Dåpens løfte bærer gjennom liv og død

 

Ringsaker kirke

Preken på gudstjeneste med dåp og konfirmantjubileum (1971 og 72) i Ringsaker kirke 13 november 2022. Denne søndag brukte vi ikke kirkeårets tekster, men tekster fra liturgi for dåp og konfirmasjonsgudstjeneste. Salmen som jeg nevner i preken, er 530 Kirken den er et gammelt hus.

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerbrevet 8,35.38-39)

 Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. (Matteusevangeliet 28,18-20)

Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. Det er dåpens løfte, som vi hørte lest her litt tidligere i gudstjenesten. Ordene som er det siste Jesus sier til disiplene i Matteusevangeliet, leser vi ved alle dåp, og er løftet som bærer oss gjennom livet.

For dåpen er ikke bare en ting hender én gang, men noe som bærer. Vi har akkurat fått være med når tre små gutter har blitt døpt. I dåpens vann er de blitt gitt akkurat dette løfte. Når små barn blir døpt, er det tydelig at dåpen er en gave, noe vi tar imot uten egen prestasjon. Sånn som all Guds nåde, alle Guds gode gaver. Men det er ikke bare en gave som blir gitt en gang, en enkelthendelse. Det bare begynnelsen på det kristne livet. Og Gud, som har kjent og elsket barnet fra første stund, gir i dåpen sitt løfte.

Og det løftet bærer gjennom livet. Vi som er samlet her i dag er i forskjellig alder, forskjellige livsfaser, og har kanskje forskjellige relasjoner til kirka og til dåp. Noen er kanskje ikke døpt, eller har ikke tenkt på dåpen særlig ofte. Noen av dere er her for å være med og feire et av disse nydøpte barna. Noen er her for at dere er konfirmanter, eller har en konfirmant i familien. Ganske mange av dere er her for å feire konfirmantjubileum. Noen er her fordi dere har oppgaver, og noen er her fordi de av mange forskjellige grunner hadde lyst eller lengtet til kirka i dag. Det finnes mange gode grunner til å komme til kirka.

For dere som er konfirmantjubilanter er jo dette en dag for gjensyn og mimring. Noen av dere har kommet reisende hit, andre bor i området, men det var kanskje uansett lenge dere så hverandre, og kanskje en stund siden dere var her i Ringsaker kirke sist. Noen ting er som det alltid har vært, i hvert noen hundre år, andre ting er annerledes enn når du var her sist. Sånn er det sikkert også når dere ser hverandre – noen trekk kjenner dere igjen siden tenårene selv om mye annet er forandret. Og også i gudstjenesten er noen ting veldig likt, og noen ting nye.

Men løftene, de er de samme. For de fleste av dere jubilanter er det vel sånn 64 til 66 år siden dere ble døpt, og dere har mange flere erfaringer enn disse nydøpte. Men løftene, de bærer gjennom livet. Kirka står her, slik som før. Og vi kan alle, uansett hvor vi er i livet, stole på at løftene om at vikke er alene bærer, og at vi har et hjem i kirka uansett hvor livet fører oss.

For dåpens løfte og kirka som vårt hjem, det gjelder ikke bare på høytidsdager. Også når livet er vanskelig gjelder det – og kanskje aller særlig da. Når ting ikke ble som vi tenkt eller håpet, når sorgen rammer eller når bare hverdagen tar overhånd og vi føler at vi mister oss selv. Løftet om Guds nærvær, om at vi er sett, kjent og elsket av Gud, de gjelder. Som vi hørte i de andre tekstene – det er ikke noe som kan skille oss fra Guds kjærlighet – hverken det aller vanskeligste eller de største kreftene i verden. Og Gud er også med i hverdagen vår – Jesus minner oss om Guds gode gaver. I vanskelige tider, når vi bekymrer oss for morgendagen eller plages av mismot og uro, er løftet også der. Gud er med. 

 Tidene og livet forandrer seg, og ting endres i kirka, selv om Gud består. En forskjell i dag sammenlignet med tidlig på 70-tallet, er at vi mye oftere feirer nattverd. Det skal vi også gjøre i dag. Jeg har ikke funnet ut om dere hadde nattverd på konfirmasjonene deres i 1971 og 72, jeg vil kanskje tro at det var nattverdgang i hvert fall noen gang i samband med konfirmanttiden. Men generelt var det mye mer sjelden nattverd da, og mange av dere har kanskje ikke vært til nattverd på mange år. For dere som har vart konfirmanter de siste 10-20 årene, og dere som er konfirmanter i dag, er det nok annerledes, og det har vært mer selvfølgelig. Og nå er det nettverd her i Ringsaker kirke de aller fleste søndager. Det er selvfølgelig frivillig å gå frem, men jeg vil gjerne betone at dere er velkomne frem. Nattverden er et rikt og dypt sakrament, som har mange aspekter og motiver. Før var kanskje betoningen mer på bot og syndenes forlatelse, og at mange følte på at krevdes mye for å være verdig. Den betoningen er endret i vår tid. Nåde og tilgivelse er viktige momenter, men også fellesskapet, men Gud og hverandre. At vi deler likt, som et tegn på solidariteten og fellesskapet over andre mennesker gjennom tid og rom. En rasteplass på pilegrimsvandringen gjennom livet. Og en forsmak ev evigheten. Uansett hva vi vil legge tyngdepunkt på, så er invitasjonen der: dåp og nattverd henger sammen som vår kirkes to sakramenter, og nattverdbordet er alle døptes hjem.

