onsdag 26 december 2018

Å følge Jesus - selv når det koster på

Preken på 2. julidag 26 desember 2018, på høymesse i Gamle Aker kirke
Bilde av Ikonet Flukten fra Egypt. Bilde fra Svenska Kyrkans Twitterkonto twitter.com/svenskakyrkan

Dette har jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall. De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg. Dette har jeg sagt dere for at dere skal huske at jeg sa dette om dem, når deres tid kommer. (Johannesevangeliet 16,1-4a)

Dere har fått et bilde på agendaen i dag. Det er ikke bare en fin bilde for å få litt farge på fremsiden, men også et utgangspunkt for preken i dag. Bilden er av et ikon, med motivet Flukten til Egypt. Vi ser Maria, Josef og jesusbarnet på vei på et esel. Og vi ser at de er i Egypt – de går langs Nilen, og til høyre ser vi pyramidene. De er på flukt fra kongen Herodes, som har blitt varselet av de vise mennene at en konge er blitt fødd i Betlehem, og de har skjønt at de ikke kan bli. Og dessverre har de rett, Herodes dreper alle små guttebarn i Betlehemsområdet, for å sikre seg makten sin.

Dette ikon-motiv er særlig elsket bland koptene, den ortodokse kristne kirka i Egypt – de er stolte av å ha fått husere den hellige familien på flukt. Men de er også en liten minoritet, omtrent 10 prosent av befolkningen, og stadig utsatte for press av myndigheter og ekstremistiske grupper, og stadig får vi høre på nyhetene om angrep og terror rettet mot kristna i Egypt. Hvis noen av dere tilfeldigvis leste Klassekampen på julaften, var det et fint reportasje fra en kirke i Kairo som berører dette tema. Det er dessverre en situasjon de deler med kristne i mange andre, dels i Midtøsten men også for eksempel i Pakistan.

I noen land er kristne aktivt og direkte forfølgt – offer for strider og maktkamper som fått religiøse fortegn og der kristne er en av flere utsatte minoriteter. I flere land i Midtøsten, som Irak og Syria, finnes knapt noen kristne grupper igjen, selv om dette var kirkens eldste områder. Det gjelder delvis også Palestina, der de små kristne kirkene, inkludert vår søsterkirke den Evangelisk-lutherske kirke i Jordan og det hellige landet, lever under veldig stor press, ikke minst grunnet okkupasjonen. I andre land, som Kina, er kristne ikke direkte forfulgt, men kontrollert og ikke frie til å utøve troen sin som de vill – og kun visse, statsgodkjente kirker er tillatt.

De fleste av dere har nok, sånn som meg, vokst opp i et land og en kultur der det ikke bare var helt lov å være kristen, men der det var statsreligion og majoritetskultur. Kanskje ikke en majoritet av venner på skolen, eller i sosiale sammenhenger som voksen, var aktive, engasjerte kristne, og noen har helt sikkert møtt fordommer eller kanskje en eller annen gang blitt ertet. Men de fleste av oss som har levd hele eller mesteparten av livene våre i vår del av verden, har nok vanskelig for å forestille oss hvordan det ville være å leve som kristen i land der det ikke var tillatt, eller i hvert fall vanskelig, å være kristen. Det finnes fortsatt de som husker hvordan det var under krigen, særlig om de levde et sted der det var spenninger i kirker og bedehus mellom de som var lojale med makten og okkupasjonen, og de som mente at deres kristne tro var uforenlig med nazismen, og som ledde dem til motstand. Akkurat her i Gamle Aker kirke stod også den kampen. Sånn var det selvfølgelig i alle land med nazi-regime, ikke minst i Tyskland. Men også i andre tider, som i Sør-Afrika unner apartheid, eller forskjellige fascist-regimer, har kristne måttet velge om de skal la sin tro få konsekvenser og gjøre motstand mot en urettferdig makt, selv om den makten har kalt seg kristen, og samtidig som noen kirker har legitimert akkurat den makten. Uansett om vi ser på historiske tilfeller, eller på andre land i verden i dag, der det koster på å være kristen, å følge Jesus, vekkes spørsmålet i oss: hvordan hadde jeg reagert i en slik situasjon? Hadde jeg ens vært kristen? Hadde jeg gjort motstand, holdt fast ved overbevisningen min? Og på hvilken måte hadde jeg fulgt, og kunnet følge, Jesus når det ikke var majoritetskultur, men noe ubekvemt og noe som kunne gi meg og min familie problemer, noe som kostet på?

