Bli som et barn?

 Preken på 3 søndag i Treenighetstiden, 29 juni 2025, i Eidsfoss kirke.

De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem, men disiplene viste dem bort. Da Jesus så det, ble han sint og sa til dem: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem. (Markusevangeliet 10,13-16)

Det er noe med veldig kjente bibeltekster og fortellinger. De som man hører så ofte, at man nesten ikke hører hva som faktisk leses – fordi man allerede har bilder og tanker og assosiasjoner. Jeg vil tro at mange av dere, slik som jeg, har hørt denne tekst utallige ganger, hver gang det er barnedåp i kirka. Og det er ikke rart, teksten har tidlig blitt brukt i kirkehistorien som et argument for, eller et bilde av barnedåp. Men egentlig er det ikke noe dåp i teksten, og det er heller ikke fremst dåp jeg har tenkt at vi skal oppholde oss ved i dag.

For det som skjer i fortellingen, tenker jeg er to ting. Dels, at menneskene kommer til Jesus med barn, og når disiplene vil hindre dem, blir Jesus sint: Barna hører til hos ham og har plass hos ham. Barn er velkommen! Men så går han videre, og peker på barn som forbilder og nærmest som symbol: vi må alle bli som barn for å ta imot Guds rike.

Dette at barna har plass, nærmest står i sentrum, er jo vanlig i vår tid. Men det var det ikke i sammenhengen Jesus var i. Selvfølgelig har mennesker alltid elsket barna sina og har vært opptatt av dem, men at de hadde en sentral plass i det offentlige var ikke en selvfølge. I dag har barna en helt annen plass i samfunnet, og vi prøver å se barnas perspektiv. Barn har egne rettigheter, og «barnets beste» skal være et overordnet prinsipp. Det gjelder faktiske barn, men også ideen om Barnet. Den britiske religionssosiologen Gordon Lynch har gått så langt som å si at barnet, og ideen om det sårbare eller utsatte barnet, er det mest hellige i vår kultur, og få ting vekker så mye følelser som bilder og fortellinger om barn i nyhetene. Samtidig vet vi at vi som samfunn ikke helt klarer å leve opp til dette: mange barn er utsatte, sårbare, lever i fattigdom også i vårt land. Og rundt verden vet at mange, mange barn lever altfor korte liv, og sulter, lever i krig og er utsatte for mange vanskelige ting. Når Jesus løfter frem barna og lar dem komme til ham, viser han både at et hvert barn har verdi i seg selv, er et fullstendig menneske uansett alder og evner, og at har lika stor rett og plass som de voksne. I Guds rike, men også tenker jeg i kirka og samfunn i dag. Det er en direkte melding til oss, hvordan vi må gi plass til barna. Jesus minner oss om hvor lett det er å skyve barn og andre grupper som ikke kan eller gis rom til å tale og kjempe for seg selve, til sides og ikke gi dem den plass og de rettigheter de har krav på. Et samfunn og en kirke der den strekes rett gjelder, er langt fra Guds rikes idealer. Her finnes flere fortellinger om hvordan Jesus løfter frem og taler om barn, og det er sjelden han er så opprørt og hard, som når han taler om dem som gjør barn ille. Det er ikke noe tvil om at Jesus står på barnas side, mot utnyttelse og mangel på omsorg.

Så er det den andre aspekten i denne teksten: barna som forbilder, at vi må ta imot Guds rike som et barn. Dette er også et tema som kommer tilbake flere ganger i evangeliene, om å bli født på ny eller å bli som et barn for å ta imot eller komme inn i Guds rike. Hva betyr det? Eller, hva slags egenskaper, eller hva er det ved barn som han viser til? Det er jo ikke bokstavelig, at kun den som blir døpt som barn teller, eller at det er for seint å bli kristen etter en viss alder. Så hva mener han?