Guds løfter, og Guds kjærlighet, de er til stede hele livet. Når vi utforsker verden og når vi mimrer bakover. De gir en himmel over høytidene, og de bærer i sorg og smerte. Og de er grund å stå på når verden vakler. De bærer i liv og død. Og gjennom livet kan vi stole på Guds løfter. Kirka – enten den her i Ringsaker, eller en annen kirke du har i din nærhet, er der med mulighet å tenne lys eller be i stillhet, delta i fellesskapet i sang eller gudstjeneste eller nattverd. Og løftene bærer i liv og død.

Når jeg skulle skrive preken i dag, tenkte jeg først at det var litt unødvendig. Fordi nesten alt jeg ville si, det har Grundtvig formulert så pregnant i salmen som vi straks skal synge. Selv om kirka er gammel, er vi i hver generasjon nye, levende stener, og for hver generasjon finnes kirka der med trøst og håp. Og gjennom alle tider så bærer Guds løfte:

Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.

Døden er (nesten) overalt. Kjærligheten også.

 Preken på Langfredagsgudstjeneste i Ringsaker kirke 15 april 2022.
Lidelseshistorien fra Johannesevangeliet ble lest - den er altfor lang for å sitere her. Les Johannes kapittel 18 og 19.

Døden er overalt. 

En vanlig nyhetssending innebærer i stort sett alltid møte med døden: i krigens Ukraina. I de synkende båtene med flyktninger som drukner. I klimaendringenes naturkatastrofer. I trafikkulykkene, i familiedrapene, i snøskredene. I de døde fremmedarbeiderne som bygger fotballstadium i Qatar. I nya koronabølger i fattige land uten nok vaksiner og helsehjelp. 

Og all den død som ikke når nyhetssendingene. Barna som år etter år dør av tørke og sult uten at det blir nyheter. De skjulte overgrep og fortrykk som skjer når verdens blikk er vendt et annet sted. Og den helt vanlige døden, som for hver av oss kommer nærmere for hvert år: vår egen dødelighet, og at mennesker rundt oss dør, flere og flere, jo eldre vi blir. 

Døden er overalt.

Trenger vi da å dukke ned i den, nesten fråtse i døden på Langfredag? Med salmer, lange tekster og musikk virkelig dvele ved all smerten, alt blod, torturen, korset. Til og med tilbe den Gud som er i smertens laveste punkt, på vei i døden på den mest grufulle og fornedrende måten. Har vi ikke nok død som det er?

Denne våren, når vi trodde at vi nådd et bunnpunkt etter flere år med pandemi, åpnet seg en ny avgrunn i kriget i Ukraina. Selv om vi helst vil glemme det, har vi blitt påmint om den uhyre ubegripelige ondskapen mennesker er kapable til. Selv om vi vet fra historien at det ikke er noen grenser for hva mennesker kan utsette andre for, bare "fienden" blir avhumanisert nok. Selv om vi vet det, er det rystende å bevitne det, i vår tid, i vår nærhet. Fra bomberommene, fra massegravene, fra flyktningleirene stiger det rop som har steget fra mennesker i nød gjennom historien: Min Gud, hvorfor har du forlatt meg. 

Døden er overalt. Men ikke fullstendig. Og ikke til evig tid. 

Langfredagens dvelende ved smerten, lidelsen og døden hjelper oss å sette ord på den smerte og lidelse som er virkelig nok i våre liv. Og den viser at Gud, og den kristne tro, ikke skygger vekk fra den smerten og lidelsen. Og når vi står der, mitt i avgrunnen, på bunn, i dødens og smertens grep, da er korset der. Døden må oppleves som at den er overalt, men den kan ikke drepe kjærligheten. Den kan ikke drepe Guds nærvær. Det finnes ikke en plass så mørk, så smertefull, så fylt av skam og lidelse, at ikke Jesus allerede er der før oss.

Vi, som vet hvordan det går, kan stille vente til påskemorgen. Vi vet at Jesu død er langt fra meningsløs. Vi vet at døden ikke har det siste ord, at han seirer over døden, og at det er all grunn til å håpe. At kjærligheten virkelig er sterkere enn døden. Men ved korsets fot er det langt dit. Noen ganger er smerten så dyp at sikten er kort. Men også der er ikke mørket kompakt. Der er en hånd å gripe. En hånd med sår og splinter, med erfaringen av å bære sitt eget kors. 

Døden ser ut til å være overalt. Men det som virkelig er overalt, er den kjærlighet som er sterkere enn døden. Når vi står der ved korsets fot, ved sykehussengen, ved skyttergraven eller i bomberommet; i vår sjels mørke natt, da er den vårt håp. Vissheten om at vi ikke der alene, og håpet om at den kjærlighet som gikk i døden en dag fullstendig skal seire. Og der, i døden og mørket som virker å være overalt, er det likevel en stemme som visker: Jeg har vært her før. Du er ikke alene.

Sendt til tjeneste og til å dele

 Preken på Skjærtorsdagsmesse i Ringsaker kirke 14 april 2022.

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.

    De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»

    Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Johannes 13,1-17)

 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.

Jesus har samlet disiplene sine til et siste måltid, og en første nattverdsfeiring. Skjærtorsdagen er minnet og høytidliggjøringen av innstiftingen av nattverden, og den er inngangen til påsken, til lidelsen og døden.

