Bli som et barn?

 Preken på 3 søndag i Treenighetstiden, 29 juni 2025, i Eidsfoss kirke.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. (Markusevangeliet 10,13-16)

Det er noe med veldig kjente bibeltekster og fortellinger. De som man hører så ofte, at man nesten ikke hører hva som faktisk leses – fordi man allerede har bilder og tanker og assosiasjoner. Jeg vil tro at mange av dere, slik som jeg, har hørt denne tekst utallige ganger, hver gang det er barnedåp i kirka. Og det er ikke rart, teksten har tidlig blitt brukt i kirkehistorien som et argument for, eller et bilde av barnedåp. Men egentlig er det ikke noe dåp i teksten, og det er heller ikke fremst dåp jeg har tenkt at vi skal oppholde oss ved i dag.

For det som skjer i fortellingen, tenker jeg er to ting. Dels, at menneskene kommer til Jesus med barn, og når disiplene vil hindre dem, blir Jesus sint: Barna hører til hos ham og har plass hos ham. Barn er velkommen! Men så går han videre, og peker på barn som forbilder og nærmest som symbol: vi må alle bli som barn for å ta imot Guds rike.

Dette at barna har plass, nærmest står i sentrum, er jo vanlig i vår tid. Men det var det ikke i sammenhengen Jesus var i. Selvfølgelig har mennesker alltid elsket barna sina og har vært opptatt av dem, men at de hadde en sentral plass i det offentlige var ikke en selvfølge. I dag har barna en helt annen plass i samfunnet, og vi prøver å se barnas perspektiv. Barn har egne rettigheter, og «barnets beste» skal være et overordnet prinsipp. Det gjelder faktiske barn, men også ideen om Barnet. Den britiske religionssosiologen Gordon Lynch har gått så langt som å si at barnet, og ideen om det sårbare eller utsatte barnet, er det mest hellige i vår kultur, og få ting vekker så mye følelser som bilder og fortellinger om barn i nyhetene. Samtidig vet vi at vi som samfunn ikke helt klarer å leve opp til dette: mange barn er utsatte, sårbare, lever i fattigdom også i vårt land. Og rundt verden vet at mange, mange barn lever altfor korte liv, og sulter, lever i krig og er utsatte for mange vanskelige ting. Når Jesus løfter frem barna og lar dem komme til ham, viser han både at et hvert barn har verdi i seg selv, er et fullstendig menneske uansett alder og evner, og at har lika stor rett og plass som de voksne. I Guds rike, men også tenker jeg i kirka og samfunn i dag. Det er en direkte melding til oss, hvordan vi må gi plass til barna. Jesus minner oss om hvor lett det er å skyve barn og andre grupper som ikke kan eller gis rom til å tale og kjempe for seg selve, til sides og ikke gi dem den plass og de rettigheter de har krav på. Et samfunn og en kirke der den strekes rett gjelder, er langt fra Guds rikes idealer. Her finnes flere fortellinger om hvordan Jesus løfter frem og taler om barn, og det er sjelden han er så opprørt og hard, som når han taler om dem som gjør barn ille. Det er ikke noe tvil om at Jesus står på barnas side, mot utnyttelse og mangel på omsorg.

Så er det den andre aspekten i denne teksten: barna som forbilder, at vi må ta imot Guds rike som et barn. Dette er også et tema som kommer tilbake flere ganger i evangeliene, om å bli født på ny eller å bli som et barn for å ta imot eller komme inn i Guds rike. Hva betyr det? Eller, hva slags egenskaper, eller hva er det ved barn som han viser til? Det er jo ikke bokstavelig, at kun den som blir døpt som barn teller, eller at det er for seint å bli kristen etter en viss alder. Så hva mener han?

Jeg tror man skal være litt forsiktig med å tenke altfor idealisert på barnet i denne sammenheng. At barn skulle være spesielt uskyldige eller rene eller hellige. Barn er også mennesker med forskjellige personligheter og evner, og samtidig; veldig tidig begynner barn å bli påvirket og formet av mennesker og samfunnet rundt dem. De reager og lærer ting, oftest på godt, men noen ganger også på ondt. Å lage seg et idealbilde av et barn og så tenkte at det er sånn vi skal bli, tenker jeg kan lede tanken feil. Men det som er felles for barn, særlig de minste, er at de er avhengige: av mat, varme, hjelp, beskyttelse. De trenger noen som tar seg av dem. De må ta imot alt i livet som en gave. Og de gjør de, også kjærligheten. Alt i et barns liv, er nåde. Og sånn er det med Guds rike, og med Guds kjærlighet. Det er ren nåde, en gave vi må ta imot. Den kan ikke kjøpes, verken med penger eller prestasjoner, og den kan ikke vinnes med makt og våpen.

Guds rike, eller himmelriket, som Jesus beskriver det i evangeliene, er en plass eller en tilstand, der ting er helt slik Gud ønsker det. Og noe av det mest fremtredende, er at den vanlige verdens hierarkier og systemer ikke gjelder der: de første skal bli sist og de største skal bli minst. Og Barnet, den minste, er den største. I vår verden, er vi vant til at makt og penger styrer det meste. Men også at arbeid og flinkhet kan gjøre at vi ved våre egne prestasjoner fortjener ting. Det er ikke nødvendigvis feil – men det er ikke slik i Guds rike. Det er verden opp-ned, snudd på hodet. Det som teller, det som gir makt i vår verden, det teller ikke i Guds rike. Det kan føles uvant og ubekvemt, men det er godt nytt: fordi ingen av oss hadde klart å kjøpe oss inn eller tvinge oss inn eller kjempe oss inn i Guds rike. Men det trenger vi ikke. Det vi renger, er å ta imot som et barn: med tillit og åpenhet. Akseptere at det ikke handler om å flink nok eller sterk nok eller rik nok eller pen nok. Vi må legge livet i Guds hender, og øve oss i å tro på at den kjærligheten er nok, også for meg.

Treenigheten - fellesskap og mysterium

 Preken på Treenighetssøndag 15 juni i Botne kirke. Denne søndag markertes 1700-årsjubileet av den Nikenske trosbekjennelse. Les mer om Nikea-jubileet her.

Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud.’ Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre. Apostlenes gjerninger 17,22–34

Det er en spesiell scene vi får være med på i dagens tekst fra Apostlenes gjerninger. Vi er midt i Paulus misjonsreiser rundt om i Romerriket, og nå har han kommet til Aten. Ikke lenger det sentrum og stormakt byen en gang var, men fortsatt et viktig sted, filosofisk og kulturelt. Litt før vi kommer inn i teksten, blir det beskrevet hvordan Paulus rystes av de mange gudebildene og de mange forskjellige religioner og filosofier som finnes i byen. Så står han frem for Areopagos-rådet, og beskriver den kristne tro, med et utgangspunkt i det han har sett, og utfra den lokale situasjonen.