Jeg tror man skal være litt forsiktig med å tenke altfor idealisert på barnet i denne sammenheng. At barn skulle være spesielt uskyldige eller rene eller hellige. Barn er også mennesker med forskjellige personligheter og evner, og samtidig; veldig tidig begynner barn å bli påvirket og formet av mennesker og samfunnet rundt dem. De reager og lærer ting, oftest på godt, men noen ganger også på ondt. Å lage seg et idealbilde av et barn og så tenkte at det er sånn vi skal bli, tenker jeg kan lede tanken feil. Men det som er felles for barn, særlig de minste, er at de er avhengige: av mat, varme, hjelp, beskyttelse. De trenger noen som tar seg av dem. De må ta imot alt i livet som en gave. Og de gjør de, også kjærligheten. Alt i et barns liv, er nåde. Og sånn er det med Guds rike, og med Guds kjærlighet. Det er ren nåde, en gave vi må ta imot. Den kan ikke kjøpes, verken med penger eller prestasjoner, og den kan ikke vinnes med makt og våpen.

Guds rike, eller himmelriket, som Jesus beskriver det i evangeliene, er en plass eller en tilstand, der ting er helt slik Gud ønsker det. Og noe av det mest fremtredende, er at den vanlige verdens hierarkier og systemer ikke gjelder der: de første skal bli sist og de største skal bli minst. Og Barnet, den minste, er den største. I vår verden, er vi vant til at makt og penger styrer det meste. Men også at arbeid og flinkhet kan gjøre at vi ved våre egne prestasjoner fortjener ting. Det er ikke nødvendigvis feil – men det er ikke slik i Guds rike. Det er verden opp-ned, snudd på hodet. Det som teller, det som gir makt i vår verden, det teller ikke i Guds rike. Det kan føles uvant og ubekvemt, men det er godt nytt: fordi ingen av oss hadde klart å kjøpe oss inn eller tvinge oss inn eller kjempe oss inn i Guds rike. Men det trenger vi ikke. Det vi renger, er å ta imot som et barn: med tillit og åpenhet. Akseptere at det ikke handler om å flink nok eller sterk nok eller rik nok eller pen nok. Vi må legge livet i Guds hender, og øve oss i å tro på at den kjærligheten er nok, også for meg.

Treenigheten - fellesskap og mysterium

 Preken på Treenighetssøndag 15 juni i Botne kirke. Denne søndag markertes 1700-årsjubileet av den Nikenske trosbekjennelse. Les mer om Nikea-jubileet her.

Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud.’ Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.»

Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» Så gikk Paulus fra dem. Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre. Apostlenes gjerninger 17,22–34

Det er en spesiell scene vi får være med på i dagens tekst fra Apostlenes gjerninger. Vi er midt i Paulus misjonsreiser rundt om i Romerriket, og nå har han kommet til Aten. Ikke lenger det sentrum og stormakt byen en gang var, men fortsatt et viktig sted, filosofisk og kulturelt. Litt før vi kommer inn i teksten, blir det beskrevet hvordan Paulus rystes av de mange gudebildene og de mange forskjellige religioner og filosofier som finnes i byen. Så står han frem for Areopagos-rådet, og beskriver den kristne tro, med et utgangspunkt i det han har sett, og utfra den lokale situasjonen.

Jeg vet ikke om noen av dere har vært i Aten, men Aeropagen finnes der fortsatt, markert med et skilt som plassen for akkurat denne preken. Aeropagen er et slags torg eller åpen plass ved en klippeformasjon, og var altså plassen der rådet møttes. Det ligger rett nedenfor det dominerende Akropolis – tempelhøyden. Selv om det i dag kun er ruiner igjen av de gigantiske templene, er det lett å forestille seg hvilket enormt inntrykk det måtte ha gjort. Kanskje var det oppe på Akropolis Paulus sett den ukjente Guds alter, kanskje det var et annet sted i byen. Men der, på Aeropagen, stod han uansett frem bokstavelig talt i skyggen eller nedenfor de store templene. 

Og Paulus tar altså ikke utgangspunkt i de jødiske profetene og skriftene, som han ville gjort i synagogen, men tar utgangspunkt i dette alteret til en ukjent Gud. Og han tar utgangspunkt i skapelsesteologien: at Gud har skapt hele verden, også de som ikke allerede kjenner den kristne Gud. At Guds godhet og nærvær finnes i selve naturen, at ethvert menneske, i seg selv, kan ane Guds storhet og kjærlighet. Samtidig at dette ikke det eneste vi vet om Gud, men at Gud også kommet med forsoning, gjennom Jesu oppstandelse fra det døde.

