Dommen: ikke en trussel, men et løfte

Preken på Domssøndag / Kristi kongedag i Moelv kirkesenter 24 november 2019. Salmen som nevnes er 510 Herre når din time kommer av Svein Ellingsen (nr 174 i SvPs 1986)

For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver i sin tur: Kristus er førstegrøden. Deretter, ved hans gjenkomst, følger de som hører Kristus til. Så kommer slutten, når han overgir sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden. For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle. 1 Kor 15,22-28
Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående.» Joh 9,39-41

Denne søndag har to navn. Jeg tok dem begge med på programmet i dag: Domssøndag og Kristi kongedag. Tidligere ble denne søndag kun kalt siste søndag i kirkeåret, hvilket kanskje ikke sa så mye om innholdet. Nå har den begge de to navnene. De har et spenn mellom to tyngdepunkt i tematikken denne søndag. De står ikke nødvendigvis i motsetning, men er heller to perspektiver på endetiden. Det individuelle perspektivet – om dommen som hver og en av oss stilles for; og det kollektive, kosmiske: Kristi gjenkomst og endelige seier, skaperverkets gjenreising.

I teologien kalles disse temaene for eskatologien, læren om endetiden eller de ytterste tingene. Om Herrens dag og hva som skal skje vid tidens og verdens slutt. Men eskatologi er ikke kun prediksjoner om hva som skal skje en gang i fremtiden, men et perspektiv som stendig er tilstede i den kristne tro og liv. Det skal jeg komme tilbake til.

I Bibelen finnes mange forskjellige bilder og fortellinger som omhandler eskatologi. Noen av disse er veldig kjent, andre mindre. Begge disse perspektivene om domen og Kristi gjenkomst finnes med, på mange forskjellige måter, og gjennom kirkehistorien har det utviklet seg ikke kun to, men mange forskjellige syn på hva som er det viktige og hvordan man skal tro og tenke kring dommen og hva som skjer ved tidens slutt. Bibelen gir ikke så enstydige og klare svar som vi kanskje noen ganger tror. Og noen tekster som kanskje leser som direkte forutsigelser, må leses utfra at tidsperspektivet og konteksten var helt annerledes for både den som skrev, og de tenkte leserne.

Av de tre tekster som vi har lest her i dag, er det egentlig kun epistelteksten som direkte omhandler tidens og verdens slutt. I de andre teksterekkene finnes flere tekster, noen av de mest kjente, men her har vi tekster som mer indirekte handler om dom og ansvar. Teksten fra femte mosebok er fra talen Moses holder rett før han utnevner Josva til å lede folket inn i landet etter 40 år i ørkenen. Der betones ansvaret og valget, folkets og enhver menneskes ansvar for hvilke valg vi gjør i livet. At vi har evnen å skille på ondt og godt.

Evangelieteksten krever å bli satt inn i sitt sammenheng. Det er den korte avslutningen på en lang fortelling, og det Jesus sier om dom her, får sitt sammenheng fra den fortellingen. Lest som den er, gir den ikke helt mening: i tillegg motsier den jo noe som står tidligere i Johannesevangeliet. I dagens tekst sier Jesus at han har kommet for å dømme verden – men i Johannes 3:17 står det helt motsatte: Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Hva som menes med dom i disse to tekstene kommer an på sammenhengen.

Fortellingen som dette er avslutningen på, handler om en mann som er født blind som Jesus helbreder. Det skjer på sabbaten, og det opprører selvfølgelig de skriftlærde og fariseerne. Fortellingen begynner med at disiplene spør Jesus om grunnen til at mannen er blind, er at han selv har syndet, eller om det er foreldrene hans. Jesus avviser hele premisset for spørsmålet, og mener at blindheten ikke er grunnet i individuell synd. Men han vil helbrede mannen som et tegn på Guds herlighet.

Fortellingen fortsetter med diskusjoner i synagogen mellom de skriftlærde, mannen og hans foreldre, og ender med at mannen blir kastet ut av fellesskapet, og kommer tilbake til Jesus og uttrykker sin tro på ham. Det er da Jesus konkluderer med ordene i vår prekentekst: Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.

