onsdag 28 december 2016

Julens budskap: Du er ikke alene

Preken på julaftensgudstjeneste i Trefoldighetskirken, 24 desember 2016.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.
    Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:   
    «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden
     blant mennesker Gud har glede i!»
 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem. (Lukas 2,1-20)

Jeg forkynner dere en stor glede! Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i! Englenes ord er fulle av store følelser og høytid, der de synger midt i julenatten for gjeterne. Ordene er sikkert kjente for mange av dere. Så mye er så kjent for mange med juleevangeliet, ja en stor del av hele julefeiringen er for mange nettopp det kjente, å gjøre slik som det er hvert år. Den samme maten, de samme sangene, tradisjoner og gjentakelse. Og noen ganger så skjer noe som gjør at det ikke er helt som det alltid har vært. Familier og livene våre forandres av forskjellige årsaker som nye barn, nye kjærester, separasjoner, barn som blir voksne og flytter eller får seg jobb med juleturnus, kanskje har noen blitt syk eller gått bort. Uansett om alt er slik det alltid pleier å være, eller hvis noe er helt nytt i år på godt eller vondt, så er noen ting i julefeiringen kjent og samme som de alltid er. Som engelens ord til gjeterne i natten der utenfor Betlehem.

Også i det svært kjente, kan man noen ganger oppdage nye ting i. Særlig hvis man stanser opp ved en litt detalj. Så Jeg har ikke tenkt å snakke så mye om Josef og Maria, eller stallen og dyrene, eller den lange veien mellom Nasaret og Betlehem. Nei, jeg har tenkt å stanse ved engelens ord, og særlig to ord: Glede og fred.

Jeg forkynner en stor glede, en glede til hele folket, sier engelen. At Jesus blir født er virkelig en stor glede. Det lille barnet i krybben er tegnet på at vi ikke er alene i verden. Navnet til Jesus betyr «Gud med oss», og at Guds sønn blir født i verden betyr akkurat det. At Gud er med oss, at vi ikke er forlatt. Vi har anledning å glede oss.

Når engelen har fortalt om barnet som skal bli født, kommer hele englekoret og synger om Ære åt Gud og på jorden fred. Disse ordene blir sunget hver søndag i våre kirker, og vi sang dem ista også. Freden finns også med som et viktig ord profeten Jesajas ord som vi hørte, om at hans navn skal være fredsfyrste. Fred på jorden var nok like langt unna den gangen som i dag – Palestina var okkupert av Rom, og manntallet som var årsaken at Maria og Josef reist til Betlehem, var en del av okkupasjonsmaktens kontroll over sitt territorium. I dag møter vi de mest grusomme bilder fra krig inn i vår egen stue på tv-nyhetene. Fortsatt forkynner englene at Guds vilje for jorden er fred, og at Jesus er et tegn på nettopp dette.

Glede og fred er to ord som jeg tenker at mange forbinder med julen, ikke bare i juleevangeliets fortelling men også i hvordan vi tenker og håper at julefeiringen skal være. Glede over å samle venner og familie, over god mat og fine gaver, over alt som er godt og fint. Julefreden skal senke seg, alle er førnøyde og tilfreds, alt er klart i god tid uten stress og blir nettopp som vi tenkt oss. Kanskje har noen av dere en julefeiring som blir akkurat sånn, men min erfaring er at det sjelden blir alt man håpet. Den eventuelle julefreden har ofte hatt et langt forspill av stress og uro, og tiden, energien og pengene rekker ikke alltid til alt vi håpet. Gleden finnes for mange, men kanskje ikke så udelt som vi tenker oss. Og for noen er julen en smertefull påminning om alt man ikke har, av familie eller resurser. Da kan både freden og gleden føles langt unna.

Men den glede, og den fred, som engelen snakker om, den kan fortsatt finnes der. For det et ikke en glede eller fred som handler om at vi skal leve opp til våre egne eller andres forventninger overfor hvordan jula skal være. Det blir fortsatt jul, Jesus-barnet blir fortsatt født, selv om alt ikke ble som vi håpet. Julens budskap, at Gud er med oss, at vi ikke er alene, at Guds kjærlighet er større enn vi kan skjønne, det gjelder uansett hvordan livene våre er eller hva vi klarer av.

Og den gleden, og den freden, kan vi prøve å dele med hverandre, og med andre. Ved å senke skuldrene og være glade for det som ble, mer enn å grue oss for det som ikke ble. Ved å dele med oss av de ressursene vi har – inviter noen på mat og hygge, gi en gave eller frivillig innsats til en organisasjon som arbeider for noen som trenger det, eller engasjer deg for å gjøre verden til en mer fredelig og rettferdig plass. Ved å se at freden begynner her hos oss – hvordan vi er mot hverandre og ikke minst mot mennesker som vi ikke kjenner eller som vi oppfatter som like oss.