Jeg vet ikke om noen av dere har vært i Aten, men Aeropagen finnes der fortsatt, markert med et skilt som plassen for akkurat denne preken. Aeropagen er et slags torg eller åpen plass ved en klippeformasjon, og var altså plassen der rådet møttes. Det ligger rett nedenfor det dominerende Akropolis – tempelhøyden. Selv om det i dag kun er ruiner igjen av de gigantiske templene, er det lett å forestille seg hvilket enormt inntrykk det måtte ha gjort. Kanskje var det oppe på Akropolis Paulus sett den ukjente Guds alter, kanskje det var et annet sted i byen. Men der, på Aeropagen, stod han uansett frem bokstavelig talt i skyggen eller nedenfor de store templene. 

Og Paulus tar altså ikke utgangspunkt i de jødiske profetene og skriftene, som han ville gjort i synagogen, men tar utgangspunkt i dette alteret til en ukjent Gud. Og han tar utgangspunkt i skapelsesteologien: at Gud har skapt hele verden, også de som ikke allerede kjenner den kristne Gud. At Guds godhet og nærvær finnes i selve naturen, at ethvert menneske, i seg selv, kan ane Guds storhet og kjærlighet. Samtidig at dette ikke det eneste vi vet om Gud, men at Gud også kommet med forsoning, gjennom Jesu oppstandelse fra det døde.

Det kan sies Paulus her er den første kontekstuelle teologen: altså tar utgangspunkt i den lokale sammenhengen, kulturen og kunnskapen, og legger ut evangeliet fra de forutsetningene. Alle som lytter tar det ikke til seg, men han sår noen frø før han reiser videre på sin misjonstur.

Vi leser denne teksten på Treenighetssøndag, som markerer overgangen fra kirkens «festhalvår» med jul, påske og pinse, til den lange treenighetstida da vi søndag etter søndag belyser forskjellige temaer i det kristne liv og tro. Og denne første søndag, står altså selve treenigheten i sentrum. Den helt sentrale kristne tanken – og mysteriet – at Gud er en eneste, og samtidig Fader/Skaper; Sønn/Frelser og Ånd/Livgiver. 

Gjennom Bibelens fortellinger, er de tre personene, eller aspektene av Gud i treenigheten, tilstede. Ånden svever over vannet helt i begynnelsen, og for eksempel her i Paulus preken på Aeropagen taler han om skaperen og relasjonen til sønnen. Men selve den systematiske teologiske forståelsen av treenigheten, den trinitariske teologien, den formuleres litt seinere i teologihistorien. Og det skjer ikke uten diskusjon og til dels kamp.

I de første århundrene etter Jesu død og oppstandelse, gjennom disiplenes virksomhet og Paulus misjonsreiser, ble kristendommen spredt rundt om i Romerriket. Det ble dannet menigheter som var i kontakt med hverandre. Den første fasen av dette er dokumentert i Bibelen, i Apostlenes gjerninger og i brevene. Alt ettersom tiden går, og kristendommen vokser, øker også behovet både for mer organisatorisk institusjonalisering – å gå fra en bevegelse til en kirke. Men også teologisk utvikling og formulering, og å bli enige om ting som gikk å fortolke og forstå på forskjellige måter, ikke minst som kristendommen sprer seg fra å kun være en jødisk bevegelse, til å favne forskjellige kulturer, språk og folk. Det ble holdt forskjellige mindre møter, men store vedtaksmøter kom først i begynnelsen av 300-tallet – nærmere bestemt i år 325, for 1700 år siden, akkurat i disse dager. Vi feirer altså jubileum i år!

For å gjøre en lang historie kort, så hadde en teologisk strid brutt ut mellom Arius, prest i Alexandria, og patriarken i samme by, over forståelsen av Kristus. Var Kristus en skapning, og altså understilt Gud Faderen, eller var Kristus like gudommelig som Faderen? Striden raste gjennom kirka. Dette var også noen ganske få år etter at Konstantin var blitt keiser, og gjort kristendommen til statsreligion i Romerriket. Da måtte kirka holde sammen, og Konstantin kalte inn til det første konsilet, eller økumeniske kirkemøtet, der ledere og biskoper fra hele kirka samlede seg for å ta viktige læremessige avgjørelser. De samlet seg i Nikea – en by som i dag heter Isnik og ligger i Tyrkia – i nærheten av keiserens sommerhus. 

Konsilet i Nikea avviste Arius og hans teologi at Kristus var skapt og understilt Faderen, men fastslo at Faderen og Sønnen var av samme vesen. Møtet formulerte også en første versjon av det som ved et seinere møte i 381 ble den Nikenske trosbekjennelsen, slik vi bruker den i dag. 

Nikea ble ikke bare det første konsiliet i en lang rad, og et viktig steg i kirkeutviklingen. Her blir også på alvor den trinitariske teologien, teologien om treenigheten, sammenholdt og systematisk formulert. 

Selv om dette er en grunnleggende del av kristen teologi, er det ikke helt lett å få grep om. Hvordan kan Gud være både tre og en, hvordan kan Gud være distinkte personer som samtidig er samme vesen? Noen bruker bilder, som å tenke på venn som kan være både is, flytende vann og damp: det er samme vesen, samme molekyler, men med distinkte egenskaper. Selv foretrekker jeg å tenke på treenigheten som at Gud i seg selv, i sitt selve vesen er fellesskap, relasjon.

Men uansett hvordan man filosofisk og teologisk skal forstå hvordan treenigheten henger sammen, gir de tre artiklene i trosbekjennelsen viktige aspekter eller deler av kristen teologi om Gud, der vi trenger alle sammen. Der altså hver artikkel motsvarer en person i treenigheten.

Første artikkel handler om Gud som skaper. Og det er ikke kun en gang i tidens begynnelse, men stadig pågående skapelse. Gud gir stadig liv. I dette at Gud er skaper ligger også at Gud skaper og elsker HELE verden – ikke kun de kristne, ikke kun det pene. Første trosartikkel, Gud som skaper, er det universelle. Det som Paulus knytter an til på Aeropagen, at det er noe allmennmenneskelig og gjenkjennelig, uansett hva vi vet eller tror om Jesus, kan vi ane Guds nærvær og hvem Gud er, i selve naturen og skaperverket. Her ligger også at Gud elsker alt i skaperverket, også det jordiske og kroppslige – det er ikke et skille mellom åndelig og kroppslig, der det åndelige er finere eller bedre.

Andre artikkel handler om Jesus Kristus: hvem han var og hvordan han ble menneske, døde og stod opp. Hit knyttes mer det spesifikt kristne, frelsen og forsoningen, hvordan Gud inkarneres i Kristus og forsoner verden med seg selv. 

Tredje artikkelen om Helligånden. Ånden som lenker sammen og bryter opp, som blåser over verden og sender ut. Til tredje artikkelen hører hela kirka, sakramenter og profeter, at vi og det vi gjør som kirka i dag gjennom den hellige Ånd knytter oss sammen med både historien og Gud selv. Og den peker fremover mot løftenes oppfyllelse ved tidens slutt, om kroppens oppstandelse og evig liv.