Ordet for dom på gresk har en litt videre betydning enn slik vi bruker det på norsk, i hvert fall sånn direkte. Avgjøre, felle dom, vise rettferdighet, dømme. Da rommes både å sette lyset på, avsløre urettferdighet og det som er feil, opprette og dømme. Da kan Jesus si både at han ikke er kommet til verden for å dømme den – det vil si, fordømme, og samtidig at han er kommer for å dømme, for å vise rettferdighet og oppreise den fortrykte.

Når Jesus bruker bildet av blindhet, at de som er blinde skal se og de seende blir blinde, så knyter det an til hvordan Jesus taler om Guds rike i de andre evangeliene. Guds rike er ikke særlig tilstede som begrep i Johannesevangeliet, der brukes andre språk og bilder. Men det handler om samme sak. I Guds rike snus ting opp-ned: den minste skal bli størst, den siste skal bli først. Blinde skal se, og den som ser seg selv som viktig og allvitende, skal innse at han egentlig ikke ser ting slik som de er.
Guds rike henger også tett sammen med temaene denne søndag. I Jesu forkynnelse i evangeliene, er Guds rike eller himmelriket både et tilstand som kan bryte igjennom her og nå, og det som venter ved tidens og verdens slutt. I Guds rike rår Guds vilje – der er ikke lidelse og urettferdighet, det gjelder ikke denne verdens makthierarkier og regler. Her og nå kan vi ane Guds rike, og vi kan virke for at verden skal bli mer lik det, og la det bryte inn av og til. Men det kommer ikke bli fullstendig i denne verden: det er et løfte om en fremtid utenfor tiden.

For mest er alt dette et løfte og ikke en trussel: en gang skal urettferdigheten og lidelsen, volden og døden ta slutt. En dag skal Jesu seier over synd og død bli fullkommen og Guds rike helt ta over. Det beskrives mange flere steder, en av de mest kjente kanskje fra Johannes åpenbaring der han ser en ny himmel og en ny jord og Gud skal tørke alle tårer og gjøre alt nytt. Også dagens episteltekst er en slik håpefull løftestekst: at all makt og fiender, og til slutt døden, skal legges under Jesu føtter. Og her finnes også håpet at hele skaperverket, alle mennesker skal få del i den forsoningen, frelsen og oppreisningen: alle skal få liv ved Kristus og Gud skal bli alt i alle.

Dommens dag handler ikke kun om det individuelle: hvordan jeg har levd livet mitt og hvilke valg jeg har tatt eller hva jeg har sagt eller trodd. Det er dagen da alt skal frem i lyset – all den urettferd og ondskap som har passert i denne verden skal ikke få det siste ordet. Vi trenger ikke å gå langt for å se den uendelige mengde lidelser som mennesker og hele skaperverket rammes av – uforskyldt og uten opprettelse. Også i våre dager kan mennesker, som den blinde mannen i dagens tekst, som er syke eller lider bli beskylt for at lidelsen er deres egen feil. Også i våre dager kan mennesker, ikke minst de med mye makt, begå store grusomheter mot mennesker som går ustraffa, mens de små og svake ikke får sin rett. Og vi lever i en verden der hele samfunnsstrukturen og de økonomiske systemene gjør at vi – uansett om vi vil eller ikke – er med og mennesker i fattigdom og holder på å ødelegge hele skaperverket. Vi kan prøve å ta gode valg og snu dette mest mulig, men all den grusomhet og den urettferdighet som vi ikke kan skape i denne verden, den er ikke glemt av Gud. Alt det som er lagt i skjul av makt og undertrykkelse, skal en gang opp i lyset.