Englene synger om glede og fred, og vi får synge sammen med dem i julens kjente sanger. Uansett hvis julefeiringen vår er akkurat som den alltid har vært og akkurat sånn som vi vill ha den, eller om gleden og freden føles langt unna, er Jesus-barnet født i dag for oss. I en verden fylt av både krig og lidelse, og glede og kjærlighet, av mas og stress og vennskap og ro, er julens budskap til hver og en av oss: Du er elsket. Du er ikke forlatt. Du er ikke alene.

tisdag 20 december 2016

Julegaver som virkelig teller

Preken/tale på julegudstjeneste for Møllergate skole (år 1-7), i Trefoldighetskirken 20.12.

Nå har vi hørt Julefortellingen på to måter: først i juleevangeliet om hvordan Josef og Maria kommer til Betlehem, barnet blir født, og englene kommer å forteller geitene om barnet som er blitt født. Og i julespillet kommer fortsettelsen på fortellingen, om hvordan stjernetydere og konger kommer fra langt øst for å gi gaver til barnet. Barnet som kalles konge, selv om det ikke er en vanlig konge i et palass, men i en enkel stall.

Det er mange ting i denne fortellingen som vi fortsatt kjenner igjen i vår julefeiring nå for tiden, selv om fortellingen er veldig gammel. De vise mennene fra øst så en stjerne som ble tent, og stjerner bruker vi jo i julefeiringen. Vi tender også lys, slik som den første julestjernen ble tent. Noen har kanskje en julekrybbe hjemme, med små modeller av Josef og Maria og Jesus-barnet, og eselet og oksen og geitene og alle andre fra fortellingen. Akkurat i år har vi ikke noen krybbe her i kirken, men de finnes i mange kirker og i mange hjem også. Også kommer de vise mennene med gaver til Jesus-barnet, og julegaver har vi jo i dag også.

Det er sikkert noen av dere som gleder dere til gaver, og det er jo selvfølgelig en fin ting å både gi og få gaver. Kanskje har dere noen særlige ønsker, noe som dere særlig håper på. Kanskje får du det, kanskje ikke. Men de aller viktigste gavene, det er ikke sånne som man kan slå inn i en pakke. De ting som er aller mest verdifulle, det er ting som man ikke kan kjøpe. Som for eksempel vennskap. Som kjærlighet. Som å stole på noen. Som å ha gøy sammen. Som å føle at man er en i gjengen. Det er gaver som man ikke bare gir hverandre til jul eller bursdag, men som vi kan gi til hverandre hver eneste dag.

Sånn er det også med Gud, og Guds kjærlighet. Den er en gave til oss, som vi ikke kan kjøpe med penger. Men heller ikke kan prøve å kjøpe med å være flink eller gjøre allting rett. Fordi Gud elsker hvert eneste menneske, akkurat som vi er, uansett hvordan vi ser ut, eller hvor vi kommer fra, hvis vi er flinke eller snille eller ikke. Uansett vem vi er, har vi alle samme verdi, og er like mye elsket av Gud.

Jeg sa litt tidligere, at vi tender mye lys i advent og jul, og det henger sammen med stjernen som ble tent. Lysene skinner i mørkret, slik som stjernen gjør, og viser vei og gjør at vi ser hverandre. Vi kan også tenne lys – sånn helt konkret og praktisk. Noen tenne de fire adventslysene her tidligere, og som dere ser finnes det lyskasser og en lysglob for lystenning her i kirken. I slike kan man forsiktig tenne ett lys, når man er i kirken, og hvis noen vil tenne et lys etterpå kan man gjøre det. Men vi kan også være som lys for hverandre. Som lyser opp i mørkret og viser vei for hverandre. Det er en julegave som vi kan gi til hverandre hver dag, uansett om det er jul eller ikke.

söndag 4 december 2016

Håpet mellom "allerede her og nå" og "ikke enda"

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken 2 søndag i advent, 4. 12 2016.
La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» (Joh 14,1-4)
 
La ikke hjertet bli grepet av angst! Når jeg leste prekenteksten denne uka tok de ordene tak i meg. Fordi denne høst har nok hjertet mitt blitt grepet av angst noen ganger. Det finnes mye i verden å uroe seg over. Isene på Arktis smelter mye raskere enn vi trodd, og snart er kanskje klimatiltakene altfor små og altfor seine. Særlig hvis ikke alle land i verden vil ta sin del av ansvaret. Antallet flyktninger i verden er flere enn noensinne, mens de politiske bevegelser som vokser raskest i vestlige land er de som vil lukke grenser og ikke se problemene som felles. Internasjonal politikk blir alt mindre forutsigbar, med militær rustning og risiko at de krig som mange av oss prøver å holde på avstand, kommer nærmere også oss i Europa. Kanskje er ikke jeg de eneste her som har latt hjertet mitt bli grepet av angst innimellom.

