Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke, 3 søndag i fastetiden 12 mars 2023.
Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)En gang drev han ut en ond ånd som var stum. Da den onde ånden fór ut, begynte den stumme å tale, og folk undret seg. Men noen av dem sa: «Det er ved hjelp av Beelsebul, herskeren over de onde åndene, at han driver de onde åndene ut.» Andre ville sette ham på prøve og krevde et tegn fra himmelen av ham. Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem:
«Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. Om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da riket hans bli stående? Dere sier jo at det er ved Beelsebul jeg driver de onde åndene ut. Men hvis det er ved Beelsebul jeg driver ut de onde åndene, hvem er det da deres egne folk driver dem ut ved? Derfor skal deres egne dømme dere. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde åndene ut, da har jo Guds rike nådd fram til dere.
Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet. Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.
Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den omkring over øde vidder på leting etter et hvilested, men uten å finne det. Da sier den: ‘Jeg vil vende tilbake til huset mitt, som jeg forlot.’ Og når den kommer dit, finner den huset feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der. Og det siste blir verre for dette mennesket enn det første.»
Da han sa dette, ropte en kvinne i folkemengden til ham: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet.» Men Jesus svarte: «Si heller: ‘Salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’» (Luk 11,14-28)
Lev da som lysets barn. Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Epistelteksten sammenfatter kort oppgaven: å søke etter det som er godt, sant og rett. Det er noe å holde fast ved.
I fastetiden er vi nå snart halvveis, og fortsetter vandringen inn mot mørket og det vanskelige. Dagens tekster handler om lys og mørke - og om ondskap.
I evangelieteksten i dag driver Jesus ut en ond ånd, og gjør en slags beskrivelse eller tale om makt og ondskap og om urene og onde ånder. Denne teksten hører til de som tydeliggjør - i hvert fall for meg – hvor langt bort i tid og tankemåter vi er fra den bibelske verden, noen ganger. Selv med kunnskap om bibelen, steller seg ordbruken om demoner og onde ånder som driver rundt på jakt etter et menneske, det steller seg i veien for budskapet for meg. Det er altfor fjernt fra min – og vil jeg tro mange av deres - forståelse av hvordan verden vår fungerer i det daglige. Mye av det som i bibelen beskrives som besettelser, onde ånder og demoner, vil vi i dag beskrive som sykdom, fysisk eller psykisk. Noen av de episoder i evangeliene med mennesker som beskrives som besatte, vil vi i dag oppfatte som epilepsi-anfall, psykoser eller funksjonsnedsettelser og sykdom. Å beskrive det som at noen er besatt blir fjernt, og noen ganger kanskje farlig.
Men ondskapens realitet, den er dessverre ikke særlig fjern. Og behovet for å sette ord på, og forstå ondskapen i vår tid, er dessverre ikke mindre. Dels det onde som kommer uten noens vilje – som sykdom, ulykker eller naturkatastrofer. Men også det onde, som kommer fra menneskers handlinger, bevisst eller ubevisst. Enten enkeltpersoners handlinger, eller små handlinger som sammen skaper systemer med onde konsekvenser, eller noen leders ondskap som får så mye større konsekvenser fordi mange er med og gjennomfører dem. Kanskje kan vi også tale om onde ideer.
Nå er vår verden og våre liv sjelden så svart og hvitt, det er ikke alltid klokkeklart hva som er ondt og godt. Det er heller ikke alltid sånn, kanskje sjelden, at en handling er rent god eller rent ond – vi lever i en fallen verden der vi ofte velger mellom to dårlige alternativer, eller prioriterer mellom forskjellige gode ting. Det er ikke heller sånn at visse mennesker er kun gode eller kun onde – vi har i oss evnen til å gjøre både ondt og godt, vi har både lengsel mot lyset og mot mørket.
Men jeg tenker at selv med den innsikten, om livet kompleksitet, om at det ikke går å leve perfekte liv, så må det allikevel gå at snakke om ondskap. Ikke fra en posisjon som den som definerer det gode og døme eller sortere, men som et mål å streve mot. Og å klare å ta avstand eller sette ord på, når ondskapen viser seg.
For det kan jo høres ukontroversielt eller ufarlig å søke det som er godt, sant og rett. Men det er det ikke alltid. I vår tid dukker det opp ideer og aktører, som faktisk vil det motsatte. Noen vil undergrave sannheten, vil ikke snakke sant, men heller drive propaganda, spre desinformasjon og dermed enten fremme egne ideer eller ta makt – eller undertrykke andre. Når vi ikke er enige om fakta eller det mest grunnleggende – hvordan skal man da kunne ha en felles forståelse av verden? Det kan selvfølgelig finnes mange og forskjellige sannheter, når det for eksempel gjelder hvordan et menneske har opplevd noe, eller finnes flere perspektiver. Men å gi plass for flere fortellinger, er å søke etter sannheten. Det er noe annet enn å prøve å tyste ned eller forvirre fra sannheten. Det som er godt eller rett står heller ikke alltid høyt i kurs.