Det kan sies Paulus her er den første kontekstuelle teologen: altså tar utgangspunkt i den lokale sammenhengen, kulturen og kunnskapen, og legger ut evangeliet fra de forutsetningene. Alle som lytter tar det ikke til seg, men han sår noen frø før han reiser videre på sin misjonstur.

Vi leser denne teksten på Treenighetssøndag, som markerer overgangen fra kirkens «festhalvår» med jul, påske og pinse, til den lange treenighetstida da vi søndag etter søndag belyser forskjellige temaer i det kristne liv og tro. Og denne første søndag, står altså selve treenigheten i sentrum. Den helt sentrale kristne tanken – og mysteriet – at Gud er en eneste, og samtidig Fader/Skaper; Sønn/Frelser og Ånd/Livgiver. 

Gjennom Bibelens fortellinger, er de tre personene, eller aspektene av Gud i treenigheten, tilstede. Ånden svever over vannet helt i begynnelsen, og for eksempel her i Paulus preken på Aeropagen taler han om skaperen og relasjonen til sønnen. Men selve den systematiske teologiske forståelsen av treenigheten, den trinitariske teologien, den formuleres litt seinere i teologihistorien. Og det skjer ikke uten diskusjon og til dels kamp.

I de første århundrene etter Jesu død og oppstandelse, gjennom disiplenes virksomhet og Paulus misjonsreiser, ble kristendommen spredt rundt om i Romerriket. Det ble dannet menigheter som var i kontakt med hverandre. Den første fasen av dette er dokumentert i Bibelen, i Apostlenes gjerninger og i brevene. Alt ettersom tiden går, og kristendommen vokser, øker også behovet både for mer organisatorisk institusjonalisering – å gå fra en bevegelse til en kirke. Men også teologisk utvikling og formulering, og å bli enige om ting som gikk å fortolke og forstå på forskjellige måter, ikke minst som kristendommen sprer seg fra å kun være en jødisk bevegelse, til å favne forskjellige kulturer, språk og folk. Det ble holdt forskjellige mindre møter, men store vedtaksmøter kom først i begynnelsen av 300-tallet – nærmere bestemt i år 325, for 1700 år siden, akkurat i disse dager. Vi feirer altså jubileum i år!

For å gjøre en lang historie kort, så hadde en teologisk strid brutt ut mellom Arius, prest i Alexandria, og patriarken i samme by, over forståelsen av Kristus. Var Kristus en skapning, og altså understilt Gud Faderen, eller var Kristus like gudommelig som Faderen? Striden raste gjennom kirka. Dette var også noen ganske få år etter at Konstantin var blitt keiser, og gjort kristendommen til statsreligion i Romerriket. Da måtte kirka holde sammen, og Konstantin kalte inn til det første konsilet, eller økumeniske kirkemøtet, der ledere og biskoper fra hele kirka samlede seg for å ta viktige læremessige avgjørelser. De samlet seg i Nikea – en by som i dag heter Isnik og ligger i Tyrkia – i nærheten av keiserens sommerhus. 

Konsilet i Nikea avviste Arius og hans teologi at Kristus var skapt og understilt Faderen, men fastslo at Faderen og Sønnen var av samme vesen. Møtet formulerte også en første versjon av det som ved et seinere møte i 381 ble den Nikenske trosbekjennelsen, slik vi bruker den i dag. 

Nikea ble ikke bare det første konsiliet i en lang rad, og et viktig steg i kirkeutviklingen. Her blir også på alvor den trinitariske teologien, teologien om treenigheten, sammenholdt og systematisk formulert. 

Selv om dette er en grunnleggende del av kristen teologi, er det ikke helt lett å få grep om. Hvordan kan Gud være både tre og en, hvordan kan Gud være distinkte personer som samtidig er samme vesen? Noen bruker bilder, som å tenke på venn som kan være både is, flytende vann og damp: det er samme vesen, samme molekyler, men med distinkte egenskaper. Selv foretrekker jeg å tenke på treenigheten som at Gud i seg selv, i sitt selve vesen er fellesskap, relasjon.

