Fremtid og håp

 Preken på nyttårsmeditasjon i Ringsaker kirke, nyttårsaften 2020.

Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil. (Jeremia 29,10-14) 

Jesus sa: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Johannesevangeliet 14,27)

 Årsskifte er alltid en anledning å stoppe opp i tiden, og se bakover og fremover. Tenke igjennom hvordan året har vært, og hva som kan ligge foran. Slik som så mye er blitt annerledes dette år, er også denne tilbakeblikk og fremoverblikk noe annet i dag enn de fleste andre år. Jeg tror få som for et år seden prøvde å se for seg 2020, kom i nærheten av hvordan året ble. 

Mye er sagt om alt det vanskelige dette år. Om sorg og uro og korte og lange konsekvenser. Om dugnad og fellesskap, om frustrasjon og slitasje. Mange går inn i et nytt år med mye å legge bak seg, og håp om at 2021 blir et annet og bedre år. 

Men midt i krisen, har også livet gått på under 2020, på en eller annen måte. Midt i alt som er begrenset, vanskelig og annerledes, er barn blitt født, mennesker har møtt kjærligheten, begynt i nye jobber, lært seg nye ting, flyttet og begynt noe nytt. Noe av det som er tapt, har gitt plass for noe nytt til å gro. Slik som livet alltid er: sterkt og voksende og håpefullt i det vanskelige. 

Profeten Jeremia taler til et folk i krise. For så vidt i eksil og ikke i pandemi, men likevel. Men ordene hans er trøstord også til oss. Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Tiden er en av de ting som er blitt – eller opplevd – annerledes, i hvert fall for meg, dette år. Når det er vanskelig å planlegge, burde det invitere til å være med tilstede i nuet, ta en dag ad gangen, være tilstede i det som er. Men det er ikke enkelt. Akkurat for di det er vanskelig å planlegge konkret og ordentlig, driver tankene lett i en kombinasjon av tanker om alt som skal skje i et uklart «sen» eller «etterpå», blandet med en uro for at «etterpå» kanskje aldri kommer til å skje. Eller nostalgi over ting som har vært, som er tapt. Og at verden står innfor enda verre kriser enn den vi har gjennomlevd dette år: klimakris, tap av biologisk mangfold, antibiotikaresistens. Det er mye å grue seg for. Sikkert har mange med meg følt på den angst og motløshet som Jesus advarer mot i teksten jeg leste.

Alt dette er sant og virkelig, men det tar ikke bort håpet. Håpet om fremtid – i det lille, og i det store. Håpet som har sin grund i oppstandelsen: at selv der alt virker som død, finnes kornet av liv. Selv i det mørkeste, er Guds kjærlighet som er sterkere enn døden. Selv i det mest håpløse, gror håpet. Det betyr ikke at ikke mørkret, truslene mot livet og jorden, smerten og døden ikke er virkelige, for det er di. Håp er ikke overfladisk optimisme der vi later som at alt er greit. Håp er å ta inn over seg mørkret og smerten, og samtidig tro at det ikke kommer til å få det siste ord til slutt. Det håpet som kommer til uttrykk, akkurat ved at livet trotts alt fortsetter, midt i det vanskelige.

Så får vi gå inn i et nytt år, som vi ikke vet hva fører med seg. Men vi går inn i det båret av Guds gode tanker om og til oss. Og vi går inn i det med Guds fred, og tar med oss Jesus ord: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. 

Angsten og motløsheten kommer helt sikkert i bølger også neste år, men vi får be om at den ikke får grep om oss. At vi får gå inn i et nytt år, uansett hva det kommer til å bære med seg, båret og omgitt av Guds fred. Og med håpet som ligger i troen på kjærligheten som er sterkere enn døden.  

Lys i mørke

 Preken til opptak av julegudstjeneste i Ringsaker kirke. Samme preken ble brukt i litt redigert form på julaften i og utenfor Ringsaker kirke.

Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulons land og Naftalis land. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien til havet, landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea.