Det kan være vanskelig å snakke høyt og tydelig om ondskap konkret i vår tid, fordi det er lett å oppfattes som at man peker ut den ene eller andre – og det er en risiko som absolutt finnes der, og det er lett å trampe feil. Kanskje også å oppfattes som politisk eller partisk, eller å ta harde standpunkt som risikerer å virke mot sin hensikt, eller å trykke folk ned heller enn å løfte det gode opp. Vi vet alle om eksempler fra kirkas historie der man stilt seg på feil side av historien. Men taushet og stillhet risikerer også å bli feil side av historien, og å ende opp i skyggen, heller enn som lysets barn.
Selv om det er mye i Jesu tale i dag om ånder som føles fremmed, er det noe i det han sier om makt og å bekjempe ondskap, som traff en nerve i meg. Og det handler om hva slags makt, hva slags styrke som vinner over ondskapen.
“Når den sterke med våpen i hånd vokter gården sin, får det han eier, være i fred. Men kommer det en som er enda sterkere og overmanner ham, da tar han fra den sterke alle våpnene som han satte sin lit til, og fordeler byttet.” sier Jesus. Den makt som bygger på vold og våpen, på fysisk styrke og tvang og trussel, den går på en måte å måle i mer vold og våpen og tvang, og det er oftest sånn den møtes, og må møtes. Når man vel er i krig, nytter ikke noe annet enn våpen, noe vi har blitt smertefullt bevisst det siste året. Men kan våpenmakten på ordentlig vinne over ondskapen, sånn på lang sikt? Jeg tror at vi må søke et helt annet sted.
For en del av det som gjør at noen ruster med våpen og vold, men tvang og trusler, er jo frykt. Og i bunn her ligger en annen ting, som jeg tror er en nøkkel til å forstå mye ondskap: forakten for svakhet. Forakten for svakhet, ønsket om en sterk leder og å opphøye det homogene, rene og sterke folket, det er på mange måter kjernen i fascismen, den ideologi som på mange måter har både symbolsk og i virkeligheten utgjort en bunnplate av ondskap under 1900-tallet. I vårt land er det få ting som nå så entydig oppfattes som ondskap, som nazismen. Og med god grunn. Men ondskapen der sitter i uniformene eller symbolene eller noen spesifikke formuleringer, men i ideer, og noen av dem ser vi dessverre komme opp av og til. Og i vår tid, urovekkende nok, alt oftere rundt om i verden, også i land vi oppfatter som demokratier og like oss. Og vi er nok dessverre ikke vaksinert mot det her i Norge heller.
For i forakten for svakheten og opphøyelsen av det rene og sterke, ligger en lokkende men veldig farlig vei. Tenk å bare få ta bort det vanskelige, svake og mørke og ha det enkle og rene og sterke igjen - så flott og enkelt livet og samfunnet skulle være! Men resultatet er det motsatte: for det svake, det vanskelige finnes i hver og en av oss, og det er en sannhet som ikke passer sammen med fascismens søken etter renhet og styrke. Da begynner prosessen med å plassere svakheten hos visse grupper og individer, og siden skylle alt som går galt på dem, for å så “løse problemet”. Endepunktet på det kjenner vi altfor vel: folkemord. Noen som er blitt fullført, noen som gikk å stanse, noen som er på vei. Men skal vi kunne stanse denne ondskapens sluttpunkt, må vi kjenne igjen tegnene mye tidligere i prosessen, i oppdelingen mellom oss og dem, i bruket av syndebukker, i avhumanisering og sortering, i bruken av løgn og forvirring. Og ytterst: i forakten for svakhet.
For svakheten er i hver og en av oss. Det er i svakheten og sårbarheten som vi mennesker kan møtes på dypet, ikke i vår styrke. Ondskapen kan aldri beseires med mer makt, mer våpen, mer styrke. Den kan bare ytterst bekjempes med det mest paradoksale: kjærligheten som vinner over døden ved å selv dø. Hvetekornet. Korset. Jesus går ikke i kamp med ondskapen med samme midler, med samme slags makt. Han bruker ikke ondskapens maktmidler for å bekjempe den. Han går i kamp med svakhet og sårbarhet og sitt eget liv. Der er seieren.
Derfor kan forakten for svakhet aldri være forenlig med kristen tro. Viljen å sortere og gjøre forskjell, søken etter å med vold og tvang ta bort noen mennesker for å gjøre samfunnet bedre, står i total kontrast mot Jesus selv, og det Guds rike han forkynte. Han gjorde det motsatte: vendte seg til de utstøtte, syke og marginaliserte, han møtte mennesker i deres menneskelighet og svakhet. Og han visste at den aller sterkeste kraften i verden, ikke er vold eller makt, men den utgivende og sårbare kjærligheten.
Verden lar seg ikke alltid lett sortere. Men om vi søker etter å leve som lysets barn, søker etter det som er godt, sant og rett, da kan vi, som Paulus oppfordrer i teksten, avsløre mørkrets og ondskapens handlinger. Vi kan få mot til å snakke sant når det trengs, gjøre motstand når det trengs, gjøre gode handlinger selv om det ikke er enkelt. Vi får vende oss mot lyset og stole på den makt som vinner til sist: kjærligheten som er sterkere enn døden.
