onsdag 27 juni 2018

Ikke enhver som sier Herre, herre... Advarsler mot å misbruke makt og Guds navn

Preken på Høymesse i Gamle Aker kirke, 5 søndag i treenighetstiden, 24 juni 2018
 Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’ Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.
    Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
    Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde. Matteusevangeliet 7,21-29

Noen ganger brenner evangelieteksten til, at den talar rett inn i vår egen tid eller i vårt eget liv. At selv om tekstene er valgt i en tekstrekke for lenge siden, nå plutselig sier noe veldig aktuelt.

Det er en hard Jesus vi møter i teksten. I setningene rett før vi kommer inn i teksten, advarer ham for falske profeter, og fortsetter her å advare mot å kun bruke hans navn men ikke gjøre hans vilje. Det spiller ikke noen rolle om man sier at man er kristen eller den som representerer Gud, om det man faktisk gjør er noe helt annet, og særlig om det man gjør er å utøve makt. Det er faktisk motsatt, det Jesus sier – den som prøver å representere ham men på en feil måte, den har han aldri kjent. Det er harde ord, men så hard er Jesus noen ganger. Og særlig mot de som prøver å utnytte makten sin, og la det gå ut over de som er små og svake.

Dessverre er jo det med å utnytte makten sin, og å prøve å bruke Guds navn til å gi seg selv legitimitet ofte et aktuelt tema også i vår tid. Men jeg tenker på en særlig hendelse i uka: kanskje har dere også sett videoklippet der USAs justisminister Jeff Sessions forsvarer sin nye så kalte «nulltoleranse-policy» ved grensen, der asylsøkere settes i varetekstfengsel og blir tatt fra barna, som settes i separate anlegg. Der bruker han et bibelord for å forsvare praksisen, Paulus ord i Romerbrevet 13, om at alle myndigheter har fått sin makt fra Gud, og at alle må adlyde dem. Denne bruken av bibelordet gjorde i hvert fall meg nesten like opprørt, som tv-bildene av de gråtende barna låst in bak gjærer. Jeg er selvfølgelig ikke den eneste som reagert på dette – de fleste kristne kirker i USA har skarpt kritisert situasjonen, og også paven og har gått ut og støttet de amerikanske katolske biskopene i kritikken deres.

Sessions bruk av nettopp Romerbrevet 13, som jo er en vanskelig og problematisk tekst, fikk meg å tenkte på og finne frem en tekst jeg lest for lenge siden som gjorde stort inntrykk på meg. Det er en tekst av den skotske presten og forfatteren John Bell, her kanskje mest kjent for sine flotte salmer som det finnes flere av i vår salmebok, og som leder for gudstjenestearbeidet på Iona. I denne tekst skriver Bell om vanskelige bibeltekster, og med utgangspunkt nettopp i romerbrevet 13, og i dette sted fra Matteusevangeliet som er vår prektekst i dag. Bell mener at en måte å forholde seg til vanskelige bibeltekster på, er å lese de i lyset av Jesus ord i evangeliet. Og så forteller han om Allan Boesak, den sørafrikanske frigjøringsteologen og antiapartheid-aktivisten som koblet sammen disse tekstene. Det sørafrikanske apartheidregimet kalte seg en kristen regime, og fikk støtte av noen sørafrikanske kirker i sin rasistiske og undertrykkende politikk. Hvordan skal man i en slik situasjon forstå Romerbrevet 13, der Paulus sier at enhver myndighet fått makta sin av Gud, som alle må adlyde? Nei, mente Boesak, den sørafrikanske apartheidregjeringa – og de kirker som støttet den – var noen som sa «Herre, herre» men ikke fulgte Guds vilje men opprettet en urettferdig regime. Å si at man handler som Gud vil med støtte fra bibelen, men i selve verket undertrykke og gjøre forskjell på mennesker, det gjør en til en falsk profet og heretiker, mente Boesak.

Denne preken skal ikke være en politisk tale, og det er ikke opp til meg å avgjøre hvem som er en falsk profet eller handler etter Guds vilje. Men eksemplet fra sist uke, er en alvorlig påminning om at dette at mektige mennesker bruker bibelen eller kirken for å legitimere sin makt og behandle svakere mennesker ille, det er ikke kun noe i historien. Vi trenger ikke å gå til korstogene, eller inkvisisjonen, eller erobringen av Latin-Amerika, eller Nazi-tyskland eller apartheid-regimet for å finne eksempler på hvordan kristendommen har blitt misbrukt for undertrykking. Det skjer fortsatt, og det kan også skje her.

Et annet aktuelt eksempel er fiktivt men kan likevel gi et bilde av hva som kan skje når det kun er Guds navn og ikke innholdet i det Jesus forteller om, som brukes av makten. Tv-serien basert på Margret Atwoods roman Tjenerinnens beretning, om en grusom totalitær stat basert på en forvridd kristendom, har fått stor oppmerksomhet. Regimet i boken og tv-serien er grusomt voldsom og undertrykkende, og bruker et veldig selektivt utvalg av bibeltekster, i stort sett fra det gamle testamentet, for å holde kvinner som slaver og drepe motstandere i mengder. Men en slående ting i deres så kalte kristendom, er at den i stort sett mangler Kristus. De kan si Herre, herre, hele tiden, men uten Kristus, uten nåde, og uten det som Jesus peker på er Guds vilje, er de ikke noen representanter for Gud, men kun et skrekkvelde.