Det finnes mange bilder i Bibelen om hva som skjer ved tidens slutt, og mange syn på frelse, forsoning og hva som skjer med oss da finnes og har funnets gjennom den kristne historien. I Bibelen finnes både de lignelser og fortellinger som handler om dom koblet til straff og evig eld, det finnes bilder om sortering og oppdeling. Og det finnes bilder om hele skaperverkets gjenreising og frelse for alle. Disse har blitt betont forskjellig i forskjellige tradisjoner. Det vi vet sikkert, er at vi ikke har noen sikre svar. Og når vi prøver å lage systemer eller modeller som skal svare på alle spørsmål om verden og Gud henger sammen og hvordan alt skal bli, ender vi lett opp i teologiske og filosofiske blindveier. Hvis man mener at det blir en endelig sortering – hvordan avgjøres det hvem som ender opp var? Vår Lutherske tradisjon betoner sterkt at det kun handler om tro, ikke gjerninger. Men det er Bibelen ikke så enstydig på. Flere av bildene og fortellingene i bibelen som omhandler straff og eld, er lignelser som ikke nødvendigvis er ment som direkte forutsigelser men har en annen poeng. Og så finnes alle spørsmålene om Guds godhet og allmakt, og om hva forsoningen egentlig innebærer. Om Gud gjennom Kristus har forsont hele verden med seg selv: kan da noen menneske stå utenfor denne forsoningen? På den andre siden: skal Gud tvinge seg på noen til et fellesskap det mennesket har valgt bort? Som sagt er det mye som vi ikke vet og ikke kan være sikre for, og det kan finnes gode både bibelske, teologiske og menneskelige argumenter for forskjellige syn. Å være altfor sikker kan også gi andre uheldige konsekvenser: i noen tradisjoner har det personlige ansvaret og troen vært sentral, og med den også forkynnelse om fortapelse og helvete. Det har helt sikkert vært ment for å vise på alvoret og føre folk til Kristus, og for mange også fungert slik. Men for andre har det vært helt motsatt: trusselen med fortapelsen har også lett til motsatsen til tro og trygghet hos Jesus, men heller en stendig frykt; og for andre har denne frykten helt stengt døren til troen. Det som var ment for å trekke folk til Kristus, har drevet dem bort. Vi har ikke de sikre svarene, hverken på hva som skjer ved tidens slutt, eller hvordan mennesker møter og opplever Kristus.

Men det er noe vi vet og kan stole på: og det er løftene. Løftet i misjonsbefalingen som blir lest ved hver dåp: Jesus som sier Jeg er med dere alle dager til tidens ende. Løftet at Jesu seier over døden en gang skal bli fullkommen, at døden ikke skal få det siste ordet men bli lagt under hans føtter. Løftet om at all synd og smerte og lidelse og urettferd en gang skal ta slutt. Og når dommen kommer – uansett hvordan og uansett hva som skjer, så er det Jesus som dømer. Jesus som har levd vårt liv og selv kjent på den samme smerten og lidelsen. Jesus som elsker verden slik at han gav sitt liv for den. Jesus, vars kjærlighet er sterkere enn døden.

Til den dagen, kan vi se tegn på Guds rike her i verden, og både virke for og bære håpet om nye himler og en ny jord. Guds rike er skjult men vi kan ane det, som vi sang i salmen: skjult som årer under jorden, skjult som vind i treets krone. Og med Guds nåde i ord og sakrament kan vi leve helt tilstede her i verden mens vi samtidig lengter til Guds rike skal bryte helt igjennom og vi skal se ansikt til ansikt.

Hvem er min neste?

Preken på høymesse i Ringsaker kirke 22 søndag i treenighetstiden, 10 november 2019.

Mine søsken! dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?
Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. (Jak 2,1–9)

En lovkyndig sto fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
(Luk 10,25–37)

Hvem er min neste? Dette enkle spørsmålet får et svar i denne kjente fortellingen. Og svaret kan sies å være selvfølgelig og nesten banal. Mange av dere har sikkert hørt denne fortelling før – selv den som mest hørt bibelfortellinger i skolen eller som konfirmant, har ofte hørt akkurat denne fortelling. Mange som har vært konfirmanter sånn på 80-90-00-tallene har kanskje vært med på å laga drama om teksten, eller diskutere hvem som hadde tilsvart samaritanen i dag. Men selv om det er kjent tekst med en lett tilgjengelig poeng, tenker jeg at den er bærekraftig, akkurat fordi den sier noe som brenner til, hvis vi tar det på alvor.

Fortellingen begynner som mange Jesus-fortellinger, at det kommer noen og stiller et spørsmål. Og denne gang er det ikke noen som faktisk lurer på noe, men noen som vil prøve å få Jesus til å si noe galt, for å kunne ta ham på noe. Men Jesus lar mannen selv besvare spørsmålet, og da kommer med et spørsmål til for å ikke se altfor dum ut: hvem er da min neste? Og så forteller Jesus om mannen som blir slått ned.