Gjennom historien prøver vi kristne å finne frem hvordan være kirke på vårt sted i vår tid. Kirkemøter og enkeltpersoner – med (og noen ganger kanskje mot) åndens ledning beveger og leder oss på gamle og nye veier. Når vi i dag i anledning dette jubileet skal bruke den Nikenske trosbekjennelse, knytter det oss både til historien, til den verdensvide kirka og til fremtiden.

Tilbake til dagens tekster. Felles i dagens tre tekster er sendelsen. I treenigheten ligger at også vi er kalt til felleskap, og kalt til å dele det vi har fått. Den sendelsen gjelder også oss – på vår plass i verden, i vår tid, på vår måte. Vi hørte om Jesajas dramatiske kallelse, og Jesus som nevner at det kommer et oppdrag og de skal begynne i Jerusalem, altså der de allerede er. Og Paulus som tar sjansen på å knytte an til de han møtte i Aten og deres lokale kultur, for å forkynne den levende Gud, med ord som også er et evangelium for oss i dag: Gud er ikke langt borte fra noen enda av oss, for det er i ham vi lever, rører oss og er til. 

 

Håp i den tomme graven

 Preken på Påskedag 20 april 2025 i Horten kirke. 

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det skriftene sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem. (Johannesevangeliet 20,1–10)

 Kan det være håp i en grav?

Graven burde være håpets motsats, stedet der livet og håpet er endeløst og nådesløst over og slutt. Likevel er den tomme grav, Jesu grav, kanskje det viktigste håpssymbolet. I den tomme grav vokser håpet om at døden ikke har det siste ord – ikke for Jesus, ikke for verden og ikke for oss. Mer enn noe annet, handler påsken om dette: håp.

Det var nok ikke håpet som drev Maria Magdalena til graven der på morgenen. Helt motsatt var hun nok full av fortvilelse, veldig sikker på at alt var over, og hun gikk for å ta seg av Jesu kropp – han ble jo gravlagt i all hast på fredagskvelden. Men så er steinen borte og graven tom. Ingenting var som hun forventet. Hun løp tilbake og hentet Peter og Johannes, som løp om kapp og gikk inn i graven, der linkærne ligger pent brettet sammen. Hva var dette? De så og trodde, skriver evangelisten, selv om de likevel ikke skjønte. 

De trodde, selv om de ikke forstod. Kanskje de mest av alt kjente håp? Håp om at dette ikke var slutten, at alt ikke var for seint og ødelagt. I morgen skal vi lese videre i teksten, hvordan Maria Magdalena møter den oppstandne Kristus, og i de kommende ukenes tekster skjer flere møter og disiplene skjønner mer og mer. Men her skal vi dvele litt i usikkerheten og forvirringen – og i håpet.

For å si noe om håpet, må vi nok begynne med hva håpet IKKE er. Håp er ikke en prognose med tall som peker oppover, en vurdering av sannsynlige utfall som akkurat nå ser positiv ut. Håper er heller ikke optimisme, å fortolke tidens tegn positivt. Ikke fordi det er noe feil med optimisme og positive prognoser, men håpet er noe annet. For det er ikke sikkert prognosene er så gode. Tidens tegn kanskje peker nedover, kanskje helt mot avgrunnen. Hvis tegnene ikke er så positive, kan en altfor positiv tolkning eller optimisme gjøre oss dårligere rustet for å forstå vår samtid og forberede oss for fremtiden. Håpets oppgave er vel på den andre siden ikke heller fremst å lage prognoser eller spå fremtiden. Men det kan bære oss inn i en usikker fremtid, og gi oss mening og retning, og gi plass for troen til å vokse.

I vår kultur er vi så vant til å tenke på utvikling og fremdrift som noe positivt. I mange tiår har vi tenkt at samfunnet og verden stadig blir bedre, at utviklingen går fremover, at vi går fra mørker til lys nærmest automatisk. Men med et lenger historisk perspektiv, og litt videre blikk enn vår egen del av verden, så ser vi at det slettest ikke nødvendigvis er sant. Dels er det ikke alt som har blitt bedre. Men det finnes også mange eksempler på at utviklingen med tanke på rettigheter, muligheter og menneskeverd i perioder går ned. Rettigheter som har blitt gitt kan mistes, likhet og likestilling som er oppnådd kan bli tatt bort, økonomisk trygghet kan raseres, freden kan byttes mot krig og trusler. Vi lever nå i en tid, der ting vi tok for gitt kanskje ikke gjelder. Uroen er stor: om demokratiets fremtid, om risikoen for krig, om klima og miljø som truer selve livsgrunnlaget vårt. Hvordan kan vi ha håp, når kurvene peker nedover og truslene blir alt flere?

Men håpet er altså ikke en prognose, og det er akkurat i mørket som håpet trengs. Håpet i den tomme grav, er løftet at døden ikke er slutten, at kjærligheten, helt til slutt, vinner over døden. At guds kjærlighet er så sterk, at ikke ens døden kan overvinne den. Og den kjærligheten finnes for oss.

Håpet knytter sammen oppstandelsen den gang, med håpet om kjærlighetens endelige seier en gang i tidens slutt. Men håpet handler ikke bare om evigheten, men også noe som gjennomsyrer livet her og nå. Det kristne håpet balanserer og beveger seg mellom flere plan – mellom løftet i evigheten og hva som skjer ved tidens slutt, med håp om endring i denne verden og mulighetene for tegn på Guds rike her og nå. Håpet kan i beste fall bli et slags gjær, som surdeigen som gjennomsyrer og påvirker livet her og nå. Livets seier er her og nå, men ikke fult ut. 

En teolog som har tenkt og skrevet mye om håp, er den tidligere svenske ärkebiskopen Antje Jackelén. I sin bok Otålig i hoppet skriver hun om teologiske utfordringer i covid-pandemien, men hennes tanker om håp i krisetid har bredere anslag enn kun smittevern og restriksjoner. Hun beskriver hvordan et robust håp er sammensatt: det er ikke irrasjonalt, men heller ikke kun noe som fanges av fornuften. Det er ikke motsatsen til optimisme, men noe mye dypere. Hun skriver:

«Håpet flykter ikke fra virkeligheten, derfor rommer håpet også vreden over alt som motsier det sanne, det gode og det vakre. Håpet forholder seg både til våre menneskelige begrensninger og det ansvar vi har som skapte, og som medskapere. Derfor er også ydmykhet en viktig del av håpet. Håpet er noe annet enn å passivt stå ut med tilstanden i verden. Sammen med vrede og ydmykhet er det derfor mot som utmerker håpet.»

Vrede, ydmykhet og mot. Jeg tenker at det er tre gode ord å ta med: og noe som får sin tyngde av gleden fra den tomme grav. 

Jackelén fortsetter: 

Håpet gjør vår lengsel etter sannhet, kjærlighet og rettferd sterk. Det får energi fra vreden, ydmykheten og moten. Håpet er en gave, men å ta det til oss kan fortsatt bety en kamp. På et personlig plan kan vi fort ende opp i en kamp mellom håp og fortvilelse. Men også den som er i ferd med å fortvile, er innenfor rekkevidde for håpet. 

