp ideer og aktører, som faktisk vil det motsatte. Noen vil undergrave sannheten, vil ikke snakke sant, men heller drive propaganda, spre desinformasjon og dermed enten fremme egne ideer eller ta makt – eller undertrykke andre. Når vi ikke er enige om fakta eller det mest grunnleggende – hvordan skal man da kunne ha en felles forståelse av verden? Det kan selvfølgelig finnes mange og forskjellige sannheter, når det for eksempel gjelder hvordan et menneske har opplevd noe, eller finnes flere perspektiver. Men å gi plass for flere fortellinger, er å søke etter sannheten. Det er noe annet enn å prøve å tyste ned eller forvirre fra sannheten. Det som er godt eller rett står heller ikke alltid høyt i kurs.

Det kan være vanskelig å snakke høyt og tydelig om ondskap konkret i vår tid, fordi det er lett å oppfattes som at man peker ut den ene eller andre – og det er en risiko som absolutt finnes der, og det er lett å trampe feil. Kanskje også å oppfattes som politisk eller partisk, eller å ta harde standpunkt som risikerer å virke mot sin hensikt, eller å trykke folk ned heller enn å løfte det gode opp. Vi vet alle om eksempler fra kirkas historie der man stilt seg på feil side av historien. Men taushet og stillhet risikerer også å bli feil side av historien, og å ende opp i skyggen, heller enn som lysets barn.

Selv om det er mye i Jesu tale i dag om ånder som føles fremmed, er det noe i det han sier om makt og å bekjempe ondskap, som traff en nerve i meg. Og det handler om hva slags makt, hva slags styrke som vinner over ondskapen.

“Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet.” sier Jesus. Den makt som bygger på vold og våpen, på fysisk styrke og tvang og trussel, den går på en måte å måle i mer vold og våpen og tvang, og det er oftest sånn den møtes, og må møtes. Når man vel er i krig, nytter ikke noe annet enn våpen, noe vi har blitt smertefullt bevisst det siste året. Men kan våpenmakten på ordentlig vinne over ondskapen, sånn på lang sikt? Jeg tror at vi må søke et helt annet sted.

For en del av det som gjør at noen ruster med våpen og vold, men tvang og trusler, er jo frykt. Og i bunn her ligger en annen ting, som jeg tror er en nøkkel til å forstå mye ondskap: forakten for svakhet. Forakten for svakhet, ønsket om en sterk leder og å opphøye det homogene, rene og sterke folket, det er på mange måter kjernen i fascismen, den ideologi som på mange måter har både symbolsk og i virkeligheten utgjort en bunnplate av ondskap under 1900-tallet. I vårt land er det få ting som nå så entydig oppfattes som ondskap, som nazismen. Og med god grunn. Men ondskapen der sitter i uniformene eller symbolene eller noen spesifikke formuleringer, men i ideer, og noen av dem ser vi dessverre komme opp av og til. Og i vår tid, urovekkende nok, alt oftere rundt om i verden, også i land vi oppfatter som demokratier og like oss. Og vi er nok dessverre ikke vaksinert mot det her i Norge heller.

For i forakten for svakheten og opphøyelsen av det rene og sterke, ligger en lokkende men veldig farlig vei. Tenk å bare få ta bort det vanskelige, svake og mørke og ha det enkle og rene og sterke igjen - så flott og enkelt livet og samfunnet skulle være! Men resultatet er det motsatte: for det svake, det vanskelige finnes i hver og en av oss, og det er en sannhet som ikke passer sammen med fascismens søken etter renhet og styrke. Da begynner prosessen med å plassere svakheten hos visse grupper og individer, og siden skylle alt som går galt på dem, for å så “løse problemet”. Endepunktet på det kjenner vi altfor vel: folkemord. Noen som er blitt fullført, noen som gikk å stanse, noen som er på vei. Men skal vi kunne stanse denne ondskapens sluttpunkt, må vi kjenne igjen tegnene mye tidligere i prosessen, i oppdelingen mellom oss og dem, i bruket av syndebukker, i avhumanisering og sortering, i bruken av løgn og forvirring. Og ytterst: i forakten for svakhet.

For svakheten er i hver og en av oss. Det er i svakheten og sårbarheten som vi mennesker kan møtes på dypet, ikke i vår styrke. Ondskapen kan aldri beseires med mer makt, mer våpen, mer styrke. Den kan bare ytterst bekjempes med det mest paradoksale: kjærligheten som vinner over døden ved å selv dø. Hvetekornet. Korset. Jesus går ikke i kamp med ondskapen med samme midler, med samme slags makt. Han bruker ikke ondskapens maktmidler for å bekjempe den. Han går i kamp med svakhet og sårbarhet og sitt eget liv. Der er seieren.

Derfor kan forakten for svakhet aldri være forenlig med kristen tro. Viljen å sortere og gjøre forskjell, søken etter å med vold og tvang ta bort noen mennesker for å gjøre samfunnet bedre, står i total kontrast mot Jesus selv, og det Guds rike han forkynte. Han gjorde det motsatte: vendte seg til de utstøtte, syke og marginaliserte, han møtte mennesker i deres menneskelighet og svakhet. Og han visste at den aller sterkeste kraften i verden, ikke er vold eller makt, men den utgivende og sårbare kjærligheten.

Verden lar seg ikke alltid lett sortere. Men om vi søker etter å leve som lysets barn, søker etter det som er godt, sant og rett, da kan vi, som Paulus oppfordrer i teksten, avsløre mørkrets og ondskapens handlinger. Vi kan få mot til å snakke sant når det trengs, gjøre motstand når det trengs, gjøre gode handlinger selv om det ikke er enkelt. Vi får vende oss mot lyset og stole på den makt som vinner til sist: kjærligheten som er sterkere enn døden.