I år leser vi fortellingen fra Johannesevangeliet. Den skiller seg fra de andre, for her er det ikke delingen av brød og vin som står i sentrum, koblingen mellom brødet og Jesu kropp, vinen og Jesu blod. Her er det i stedet den tjenende symbolhandlingen, at Jesus vasker disiplenes føtter. Dette er også innledningen til det som kalles Avskjedstalen, en flere kapitel lang tale i Johannesevangeliet, der Jesus sender sine disipler, sammenfatter mye av sin undervisning og sine løfter, lover dem den hellige Ånd. Og han gir dem det nye budet: Å elske hverandre. 

I samme talen sier Jesus det som blir en nøkkel til det som snart skal skje: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine (Joh 15:13). Kjærligheten som Jesus gir disiplene som bud, handler ikke så mye om følelser, som om handling. Å elske er å tjene. Å avstå noe for andre. I det ytterste: å avstå sitt liv. Budet om å elske kommer tydelig i en sammenheng: der innledningen er at Jesus vasker disiplenes føtter. Og at disiplene – som Peter – må akseptere og ta imot hans tjenende, for å ha felleskap, for å ha del i ham. 

Selv om selve nattverdsinnstiftingen ikke er skildret her i Johannes, er koblingene tydelige. Det er et fellesskap, et utrykk for tjenende i en fysisk handling. Fotvaskingen er fysisk og konkret på en nesten ubehagelig måte, og blir også derfor en motvekt, eller en grunding, av det teoretiske og filosofiske språket til Johannes. Selv om fotvaskingen ikke har så sterk stilling som symbolhandling og rit i vår kirketradisjon, viser den på tjenende og fellesskap. Det fellesskap, den del av Kristus vi får i nattverden.

Nattverdens sakrament er rikholdig, og rommer i seg mange aspekter, motiver, dybder. Disse er og har vært forskjellig betont i forskjellige tider og kirketradisjoner, gjennom kirkeåret og kanskje i våre egne liv. I perioder en stram og alvorstynget nattverdtradisjon, med fokus på bot og verdighet. I andre sammenheng et festmåltid med glede i fellesskapet nå og en forsmak av himmelen. Noen ganger et solidaritetsmåltid, der vi deler likt med hverandre i solidaritet med dem som ikke har mat på bordet, som et tegn og forbilde fra Guds rike. Noen ganger en rasteplass på pilegrimsferden gjennom livet. Tonen kan være forskjellig også med de samme menneskene i den samme kirke, på skjærtorsdagskveld og påskemorgen, med blikket mot Getsemane og angstens bønn, eller mot den tomme graven og soloppgangen. Uansett hva vi – som individer eller som kirke og liturgi – betoner i den enkelte nattverdsgudstjeneste, er sentrum det samme: Dette er Kristi kropp. Dette er Kristi blod. Gitt for deg. Vi møter Jesus Kristus selv. Vi trenger bare å ta imot. Kjærligheten fra den som gitt sitt liv for vennene sine, er det også for oss.

Jesus sender ut sine disipler til å elske, og han gjør det med handling. På vei inn i sen egen mørke natt, peker han på en tjenende vei, handlingens vei, kjærlighetens vei. Og han sier at vi skal gjøre som han og gjøre det til minne av ham. Til minne, som den ordene ligger på norsk, kan lede tanken til at det handler om å huske, å ikke glemme noe som skjedde for lenge siden. Men når vi deler brød og vin, gjenopplever vi, befester, og virkeliggjør Kristi nærvær og den kjærlighet som er sterkere enn døden. På en liknende måte, befester og virkeliggjør vi kjærligheten, når vi tjenende og kjærlighetsfulle handlinger.

Vi er i skjærtorsdagens kveld, på vei mot Getsemane og angsten, mot korset, mot sjelens og verdens mørke natt. Svaret på det mørket, er kjærlighet. Kjærlighet i handling.

Jesus sier: Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.

Hold fast i prøvningen

 Preken på Moelv kirkesenter, 1 søndag i fastetiden 6 mars 2022

Jesus kom sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.» (Matteusevangeliet 26,36–45)

Det føles litt som at vi tar ut hendelsene litt på forskudd, når vi leser dagens tekst allerede første søndag i fastetiden. Jag vil tro at mange av dere kjenner igjen teksten, der Jesus ber i Getsemane. Her er vi på Skjærtorsdags kveld, etter innstiftelsen av nattverden og før Jesus blir tatt til fange. Nå står vi helt i begynnelsen av fastetiden, og det er fortsatt lang vei til korset.

Temaet denne søndag av fristelse eller prøvning – de andre tekstrekkene, handler prekenteksten om når Jesus blir fristet i ørkenen, og når Peter prøver å si at Jesus kan unngå døden, og Jesus peker det ut som en fristelse. Her, i årets tekst, er det ikke en ytre fristelse, men kanskje heller en prøvning. Jesus vet hva som skal skje, og aksepterer det – men ikke uten angst og uro. Han klarer å holde fast ved å be om at Guds vilje skal skje. Men det er smertefullt, ikke minst at disiplene hans ikke klarer å holde seg våkne og be med ham. Jeg får følelsen at de ikke det hele tatt skjønner hva som er i ferd med å skje, hvilket akutt og sentralt øyeblikk de er i. At katastrofen, som de kommer oppleve det, står rett rundt hjørnet.

Kanskje er Jesus aldri så menneskelig, som der i bønnen i Getsemane. Der han på en måte er i sjelens mørke natt. Her handler det ikke om noen ekstern frister som lokker med makt og herlighet, eller noe annet forlokkende. Her er det dypt menneskelige instinktet å unngå det vanskelige og farlige, den menneskelige ambivalensen og svakheten. Ethvert menneske har i seg både evnen å gjøre godt og vondt, et samtidig rettferdiggjort og synder, som Luther uttrykte det. Vi vil gjøre det som er godt, sant og rett, men strekker ikke alltid til – fordi vi ikke makter det, fordi vi blir forstyrra eller frista eller lokka, fordi vi som disiplinene ikke skjønner hva som er på spill før det er for seint. Jesus er ikke bare menneske, og han står løpet ut. Men her, i bønnen i Getsemane, er det som at hans menneskelighet får uttrykke seg fult ut.