Vi er innen rekkevidde for håpet. Det er også Maria som møter stenen som er rullet bort, og disiplene som går inn og finner linklærna. Mitt i en mørk verden som stadig frister til fortvilelse, spirer det. Graven er tom, og der er ingen lettvint løsning eller enkel forklaring. Det er tegnet på at kjærligheten vinner til slutt. Der er kilden til den vrede, ydmykhet og mot vi trenger for å la håpet vokse og deles, og gi liv i våre egne liv. Der er frøet til at vi, midt i fortvilelsen virkelig er innen rekkevidde for håpet: for Jesus er ikke der, han er oppstanden!

Denne preken bygger på en tekstgjennomgang jeg har skrevet, publisert i Nytt Norsk Kirkeblad nr 1/2025. Boken som er sitert er Jackelén, Antje (2020) Otålig i hoppet. Teologiska frågor i pandemins skugga. Stockholm: Verbum.

Sendt til tjeneste og til å dele

 Preken på Skjærtorsdagsmesse i Ringsaker kirke 14 april 2022.

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far. Han hadde elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem helt til det siste.

    De holdt måltid. Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham. Jesus visste at Far hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet. Han kommer til Simon Peter. Peter sier: «Herre, vasker du mine føtter?» Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» «Aldri i evighet skal du vaske føttene mine», sier Peter. «Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg», svarte Jesus. Da sier Peter: «Herre, ikke bare føttene, men hendene og hodet også!» Jesus sier til ham: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene – men ikke alle.» For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: «Dere er ikke alle rene.»

    Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn herren sin, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Og salige er dere så sant dere også gjør det. (Johannes 13,1-17)

 Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.

Jesus har samlet disiplene sine til et siste måltid, og en første nattverdsfeiring. Skjærtorsdagen er minnet og høytidliggjøringen av innstiftingen av nattverden, og den er inngangen til påsken, til lidelsen og døden.

I år leser vi fortellingen fra Johannesevangeliet. Den skiller seg fra de andre, for her er det ikke delingen av brød og vin som står i sentrum, koblingen mellom brødet og Jesu kropp, vinen og Jesu blod. Her er det i stedet den tjenende symbolhandlingen, at Jesus vasker disiplenes føtter. Dette er også innledningen til det som kalles Avskjedstalen, en flere kapitel lang tale i Johannesevangeliet, der Jesus sender sine disipler, sammenfatter mye av sin undervisning og sine løfter, lover dem den hellige Ånd. Og han gir dem det nye budet: Å elske hverandre. 

I samme talen sier Jesus det som blir en nøkkel til det som snart skal skje: Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine (Joh 15:13). Kjærligheten som Jesus gir disiplene som bud, handler ikke så mye om følelser, som om handling. Å elske er å tjene. Å avstå noe for andre. I det ytterste: å avstå sitt liv. Budet om å elske kommer tydelig i en sammenheng: der innledningen er at Jesus vasker disiplenes føtter. Og at disiplene – som Peter – må akseptere og ta imot hans tjenende, for å ha felleskap, for å ha del i ham. 

Selv om selve nattverdsinnstiftingen ikke er skildret her i Johannes, er koblingene tydelige. Det er et fellesskap, et utrykk for tjenende i en fysisk handling. Fotvaskingen er fysisk og konkret på en nesten ubehagelig måte, og blir også derfor en motvekt, eller en grunding, av det teoretiske og filosofiske språket til Johannes. Selv om fotvaskingen ikke har så sterk stilling som symbolhandling og rit i vår kirketradisjon, viser den på tjenende og fellesskap. Det fellesskap, den del av Kristus vi får i nattverden.

Nattverdens sakrament er rikholdig, og rommer i seg mange aspekter, motiver, dybder. Disse er og har vært forskjellig betont i forskjellige tider og kirketradisjoner, gjennom kirkeåret og kanskje i våre egne liv. I perioder en stram og alvorstynget nattverdtradisjon, med fokus på bot og verdighet. I andre sammenheng et festmåltid med glede i fellesskapet nå og en forsmak av himmelen. Noen ganger et solidaritetsmåltid, der vi deler likt med hverandre i solidaritet med dem som ikke har mat på bordet, som et tegn og forbilde fra Guds rike. Noen ganger en rasteplass på pilegrimsferden gjennom livet. Tonen kan være forskjellig også med de samme menneskene i den samme kirke, på skjærtorsdagskveld og påskemorgen, med blikket mot Getsemane og angstens bønn, eller mot den tomme graven og soloppgangen. Uansett hva vi – som individer eller som kirke og liturgi – betoner i den enkelte nattverdsgudstjeneste, er sentrum det samme: Dette er Kristi kropp. Dette er Kristi blod. Gitt for deg. Vi møter Jesus Kristus selv. Vi trenger bare å ta imot. Kjærligheten fra den som gitt sitt liv for vennene sine, er det også for oss.

Jesus sender ut sine disipler til å elske, og han gjør det med handling. På vei inn i sen egen mørke natt, peker han på en tjenende vei, handlingens vei, kjærlighetens vei. Og han sier at vi skal gjøre som han og gjøre det til minne av ham. Til minne, som den ordene ligger på norsk, kan lede tanken til at det handler om å huske, å ikke glemme noe som skjedde for lenge siden. Men når vi deler brød og vin, gjenopplever vi, befester, og virkeliggjør Kristi nærvær og den kjærlighet som er sterkere enn døden. På en liknende måte, befester og virkeliggjør vi kjærligheten, når vi tjenende og kjærlighetsfulle handlinger.

Vi er i skjærtorsdagens kveld, på vei mot Getsemane og angsten, mot korset, mot sjelens og verdens mørke natt. Svaret på det mørket, er kjærlighet. Kjærlighet i handling.

Jesus sier: Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Gjør dette til minne av meg.

Hold fast i prøvningen

 Preken på Moelv kirkesenter, 1 søndag i fastetiden 6 mars 2022

Jesus kom sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.» (Matteusevangeliet 26,36–45)

Det føles litt som at vi tar ut hendelsene litt på forskudd, når vi leser dagens tekst allerede første søndag i fastetiden. Jag vil tro at mange av dere kjenner igjen teksten, der Jesus ber i Getsemane. Her er vi på Skjærtorsdags kveld, etter innstiftelsen av nattverden og før Jesus blir tatt til fange. Nå står vi helt i begynnelsen av fastetiden, og det er fortsatt lang vei til korset.

Temaet denne søndag av fristelse eller prøvning – de andre tekstrekkene, handler prekenteksten om når Jesus blir fristet i ørkenen, og når Peter prøver å si at Jesus kan unngå døden, og Jesus peker det ut som en fristelse. Her, i årets tekst, er det ikke en ytre fristelse, men kanskje heller en prøvning. Jesus vet hva som skal skje, og aksepterer det – men ikke uten angst og uro. Han klarer å holde fast ved å be om at Guds vilje skal skje. Men det er smertefullt, ikke minst at disiplene hans ikke klarer å holde seg våkne og be med ham. Jeg får følelsen at de ikke det hele tatt skjønner hva som er i ferd med å skje, hvilket akutt og sentralt øyeblikk de er i. At katastrofen, som de kommer oppleve det, står rett rundt hjørnet.