Det er akkurat dette som Jesus snakker om, i dagens evangelietekst. Dette er en del av avskjedstalen i Johannesevangeliet, der Jesus ved det siste måltidet forbereder disiplene sine på hva som skal skje. Og her i denne passasjen, taler han om at det ikke kommer til å bli enkelt, at de kommer til å møte forfølgelser, det kommer til å bli konflikt med andre jødiske grupper. Johannesevangeliet er skrevet litt seinere enn de andre evangeliene, i en situasjon når denne spenning allerede hadde begynt. Hos Johannes er et fremtredende motiv at Jesus ikke ble tatt imot av sine egne, og ofte beskrives Jesu motstandere som «jødene». Det er sant at de var jøder, men det var jo Jesus også, slik som disiplene hans og de fleste andre rundt ham. Men når denne tekst tegnes ned, har det begynt å bli forskjell på kristne og andre jøder, og kanskje hadde noen i nærheten av forfatteren til Johannesevangeliet nettopp blitt kastet ut av synagogen. 

Måten Johannes bruker begrepet jødene for å sette opp som motstandere til Jesus, har på en uheldig måte blitt brukt gjennom den kristne historien for å hetse og forfølge jøder. I sine aller verste former under 1900-tallet, men også mange andre steder og plasser. Det føles nesten litt ironisk, eller profetisk, at i en tekst med utrykk som har blitt misbrukt på den måten, står de ord som fastnet sterkest hos meg i dagens tekst: Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud (Joh 16,2b). Denne profeti har jo mange, mange ganger blitt sann, når mennesker av annen tro eller overbevisning har forfulgt og dødet kristne for deres tro. Men det er dessverre også sant, at kristne har dødet mennesker og trott at de utfører en tjeneste for Gud.

Men det er ikke det som er hovedtemaet for Jesus her. Hans ærend er å holde fast i troen, å følge ham selv om det blir vanskelig og koster på. Og det har det gjort for mange. Stefanos ble den første martyren, den første som døde for sin kristne tro. Gjennom historien finnes mange flere – mange av de ukjente, men også mange som har blitt helgener og viktige vitner for Kristus. Noen av dem også i moderne tid, som Martin Luther King som bars av sin kristne tro i kampen for borgerrettigheter, og Oscar Romero, den El Salvadoranske biskop som tok de fattiges side, og ble drept midt under en gudstjeneste i 1980. Det finnes mange, mange flere. De fleste av oss kommer heldigvis aldri å trenge å uroe oss for å bli drept for vår tro og overbevisning. Men disse fortellingene vekker spørsmål og en utfordring til oss.

Hva kan vi da gjøre for forfulgte kristne i andre land? En viktig ting er å be, og det gjør vi i gudstjenesten i dag. En annen ting er å lære mer – følge med på nyheter og informasjon om disse områdene. Innenfor kirken og kristne organisasjoner finnes mange kontakter med søsterkirker og kristne grupper rundt om i verden, så det finnes mange muligheter å engasjere seg der. Stefanusalliansen heter den organisasjon som fokuserer mest spesifikt på forfulgte kristne, men for eksempel Kirkens nødhjelp har kontor og mye arbeid for å støtte kristne i Pakistan, og mange misjonsorganisasjoner som arbeider rundt om i verden møter sidde spørsmål tett. Fra de må også lytte til, hva disse søsterkirker ønsker i støtte fra oss. Og ikke minst har jo en noen av de kristne som flydd, endt opp her i Norge. Det gjelder jo også mange av annen tro, som også er blitt forfulgt for sin tro og overbevisning. Der finnes både mulighet til møter og engasjement, og muligheten å både lære mer og gjøre noe konkret for mennesker.