Prøvninger og fristelser kommer i mange former. Ordet fristelse brukes jo i vårt hverdagsspråk mest om ting som er litt unødvendig, men som noen vil selge til oss som sjokolade eller luksusprodukter, eller om seksualitet eller muligens korrupsjon. Noe som forlokker fast vi vet at det er feil eller farlig, ofte koblet til nytelse. Men fristelse kan handle om mye større ting, både at større ting står på spill, men også at det ikke er et så direkte «fall» eller enkeltbeslutninger. Jeg tenker at noen av de store fristelsene i vår verden handler om å ikke ta ubekvemme beslutninger som trengs på kort sikt, for å ikke ende opp på feil sted på lang sikt. Mange av de store truslene i verden, og de ting som leder til stor menneskelig lidelse, har vært bygget opp av små enkeltbeslutninger der hver og en har vært helt logisk innenfor sitt system, men der de langsiktige konsekvensene ikke har vært beregna eller tatt hensyn til. Klimaendringene er kanskje det mest slående eksemplet, der noen andre får konsekvensene av mange års bruk av fossil energi – og der omkostningen for hvert tiltak kan føles urimelig for den som må ta den. Det er jo mye enklere, og føles rimeligere, å skyve på det eller fortsette som før. Men også andre fenomener – det globale handelssystemet som gjør noen rike og andre fattige, eller om vi går tilbake i tiden imperialisme eller slaveri. Når et økonomisk eller praktisk system blir stort nok, blir hver enkelt liten beslutning innenfor systemet logisk og rasjonell, oppleves som selvfølgelig og nødvendig. De som bekjempet slaveriet i vestverden, møtte enormt motstand og fikk høre at det var umulig – til det plutselig var mulig. Sterke krefter og interesser krever mye motstand, og da er fristelsen kanskje ikke fremst å få mye fordeler selv, men å ikke ta kampen, ikke utsette seg for ubehaget og vanskelighetene som oppstår. Systemer som leder til svært stor lidelse, er ikke nødvendigvis grunnet i ondskap – de er i hvert fall opprettholdt av de mange menneskenes stille aksept.

Andre prøvninger er annerledes, når vi prøves ved at belastningen eller kravet eller smerten er stor – kanskje altfor stor. Når Jesus ber der i Getsemene, føler han kanskje at oppgaven er overmektig, priset altfor høyt. Bærer troen og tilliten gjennom en slik prøvning? Man sier ibland at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. I noen fall er det helt sant, at prøvningen gjør at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Men det er ikke hele sannheten. Mange ting som ikke dreper, gir likevel traumer for livet, som i noen fall får konsekvenser langt frem i tid. Krigstraumer kan ha effekter flere generasjoner. Mange som er utsatt for overgrep sliter gjennom hele livet. Tillitsbrudd mellom grupper og folk kan sitte i over lang tid og være svært vanskelig å bygge opp igjen.

Det går ikke å lese tekster om prøvning i denne tid, uten å tenke på folket og situasjonen i Ukraina. Vi er mange som ikke bare lider med folket i Ukraina, men også er imponert og kanskje berørt av det store mot og kampvilje som de viser opp. I møtet med hva som ser ut som en umenneskelig prøvning, ser de ut til å reise seg og gjøre det som trengs selv om det er svært farlig. Selvfølgelig vekker det engasjement og medfølelse, og verden har også svart. Men det er noen tanker som lett leder feil her: det ukrainske folk er ikke overmenneskelige eller lagd for motstand. Lidelsene er enorme, og de kommer også til å ta noen feil beslutninger og svikte noen ganger. Krig leder til tap og traumer alle steder – uansett om det er motstandsmenn som dør i kamp, om det er mennesker på flukt, eller de russiske unge soldater som, sannsynligvis uten å ens vite hvor de er på vei, blir sendt ut i strid. Prøvningen skal ikke romantiseres.

Jesus ber å få slippe, men lat Guds vilje skje. Disiplene misser helt saken, de sovner når de burde ha våket og snart er alt tapt, som de opplever det. Men tapt er det ikke, selv om det kan føles så – i Getsemane, og i vår tid når natten er mørk. For når vi går inn i sjelens eller verdens natt, er vi ikke der alene. Jesus deler angsten, kampen, prøvningen med oss. Og ytterst er det han som seirer.

Vi er på vei gjennom fastetiden, mot korset og lidelsen. Faste handler tradisjonelt og i vår tid ofte om å avstå, å gi slipp. Men ordet faste handler om motsatsen, det betyr å holde fast – fra det norrøne ordet fastr. I prøvningens stund er det vårt håp: å holde fast ved Jesus, og å holde blikket festet riktig sted. Å ikke la oss forstyrre av det som kanskje fremstår som fristelser – en enklere vei, å vende blikket bort fra andres nød eller vanskelige oppgaver som ligger foran oss. Å holde oss våkne i verdens natt, og se nøden og å se hva de tunge tingene er der noen trengs – og der noen kanskje er jeg. Da er vårt håp og vår trøst, vår redning og vår fremtid, å holde fast ved Jesus. At uansett hvor langt ned vi faller i nattens mørke, er vi ikke der alene.