Kanskje er Jesus aldri så menneskelig, som der i bønnen i Getsemane. Der han på en måte er i sjelens mørke natt. Her handler det ikke om noen ekstern frister som lokker med makt og herlighet, eller noe annet forlokkende. Her er det dypt menneskelige instinktet å unngå det vanskelige og farlige, den menneskelige ambivalensen og svakheten. Ethvert menneske har i seg både evnen å gjøre godt og vondt, et samtidig rettferdiggjort og synder, som Luther uttrykte det. Vi vil gjøre det som er godt, sant og rett, men strekker ikke alltid til – fordi vi ikke makter det, fordi vi blir forstyrra eller frista eller lokka, fordi vi som disiplinene ikke skjønner hva som er på spill før det er for seint. Jesus er ikke bare menneske, og han står løpet ut. Men her, i bønnen i Getsemane, er det som at hans menneskelighet får uttrykke seg fult ut.

Prøvninger og fristelser kommer i mange former. Ordet fristelse brukes jo i vårt hverdagsspråk mest om ting som er litt unødvendig, men som noen vil selge til oss som sjokolade eller luksusprodukter, eller om seksualitet eller muligens korrupsjon. Noe som forlokker fast vi vet at det er feil eller farlig, ofte koblet til nytelse. Men fristelse kan handle om mye større ting, både at større ting står på spill, men også at det ikke er et så direkte «fall» eller enkeltbeslutninger. Jeg tenker at noen av de store fristelsene i vår verden handler om å ikke ta ubekvemme beslutninger som trengs på kort sikt, for å ikke ende opp på feil sted på lang sikt. Mange av de store truslene i verden, og de ting som leder til stor menneskelig lidelse, har vært bygget opp av små enkeltbeslutninger der hver og en har vært helt logisk innenfor sitt system, men der de langsiktige konsekvensene ikke har vært beregna eller tatt hensyn til. Klimaendringene er kanskje det mest slående eksemplet, der noen andre får konsekvensene av mange års bruk av fossil energi – og der omkostningen for hvert tiltak kan føles urimelig for den som må ta den. Det er jo mye enklere, og føles rimeligere, å skyve på det eller fortsette som før. Men også andre fenomener – det globale handelssystemet som gjør noen rike og andre fattige, eller om vi går tilbake i tiden imperialisme eller slaveri. Når et økonomisk eller praktisk system blir stort nok, blir hver enkelt liten beslutning innenfor systemet logisk og rasjonell, oppleves som selvfølgelig og nødvendig. De som bekjempet slaveriet i vestverden, møtte enormt motstand og fikk høre at det var umulig – til det plutselig var mulig. Sterke krefter og interesser krever mye motstand, og da er fristelsen kanskje ikke fremst å få mye fordeler selv, men å ikke ta kampen, ikke utsette seg for ubehaget og vanskelighetene som oppstår. Systemer som leder til svært stor lidelse, er ikke nødvendigvis grunnet i ondskap – de er i hvert fall opprettholdt av de mange menneskenes stille aksept.

Andre prøvninger er annerledes, når vi prøves ved at belastningen eller kravet eller smerten er stor – kanskje altfor stor. Når Jesus ber der i Getsemene, føler han kanskje at oppgaven er overmektig, priset altfor høyt. Bærer troen og tilliten gjennom en slik prøvning? Man sier ibland at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. I noen fall er det helt sant, at prøvningen gjør at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Men det er ikke hele sannheten. Mange ting som ikke dreper, gir likevel traumer for livet, som i noen fall får konsekvenser langt frem i tid. Krigstraumer kan ha effekter flere generasjoner. Mange som er utsatt for overgrep sliter gjennom hele livet. Tillitsbrudd mellom grupper og folk kan sitte i over lang tid og være svært vanskelig å bygge opp igjen.

Det går ikke å lese tekster om prøvning i denne tid, uten å tenke på folket og situasjonen i Ukraina. Vi er mange som ikke bare lider med folket i Ukraina, men også er imponert og kanskje berørt av det store mot og kampvilje som de viser opp. I møtet med hva som ser ut som en umenneskelig prøvning, ser de ut til å reise seg og gjøre det som trengs selv om det er svært farlig. Selvfølgelig vekker det engasjement og medfølelse, og verden har også svart. Men det er noen tanker som lett leder feil her: det ukrainske folk er ikke overmenneskelige eller lagd for motstand. Lidelsene er enorme, og de kommer også til å ta noen feil beslutninger og svikte noen ganger. Krig leder til tap og traumer alle steder – uansett om det er motstandsmenn som dør i kamp, om det er mennesker på flukt, eller de russiske unge soldater som, sannsynligvis uten å ens vite hvor de er på vei, blir sendt ut i strid. Prøvningen skal ikke romantiseres.

Jesus ber å få slippe, men lat Guds vilje skje. Disiplene misser helt saken, de sovner når de burde ha våket og snart er alt tapt, som de opplever det. Men tapt er det ikke, selv om det kan føles så – i Getsemane, og i vår tid når natten er mørk. For når vi går inn i sjelens eller verdens natt, er vi ikke der alene. Jesus deler angsten, kampen, prøvningen med oss. Og ytterst er det han som seirer.

Vi er på vei gjennom fastetiden, mot korset og lidelsen. Faste handler tradisjonelt og i vår tid ofte om å avstå, å gi slipp. Men ordet faste handler om motsatsen, det betyr å holde fast – fra det norrøne ordet fastr. I prøvningens stund er det vårt håp: å holde fast ved Jesus, og å holde blikket festet riktig sted. Å ikke la oss forstyrre av det som kanskje fremstår som fristelser – en enklere vei, å vende blikket bort fra andres nød eller vanskelige oppgaver som ligger foran oss. Å holde oss våkne i verdens natt, og se nøden og å se hva de tunge tingene er der noen trengs – og der noen kanskje er jeg. Da er vårt håp og vår trøst, vår redning og vår fremtid, å holde fast ved Jesus. At uansett hvor langt ned vi faller i nattens mørke, er vi ikke der alene.

Fastelavns ambivalens

 Preken på fastelavnssøndag 27 februar 2022 i Ringsaker kirke.

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på,  og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.»  Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. (Lukasevangeliet 18,31-34)

Fastelavn er på en måte en ambivalent høytid. Den er både-og, fest og faste, lek og alvor. Vi står på terskelen til kirkas store fastetid frem til påske. Men vi er ikke helt der enda – vi bruker fortsatt den grønne fargen for åpenbaringstiden, og liturgien er fortsatt ikke gått over i fastetiden. 