Vi, som lever langt fra Jesu tid, trenger kanskje noen nøkler for å skjønne sprengkraften i fortellingen. De to mennene som Jesus lar gå forbi mannen, uten å hjelpe ham, var altså en prest og en levitt, en medhjelper i templet. De var viktige og høyt oppsatte, religiøse og moralske forbilder i samfunnet. Mannen som ville sette Jesus på prøve var jo også en lovkyndig, noen som hørte til samme samfunnslag som disse. Hvorfor disse går forbi, får vi ikke vite i fortellingen. Kanskje var de redde for å selv bli slått ned. Kanskje ville de ikke ødelegge klærne sine eller bli dratt inn i noe. Men det kan også godt være, at de var redde for å bli rituelt uren. Om man rørte ved noen som var død, kunne man ikke gå i templet eller forrette bønn. Så kanskje er det en beskrivelse av noen som setter sine rituelle og religiøse plikter overfor omsorgen for medmennesket.

Så kommer da samaritanen, som altså hørte til et nabofolk til det jødiske, men som de så ned på og ikke ville ha noe med å gjøre. Jesus bruker på så vis litt av ekstremene i fortellingen – den som ikke noen forventet seg noe av, han blir løftet frem som forbilde. Han tar seg av den nedslåtte mannen uten å forvente noe igjen, og gir ikke bare omsorg men tid og penger. Og den lovkyndige mannen som snakker med Jesus, må anerkjenne at jo, det er samaritanen som faktisk behandler mannen som sin neste – selv om han ikke ens vil si ordet samaritan. 

Det finnes flere aspekter ved denne fortelling. Den mest åpenbare er vel den moralske, eller utfordringen som mannen får: gå du og gjør som han! Selvfølgelig er dette en fortelling som gir en retning i hvordan vi skal handle og leve. Men jeg tenker at den går utenom dette. 

Fortellingen er på en illustrasjon av det budet som mannen og Jesus taler om: du skal elske din neste som deg selv. Den utdyper hvem som er vår neste. Men det setter også dette i relasjon til Gud, at mannens spørsmål egentlig ikke dreier seg om hvorvidt vi skal være greie med hverandre, men hva han skal gjøre for å få evig liv: altså, hvordan han skal ha en relasjon til Gud.

Jesus viser ved fortellingen, at det han er opptatt av ikke er moralistiske regler om hvordan vi lever livene våre, men at vi har en relasjon til Gud i hvordan vi behandler og lever sammen med menneskene våre. Når vi tar oss av de som trenger oss, da gjør vi ikke bare det mennesket en tjeneste, men uttrykker også vår kjærlighet til Gud. 

Lignelsen eller fortellingen kan også leses som at den handler om Jesus selv: han er mannen som blir slått ned, ofret for menneskene. Og når vi gjør noe for noen av de minste som han kaller sine søsken, da gjør vi også noe for Jesus.

Og kanskje er det viktigste punktet, at vi hele tiden må utfordre oss selv på hvem som faktisk er vår neste. At våre omsorger og engasjement må gå over de grenser vi selve setter opp. Dette aspektet ved fortellingen blir ekstra tydelig når vi hørte teksten fra Jakobs brev lest i forkant. Det blir det malt opp et bilde av hvordan den som er rik og mektig og har høy status blir løftet fram og godt tatt imot i menigheten, mens de fattige får sitte på bakerste benk. Det høres jo nesten tåpelig ut, men faktum er at det er mange menigheter og fellesskap som har gått i akkurat den fella gjennom historien. Den radikale likestillingen som ligger i bunn i Jesu budskap, den kan fortsatt provosere. Dette grunnleggende budet, å elske Gud og vår neste som oss selv, det må tvinge oss til å gå lenger, og andre steder, en det som passer og er bekvemt og som vi liker. På så måte kan denne kjente fortellingen fortsatt utfordre oss. Hvem er det jeg ikke vil ta meg av? Hvilke er det jeg behandler på forskjellig vis? Og ser vi utenfor vårt eget personlige handlingsrom og tenker på hvordan vi som fellesskap og samfunn behandler mennesker, ser vi fort noen eksempler. Deler vi det vi har med de som trenger det? Gir vi alle mennesker samme tilgang på det som trengs for å leve gode liv? Hvis vi – både som samfunn og som kirke – på alvor klarte å ikke gjøre forskjell på folk, da hadde nok verden kunnet bli en ganske annerledes plass.