Fastelavns ambivalens

 Preken på fastelavnssøndag 27 februar 2022 i Ringsaker kirke.

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på,  og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.»  Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. (Lukasevangeliet 18,31-34)

Fastelavn er på en måte en ambivalent høytid. Den er både-og, fest og faste, lek og alvor. Vi står på terskelen til kirkas store fastetid frem til påske. Men vi er ikke helt der enda – vi bruker fortsatt den grønne fargen for åpenbaringstiden, og liturgien er fortsatt ikke gått over i fastetiden. 

Fastelavn er siste festen før fasten, der man spiser og feirer på måter man siden avstår frem til påske. I vår tradisjon står fastelavnsbollen sterk, med hvetebrød, krem og syltetøy. Jeg vokste opp med den svenske versjon, der fyllet er marsipan. I den anglosaksiske verden er det Pancake Sunday i dag – uansett er det søtt, fett og godt med krem og egg og sukker. Mer spektakulær er karnevalsfeiringen i Brazil og andre steder, med musikk og dans og fest, der karneval jo betyr «farvel til kjøttet». Mange kirker har jo også karnevalsfeiring der barna kler seg ut. Utøver at det er fest og gøy, så har også karneval noe av det ambivalente i seg. I denne mellomfase vet man ikke hvem som er hvem, ting kan være opp ned og motsatt mot hva orden ellers er. Karneval er lekfull, men også en lek med makt og orden, og et rom der fantasien kan vise oss at ting kan være annerledes. Det er også en del av ambivalensen med fastelavn.

I dagens prekentekst, er ambivalensen mer underliggende. Jesus er tydelig i talen sin; det er tredje gangen i Lukasevangeliet han taler om sin død og oppstandelse. Han prøver å fortelle disiplene at han mener alvor, at de ikke er på vei til Jerusalem for å innta byen med makt, heller ikke for at han skal bli konge i vanlig bemerkning. Veien til Jerusalem er veien til døden og korset – og til oppstandelsen. Men det skjønner ikke vennene hans noe av. De har håpet at alle nå skal få se som de har sett, skjønne det som de har skjønt, at Jesus kommer med tilgivelse og nye muligheter, med oppgaver og felleskap, at det han forteller om Guds rike og om at Gud lengter etter hver og en av oss. At alle, også de i Jerusalem skal se oppleve det som de har opplevd. Og at det betyr at makten og æren som Jesus skal få, også skal bli deres. Jesus som taler om at han skal dø, og i tillegg stå opp igjen, det skjønner de ikke noe av. Det må ha vært en god del usikkerhet og ambivalens, som de skjøv til side.

Men Jesus vet at dette ikke blir noen enkel seier. Han vet at for å seire må han tape, han må som hvetekornet dø i jorden for å kunne stå opp til nytt liv. Han er ikke på maktens og seierens vei, men på forsoningens og kjærlighetens vei. Han vet at det er i sårbarheten og svakheten som den virkelige styrken finnes. Han skal ikke innta byen med vold, og han vet at han ikke kommer til å bli populær. Men det ytterste målet hans er også større enn hva disiplene skjønner.

Jeg forberedte denne preken mens nyhetene om Russlands invasjon av Ukraina gikk, og time for time kom rapportene om hvordan styrkene nærmer seg byen Kyiv. Det er skremmende og uroende nyheter – selvfølgelig fremst for folket i Ukraina, men også for hele Europa. Det er vanskelig å ikke berøre den situasjonen, samtidig som jeg ikke helt hva som kan sies som ikke er sagt. Men en ting jeg tenker på i dagens tekst, er hvor enkelt det noen ganger kan være, å bruke de krigerske og militære metaforene i et kristent språk. Det er ikke rart, fordi disse finnes i Bibelen, og de har vært brukt gjennom historien. Ikke minst, fordi kristne gjennom mange tider har vært i krig. Og jeg tenker at slike metaforer må brukes varsomt og gjennomtenkt. For de kan gå begge veier. I noen sammenhenger brukes krigsmetaforer for noe som ikke handler om konflikt i det hele tatt – at vi taler om åndelige strider eller å gå i kamp. Andre ganger brukes slike metaforer for å legitimere eller støtte opp under faktiske militære konflikter. Bibelsk eller kristent språk kan være kraftfullt, og da må det brukes med omhu for å ikke la tanken ledes feil, eller støtte opp under noe uten hensikt. Det finnes rettferdige og viktige strider og kamper, men kristen tro, kirkas makt og bibelsk språk har vært brukt for å legitimere både krig og undertrykkelse gjennom historien. Konklusjonen på det er ikke nødvendigvis pasifism, men å være forsiktig med å dra paralleller eller fortolke en historisk og politisk situasjon i bibelske termer.

Jesus står der i ambivalensen, og tar sine disipler med seg mot Jerusalem, sjølv om de ikke ser ut til å skjønne hva som skal skje i det hele tatt. Sikkert aner eller skjønner Jesus at de ikke kommer til å være så stabile som han kanskje hadde ønsket. De kommer til å svikte og fornekte, forlate og forråde ham. Men det er likevel dem han tar med, og det er dem han til slut gir oppgaven å fortelle videre og lede kirka.

