Bli som et barn?

 Preken på 3 søndag i Treenighetstiden, 29 juni 2025, i Eidsfoss kirke.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. (Markusevangeliet 10,13-16)

Det er noe med veldig kjente bibeltekster og fortellinger. De som man hører så ofte, at man nesten ikke hører hva som faktisk leses – fordi man allerede har bilder og tanker og assosiasjoner. Jeg vil tro at mange av dere, slik som jeg, har hørt denne tekst utallige ganger, hver gang det er barnedåp i kirka. Og det er ikke rart, teksten har tidlig blitt brukt i kirkehistorien som et argument for, eller et bilde av barnedåp. Men egentlig er det ikke noe dåp i teksten, og det er heller ikke fremst dåp jeg har tenkt at vi skal oppholde oss ved i dag.

For det som skjer i fortellingen, tenker jeg er to ting. Dels, at menneskene kommer til Jesus med barn, og når disiplene vil hindre dem, blir Jesus sint: Barna hører til hos ham og har plass hos ham. Barn er velkommen! Men så går han videre, og peker på barn som forbilder og nærmest som symbol: vi må alle bli som barn for å ta imot Guds rike.

Dette at barna har plass, nærmest står i sentrum, er jo vanlig i vår tid. Men det var det ikke i sammenhengen Jesus var i. Selvfølgelig har mennesker alltid elsket barna sina og har vært opptatt av dem, men at de hadde en sentral plass i det offentlige var ikke en selvfølge. I dag har barna en helt annen plass i samfunnet, og vi prøver å se barnas perspektiv. Barn har egne rettigheter, og «barnets beste» skal være et overordnet prinsipp. Det gjelder faktiske barn, men også ideen om Barnet. Den britiske religionssosiologen Gordon Lynch har gått så langt som å si at barnet, og ideen om det sårbare eller utsatte barnet, er det mest hellige i vår kultur, og få ting vekker så mye følelser som bilder og fortellinger om barn i nyhetene. Samtidig vet vi at vi som samfunn ikke helt klarer å leve opp til dette: mange barn er utsatte, sårbare, lever i fattigdom også i vårt land. Og rundt verden vet at mange, mange barn lever altfor korte liv, og sulter, lever i krig og er utsatte for mange vanskelige ting. Når Jesus løfter frem barna og lar dem komme til ham, viser han både at et hvert barn har verdi i seg selv, er et fullstendig menneske uansett alder og evner, og at har lika stor rett og plass som de voksne. I Guds rike, men også tenker jeg i kirka og samfunn i dag. Det er en direkte melding til oss, hvordan vi må gi plass til barna. Jesus minner oss om hvor lett det er å skyve barn og andre grupper som ikke kan eller gis rom til å tale og kjempe for seg selve, til sides og ikke gi dem den plass og de rettigheter de har krav på. Et samfunn og en kirke der den strekes rett gjelder, er langt fra Guds rikes idealer. Her finnes flere fortellinger om hvordan Jesus løfter frem og taler om barn, og det er sjelden han er så opprørt og hard, som når han taler om dem som gjør barn ille. Det er ikke noe tvil om at Jesus står på barnas side, mot utnyttelse og mangel på omsorg.

Så er det den andre aspekten i denne teksten: barna som forbilder, at vi må ta imot Guds rike som et barn. Dette er også et tema som kommer tilbake flere ganger i evangeliene, om å bli født på ny eller å bli som et barn for å ta imot eller komme inn i Guds rike. Hva betyr det? Eller, hva slags egenskaper, eller hva er det ved barn som han viser til? Det er jo ikke bokstavelig, at kun den som blir døpt som barn teller, eller at det er for seint å bli kristen etter en viss alder. Så hva mener han?

Jeg tror man skal være litt forsiktig med å tenke altfor idealisert på barnet i denne sammenheng. At barn skulle være spesielt uskyldige eller rene eller hellige. Barn er også mennesker med forskjellige personligheter og evner, og samtidig; veldig tidig begynner barn å bli påvirket og formet av mennesker og samfunnet rundt dem. De reager og lærer ting, oftest på godt, men noen ganger også på ondt. Å lage seg et idealbilde av et barn og så tenkte at det er sånn vi skal bli, tenker jeg kan lede tanken feil. Men det som er felles for barn, særlig de minste, er at de er avhengige: av mat, varme, hjelp, beskyttelse. De trenger noen som tar seg av dem. De må ta imot alt i livet som en gave. Og de gjør de, også kjærligheten. Alt i et barns liv, er nåde. Og sånn er det med Guds rike, og med Guds kjærlighet. Det er ren nåde, en gave vi må ta imot. Den kan ikke kjøpes, verken med penger eller prestasjoner, og den kan ikke vinnes med makt og våpen.

Guds rike, eller himmelriket, som Jesus beskriver det i evangeliene, er en plass eller en tilstand, der ting er helt slik Gud ønsker det. Og noe av det mest fremtredende, er at den vanlige verdens hierarkier og systemer ikke gjelder der: de første skal bli sist og de største skal bli minst. Og Barnet, den minste, er den største. I vår verden, er vi vant til at makt og penger styrer det meste. Men også at arbeid og flinkhet kan gjøre at vi ved våre egne prestasjoner fortjener ting. Det er ikke nødvendigvis feil – men det er ikke slik i Guds rike. Det er verden opp-ned, snudd på hodet. Det som teller, det som gir makt i vår verden, det teller ikke i Guds rike. Det kan føles uvant og ubekvemt, men det er godt nytt: fordi ingen av oss hadde klart å kjøpe oss inn eller tvinge oss inn eller kjempe oss inn i Guds rike. Men det trenger vi ikke. Det vi renger, er å ta imot som et barn: med tillit og åpenhet. Akseptere at det ikke handler om å flink nok eller sterk nok eller rik nok eller pen nok. Vi må legge livet i Guds hender, og øve oss i å tro på at den kjærligheten er nok, også for meg.