Men uansett hvordan man filosofisk og teologisk skal forstå hvordan treenigheten henger sammen, gir de tre artiklene i trosbekjennelsen viktige aspekter eller deler av kristen teologi om Gud, der vi trenger alle sammen. Der altså hver artikkel motsvarer en person i treenigheten.

Første artikkel handler om Gud som skaper. Og det er ikke kun en gang i tidens begynnelse, men stadig pågående skapelse. Gud gir stadig liv. I dette at Gud er skaper ligger også at Gud skaper og elsker HELE verden – ikke kun de kristne, ikke kun det pene. Første trosartikkel, Gud som skaper, er det universelle. Det som Paulus knytter an til på Aeropagen, at det er noe allmennmenneskelig og gjenkjennelig, uansett hva vi vet eller tror om Jesus, kan vi ane Guds nærvær og hvem Gud er, i selve naturen og skaperverket. Her ligger også at Gud elsker alt i skaperverket, også det jordiske og kroppslige – det er ikke et skille mellom åndelig og kroppslig, der det åndelige er finere eller bedre.

Andre artikkel handler om Jesus Kristus: hvem han var og hvordan han ble menneske, døde og stod opp. Hit knyttes mer det spesifikt kristne, frelsen og forsoningen, hvordan Gud inkarneres i Kristus og forsoner verden med seg selv. 

Tredje artikkelen om Helligånden. Ånden som lenker sammen og bryter opp, som blåser over verden og sender ut. Til tredje artikkelen hører hela kirka, sakramenter og profeter, at vi og det vi gjør som kirka i dag gjennom den hellige Ånd knytter oss sammen med både historien og Gud selv. Og den peker fremover mot løftenes oppfyllelse ved tidens slutt, om kroppens oppstandelse og evig liv.

Gjennom historien prøver vi kristne å finne frem hvordan være kirke på vårt sted i vår tid. Kirkemøter og enkeltpersoner – med (og noen ganger kanskje mot) åndens ledning beveger og leder oss på gamle og nye veier. Når vi i dag i anledning dette jubileet skal bruke den Nikenske trosbekjennelse, knytter det oss både til historien, til den verdensvide kirka og til fremtiden.

Tilbake til dagens tekster. Felles i dagens tre tekster er sendelsen. I treenigheten ligger at også vi er kalt til felleskap, og kalt til å dele det vi har fått. Den sendelsen gjelder også oss – på vår plass i verden, i vår tid, på vår måte. Vi hørte om Jesajas dramatiske kallelse, og Jesus som nevner at det kommer et oppdrag og de skal begynne i Jerusalem, altså der de allerede er. Og Paulus som tar sjansen på å knytte an til de han møtte i Aten og deres lokale kultur, for å forkynne den levende Gud, med ord som også er et evangelium for oss i dag: Gud er ikke langt borte fra noen enda av oss, for det er i ham vi lever, rører oss og er til. 

 

Er Gud urettferdig?

 Preken på Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden 3 september 2023 i Horten kirke. Dette var min innsettelse som prost i Nord-Jarlsberg prosti.

For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også! Jeg vil gi dere det som er rett.’ Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: ‘Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?’ ‘Fordi ingen har leid oss’, svarte de. Han sa til dem: ‘Gå bort i vingården, dere også.’

Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: ‘Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.’ De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men de fikk også en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: ‘De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.’ Han vendte seg til en av dem og sa: ‘Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?’ Slik skal de siste bli de første og de første de siste.» (Matteus 20,1-16)

-          - Men det er jo URETTFERDIG!

Utropet kom fra en konfirmant, med den kombinasjon av harme og overraskelse som kan boble opp i den som oppdager en urett, og kanskje særlig når man er ung. Det var en samling for konfirmanter i Oslo der de som opptakt til fasteaksjonen, skulle lære om verdens urettferdighet ved det såkalte Handelsspillet fra Kirkens nødhjelp. Konfirmantene ble delt inn i land, og fikk forskjellige resurser og muligheter, og ble forskjellig bedømt, avhengig av land. Akkurat som i virkeligheten. Og når det gikk opp for henne at Bangladesh var fullstendig sjanseløse mot USA og Norge, uansett hvor hardt de jobbet, rant følelsen av urettferd over henne. Ja, det er urettferdig.