Jesus ser oss og møter oss, her i vår ambivalens. Uansett om vi i dag mest koser oss med fastelavnsboller eller gruer oss fremfor nyhetssendingene – eller kanskje begge deler, fordi vi også lever våre liv i ambivalensen. Vi lever i både lek og alvor, fest og faste. I ukene som kommer, gjennom fastetiden, inviteres vi til å følge Jesus på forsoningens og kjærlighetens vei. For oss er det ikke konkret veien til lidelse og korset. Men det er en vei der vi kan ta inn over oss verdens smerte og lidelse. Der vi kan øve på å avstå noe for noen andre. Der vi deler det vi har av ressurser, men også omtanke og forbønn. Og uansett hvor vi går, går vi ikke alene. Jesus går foran og med oss – mot Jerusalem og korset, på fredens og forsoningens vei, gjennom død til liv.

Håp om en ny verden

 Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke på 6 søndag i treenighetstiden, 6 februar 2022.

Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.» 17 Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. (Johannes åpenbaring 22,12-17)

 

Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes.

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. (Markusevangeliet 13,21-27 )

Hvordan ser du for deg at verden tar slutt?

Tekstene i dag, både evangelieteksten og leseteksten fra Johannes åpenbaring, er i den genre som kalles apokalyptisk, som omhandler verdens og tidens ende og de ytterste tingene. Slike tekster finnes flere steder i Bibelen – de kan være vanskelige og ubegripelige, og noen ganger litt skremmende, og kanskje fjerne.

Apokalyptiske tekster er ofte formulert som forutsigelser om hva som skal skje, når endetiden kommer. Malende beskrivelser av krig eller naturødeleggelser, om hvordan alt skal gå under før noe nytt kan komme. Slike beskrivelser – som slett ikke bare finnes i Bibelen, men også i andre tekster både fra den tidlige kristenheten og gjennom historien – sier ikke bare eller ens fremst noe om hva som skal skje ved tidens slut. De sier også mye om sin egen tid og sammenheng.

I vår egen tid har apokalypsefortellinger, og kanskje enda mer det som kalles post-apokalypse blitt en svært populær genre. I skjønnlitteratur, film og tv-serier skildres ofte en verden i eller etter katastrofen. Hvilken denne katastrofe er, varierer etter hva som er den store trusselen: atomkrig, klimaendringer, en drastisk fallende fertilitet og barnefødsler, eller økonomisk kollaps. Felles for mange av disse av disse fortellingene, er at de ekstreme situasjoner som oppstår i katastrofen, eller når noen prøver å bygge nye samfunn etter katastrofen, blir en god spilleplass for å si noe om det egne samfunnet. Når man drar de ytre forutsetningene til spissen, kan man lage gode fortellinger om mennesker, relasjoner, makt og konsekvenser. Det gir også rom for kritikk og å si noe sant om verden, men i så ekstreme omstendigheter, at man kan gå rett på kjernen og dypet.

Man kan nok ikke direkte sammenligne apokalypsetekstene i Bibelen med dagens tv-serier og romaner, ikke minst fordi Bibelens tekster jo ikke er skrevet som fiksjon i moderne forstand. Men dette, at tekstene bevisst eller ubevisst i høy grad sier noe om sin egen tid, og inn i sin egen situasjon, det er riktig også for de apokalyptiske tekstene i det Nye testamentet.

Tankene om den ytterste tid og verdens undergang, har vært til stede gjennom hele den kristne historien, og også utenom. Det er vel noe eksistensielt og dypt menneskelig å både være fascinert og skremt av at alt vi vet om, verden som vi kjenner den, en dag kan og må ta slutt. Fortellingene i den kristne sammenhengen knytter verden sammen, Gud som en gang har skapt verden skal også en dag være til stede i verdens ende. Jesus sier at han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten.

Men disse tekstene sier altså også noe om tiden her og nå. Gjennom Åpenbaringstiden har vi lest tekster om hvem Jesus er, hvem den oppstandne, åpenbarte Kristus er. Og nær i disse tekster ligger også begrepet Guds rike. Guds rike som ikke er en tid eller plass, men det tilstand som er slik Gud vil. Gudsrikes-begrepet handler på en måte akkurat om møtet mellom evighet og hverdag. Guds rikes fullhet kan aldri være her i verden, men er det som er etter og bortom tiden. Jesus veksler mellom å bruke ordet Himmelriket og Guds rike. Men noe går det å ane her og nå.

Hvor mye vekt kristne har lagt på endetiden, apokalypsen og evigheten, har variert gjennom historien og i forskjellige fromhetstradisjoner. Og jeg tenker at det er en balansegang med grøfter på hver side. Risikoene med å legge altfor stor vekt ved evigheten er flere, eller kan ha flere konsekvenser: en kan være uintresse for verdens urettferdighet eller til og med støtte for den; i mange deler av kirkas historie har både slaver og fattigfolk fått høre at de må føye seg for makta for å fa belønning i himmelen. Men også i litt mindre ekstreme situasjoner, kan en altfor stor interesse for evigheten, gjøre oss altfor lite interessert i å faktisk forandre menneskers kår og skaperverkets fremtid.

Men å helt se bort fra evighetsperspektivet er også en grøft. Dels kan det jo gjøre oss altfor opptatt av de små og nære perspektivene, tro at det viktigste i livet handler om det vi kan få ved egne prestasjoner eller egne opplevelser eller eiendeler. Men jeg tror også at et mistet evighetsfokus også kan gjøre at vi mister håpet.