Spørsmålet: hvem er min neste? kan vi stille til oss selv. Noen ganger er det åpenbart, andre ganger må vi kanskje tenke litt lenger. Noen ganger er svaret kanskje litt ubehagelig, eller noe vi må gå litt i oss selv for å se. Uansett handler det om noe mye større, enn å finne en regel for å leve moralsk riktig. For i grunn handler det om kjærlighet.

Budet som Jesus får mannen til å gjenta, handler ikke bare om hvordan vi skal handle, men om å elske. Vi skal elske vår neste som oss selv. Men først kommer: du skal elske Gud. Og vi kan elske Gud, fordi Gud allerede elsker oss. Når vi øver oss i å leve i kjærlighet og takknemlighet over det vi får ta imot, da gir vi også den kjærligheten videre. I omsorg, engasjement og handling. Det fortellingen i dag utfordrer oss til, er å ikke la den kjærligheten bli begrensa. Gi den videre til de som trenger den, uansett hvilke de er, uansett hva de har gjort eller ikke gjort, uansett hva vi tenker om dem. For Guds kjærlighet kjenner ikke noen grenser, og den utfordrer oss til å også se hvem som er vår neste, og hvem som trenger oss. 

Salige er de alminnelige, vanlige menneskene

Preken på Allehelgensdag i Ringsaker kirke 3 november 2019. Denne dag ble Egil Hovlands Allehelgensmesse fremført i gudstjenesten.

Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa:
 «Salige er dere fattige,
Guds rike er deres.
         
Salige er dere som nå sulter,
dere skal mettes.
Salige er dere som nå gråter,
dere skal le.
         
Salige er dere når folk hater dere,
når de utstøter dere og håner dere
og skyr navnet deres som noe ondt –
for Menneskesønnens skyld!
         
Gled dere på den dagen og hopp av fryd,
stor er lønnen dere har i himmelen.
Slik gjorde også fedrene med profetene. (Lukas 6,20-26)

I dag, og hele denne helgen, blir det tent mange lys. Rundt om i kirkene, og på kirkegårdene. Mange har pyntet på gravene til noen i familien, og vi minnes de som har gått bort – i løpet av året eller tidligere. Vi skal om litt lese opp navnene til de som er gravlagt her i Ringsaker det siste året, og i samband med nattverden finnes mulighet for alle som vil å tenne lys.

Allehelgens har blitt til en viktig minnehøytid. Vi gir plass for sorg og savn, gir de vi har mistet rom. Ellers i vårt samfunn holder vi oftest døden på avstand, men denne helgen kan den få bli litt mer tilstede. I den høytidelige og vemodige feiringen her i kirka og på kirkegården, men kanskje også på de mer uhøytidelige og spøkefulle halloween-feiringene som blitt vanligere de siste årene. På en måte henger de jo helt sammen, selv om de har så forskjellig karakter.

Alle helgens dag har sitt navn fra at det er en dag da vi feirer kirkens helgener. De er jo også løftet frem ikke minst i de sangtekster vi har sunget og hørt i den flotte musikken denne gudstjenesten. Om de hellige menn og kvinner, forbilder i tro og, som har levd gjennom historien. Selv om helgenene fikk en litt mindre plass etter reformasjonen i vår lutherske tradisjon har de aldri helt blitt borte. Her i Ringsaker kirke finner vi noen helgener i det flotte alterskapet, og jeg tror at vi i alle tider har bevart fortellinger om forbilder og mennesker som viser oss hva tro og engasjement er, ved sin måte og leve. Helgener er mennesker som viser hvem Gud er, og hva kjærlighet, tro og håp er, ved måten de har levd på. Mange av dem har i tro og overbevisning gjort ting har vært vanskelige og kostet på, og mange av dem fikk også ta store konsekvenser av å leve sånn. Mange ble martyrer, altså døde for sin tro.