Fastelavn er siste festen før fasten, der man spiser og feirer på måter man siden avstår frem til påske. I vår tradisjon står fastelavnsbollen sterk, med hvetebrød, krem og syltetøy. Jeg vokste opp med den svenske versjon, der fyllet er marsipan. I den anglosaksiske verden er det Pancake Sunday i dag – uansett er det søtt, fett og godt med krem og egg og sukker. Mer spektakulær er karnevalsfeiringen i Brazil og andre steder, med musikk og dans og fest, der karneval jo betyr «farvel til kjøttet». Mange kirker har jo også karnevalsfeiring der barna kler seg ut. Utøver at det er fest og gøy, så har også karneval noe av det ambivalente i seg. I denne mellomfase vet man ikke hvem som er hvem, ting kan være opp ned og motsatt mot hva orden ellers er. Karneval er lekfull, men også en lek med makt og orden, og et rom der fantasien kan vise oss at ting kan være annerledes. Det er også en del av ambivalensen med fastelavn.

I dagens prekentekst, er ambivalensen mer underliggende. Jesus er tydelig i talen sin; det er tredje gangen i Lukasevangeliet han taler om sin død og oppstandelse. Han prøver å fortelle disiplene at han mener alvor, at de ikke er på vei til Jerusalem for å innta byen med makt, heller ikke for at han skal bli konge i vanlig bemerkning. Veien til Jerusalem er veien til døden og korset – og til oppstandelsen. Men det skjønner ikke vennene hans noe av. De har håpet at alle nå skal få se som de har sett, skjønne det som de har skjønt, at Jesus kommer med tilgivelse og nye muligheter, med oppgaver og felleskap, at det han forteller om Guds rike og om at Gud lengter etter hver og en av oss. At alle, også de i Jerusalem skal se oppleve det som de har opplevd. Og at det betyr at makten og æren som Jesus skal få, også skal bli deres. Jesus som taler om at han skal dø, og i tillegg stå opp igjen, det skjønner de ikke noe av. Det må ha vært en god del usikkerhet og ambivalens, som de skjøv til side.

Men Jesus vet at dette ikke blir noen enkel seier. Han vet at for å seire må han tape, han må som hvetekornet dø i jorden for å kunne stå opp til nytt liv. Han er ikke på maktens og seierens vei, men på forsoningens og kjærlighetens vei. Han vet at det er i sårbarheten og svakheten som den virkelige styrken finnes. Han skal ikke innta byen med vold, og han vet at han ikke kommer til å bli populær. Men det ytterste målet hans er også større enn hva disiplene skjønner.

Jeg forberedte denne preken mens nyhetene om Russlands invasjon av Ukraina gikk, og time for time kom rapportene om hvordan styrkene nærmer seg byen Kyiv. Det er skremmende og uroende nyheter – selvfølgelig fremst for folket i Ukraina, men også for hele Europa. Det er vanskelig å ikke berøre den situasjonen, samtidig som jeg ikke helt hva som kan sies som ikke er sagt. Men en ting jeg tenker på i dagens tekst, er hvor enkelt det noen ganger kan være, å bruke de krigerske og militære metaforene i et kristent språk. Det er ikke rart, fordi disse finnes i Bibelen, og de har vært brukt gjennom historien. Ikke minst, fordi kristne gjennom mange tider har vært i krig. Og jeg tenker at slike metaforer må brukes varsomt og gjennomtenkt. For de kan gå begge veier. I noen sammenhenger brukes krigsmetaforer for noe som ikke handler om konflikt i det hele tatt – at vi taler om åndelige strider eller å gå i kamp. Andre ganger brukes slike metaforer for å legitimere eller støtte opp under faktiske militære konflikter. Bibelsk eller kristent språk kan være kraftfullt, og da må det brukes med omhu for å ikke la tanken ledes feil, eller støtte opp under noe uten hensikt. Det finnes rettferdige og viktige strider og kamper, men kristen tro, kirkas makt og bibelsk språk har vært brukt for å legitimere både krig og undertrykkelse gjennom historien. Konklusjonen på det er ikke nødvendigvis pasifism, men å være forsiktig med å dra paralleller eller fortolke en historisk og politisk situasjon i bibelske termer.

Jesus står der i ambivalensen, og tar sine disipler med seg mot Jerusalem, sjølv om de ikke ser ut til å skjønne hva som skal skje i det hele tatt. Sikkert aner eller skjønner Jesus at de ikke kommer til å være så stabile som han kanskje hadde ønsket. De kommer til å svikte og fornekte, forlate og forråde ham. Men det er likevel dem han tar med, og det er dem han til slut gir oppgaven å fortelle videre og lede kirka.

Jesus ser oss og møter oss, her i vår ambivalens. Uansett om vi i dag mest koser oss med fastelavnsboller eller gruer oss fremfor nyhetssendingene – eller kanskje begge deler, fordi vi også lever våre liv i ambivalensen. Vi lever i både lek og alvor, fest og faste. I ukene som kommer, gjennom fastetiden, inviteres vi til å følge Jesus på forsoningens og kjærlighetens vei. For oss er det ikke konkret veien til lidelse og korset. Men det er en vei der vi kan ta inn over oss verdens smerte og lidelse. Der vi kan øve på å avstå noe for noen andre. Der vi deler det vi har av ressurser, men også omtanke og forbønn. Og uansett hvor vi går, går vi ikke alene. Jesus går foran og med oss – mot Jerusalem og korset, på fredens og forsoningens vei, gjennom død til liv.

Håp om en ny verden

 Preken på gudstjeneste i Ringsaker kirke på 6 søndag i treenighetstiden, 6 februar 2022.

Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og de som driver med trolldom, og de som driver hor, morderne, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn. Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.» 17 Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave. (Johannes åpenbaring 22,12-17)

 

Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Se, der er han’, så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill. Vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd. Men i de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes.

Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. (Markusevangeliet 13,21-27 )

Hvordan ser du for deg at verden tar slutt?

Tekstene i dag, både evangelieteksten og leseteksten fra Johannes åpenbaring, er i den genre som kalles apokalyptisk, som omhandler verdens og tidens ende og de ytterste tingene. Slike tekster finnes flere steder i Bibelen – de kan være vanskelige og ubegripelige, og noen ganger litt skremmende, og kanskje fjerne.

Apokalyptiske tekster er ofte formulert som forutsigelser om hva som skal skje, når endetiden kommer. Malende beskrivelser av krig eller naturødeleggelser, om hvordan alt skal gå under før noe nytt kan komme. Slike beskrivelser – som slett ikke bare finnes i Bibelen, men også i andre tekster både fra den tidlige kristenheten og gjennom historien – sier ikke bare eller ens fremst noe om hva som skal skje ved tidens slut. De sier også mye om sin egen tid og sammenheng.