Det folket som vandrer i mørket,
          ser et stort lys.
          Over dem som bor i dødsskyggens land,
          stråler lyset fram.
For et barn er oss født,
          en sønn er oss gitt.
          Herreveldet er lagt på hans skulder.
          Han har fått navnet
          Underfull rådgiver, Veldig Gud,
          Evig far, Fredsfyrste.
Så skal herreveldet være stort
          og freden uten ende
          over Davids trone og hans kongerike.
          Han skal gjøre det fast og holde det oppe
          ved rett og rettferdighet
          fra nå og for alltid.
           Herren over hærskarene skal gjøre dette
          i sin brennende iver. (Jesaja 9,1a.2.6-7)

Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. For et barn er oss født.

Ordene fra profeten Jesaja er nesten like forbundet med jul, som selve juleevangeliet. Og kanskje er profetens ord om lys i mørket ekstra velkomment i år. For å vandre i mørke, og å bo i dødsskyggens land, er det nok noen som kjenner seg igjen i.

I en tid når alt ble annerledes, er det mange som har kjent på mørkret. For noen har det vært hardt og konkret rammende: sykdom og død. Arbeidsplasser og inntekt, bedrifter og investeringer som gått tapt. Og vi er mange som ikke har møtt familie og slekt og venner i andre land, eller i risikogrupper, på lang tid. Og alle som kanskje ikke er så hardt ramma direkte, men likevel sliter med ensomhet, kjedsomhet, sliter i relasjoner og med å motivere seg i en vanskelig hverdag med få ting å se frem til. Vi er mange som trenger et lys i mørkret.

Og det er akkurat det som jula handler om. Ikke bare å tenne lys hjemme, i kirka, på gravplasser og i juletreet. Ikke bare at vi har passert vintersolverv og at dagene sakte blir lysere og lysere når vi går mot vår. Og ikke bare de gode nyhetene om vaksine som gjør at mange kan håpe at neste år kan bli ganske så annerledes enn dette. Jula handler om det håp og det lys som er mer grunnleggende og mer gjennomtrengende enn som så.

For i jula kommer Gud oss i møte som et lite barn. Gud vil dele livene våre, i glede og sorg. I det lille, utsatte barnet deler Gud våre levekår. Julens håp, er håpet at vi aldri er alene, at jorden ikke er forlatt. At selv i det dypeste mørket danser en liten flamme, et lite lys. I Johannesevangeliets prolog, om at ordet som var i begynnelsen er blitt menneske og tatt sin bolig blant oss, der sies det så enkelt og konsis: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Selv når vi opplever oss å bo i dødsskyggen eller vandre i mørkret, så er vi ikke alene og forlatt. Fortellingen om barnet som er fødd i en stall og blir lagt i krybben, er fortellingen om Guds uendelige kjærlighet. Det er fortellingen om en Gud som vil dele livene våre. Det er fortellingen om lyset som skinner i mørkret, som mørkret ikke kan overvinne.

Så julens budskap gjelder hver og en, uansett om du ferier med familie eller alene, om du får være sammen med de som er viktigst for deg eller om du kjenner på sorg og savn:

Lyset skinner i mørkret, og mørkret har ikke overvunnet det.

 

Maria bringer både fred og uro

 Preken på 4 søndag i advent 20.12 2020 i Ringsaker kirke.

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperbrevet 4,4-7)

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» (Lukas 1,39-45)

Går det å be om, eller håpe på fred? Fred i verden, eller ens fred i hjertet? Altså ikke fred som i motsatsen til krig, men fred som i motsatsen til uro? Blir det noen julefred i år? 

Epistelteksten fra Filipperbrevet formidler i hvert fall godt mot. Gled dere alltid, vær ikke bekymret for noe! Legg alt foran Gud så vil Guds fred komme. Kanskje eker ordene litt tomt, denne pandemijul. Og når vi nå kanskje, kanskje, ser slutten på pandemien, er det nok av andre ting å uroe seg for. Klimakrise. Arbeidsledighet. Økende forskjeller. Spenning i verden. Det er ikke bare å slå på julefreden, føler i hvert fall jeg. 