I disse forskjellige moderne post-apokalyptiske fortellingene – jeg har ikke sett eller lest alle, men en god del – er ganske mange dystopier, altså skildrer et grusomt samfunn eller situasjon. Der er ofte håp et sentralt spørsmål. Er det håp om endring? Er det håp om en annen tilværelse – for de enkelte karakterene, men også for gruppen, samfunnet og hele verden. Og uten håp om endring, blir det heller ikke endring. Det grusomste i slike fortellinger, uansett om det er ungdomsromaner eller actionfilm, er nettopp hvis personene ikke opplever noe håp, noe tegn på muligheter for noe annet. Så håpet står sentralt. Og jeg tror at det er akkurat derfor disse fortellingene er så populære i vår tid. Fordi de lar oss tenke tanken fullt ut, hva hvis det verste skjer, og så tegner de opp muligheter for endring, for fellesskap, for demokrati og nye verdener – håp, helt enkelt. Og da er det også håp om endring for oss.

I de apokalyptiske fortellingene i Bibelen, er det også håp. Noen av disse har også blitt tegnet ned, akkurat i veldig vanskelige tider med forfølgelse og konflikt, og har sikkert i tillegg til å gi bilder av verdens ende også gitt mennesker trøst og håp i sin egen situasjon.

Også i vår tid er det behov for trøst og håp. Og evighetshåpet, håpet om Guds rike som kan anes her og nå, men som blomstrer først i evigheten, det trenger ikke gjøre oss passive eller likegyldige innfor undertrykkelse og lidelse i verden. Jeg tenker at vi trenger det håpet for å ta oss an både klimakris og konflikter og våre egne, små, katastrofer i livet.  Det finnes oppgaver for oss alle, i det store og i det lille. Og vi får lene oss mot Kristus som sier: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.

Jesus från Nasaret går här fram

 Preken på 4 søndag i åpenbaringstiden, 23 januar 2022 i Ringsaker kirke. Salmen som siteres er nr 99 i den norske salmeboka, og nr 39 i den svenske.

En sabbat underviste Jesus i en av synagogene. Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.

Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Lukasevangeliet 13,10–17)

Jesus från Nasaret går här fram, än som i gången tid. Löser ur vanmakt, ur synd och skam, ger oss sin kraft och frid. Himmelriket är nära!

Salmen som vi sang mellom lesningene, Jesus från Nasaret, sammenfatter i tre korte vers mye av det som er sentralt i åpenbaringstiden, og ikke minst i teksten for i dag. Salmen av den store svenske salmedikteren Anders Frostensson løfter frem den Jesus som ved sine møter med mennesker forandrer livene deres, og kobler det også sammen med møtet med Jesus for oss i dag. Denne salmen skal få følge oss gjennom preken i dag.

Det første verset gir oss i en kort setning en beskrivelse av hva som skjer når Jesus møter mennesker: Løser oss fra vanmakt, fra synd og skam, gir oss kraft og fred. 

I dagens tekst er det noe av det som skjer. En kvinne som har vart plaget i atten år, blir helbredet. Sikkert har hun levd, ikke bare med de fysiske plagene, men også med skam og utenforskap. Nå blir hun helt bokstavelig opprettet, da Jesus helbreder henne fra sykdommen som gjør henne krumbøyd.

Ordet skam er jo faktisk med i dagens tekst, men ikke om kvinnen. Det er motstandene hans, som skammer seg etter at Jesus tilrettevist dem. Og det gjør han, fordi noen klager på at han helbreder på Sabbaten. Budet å ikke arbeide på Sabbaten var, og er fortsatt, viktig i den jødiske tro og tradisjon. Men det var er og er unntak, som Jesus peker på: man må ta seg av dyra sine, og skal man då ikke også ta seg av mennesker? Jesus viser på at regler som innebærer hinder mer hjelp, ikke kan være til oppbyggelse. Reglene skal ikke være til for å trykke hverandre nede, og det som skal holdes hellig, skal ikke gjøre det for å gjøre livet vanskelig.

Skam har altså flere sider: ofte er det en destruktiv og lammende følelse, et maktmiddel som kan brukes for å holde mennesker nede og noe som binder oss. Den vanmakten og skammen som Jesus vil løse oss fra. Men det finnes også en konstruktiv eller god skam, nemlig den som henger sammen med samvittigheten. Vi skammer oss når vi vet vi har gjort noe feil, og skam kan hindre oss fra å tråkke på andre. Jesus vil i sine menneskemøter løse oss fra skammen som er destruktiv, vanmakten og frykten, men samtidig ansvarliggjøre den som har grund til å skamme seg. Men også for den ligger en vei fremover, som handler om å ta det ansvaret og vende inn på en ny vei.

Fattiga ger han sin rikedom, läker de slagnas sår. Den som var bunden och trött og tom, frihet och glädje får. Himmelriket är nära!

Gjennom evangeliene, og ikke minst i Lukas som vi leser fra i dag, er det til de fattige, sårede og utsatte som Jesus vender seg. Hele tida blir folk, ikke minst blant de som har makt, provosert av hvilke han omgås, hvilke han hjelper og hvordan han møter mennesker. Like mye som han forteller om Guds rike, eller himmelriket, i sin undervisning, så viser han i handling hva det er. Ved å gå over grenser, ved å møte mennesker med respekt uansett hvem de er, ved å gi liv og nye muligheter. Og felles for mange av fortellingene om helbredelse, er at den fysiske helbredelsen kun er en del av det. I minst like høy grad handler om å bli møtt med respekt, å bli sett som menneske, å få bli gjenopprettet til fellesskap. Jesus vil frihet og glede for menneskene han møter. 