Jeg tenker iblant på den her episoden, når jeg leser lignelsen om arbeiderne i vingården. Som en illustrasjon av hvordan det kan føles å oppdage noe urettferdig. På hvordan de første arbeiderne jobbet hardt fysisk i sola hele dagen, og siden i tillegg må stå i kø helt til sist for å få lønn. Og så får de akkurat like mye som de der som kom sist og i tillegg fikk lønn først. At noen av de ropte ut om urettferdigheten på samme måte, er jo ikke rart. Måten vingårdseieren lønner arbeiderne på, oppfatter nok mange av oss som urettferdig. Et grunnleggende prinsipp som mange av oss tenker på som rettferdig, er jo lønn etter innsats. Og lignelsen legger jo opp til å tenke at eieren er et bilde av Gud. Så spørsmålet melder seg: Er Gud urettferdig?

Vi kan jo avfeie spørsmålet om Gud er rettferdig eller urettferdig, med å si at Gud går utenom våre menneskelige kategorier. Vi som mennesker ser ikke helheten av universum eller ens våre egne liv og tilværelse, og vi kan ikke vurdere Guds handlinger eller måte å se på ting ut fra våre menneskelige kategorier. Og sånn er det. Samtidig blir det da vanskelig å si noe om Gud i det hele tatt – fordi det er kun det menneskelige språket og kategoriene vi har til rådighet. Og kan vi tale om Gud som god og rettferdig, hvis det ikke er noen kobling i det hele tatt, med våre erfaringer og kunnskap og opplevelser av hva godhet og rettferd er?

Før jeg går lenger inn i spørsmålet om Gud er urettferdig, skal jeg si litt mer om selve lignelsen, og teksten.

Dette er jo en av flere lignelser som handler om vingårder, og det er enda flere som bruker jordbruksmetaforer. Ikke så rart, når Jesus levde og virket i et samfunn der de fleste levde ganske direkte av hva jorden gav. Og bildene av arbeidere i vingården har ofte blitt brukt om kallelsen til arbeid for Guds rike, for kirka. Det er et bildespråk som også går igjen i bønner og salmer i dag. Det blir særlig brukt i samband med ordinasjoner og prestetjeneste, og sånn sett er det veldig fint å få bli innsatt som prost akkurat i dag, på en søndag preget av dette bilde. Men det kallet er videre enn bare prester, bare ansatte i kirka. Kallelsen til tjeneste for Guds rike, går til alle døpte, til hver og en av oss uansett oppgave. Og det trenges gode og vikte innsatser i alle yrker og deler av samfunnet.

Men at denne metaforen blir brukt for å beskrive oppdraget i verden, kan lure oss litt når det gjelder akkurat denne lignelse. For vi må stille oss spørsmålet: Handler denne lignelsen virkelig om arbeid? Jeg vil si nei. Den bruker den vanskelige situasjonen for daglønnene, den tidens gig-arbeidere som levde i usikkerhet, som utgangspunkt for lignelsen. Men den handler ikke egentlig om arbeid. Så vi skal for det første ikke bruke den som utgangspunkt for arbeidsorganisering eller lønnspolitikk i den norske kirke! Men det er også viktig at den ikke handler om arbeid i betydningen prestasjon eller innsats, at vi skal jobbe for å fortjene Guds rike.