Jesu ord om å tro på ham, og stole på at han ikke vil forlate oss, kommer fra avskjedstalen. Hans siste kveld sammen med disiplene, når han innstifter nattverden og forbereder dem på at han skal dø – selv om disiplene ikke riktig tar det inn overfor seg – har i Johannesevangeliet blitt fortalt i formen av en lang tale og forbønn. Jesus ber for og taler til disiplene sine, men ikke bare de som er tilstede i rommet, men til hele kirken. Og dermed også til oss.

Jesus vet at han skal dø, men at det ikke er slutten. Selv om han må gjennom smerten og lidelsen, og for en stund forlate disiplene, har døden og lidelsen ikke det siste ord i fortellingen om verden. Han viser til at til slutt skal kjærligheten seire over døden, selv om det ikke ser sånn ut nå. Det er ikke heller egentlig noe nytt han sier her. Gjennom sin undervisning har Jesus snakket om Guds rike, som noe som både er tilstede her og nå, innom oss og mellom oss, og noe som skal bli fullendt en gang. Vi kan ane Guds rike, og det kan bryte fram i noen øyeblikk, i noen sammenheng. Men vi lever her og nå, i denne verdens kår, og ikke helt i Guds rike. Livet med Gud i denne verden er et spenningsfelt, mellom «allerede her og nå» og «ikke enda».

Adventstiden og desember er i vår kultur fylt av kos og kommers, og med blikket helt rettet mot jul. Og selv om kirkens blikk også er rettet mot jul og mot Jesus som skal komme, så er det en annen typ av ventetid, slik som vi snakket om i samtalen. Adventstekstene retter ikke fokus så mye på julefeiringen som skal komme, men mere på vem som skal komme, og hva det betyr for oss. Adventstid er ventetid, forberedelsestid, og nærvær. Et mellomtid, sterkt preget av dette spenningsfelt av «her og nå» og «ikke enda».

Dette spenningsfelt kan være vanskelig og konfliktfylt, mellom mennesker og inni oss. Hvordan kan all denne lidelse bare få fortsette i verden, hvis kjærligheten er sterkere enn døden? Hva kan jeg gjøre for mennesker, når verden fungerer som den gjør? Hvorfor gjør jeg, som Paulus skriver, ikke det gode som jeg vil gjøre, men så ofte det onde som jeg ikke vil? Håpløsheten og mistroen, angsten kanskje, kan jo virke som den fornuftige reaksjonen når verden er slik den er.

Men Jesus prøver å gi oss håp. Håpet, som ikke lar seg knuses. Håpet at vi kanskje må vente, men at vi ikke er alene. At det finnes mange rom hos Gud, det finnes plass til oss, uansett hvilke vi er og hvordan livene våre har blitt.

Når angsten over verdens lidelse og urettferdighet griper om hjertet mitt, prøver jeg ibland å be Sinnsrobønnen. Denne kjente bønn har sin opprinnelse fra anonyme alkoholiker, men er bruks av mange mennesker rundt om i verden.

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.

Den første delen tenker jeg er knyttet opp mot temaene i teksten og som jeg løft her. Sinnsro er vel nettopp motsatsen til angst. Å tro på Gud, hvile i håpet, se ting an og ikke la seg reves med. Vi trenger sinnsro sammen med håpet.

Men denne høst har jeg alt mere festet meg ved bønnens andre ledd. Å be om mot til å forandre de ting jeg kan. For det finnes en risiko i å bli altfor rolig, at ventetiden i håpet isteden blir en oppgitthet. Å trekke seg tilbake fra verden, å slutte opp med å bry seg. Å ha sinnsro overfor de ting som ikke kan forandres er ikke det samme som å bare se til sitt eget eller kutte ut de ting man ikke vil vite av. Nei, å vente i håpet, å ta inn over seg spenningsfeltet av å leve i «allerede her og nå» og «ikke enda», handler om å kunne sortere. Noen ting er ikke enda, og på de må vi vente. Men Guds rike kan også bryte igjennom allerede her og nå, noen ting kan vi faktisk forandre. Våre handlinger kan ikke erstatte Guds kjærlighet, vi kan ikke gjøre ting av egen kraft. Men ved at vi allerede er elsket av Gud kan vi gi kjærligheten videre. Vi kan bruke de ressurser vi har og de muligheter som gis oss, til å vise på håpet, på troen og kjærligheten.

I adventstidens spenningsfelt, når vi lever både i nåtiden og i det som skal komme, er bunnplaten hele tiden den samme. Jesus selv. Han er den vi venter på, men også den som allerede er her. Tro på meg, sier han. Håpet om at hans kjærlighet en gang skal ende all lidelse og vår egen angst, det håpet får vi be om att skal bære oss i adventstiden.