For det er Jesus som gir nøkkelen her. Det han sier er det som teller, er om den som sier seg representere ham, gjør hans himmelske faders vilje. Og den viljen, den har han nettopp fortalt om. Denne tekst er nemlig avslutningen av Bergprekenen i Matteusevangeliet, der veldig mange av de kjente Jesusordene står. Den gylne regelen og saligprisningene; å be Fader vår; om tilgivelse og å ikke se flisen i sin brors øye men heller bjelken i sitt eget; å vende andre kinnen til og å gå en mil for andre, om å elske sine fiender. Alt dette peker Jesus på, men også det som kjernen i sitt liv og virke: å dele våre kår, og å beseire det onde med den kjærlighet som er sterkere enn døden.

Jesus gir sen bilden av to menn som bygger hus. De ser helt like ut, men når stormen kommer, da ser man hvilken som er bygd på fjellet og hvilken som står på sand. Den samme bilden hørte vi i leseteksten: uansett om man bygger med gull og edelstener, har det ikke noe å si hvis ikke grunnen er fast. Kristus er hjørnesteinen, grunnvollen, fjellet. Uten Guds kjærlighet som viser seg i Kristus, uten den nåde og tilgivelse vi får i ham, er vi ikke noe. Som Paulus skriver i 1 korintierbrevet – om jeg har alt men mangler kjærlighet, er jeg ingenting. Kirken må alltid gå tilbake til Kristus, og må aldri begynne å forsvare maktutøvelse som ikke har sin grunn i Guds kjærlighet. Og vi som enkeltmennesker, må også bygge livene våre på grunnfjell, på det som virkelig betyr noe. Jesus viser på at vi alle er skapt likt, i Guds bilde, uendelig verdifulle. Jesus viser på, at i Guds rike er det ikke de rike og mektige og pene og fremgangsrike som går først, men barna og de minste og svakeste. Jesus viser på, at det er tro og håp og kjærlighet som bærer verden, ikke makt og vold. Og når vi ikke klarer å leve helt som vi vill, og helt som Gud vil, da finnes det alltid tilgivelse og nye muligheter.

Jesus er hard i dagens tekst. Men han er hard mot den som utnytter sin makt og stilling, og den som misbruker navnet hans til undertrykkelse. Deres fall skal bli stort. Til oss sier han: husk på hva som virkelig teller. Og husk at min kjærlighet og Guds nåde, det er den som holder å bygge livet sitt på.


(Teksten av John L. Bell som jeg referer til, finnes i boken States of Bliss and Yearning, 1998)

Skaperverk og sakrament - ett i Kristus

Preken på friluftsgudstjeneste på Trefoldighet feriekoloni på Filtvedt. Skaperverkets dag 3 juni 2018.

Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren. For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
Galaterbrevet 3,23-29
Gud blåser sin livspust i det første mennesket og Guds livspust blåser liv i oss og hele skaperverket også denne dag. Guds ånd og livskraft ser vi i naturen rundt oss – det er ikke en tilfeldighet at vi feirer skaperverkets dag når naturen kanskje er som aller vakrest og livet føles som aller sterkest når alt vokser og slår ut rundt oss. Etter en lang og kaldt vinter ble det plutselig sommer og mange føler hvordan livskreftene stiger i oss. Særlig på denne vakre plass er det nær til glede og takknemlighet over skaperverket.

Det er kun noen uker siden pinsen da vi feiret åndens nærvær i verden, og hvordan Gud ved sin ånd er tilstede i kirken og livene våre. Ånden binder sammen de forskjellige temaene, fortellingene og aspektene ved Guds skaperverk, Jesus liv og virke, hans død og oppstandelse, og livene våre i verden og i kirken i dag. Ånden er tilstede i skapelsefortellingene, er den livspust som blåses inn i menneskene og i verden. Guds ånd er tilstede når Jesus blir døpt, og når hvert og et barn – eller voksen – blir døpt i dag. Jesus sender sin ånd over disiplene, og Guds ånd er tilstede når vi feirer nattverd, leser bibeltekster og synger Guds lov sammen. Guds ånd som vekker oss, gir inspirasjon og fører oss på nye veier, som lar god frukt vokse i oss. Den ånden, Guds tilstedeværelse i verden, er ikke kun noe vi løfter frem i pinsen, men er et tema også nå, på Skaperverkets dag.

