Hvem er min neste?

Preken på høymesse i Ringsaker kirke 22 søndag i treenighetstiden, 10 november 2019.

Mine søsken! dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?
Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. (Jak 2,1–9)

En lovkyndig sto fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»
(Luk 10,25–37)

Hvem er min neste? Dette enkle spørsmålet får et svar i denne kjente fortellingen. Og svaret kan sies å være selvfølgelig og nesten banal. Mange av dere har sikkert hørt denne fortelling før – selv den som mest hørt bibelfortellinger i skolen eller som konfirmant, har ofte hørt akkurat denne fortelling. Mange som har vært konfirmanter sånn på 80-90-00-tallene har kanskje vært med på å laga drama om teksten, eller diskutere hvem som hadde tilsvart samaritanen i dag. Men selv om det er kjent tekst med en lett tilgjengelig poeng, tenker jeg at den er bærekraftig, akkurat fordi den sier noe som brenner til, hvis vi tar det på alvor.

Fortellingen begynner som mange Jesus-fortellinger, at det kommer noen og stiller et spørsmål. Og denne gang er det ikke noen som faktisk lurer på noe, men noen som vil prøve å få Jesus til å si noe galt, for å kunne ta ham på noe. Men Jesus lar mannen selv besvare spørsmålet, og da kommer med et spørsmål til for å ikke se altfor dum ut: hvem er da min neste? Og så forteller Jesus om mannen som blir slått ned.

Vi, som lever langt fra Jesu tid, trenger kanskje noen nøkler for å skjønne sprengkraften i fortellingen. De to mennene som Jesus lar gå forbi mannen, uten å hjelpe ham, var altså en prest og en levitt, en medhjelper i templet. De var viktige og høyt oppsatte, religiøse og moralske forbilder i samfunnet. Mannen som ville sette Jesus på prøve var jo også en lovkyndig, noen som hørte til samme samfunnslag som disse. Hvorfor disse går forbi, får vi ikke vite i fortellingen. Kanskje var de redde for å selv bli slått ned. Kanskje ville de ikke ødelegge klærne sine eller bli dratt inn i noe. Men det kan også godt være, at de var redde for å bli rituelt uren. Om man rørte ved noen som var død, kunne man ikke gå i templet eller forrette bønn. Så kanskje er det en beskrivelse av noen som setter sine rituelle og religiøse plikter overfor omsorgen for medmennesket.

Så kommer da samaritanen, som altså hørte til et nabofolk til det jødiske, men som de så ned på og ikke ville ha noe med å gjøre. Jesus bruker på så vis litt av ekstremene i fortellingen – den som ikke noen forventet seg noe av, han blir løftet frem som forbilde. Han tar seg av den nedslåtte mannen uten å forvente noe igjen, og gir ikke bare omsorg men tid og penger. Og den lovkyndige mannen som snakker med Jesus, må anerkjenne at jo, det er samaritanen som faktisk behandler mannen som sin neste – selv om han ikke ens vil si ordet samaritan. 

Det finnes flere aspekter ved denne fortelling. Den mest åpenbare er vel den moralske, eller utfordringen som mannen får: gå du og gjør som han! Selvfølgelig er dette en fortelling som gir en retning i hvordan vi skal handle og leve. Men jeg tenker at den går utenom dette. 

Fortellingen er på en illustrasjon av det budet som mannen og Jesus taler om: du skal elske din neste som deg selv. Den utdyper hvem som er vår neste. Men det setter også dette i relasjon til Gud, at mannens spørsmål egentlig ikke dreier seg om hvorvidt vi skal være greie med hverandre, men hva han skal gjøre for å få evig liv: altså, hvordan han skal ha en relasjon til Gud.

Jesus viser ved fortellingen, at det han er opptatt av ikke er moralistiske regler om hvordan vi lever livene våre, men at vi har en relasjon til Gud i hvordan vi behandler og lever sammen med menneskene våre. Når vi tar oss av de som trenger oss, da gjør vi ikke bare det mennesket en tjeneste, men uttrykker også vår kjærlighet til Gud. 

Lignelsen eller fortellingen kan også leses som at den handler om Jesus selv: han er mannen som blir slått ned, ofret for menneskene. Og når vi gjør noe for noen av de minste som han kaller sine søsken, da gjør vi også noe for Jesus.

Og kanskje er det viktigste punktet, at vi hele tiden må utfordre oss selv på hvem som faktisk er vår neste. At våre omsorger og engasjement må gå over de grenser vi selve setter opp. Dette aspektet ved fortellingen blir ekstra tydelig når vi hørte teksten fra Jakobs brev lest i forkant. Det blir det malt opp et bilde av hvordan den som er rik og mektig og har høy status blir løftet fram og godt tatt imot i menigheten, mens de fattige får sitte på bakerste benk. Det høres jo nesten tåpelig ut, men faktum er at det er mange menigheter og fellesskap som har gått i akkurat den fella gjennom historien. Den radikale likestillingen som ligger i bunn i Jesu budskap, den kan fortsatt provosere. Dette grunnleggende budet, å elske Gud og vår neste som oss selv, det må tvinge oss til å gå lenger, og andre steder, en det som passer og er bekvemt og som vi liker. På så måte kan denne kjente fortellingen fortsatt utfordre oss. Hvem er det jeg ikke vil ta meg av? Hvilke er det jeg behandler på forskjellig vis? Og ser vi utenfor vårt eget personlige handlingsrom og tenker på hvordan vi som fellesskap og samfunn behandler mennesker, ser vi fort noen eksempler. Deler vi det vi har med de som trenger det? Gir vi alle mennesker samme tilgang på det som trengs for å leve gode liv? Hvis vi – både som samfunn og som kirke – på alvor klarte å ikke gjøre forskjell på folk, da hadde nok verden kunnet bli en ganske annerledes plass.

Spørsmålet: hvem er min neste? kan vi stille til oss selv. Noen ganger er det åpenbart, andre ganger må vi kanskje tenke litt lenger. Noen ganger er svaret kanskje litt ubehagelig, eller noe vi må gå litt i oss selv for å se. Uansett handler det om noe mye større, enn å finne en regel for å leve moralsk riktig. For i grunn handler det om kjærlighet.

Budet som Jesus får mannen til å gjenta, handler ikke bare om hvordan vi skal handle, men om å elske. Vi skal elske vår neste som oss selv. Men først kommer: du skal elske Gud. Og vi kan elske Gud, fordi Gud allerede elsker oss. Når vi øver oss i å leve i kjærlighet og takknemlighet over det vi får ta imot, da gir vi også den kjærligheten videre. I omsorg, engasjement og handling. Det fortellingen i dag utfordrer oss til, er å ikke la den kjærligheten bli begrensa. Gi den videre til de som trenger den, uansett hvilke de er, uansett hva de har gjort eller ikke gjort, uansett hva vi tenker om dem. For Guds kjærlighet kjenner ikke noen grenser, og den utfordrer oss til å også se hvem som er vår neste, og hvem som trenger oss.