I vår egen tid har apokalypsefortellinger, og kanskje enda mer det som kalles post-apokalypse blitt en svært populær genre. I skjønnlitteratur, film og tv-serier skildres ofte en verden i eller etter katastrofen. Hvilken denne katastrofe er, varierer etter hva som er den store trusselen: atomkrig, klimaendringer, en drastisk fallende fertilitet og barnefødsler, eller økonomisk kollaps. Felles for mange av disse av disse fortellingene, er at de ekstreme situasjoner som oppstår i katastrofen, eller når noen prøver å bygge nye samfunn etter katastrofen, blir en god spilleplass for å si noe om det egne samfunnet. Når man drar de ytre forutsetningene til spissen, kan man lage gode fortellinger om mennesker, relasjoner, makt og konsekvenser. Det gir også rom for kritikk og å si noe sant om verden, men i så ekstreme omstendigheter, at man kan gå rett på kjernen og dypet.

Man kan nok ikke direkte sammenligne apokalypsetekstene i Bibelen med dagens tv-serier og romaner, ikke minst fordi Bibelens tekster jo ikke er skrevet som fiksjon i moderne forstand. Men dette, at tekstene bevisst eller ubevisst i høy grad sier noe om sin egen tid, og inn i sin egen situasjon, det er riktig også for de apokalyptiske tekstene i det Nye testamentet.

Tankene om den ytterste tid og verdens undergang, har vært til stede gjennom hele den kristne historien, og også utenom. Det er vel noe eksistensielt og dypt menneskelig å både være fascinert og skremt av at alt vi vet om, verden som vi kjenner den, en dag kan og må ta slutt. Fortellingene i den kristne sammenhengen knytter verden sammen, Gud som en gang har skapt verden skal også en dag være til stede i verdens ende. Jesus sier at han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten.

Men disse tekstene sier altså også noe om tiden her og nå. Gjennom Åpenbaringstiden har vi lest tekster om hvem Jesus er, hvem den oppstandne, åpenbarte Kristus er. Og nær i disse tekster ligger også begrepet Guds rike. Guds rike som ikke er en tid eller plass, men det tilstand som er slik Gud vil. Gudsrikes-begrepet handler på en måte akkurat om møtet mellom evighet og hverdag. Guds rikes fullhet kan aldri være her i verden, men er det som er etter og bortom tiden. Jesus veksler mellom å bruke ordet Himmelriket og Guds rike. Men noe går det å ane her og nå.

Hvor mye vekt kristne har lagt på endetiden, apokalypsen og evigheten, har variert gjennom historien og i forskjellige fromhetstradisjoner. Og jeg tenker at det er en balansegang med grøfter på hver side. Risikoene med å legge altfor stor vekt ved evigheten er flere, eller kan ha flere konsekvenser: en kan være uintresse for verdens urettferdighet eller til og med støtte for den; i mange deler av kirkas historie har både slaver og fattigfolk fått høre at de må føye seg for makta for å fa belønning i himmelen. Men også i litt mindre ekstreme situasjoner, kan en altfor stor interesse for evigheten, gjøre oss altfor lite interessert i å faktisk forandre menneskers kår og skaperverkets fremtid.

Men å helt se bort fra evighetsperspektivet er også en grøft. Dels kan det jo gjøre oss altfor opptatt av de små og nære perspektivene, tro at det viktigste i livet handler om det vi kan få ved egne prestasjoner eller egne opplevelser eller eiendeler. Men jeg tror også at et mistet evighetsfokus også kan gjøre at vi mister håpet.

I disse forskjellige moderne post-apokalyptiske fortellingene – jeg har ikke sett eller lest alle, men en god del – er ganske mange dystopier, altså skildrer et grusomt samfunn eller situasjon. Der er ofte håp et sentralt spørsmål. Er det håp om endring? Er det håp om en annen tilværelse – for de enkelte karakterene, men også for gruppen, samfunnet og hele verden. Og uten håp om endring, blir det heller ikke endring. Det grusomste i slike fortellinger, uansett om det er ungdomsromaner eller actionfilm, er nettopp hvis personene ikke opplever noe håp, noe tegn på muligheter for noe annet. Så håpet står sentralt. Og jeg tror at det er akkurat derfor disse fortellingene er så populære i vår tid. Fordi de lar oss tenke tanken fullt ut, hva hvis det verste skjer, og så tegner de opp muligheter for endring, for fellesskap, for demokrati og nye verdener – håp, helt enkelt. Og da er det også håp om endring for oss.

I de apokalyptiske fortellingene i Bibelen, er det også håp. Noen av disse har også blitt tegnet ned, akkurat i veldig vanskelige tider med forfølgelse og konflikt, og har sikkert i tillegg til å gi bilder av verdens ende også gitt mennesker trøst og håp i sin egen situasjon.

Også i vår tid er det behov for trøst og håp. Og evighetshåpet, håpet om Guds rike som kan anes her og nå, men som blomstrer først i evigheten, det trenger ikke gjøre oss passive eller likegyldige innfor undertrykkelse og lidelse i verden. Jeg tenker at vi trenger det håpet for å ta oss an både klimakris og konflikter og våre egne, små, katastrofer i livet.  Det finnes oppgaver for oss alle, i det store og i det lille. Og vi får lene oss mot Kristus som sier: Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.

Jesus från Nasaret går här fram

 Preken på 4 søndag i åpenbaringstiden, 23 januar 2022 i Ringsaker kirke. Salmen som siteres er nr 99 i den norske salmeboka, og nr 39 i den svenske.

En sabbat underviste Jesus i en av synagogene. Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.

Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde. (Lukasevangeliet 13,10–17)

Jesus från Nasaret går här fram, än som i gången tid. Löser ur vanmakt, ur synd och skam, ger oss sin kraft och frid. Himmelriket är nära!

Salmen som vi sang mellom lesningene, Jesus från Nasaret, sammenfatter i tre korte vers mye av det som er sentralt i åpenbaringstiden, og ikke minst i teksten for i dag. Salmen av den store svenske salmedikteren Anders Frostensson løfter frem den Jesus som ved sine møter med mennesker forandrer livene deres, og kobler det også sammen med møtet med Jesus for oss i dag. Denne salmen skal få følge oss gjennom preken i dag.

Det første verset gir oss i en kort setning en beskrivelse av hva som skjer når Jesus møter mennesker: Løser oss fra vanmakt, fra synd og skam, gir oss kraft og fred. 

I dagens tekst er det noe av det som skjer. En kvinne som har vart plaget i atten år, blir helbredet. Sikkert har hun levd, ikke bare med de fysiske plagene, men også med skam og utenforskap. Nå blir hun helt bokstavelig opprettet, da Jesus helbreder henne fra sykdommen som gjør henne krumbøyd.

Ordet skam er jo faktisk med i dagens tekst, men ikke om kvinnen. Det er motstandene hans, som skammer seg etter at Jesus tilrettevist dem. Og det gjør han, fordi noen klager på at han helbreder på Sabbaten. Budet å ikke arbeide på Sabbaten var, og er fortsatt, viktig i den jødiske tro og tradisjon. Men det var er og er unntak, som Jesus peker på: man må ta seg av dyra sine, og skal man då ikke også ta seg av mennesker? Jesus viser på at regler som innebærer hinder mer hjelp, ikke kan være til oppbyggelse. Reglene skal ikke være til for å trykke hverandre nede, og det som skal holdes hellig, skal ikke gjøre det for å gjøre livet vanskelig.