Bibelteksten vi leste, ur galaterbrevet der Paulus taler om troen og loven, og om likestillingen i dåpen, kanskje ikke er den første mange av oss tenker på, når vi skal lese en tekst på Skaperverkets dag. Skaperverket blir ofte likelydig som «naturen» eller enda mer konkret: miljøvern. Men skaperverket er større enn så. Jeg tenker at det er særlig to punkter i denne tekst som gir perspektiv på skaperverket, og som jeg vil si litt mere om: det første er Paulus betong av likestillingen, og dette å ikke gjøre forskjell på mennesker; det andre er at sakramentene, dåp og nattverd, ikke kun setter oss i relasjon med Gud, men også med andre mennesker. Begge disse aspektene dreier seg om solidaritet, og solidaritet er et kjernebegrep når det handler om vern av skaperverket.

Paulus løfter frem et radikalt likestillingsperspektiv, når han skriver om å kle seg i Kristus i dåpen. I relasjonen til Gud spiller ikke noen rolle i det hele tatt hvem du er, hvor du kommer fra, hva kjønn du har. De menneskelige grenser og hierarkier som vi bygger opp, river Kristus ned. Dette å kjenne seg selv igjen i andre mennesker, å dele med seg, å ta inn overfor seg andre menneskers kår og la seg påvirke av det, er solidaritet. Og den solidariteten med andre mennesker henger tett sammen med solidaritet overfor natur, dyr og hele skaperverket. Dels fordi menneskene er en del av skaperverket – alle mennesker over hele verden er skapt i Guds bilde med uendelig verdi og unike gaver og evner, akkurat som du og de som er nær oss. Dels fordi en utnyttelse eller manglende omsorg og solidaritet overfor naturen også nesten alltid innebærer en manglende solidaritet overfor mennesker, eller rammer i hvert fall ofte andre, fattige mennesker. Vi vet alle at vi en rike delen av verden forbruker veldig mye mer ressurser enn hva jorden klarer av – og en årsak til at vi kan forbruke så mye, er at resursene er ujevnt fordelt så vi er rike mens andre er fattige, og fordi noen lager alle disse tingene vi kjøper til altfor lave lønner, eller uten å få betalt i det hele tatt. Nå som effektene av klimaendringene begynner å merkes, er det de fattigeste menneskene som rammer hardest av tørke og ekstremvær.

Vern om skaperverket og solidaritet med mennesker er to sider av det samme mynt. Det høres selvfølgelig og nesten banalt ut når man sier det slikt, men i bonn ligger den radikale innsikten at også de mennesker som er langt unna, som ever sine liv på helt andre måter enn oss og som vi kun ser på nyhetene en gang iblant – hver og en av de er like mye skapt i guds bilde som naboen vår. Hver og en av de har drømmer og håp, redsler og lengsler som er lika sterke som våre. Vi er så vant til å sortere verden at det er vanskelig å ta inn. Og enda vanskeligere å la det få konsekvenser, ikke bare i vår konsumpsjon – selv om det er viktig – men enda mer hvordan vi tenker om verden og ser på andre mennesker. Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinna, skriver Paulus. Her er ikke vit eller svart, rik eller fattig, EØS-statsborger eller flyktning, kanskje vi kan legge til.

Denne innsikten kan vi også øve oss, når vi deler sakramentene, dåp og nattverd. Paulus taler jo her om dåpen, at i dåpen er vi alle helt på lik linje. Alle tar imot dåpen som gave, en nåde, og ikke noen kan være bedre eller dårligere, mer eller mindre verdig, første- eller andrerangs. Alle er vi ett i Kristus Jesus. Desmond Tutu har uttrykt det som at i dåpen finnes ikke noe rom for diskriminering. Og sånn er det også med nattverden, som i seg selv er et sterkt bilde for solidaritet. Guds ånd som blåster livspust i skaperverket, som gis til den som døpes, er samme ånd som vi ber om i nattverdbønnen, og den som gjør at vi i brød og vin møter Jesus Kristus selv. Og same ånd som sender oss å gi det møtet videre.

I nattverden bærer vi frem brød og vin, gaver av jordens frukt og menneskers arbeid. Disse deler vi med hverandre – alle får likt, nok til alle og ingen får mer enn de trenger. Alle møter på lik linje rundt knefallet eller i køen, ingen klasseinndeling eller vip-seksjon, ingen luksus og ingen som stenges ute. Sånn er nattverden et mønster for et liv i solidaritet: brødet brytes og deles av alle. I nattverden brytes tid og rom opp og vi har fellesskap med mennesker i alle tider og over hele jorden som deler vin og brød: fattige og rike, i krig og i fred, i fremgang og i forfølgelse. Og det er en forsmak av når måltidet skal feires i himmelen, når Guds rettferdighet rår og lidelse og ondskap, urettferd og fattigdom er beseiret en gang for alle.

Til den dagen er vi Guds hender og føtter i skaperverket, og vi kan la Guds Ånd røre oss. La oss sende ut fra våre trygge rom til å dele brød og liv, til å ta inn overfor oss hva et liv i solidaritet kan bety. Selv om det kun handler om å se på verden med litt andre, åpnere øyne. Vi kan ikke forandre alt selve, men la Guds ånd forandre oss og sende oss på veier vi ikke alltid selv kan se hvor de leder. Men vi får stole på løftene fra dåpen, at det er Kristus vi er kledde i, og at han er med oss alle dager inntil verdens ende.