Jesus kaller oss i teksten i dag og følge ham, selv når det koster på. Det kan vi frimodig gjøre, og be for og støtte forfulgte kristne, uten at det betyr at vi setter oss i motsetning til mennesker av annen tro. Religionsfrihet henger sammen med ytringsfrihet og samvittighetsfrihet – vil vi ha friheten at leve etter vår tro og overbevisning, må vi også engasjere oss for alle menneskers tilgang til disse rettighetene. Og selv om de, i sin nåværende juridiske form, et dokument opprettet på 1900-tallet, så må vi også kunne tro at de er en Guds gave, en del av vår frie vilje at få leve ut men også å gi andre mennesker mulighet å leve ut sin frie vilje. Vår oppgave er å følge Jesus, men ikke ved å gå i kamp mot mennesker av annen tro, men ved å gå sammen med mennesker av annen tro felles kjempe for fred, frihet og brød for alle mennesker.

Her er vi tilbake ved ikonet, der det lille Jesusbarnet enda ikke vet hvorfor de er på reise, eller hvordan hans egen vei skal gå. Familien på flukt ble tatt godt imot, og kunde etter hvert komme hjem. Jesus taler aldri i noen bibelsk fortelling om erfaringen som flyktning, men vi tror jo at alt det Jesus opplevde i sitt menneskeliv, var en del av Guds erfaring med verden og menneskeheten. Jesus levde vårt liv, delte våre erfaringer, og kan derfor også dele våre liv, i glede og smerte. 

Jesusbarnet inviterer oss å følge ham, selv når det koster på. Inviterer oss å ta stilling når det trengs, inviterer oss å være gode naboer og ta imot de som trenger oss. Inviterer oss til å tenke på, hvordan vi kan følge ham i livene våre. Jesus lover ikke at det kommer til å være enkelt. Men han lover å være med oss alle dager til tidens ende.

tisdag 25 december 2018

Relasjoner - julens tema

Preken på midnattsmesse julenatt i Gamle Aker kirke, 24 desember 2018.

Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
         
    Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn,
           og de skal gi ham navnet Immanuel
– det betyr: Gud med oss.
    Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus. (Matt 1,18-25)

Jula er kanskje mer enn noe annet en høytid der relasjoner står i sentrum. I ukesvis har vi blitt marinert i reklame og julemusikk og fester og fiksing, og alt det leder frem mot denne dag, då vi skal – eller forventes – feire jul sammen med de som er våre viktigste relasjoner. Mange reiser for å være sammen med familien sin, ofte i flere generasjoner, vi gir gaver og sender julekort og hilsener som en måte å opprettholde eller bekrefte relasjonene våre. Noen har faste juletradisjoner slik ting MÅ være, men oftere er det menneskene som er viktigere enn maten og gavene. 

Men akkurat fordi jula er en tid for relasjoner, er det også en tid da det vanskelige kring relasjoner blir ekstra tydelig. Kanskje mest akutt for den som er aleine og ikke har noen å feire jul sammen med, for den som har mistet noen de elsker – særlig hvis det har skjedd i løpet av året, og dette er første jula uten den. For den som har vært igjennom samlivsbrudd, eller har en familiemedlem man har mistet kontakten med. Men også de som er sammen i jula kan kjenne på det som er vanskelig – når julemiddagen ikke blir den fredfulle og gode stund som planlagt, men preget av konflikter og spenninger. Kanskje er det noen her i kveld som er litt takknemlig for å ha kommet seg unna en stund. De strevfulle delene av relasjoner kan bli ekstra tydelige og ekstra skuffende i kontrast med forventningene vi føler på i jula.

I den versjon av julefortellingen vi nettopp har hørt, står også relasjoner frem som et viktig tema. Dette er fra Matteus, den kanskje mindre kjente juleteksten sammenligna med Lukas som dere hørte om dere var i kirka nå på ettermiddagen. Fortsetter man lese i Matteus kommer andre kjente elementer, som de vise mennene, og trusselen fra Herodes som gjør at den lille familien må fly. Men her står altså Josef i sentrum for fortellingen.