Og helgener og forbilder i den forstand levde ikke bare i middelalderen eller i begynnelsen av kirkens historie. Også i vår tid har mennesker som har levd ut sin tro og stått opp for hva de tror, og ofte i kamp for de fattige eller undertrykte, måttet betale med livet sitt. Noen av dem er anerkjent som helgener i den romersk-katolske kirka, som for eksempel Maximilian Kolbe. Han var en polsk fransiskanermunk som var satt i Auschwitz for sitt engasjement mot nazismen under kriget. Mens han var der, ble noen fanger tatt ut tilfeldig for å dødes som en kollektiv bestraffelse, men Kolbe tok plassen for en av mennene. Kolbe døde i leiren, mens mannen han reddet overlevde kriget og døde en naturlig død mange år seinere. Et annet eksempel er Oscar Romero, biskop i El Salvador i 1970-årene mens den voldelige militerregimet hadde makten. Han engasjerte seg mot volden og undertrykkelsen og prekte et tydelig budskap mot fattigdommen, volden og utnyttelsen av folket. I 1980 ble han skutt til døds av militæret ved alteret i et kapell, mens han ledet nattverdsfeiringen.

Bibelteksten jeg leste, kjenner sikkert mange av dere igjen, og vi hørte en annen versjon av samme ord ble sunget tidligere i gudstjenesten. Saligprisningene, kalles den. At den blir lest i dag tenker jeg delvis handler om helgenene. De salige, som ofte har hatt akkurat et så vanskelig liv som beskrives i teksten, men som fått sin lønn i himmelen.

Men jeg tenker også at det er en tekst til alle oss andre, og til de vi tenker på denne dag. De vi savner og som har gått bort, var kanskje oftest ikke noen helgener, men helt vanlige alminnelige mennesker med gode og svake sider. Vi prøver å holde de døde i gott minne og løfte frem de positive sidene, og det med god grunn. Men sikkert bærer mange av oss også andre minner. Sorgen og savner kan også være blandet med skyld, det som var uavklart, skam eller ting som aldri ble oppklart. Sånn er mennesker, og menneskelivet. De følelsene får også rom denne dag.

Men selv om de vi minnes ikke var noen helgener, og selv om vi ikke er det og kanskje ser disse hellige og salige som annerledes og oppnåelige, så er saligprisningene også til oss. Hver menneske er samtidig svak og sterk, både hellig og mangelfull, både synder og tilgitt. Vi er ikke perfekte, men det er heller ikke oppgaven vår i verden.

Når Jesus talte der, var det helt vanlige bønder og fiskere han snakket til, fattigfolk og slike som ikke helt fikk være med. Det var ikke de fromme og pene, de som allerede hadde alt de trengte. Nei, Jesus trakk til seg mange av de som ikke hadde noen plass. Og til dem sier han – salige er dere! I deres fattigdom, i alt som ikke går som det skal, når dere er sint og lei dere, når noen har dødd og når alt går feil. Dere er fortsatt velsignet og har Guds kjærlighet.

Gud elsker oss ikke fordi vi er perfekte eller gjør alt riktig. Oppgaven vår er ikke å prøve å være helgener i den forstand at vi skal leve perfekte liv. Og vi må ikke late som at livene våre er perfekte, og vi må ikke late som at de vi elsker og savner var perfekte heller. Også det som er og var vanskelig får plass. Vi er elsket akkurat som vi er, er vi får prøve å gi den kjærligheten videre. Vi får prøve å være lys for hverandre i verden. Vi får prøve å leve i trå med vår tro og overbevisning, og basert på den prøve å gjøre livet og verden bedre for andre. Snakke sant når det er det som trengs, trøst og bære når det er det som trengs, ta et håndtak for noen andre når et er det som trengs. Noen ganger koster det på, noen ganger er det vi får den hjelpen og omsorgen vi trenger.

Vi tenner lys, på kirkegårder og i kirken. Og vi får prøve å være lys for hverandre. Når vi gjør det, kan vi tenke ikke bare på dem som har gått bort og som vi savner. Det er også en påminnelse om Jesus som sier: jeg er verdens lys. Når vi prøver å være lys for hverandre, er det hans kjærlighet vi gir videre, fordi vi allerede er elsket. Og den kjærligheten bærer gjennom liv og død.