Jeg tror kanskje ikke heller Maria følte så veldig mye på kommende julefred, når hun dro av gårde etter å ha møtt engelen Gabriel, til slektningen sin Elisabet. Det var nok mer uro, uoversiktlighet og uklarhet da. Hva ville egentlig skje, med barnet og med henne? Hvordan i verden skulle dette gå bra? 

Men Elisabet tar imot Maria med åpne armer. Også hun, som i mange år ønsket seg barn har nå i høy alder blitt gravid, og venter barnet som skal bli døperen Johannes. Og hun bekrefter det engelen har sagt til Maria, at dette barnet er spesielt, og at hun har fått en stor oppgave, men også at det kommer til at gå bra. At Gud er med henne. 

Adventstiden er i høy grad profetenes tid i kirkeåret. Det er egentlig litt kontrast mot det som ellers preger disse ukene i samfunnet rundt, der alt er så innrettet mot jul – forberedelser, ja, men også litt av å ta julekosen på forskudd. Mens i kirkas adventstid handler forberedelsene for jul mer om å høre de stemmer som taler om den som skal komme. Og det er slett ikke alltid så koselig å lytte til profetene. Profeter er ikke nødvendigvis noen som forutsier fremtiden, men i like høy grad noen som sier sannheter. Noen ganger også ubehagelige slike. Selv om en del profeter kommer med trøst, kommer noen av dem også med uro. 

Jeg tenker at uroen ikke kun er noe negativt. Uroen kan være et tegn på at det er noe å lytte etter, noe som ikke er riktig, noe som trenger noe. Blir vi altfor mette, altfor fornøyde, altfor blinde for verdens behov, da trenger vi litt uro. Ikke den lammende angsten, men uroen som holder oss litt våkna. Profeten Mika som vi fått høre i dag, hører ikke til de som skaper mest uro, han kommer med et budskap om fred, og om at barnet som skal fødes i Betlehem skal bli en konge som bringer fred. Men noen av de andre vi møter og leser i de tidligere søndagene i advent – ikke minst døperen Johannes, kommer nok med mer uro enn fred. 

Maria pleier ikke å telles blant profetene, men hun er på en måte det, den siste, nærmeste, som viser mot Jesus og hvem han er som skal komme. Hun bringer på en måte både fred og uro. Sin egen uro for alt som skal skje. Men hun taler også i sin lovsang om hvordan Gud kaster de mektige fra tronen og reiser opp de små, hvordan Gud metter de sultne, men sender de rike tomhendte bort. Maria er en av dem som med profetenes skarpe og urovekkende ord minner oss om å ikke bli altfor bekvemme, altfor fornøyde, altfor mette.  

Men til den uro som ikke handler om våkenhet og skarphet, men om å bære sina sorger og usikkerhet og bekymringer og lengsel tungt på hjertet, til den uroen får Maria selv trøst og tiltro i møtet i Elisabet. Hun blir styrket og bekreftet i sin oppgave, og at Gud er med henne. Og også til oss bringer hun fred og trøst, i seg selv, men fremst gjennom barnet som hun bærer.  

Kanskje kan en ting å gjøre inn mot denne spesielle jul, være å prøve å finne forskjeller i uroen. Prøve å sortere, finne ut hvilken uro vi skal lytte til, og ikke. Hva er den profetiske uroen, uroen over ting som vi ikke skal blunde for. Uroen som heller er en oppfordring, en invitasjon til kamp, eller til bønn, eller til å agere. Ved å finne den, og ta den på alvor, kanskje vi lettere kan sortere bort den andre uroen. Som kan være nok så grundet i virkeligheten: det er ikke feil eller urimelig å uroe oss for egen eller andres helse, for økonomi eller praktiske ting, for hva som vil skje med verden. Men den uroen får vi legge frem til Gud. Den får vi, selv om den ikke forsvinner, likevel prøve å overlate. Og så får vi be, at det er sant som vi hørte i teksten: at Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.