Håp om en ny verden

 Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke på 6 søndag i treenighetstiden, 6 februar 2022.

Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.» 17 Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. (Johannes åpenbaring 22,12-17)

 

Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes.

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. (Markusevangeliet 13,21-27 )

Hvordan ser du for deg at verden tar slutt?

Tekstene i dag, både evangelieteksten og leseteksten fra Johannes åpenbaring, er i den genre som kalles apokalyptisk, som omhandler verdens og tidens ende og de ytterste tingene. Slike tekster finnes flere steder i Bibelen – de kan være vanskelige og ubegripelige, og noen ganger litt skremmende, og kanskje fjerne.

Apokalyptiske tekster er ofte formulert som forutsigelser om hva som skal skje, når endetiden kommer. Malende beskrivelser av krig eller naturødeleggelser, om hvordan alt skal gå under før noe nytt kan komme. Slike beskrivelser – som slett ikke bare finnes i Bibelen, men også i andre tekster både fra den tidlige kristenheten og gjennom historien – sier ikke bare eller ens fremst noe om hva som skal skje ved tidens slut. De sier også mye om sin egen tid og sammenheng.

I vår egen tid har apokalypsefortellinger, og kanskje enda mer det som kalles post-apokalypse blitt en svært populær genre. I skjønnlitteratur, film og tv-serier skildres ofte en verden i eller etter katastrofen. Hvilken denne katastrofe er, varierer etter hva som er den store trusselen: atomkrig, klimaendringer, en drastisk fallende fertilitet og barnefødsler, eller økonomisk kollaps. Felles for mange av disse av disse fortellingene, er at de ekstreme situasjoner som oppstår i katastrofen, eller når noen prøver å bygge nye samfunn etter katastrofen, blir en god spilleplass for å si noe om det egne samfunnet. Når man drar de ytre forutsetningene til spissen, kan man lage gode fortellinger om mennesker, relasjoner, makt og konsekvenser. Det gir også rom for kritikk og å si noe sant om verden, men i så ekstreme omstendigheter, at man kan gå rett på kjernen og dypet.

Man kan nok ikke direkte sammenligne apokalypsetekstene i Bibelen med dagens tv-serier og romaner, ikke minst fordi Bibelens tekster jo ikke er skrevet som fiksjon i moderne forstand. Men dette, at tekstene bevisst eller ubevisst i høy grad sier noe om sin egen tid, og inn i sin egen situasjon, det er riktig også for de apokalyptiske tekstene i det Nye testamentet.

Tankene om den ytterste tid og verdens undergang, har vært til stede gjennom hele den kristne historien, og også utenom. Det er vel noe eksistensielt og dypt menneskelig å både være fascinert og skremt av at alt vi vet om, verden som vi kjenner den, en dag kan og må ta slutt. Fortellingene i den kristne sammenhengen knytter verden sammen, Gud som en gang har skapt verden skal også en dag være til stede i verdens ende. Jesus sier at han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten.

Men disse tekstene sier altså også noe om tiden her og nå. Gjennom Åpenbaringstiden har vi lest tekster om hvem Jesus er, hvem den oppstandne, åpenbarte Kristus er. Og nær i disse tekster ligger også begrepet Guds rike. Guds rike som ikke er en tid eller plass, men det tilstand som er slik Gud vil. Gudsrikes-begrepet handler på en måte akkurat om møtet mellom evighet og hverdag. Guds rikes fullhet kan aldri være her i verden, men er det som er etter og bortom tiden. Jesus veksler mellom å bruke ordet Himmelriket og Guds rike. Men noe går det å ane her og nå.

Hvor mye vekt kristne har lagt på endetiden, apokalypsen og evigheten, har variert gjennom historien og i forskjellige fromhetstradisjoner. Og jeg tenker at det er en balansegang med grøfter på hver side. Risikoene med å legge altfor stor vekt ved evigheten er flere, eller kan ha flere konsekvenser: en kan være uintresse for verdens urettferdighet eller til og med støtte for den; i mange deler av kirkas historie har både slaver og fattigfolk fått høre at de må føye seg for makta for å fa belønning i himmelen. Men også i litt mindre ekstreme situasjoner, kan en altfor stor interesse for evigheten, gjøre oss altfor lite interessert i å faktisk forandre menneskers kår og skaperverkets fremtid.

Men å helt se bort fra evighetsperspektivet er også en grøft. Dels kan det jo gjøre oss altfor opptatt av de små og nære perspektivene, tro at det viktigste i livet handler om det vi kan få ved egne prestasjoner eller egne opplevelser eller eiendeler. Men jeg tror også at et mistet evighetsfokus også kan gjøre at vi mister håpet.

I disse forskjellige moderne post-apokalyptiske fortellingene – jeg har ikke sett eller lest alle, men en god del – er ganske mange dystopier, altså skildrer et grusomt samfunn eller situasjon. Der er ofte håp et sentralt spørsmål. Er det håp om endring? Er det håp om en annen tilværelse – for de enkelte karakterene, men også for gruppen, samfunnet og hele verden. Og uten håp om endring, blir det heller ikke endring. Det grusomste i slike fortellinger, uansett om det er ungdomsromaner eller actionfilm, er nettopp hvis personene ikke opplever noe håp, noe tegn på muligheter for noe annet. Så håpet står sentralt. Og jeg tror at det er akkurat derfor disse fortellingene er så populære i vår tid. Fordi de lar oss tenke tanken fullt ut, hva hvis det verste skjer, og så tegner de opp muligheter for endring, for fellesskap, for demokrati og nye verdener – håp, helt enkelt. Og da er det også håp om endring for oss.

I de apokalyptiske fortellingene i Bibelen, er det også håp. Noen av disse har også blitt tegnet ned, akkurat i veldig vanskelige tider med forfølgelse og konflikt, og har sikkert i tillegg til å gi bilder av verdens ende også gitt mennesker trøst og håp i sin egen situasjon.

Også i vår tid er det behov for trøst og håp. Og evighetshåpet, håpet om Guds rike som kan anes her og nå, men som blomstrer først i evigheten, det trenger ikke gjøre oss passive eller likegyldige innfor undertrykkelse og lidelse i verden. Jeg tenker at vi trenger det håpet for å ta oss an både klimakris og konflikter og våre egne, små, katastrofer i livet.  Det finnes oppgaver for oss alle, i det store og i det lille. Og vi får lene oss mot Kristus som sier: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.