Det vil han også for oss. I fortellingene om hvordan Jesus møter, helbreder og oppretter mennesker, ligger det også en invitasjon til oss. En invitasjon til å ta ham imot, til å se på oss selv med hans blikk som løser fra vanmakt og skam, som vil frihet og glede. Men også en invitasjon å gi det videre. Å prøve å se på våre medmennesker og hele skaperverket med det samme blikket. Å ikke bruke regler for å holde andre nede, men å la den frihet og glede vokse fritt, som kommer fra nåden. La det hellige bli en grobunn for det som er åpenhet og frihet, liv, glede og vekst. For det er en annen av himmelrikets hemmeligheter: vi kan ikke kontrollere det eller bevisst bygge det, men vi kan kjenne det igjen når det bryter igjennom, i vår verden og våre liv. Og vi kan prøve og åpne opp oss selve, våre hjerter og våre liv, for den kjærligheten og nåden, og la den vokse i våre liv.

Öppna ditt hjärta till bön och bot, upplåt vart hemligt rum. Red dig att taga Guds son emot, tro evangelium: Himmelriket är nära!

Hvem er Jesus?

 Preken på andre søndag i åpenbaringstiden, 9 januar 2022, gudstjeneste med dåp i Ringsaker kirke. Dagens øvrige tekster som nevnes i preken er Jesaja 53,6-9 og Kolosserbrevet 1,15-20

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Johannesevangeliet 1,29-34)

Hvem er egentlig Jesus? Det kan man si er hovedspørsmålet i Åpenbaringstiden, som er den del av kirkas år vi er inne i nå. Mellom juletid og fastetid leser vi tekster om hvordan Jesus Kristus blir åpenbart i verden – ikke bare mennesket Jesus, men også Kristus som viser Guds herlighet. Og den første av disse søndagene etter selve Åpenbaringsdagen, leser vi om Jesu dåp.

Det var nok litt annerledes når Jesus ble døpt, enn når F her ble døpt før en liten stund siden. Ikke bare fordi F kun er noen måneder mens Jesus var voksen, men også fordi det skjedde utendørs i en elv, der han nok steg helt ned, og ikke bare fikk vann på hodet. Sikkert var det ikke så mange bunader og det ble neppe kake etterpå. Men vannet er det samme, og Guds Ånd er den samme. Selv om vi kanskje ikke så Guds Ånd komme ned som en due i dag, så er det kirkas tro at Guds ånd er til stede i alle dåp.

Dåpen var starten på Jesus offentlige virksomhet, og når døperen Johannes kjenner ham igjen eller skjønner hvem han er, så er det første gang Jesus som voksen viser noe av Guds herlighet, viser at han er mer enn en taler og læremester. Snart etter dette skal han kalle disipler, han skal gå rundt og møte mennesker, gjøre under og fortelle om Guds rike. Og til slut vise hvem han er fullstendig, ved sin død og oppstandelse.

For allerede her, i starten, er koblingen der. Se Guds lam, er ordene som døperen Johannes bruker i fortellingen fra Johannesevangeliet. Bildet knytter an til offerlammet, men kanskje fremst til profeten Jesajas ord om Herrens lidende tjener, som likt en sau eller et lam i stillhet tar på seg alles lidelse. Allerede i starten av sitt virke, peker det fremover, mot korset.

Og sånn er det med Jesus. Der han går rundt og møter mennesker og preker, så er han samtidig et menneske på alle måter med alle sider det har med seg. Og samtidig er han Gud selv. Han bruker vanlig språk og bilder og har de begrensninger som en kropp gir. Og samtidig åpner han veien til Guds rike, lar glimt av evighetens herlighet lyse inn i verden.

Akkurat dette er veldig flott formulert i salmen vi straks skal synge [norsk salmebok 104]. Der beskrives Jesus i hvert vers som Guds dyrebare Ord. Det knytter jo an til starten på Johannesevangeliet som vi leser i jula, at ordet blir kropp og bor iblant oss. Jesus er Ordet som var i begynnelsen, utenom tid og rom, slik som også Paulus beskriver i dagens andre lesning: den førstefødte før alt det skapte, Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Dette evige, dyrebare ord som blir født som en liten baby i jula. Det evige ordet som blir menneske og dermed kan forsone hele verden med Gud selv. I salmen beskrives akkurat dette ved forskjellige scener fra Jesu liv, hvordan dette dyrebare ord ligger gjemt i Josefs store trøye, møter mennesker og ber for de som sårer ham, og til slutt bryter ut av tomheten og sorgen.

Spørsmålet for Åpenbaringstiden er hvem Jesus er. Det lar seg ikke svare på i et enkelt svar, fordi det er mange sider ved Jesus som viser på hvem han er, hvem Gud er, og hva Gud vill med verden og livene våre. Det svaret kommer man nærmere gjennom å følge Jesus heller enn ved noen korte setninger, og dåpen er akkurat en slik invitasjon å følge Jesus. Slik som dåpen var starten for Jesus virksomhet, er dåpen starten på det kristne livet, og en invitasjon til å følge ham. Da kan vi oppdage flere og flere svar, flere og flere dyp i Kristi herlighet og Guds kjærlighet til oss. Og en formulering av det svaret, får vi også i refrenget til salmen:

Han er her når vi synger,
han gir liv, lek og latter,
himmelrikets skjulte skatter.
Og vi ser: Gud er god.

Nytt år og nye tak

 Det har ikke vært publisert noen preker her siden februar 2021. Det har ikke noen annen grunn, enn at det ble for mye annet som skjedde under nedstenginga våren 2021, og etter det kom jeg ikke tilbake i vanen å legge prekene mine ut.

Men nå er det nytt år og en god anledning for å komme tilbake i gode vaner. Planlegger for å legge ut i hvert fall et par prekener per måned.

Godt nytt år!