Skam har altså flere sider: ofte er det en destruktiv og lammende følelse, et maktmiddel som kan brukes for å holde mennesker nede og noe som binder oss. Den vanmakten og skammen som Jesus vil løse oss fra. Men det finnes også en konstruktiv eller god skam, nemlig den som henger sammen med samvittigheten. Vi skammer oss når vi vet vi har gjort noe feil, og skam kan hindre oss fra å tråkke på andre. Jesus vil i sine menneskemøter løse oss fra skammen som er destruktiv, vanmakten og frykten, men samtidig ansvarliggjøre den som har grund til å skamme seg. Men også for den ligger en vei fremover, som handler om å ta det ansvaret og vende inn på en ny vei.

Fattiga ger han sin rikedom, läker de slagnas sår. Den som var bunden och trött og tom, frihet och glädje får. Himmelriket är nära!

Gjennom evangeliene, og ikke minst i Lukas som vi leser fra i dag, er det til de fattige, sårede og utsatte som Jesus vender seg. Hele tida blir folk, ikke minst blant de som har makt, provosert av hvilke han omgås, hvilke han hjelper og hvordan han møter mennesker. Like mye som han forteller om Guds rike, eller himmelriket, i sin undervisning, så viser han i handling hva det er. Ved å gå over grenser, ved å møte mennesker med respekt uansett hvem de er, ved å gi liv og nye muligheter. Og felles for mange av fortellingene om helbredelse, er at den fysiske helbredelsen kun er en del av det. I minst like høy grad handler om å bli møtt med respekt, å bli sett som menneske, å få bli gjenopprettet til fellesskap. Jesus vil frihet og glede for menneskene han møter. 

Det vil han også for oss. I fortellingene om hvordan Jesus møter, helbreder og oppretter mennesker, ligger det også en invitasjon til oss. En invitasjon til å ta ham imot, til å se på oss selv med hans blikk som løser fra vanmakt og skam, som vil frihet og glede. Men også en invitasjon å gi det videre. Å prøve å se på våre medmennesker og hele skaperverket med det samme blikket. Å ikke bruke regler for å holde andre nede, men å la den frihet og glede vokse fritt, som kommer fra nåden. La det hellige bli en grobunn for det som er åpenhet og frihet, liv, glede og vekst. For det er en annen av himmelrikets hemmeligheter: vi kan ikke kontrollere det eller bevisst bygge det, men vi kan kjenne det igjen når det bryter igjennom, i vår verden og våre liv. Og vi kan prøve og åpne opp oss selve, våre hjerter og våre liv, for den kjærligheten og nåden, og la den vokse i våre liv.

Öppna ditt hjärta till bön och bot, upplåt vart hemligt rum. Red dig att taga Guds son emot, tro evangelium: Himmelriket är nära!

Hvem er Jesus?

 Preken på andre søndag i åpenbaringstiden, 9 januar 2022, gudstjeneste med dåp i Ringsaker kirke. Dagens øvrige tekster som nevnes i preken er Jesaja 53,6-9 og Kolosserbrevet 1,15-20

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Johannesevangeliet 1,29-34)

Hvem er egentlig Jesus? Det kan man si er hovedspørsmålet i Åpenbaringstiden, som er den del av kirkas år vi er inne i nå. Mellom juletid og fastetid leser vi tekster om hvordan Jesus Kristus blir åpenbart i verden – ikke bare mennesket Jesus, men også Kristus som viser Guds herlighet. Og den første av disse søndagene etter selve Åpenbaringsdagen, leser vi om Jesu dåp.

Det var nok litt annerledes når Jesus ble døpt, enn når F her ble døpt før en liten stund siden. Ikke bare fordi F kun er noen måneder mens Jesus var voksen, men også fordi det skjedde utendørs i en elv, der han nok steg helt ned, og ikke bare fikk vann på hodet. Sikkert var det ikke så mange bunader og det ble neppe kake etterpå. Men vannet er det samme, og Guds Ånd er den samme. Selv om vi kanskje ikke så Guds Ånd komme ned som en due i dag, så er det kirkas tro at Guds ånd er til stede i alle dåp.

Dåpen var starten på Jesus offentlige virksomhet, og når døperen Johannes kjenner ham igjen eller skjønner hvem han er, så er det første gang Jesus som voksen viser noe av Guds herlighet, viser at han er mer enn en taler og læremester. Snart etter dette skal han kalle disipler, han skal gå rundt og møte mennesker, gjøre under og fortelle om Guds rike. Og til slut vise hvem han er fullstendig, ved sin død og oppstandelse.

For allerede her, i starten, er koblingen der. Se Guds lam, er ordene som døperen Johannes bruker i fortellingen fra Johannesevangeliet. Bildet knytter an til offerlammet, men kanskje fremst til profeten Jesajas ord om Herrens lidende tjener, som likt en sau eller et lam i stillhet tar på seg alles lidelse. Allerede i starten av sitt virke, peker det fremover, mot korset.

Og sånn er det med Jesus. Der han går rundt og møter mennesker og preker, så er han samtidig et menneske på alle måter med alle sider det har med seg. Og samtidig er han Gud selv. Han bruker vanlig språk og bilder og har de begrensninger som en kropp gir. Og samtidig åpner han veien til Guds rike, lar glimt av evighetens herlighet lyse inn i verden.

Akkurat dette er veldig flott formulert i salmen vi straks skal synge [norsk salmebok 104]. Der beskrives Jesus i hvert vers som Guds dyrebare Ord. Det knytter jo an til starten på Johannesevangeliet som vi leser i jula, at ordet blir kropp og bor iblant oss. Jesus er Ordet som var i begynnelsen, utenom tid og rom, slik som også Paulus beskriver i dagens andre lesning: den førstefødte før alt det skapte, Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Dette evige, dyrebare ord som blir født som en liten baby i jula. Det evige ordet som blir menneske og dermed kan forsone hele verden med Gud selv. I salmen beskrives akkurat dette ved forskjellige scener fra Jesu liv, hvordan dette dyrebare ord ligger gjemt i Josefs store trøye, møter mennesker og ber for de som sårer ham, og til slutt bryter ut av tomheten og sorgen.

Spørsmålet for Åpenbaringstiden er hvem Jesus er. Det lar seg ikke svare på i et enkelt svar, fordi det er mange sider ved Jesus som viser på hvem han er, hvem Gud er, og hva Gud vill med verden og livene våre. Det svaret kommer man nærmere gjennom å følge Jesus heller enn ved noen korte setninger, og dåpen er akkurat en slik invitasjon å følge Jesus. Slik som dåpen var starten for Jesus virksomhet, er dåpen starten på det kristne livet, og en invitasjon til å følge ham. Da kan vi oppdage flere og flere svar, flere og flere dyp i Kristi herlighet og Guds kjærlighet til oss. Og en formulering av det svaret, får vi også i refrenget til salmen:

Han er her når vi synger,
han gir liv, lek og latter,
himmelrikets skjulte skatter.
Og vi ser: Gud er god.