Det begynner jo som noe man kan anta er en ganske spent relasjon, når Josef skjønner at Maria, som han skal gifta seg med, er gravid og han ikke er faren. Selv om det beskrives som at Josef vil være grei og ikke dra Maria til rettssak, så er det likevel utenkelig for ham, og sikkert for alle andre rundt omkring dem, at de kan gå videre og fortsette livet sammen. Relasjonen overlever ikke en slik ting, i hvert fall ikke i det samfunnet. Men Josef får beskjed av en engel i en drøm om vem barnet skal bli, og han velger å stole på drømmen, og på Maria, og gifter seg med henne likevel. Det må ha vært et beslutt som kostet ham mye, i anseende og status bland andre i byen der de bodde. Sikkert må folk a lett av ham, snakket bak ryggene deres. Hvordan ble de tatt imot av slekt, venner, bekjente? Og hvordan var relasjonen deres, når den fikk en slik start? Vi får ikke vite mye i Bibelens fortellinger om relasjonen mellom Josef og Maria, og heller ikke om relasjonen mellom Josef og Jesus. Hva tenkte og følte Josef, når barnet som ikke var hans, men likevel trengte ham, ble født? Josef har en helt sentral rolle her, ikke bare som en god voksen i Jesus-barnets liv. Josef er også den som er av David slekt, den som har båndet som innebærer at profetiene blir oppfylt. Josef er den som setter Jesus, menneskelig sett, i relasjon med historien og folket og profetiene. 

Kanskje er det noe trøsterikt i disse kompliserte relasjonene. Bilden av familien i julkrybbene, som ofte kalles den hellige familien, blir ofte portrettert så pene – rolige og milde, med Maria med den ømme morens blikk, og Josef som beskyttende holder opp kappen sin. Men også der, i urbilden av den gode familien, finnes kanskje usikkerhet, er ikke alt helt som de selve, eller folk rundt omkring, forventer at en familie skal være. Når Gud blir menneske, fødes ikke gudsbarnet inn i en perfekt kjernefamilie med alt på stell. Jesus blir født inn i en vev av relasjoner, av sammenhenger, som er preget av det virkelige livets kompleksitet.

Og her, i krybben, finnes den aller viktigste relasjonen som jula handler om: relasjonen mellom Gud og menneske. Mellom Gud og menneskeheten, skaperverket. Det er den som er kjernen i hela julas budskap: at Gud vil ha relasjon med oss. Gud velger menneskene, velger skaperverket og verden, velger å bli født i dette lille barn, for å møte oss. For å ha en relasjon til oss. Det beskrives i profetiens navn: Immanuel, Gud med oss. Og det navn som Jesus får, betyder Gud frelser. Dette, som på latin og teologispråk kalles inkarnasjonen, at Gud blir kropp, kjøtt, fødes inn i verden, betyr at Gud ikke er en abstrakte prinsipp langt unna, men noen som vill stå i relasjon til oss. Som helt konkret, på et visst tidspunkt i historien og en viss plass, i en viss familie med visse relasjoner, erfar hva det betyr å være menneske. Og derfor kan vi også ha en relasjon til Gud.

Gud møter oss der vi er. I det flotte og festlige, og i det vanskelige og det som skaver. Uansett hvordan våre egna familierelasjoner ser ut, uansett om jula lever opp til alt vi lengter etter eller ikke, møter Gud oss her. Om en liten stund, i nattverdens brød og vin. Og hver dag, kan vi møte Guds blikk i andre menneskers blikk. Når livet er på topp, når vi er sammen med dem vi elsker og livet smiler mot oss, da er Gud der og vil dele gleden vår. Og når vi står ved livets avgrunn og vi ikke skjønner hvordan vi skal klare en dag til, da er den Gud som gått lidelsens vei der sammen med oss, og deler vår smerte. Uansett hvordan livet vårt er, viser det lille barnet i krybben på vem Gud egentlig er: Gud med oss.


söndag 16 december 2018

Snu deg mot lyset

Preken på høymesse med dåp i Gamle Aker kirke 3 søndag i advent, 16 desember 2018.



Jesus sa: «Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
   Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.» (Johannesevangeliet 5,31-36)


Snart snur det. Om kun noen få dager, på fredag, er det vintersolverv og vi er i årets lengste natt. Snart blir dagene sakte lenger og lenger og lyset kommer tilbake.

Det er en fin symmetri at vi denne uka, nær vintersolverv, leser en bibeltekst som handler om Døperen Johannes – eller Sankt Hans som han folkelig kalles på norsk. Den store Johannesdagen i kirkeåret, St Hansdagen, er jo midsommer, helgen nærmest sommersolverv, altså nesten nøyaktig et halvt år fra nå. I årets lyseste og mørkeste perioder får vi møte denne merkelige profet.
I denne tekst jeg leste snakker Jesus altså om denne døperen Johannes. Han som levde i ørkenen, spiste grashopper og villhonning og hadde kamelhårsklær, som prekte et hard budskap om omvendelse og døpte de som ville vende om og snu livet sitt mot Gud. Og som óg døpte Jesus.

Johannes får man si var nok hva vi i dag skulle kalle en fundamentalist. Eller i hvert fall litt ekstrem. I hans kompromissløse livsstil, hans tøffe budskap og harde ton mot makten provoserte en hel del i hans samtid. Til slutt også kongen og hans kone, noe Johannes til slutt ikke overlevde. Men han fikk også mange følgere, som ble imponert av hans tydelighet og kallet å snu om, og vende seg bort fra det gamle livet sitt og snu seg mot Gud.

Det kan finnes noe forlokkende i det kompromissløse, det tydelige, de rake beskjedene på hvordan vi burde leve livene våre. De klare svarene, der man ser igjennom tåken av latskap og bortforklaringer – Johannes sier klart, at har du to skjorter, skal du gi den ene til den som ikke har noen skjorte i det hele tatt, og det samme med mat og annet vi trenger. De religiøse eliten kalte han for ormeyngel og hyklere – de som han mente så seg som høyere eller bedre enn andre, de trengte omvendelse mest av alle. Og ikke kun med ord, men med handling. Det finnes også i vår tid noe lokkende i det radikale og tydelige. Når noen snakker sant til makten, også når den makten er de sidene ved oss selv som vi ikke helt kan stå for. 

Johannes var en radikal profet i ørkenen, og han snakket tydelig makten imot, og gav et bilde for en kompromissløs og radikal livsholdning. I en adventstid, som nå nesten oftere kalles for «forjulstid», oppfylt av budskap om alt vi trenger å kjøpe til julen, er det noe frigjørende ved hans radikalitet, syns jeg. Men det er ikke profeten Johannes som er hovedpersonen, hverken denne søndag eller i kristendommen i stort. Johannes oppgave var kun å vise til, å vitne om den virkelige hovedpersonen: Jesus.

Jesus sier i teksten i dag, at Johannes var en lampe som lyste en tid. Men det virkelige lyset, det er Jesus Kristus selv. Når Johannes snakker om omvendelse, om å snu livet sitt, da er det lyset han mener at vi skal snu oss mot. Kristuslyset, det er oppstandelsens lys, lyset som vinner over mørkret. Det samme lys som dåpslysene til de tre barn som blitt døpt her i dag, også er et tegn på. 

Johannes prekte en radikal livsholdning. Det er ikke noe feil ved å prøve å leve som man lærer, å ta konsekvensene av sin tro og overbevisning, og ta livsvalg basert på det. Det kan gjøre oss til vitner, til forbilder og selvfølgelig lede til gode ting blant de mennesker som får del av det som mennesker deler med seg av eller sprer av goder. Men det Jesus viser til, er at vår oppgave ikke er å leve perfekte liv, men å snu oss mot kjærligheten og lyset. At hans lys, oppstandelsens lys, lyset fra kjærligheten som er sterkere enn døden, det lyset kan overvinne alt mørker. Det lyset kan vi ikke fortjene eller prestere frem – det får vi bare ta imot. Det lyser uansett om vi klarer av å leve opp til våre egne og andres forventninger eller ikke. 

I årets mørkeste uka venter vi på at jordens bane skal snu, eller som vi opplever det – at mørket skal snu og vi skal få gå mot lysere dager. I adventstiden forbereder vi oss for lyset som skal komme – vi forbereder oss for julefeiring, for å ta imot det Jesusbarn som er verdens lys. Det barn som også kalles Immanuel, Gud med oss. Uansett hvordan livene våre ser ut, uansett om profetordene om å snu om vekker en lengsel i oss, eller lammer oss med dårlig samvittighet – uansett om det vi lengter etter er total endring, eller at alt skal få forbli akkurat som nå – så får vi håpe på lyset i mørkret. Håpe at det ikke bare kommer mere dagslys snart, men at verdens lys alltid lyser i mørkret. Håpe at tilværelsets grunn ikke er mørker og kulde, men at kjærligheten og lyset er det som bærer hele verden. Og at det lyset og den kjærligheten snart kommer til oss i det lilla barnet, Gud med oss.