Den klassiske hovedfortolkningen av denne lignelsen, er at det handler om hvem som hører til og kan få plass i Guds rike, ha en relasjon til Gud. Dette er en konflikt eller spørsmål som er gjentakende i evangeliene, der for eksempel de skriftlærde hadde synspunkter på at Jesus omgav seg med de som ikke levde etter loven eller ble oppfattet som urene eller utenfor. Da blir denne lignelse en kommentar til de (selv)rettferdige som oppfyller loven, og at de ikke hører mer hjemme i Guds rike enn de som kom sist, altså de som omvendte seg når de møtte Jesus. Dette er jo et kjent tema i mange andre lignelser også. Men den bør nok også leses i lyset av de første kristne: de som har vært med lenge, eller de som har kommet til seinere. I Matteusevangeliet står denne lignelse mellom flere andre tekster som handler om disiplene som vill sikre seg gode plasser og ære i Guds rike, og Peter som lurer på hva som vil skje med dem som har forlatt alt. Lignelsen kan i den konteksten leses som en kommentar til de som tidlig ville ha hierarkier mellom grupper av troende. Den gir også kommentarer som er relevante fremover i historien, og i vår tid: har de kirkelige innsidere, bedre plasser, mer hjemmehørighet i Guds rike eller i kirka? Også i denne fortolkning, kan teksten fortsatt provosere. Radikaliteten i lignelsen har bæring, ikke bare i relasjon til lønnsarbeid, men tror jeg også på andre måter. Den minner oss om at Guds rike er noe annet enn vår verden, og der er det en annen målestokk som gjelder.

Arbeiderne i vingården får samme lønn uansett om de er først eller sist. De får alle en denar, det som de ble utlovd. Det er fordi det som de får, ikke er graderbart på en skala. Guds nåde, kjærlighet og tilgivelse er uendelig og dermed lik for alle. Kjærligheten, denaren, får arbeiderne i vingården, og også vi, ta imot helt likt. Er det rettferdig?

Ut fra at det er rettferdig å få etter fortjeneste, at de som kom først og jobbet hardest også skal få mer og bedre enn de som kom sist, så opplever vi det kanskje som urettferdig at alle får likt. Men når vi rammes av harme i fortellingen, at det føles urettferdig, tror jeg det er, fordi mange av oss intuitivt identifiserer oss med de første arbeiderne. De som jobbet hardt, gjort alt riktig. De som kom tidlig på jobb, de som gjort rett for seg. Og kanskje mange av oss vil tro at vi er de der, de som gjort ting riktig og syns vi fortjener en plass i Guds rike eller det gode selskap. Men kanskje ser lignelsen annerledes ut hvis vi leser den fra ståstedet til de som kom sist. Som også vært i sola hele dagen, men ikke på jobb, men i vente på at noen skal ville ha dem. Som aldri følt at de har hørt til, at de har hatt en plass, som aldri fått en sjanse. Eller som har fått sjanse på sjanse, men ikke fått det til allikevel. De arbeiderne håper vel kanskje på en urettferdig Gud, i betydelsen at de skal få det de trenger og det som har blitt utlova, ikke det som flinkisene med alt på stell syns at de fortjener.

Og hvis det skal dras til sin spiss, så er vel innsikten for mange av oss, eller egentlig oss alle, at vi ikke får alt til. At hvis vi alltid skulle få hva vi fortjente, utfra verdens målestokk og ubarmhjertig millimeterbedømning, ja, da skulle det ikke gå så bra. Heldigvis skal vi ikke, og kan vi ikke jobbe oss til Guds kjærlighet og nåde. Hverken med bokstavelig eller billedlig vingårdsarbeid, eller ved å være flinke eller fromme. Og det er det som er hele poenget.

En av de mest grunnleggende innsiktene i den lutherske tradisjonen, er akkurat dette. At vi ikke ved egen innsats eller arbeid kan oppnå rettferdighet, men at relasjonen til Gud er helt avhengig av Guds nåde, tilgivelse og kjærlighet. Vi kan og skal ikke prestere oss til en plass i Guds rike, for den er allerede gitt oss ved nåde, gratis. Uansett om vi kom først eller sist, om vi jobbet hardt eller har sklidd unna, om vi er vellykket eller misslykket, så er lønnen den samme. Det er det radikale, det er sprengkraften i det som er annerledes med Guds rike.

Så, er Gud urettferdig? Jeg tror ikke Gud er urettferdig i betydningen nykkefull, ubarmhjertig, hard. Men er det urettferdig å gi uendelig kjærlighet også til den som mislykkes? Er det urettferdig å gi plass i Guds rike uansett innsats? At Guds godhet flommer over på måter og steder vi ikke kunde ane, og finnes for oss, uansett? At Guds nåde ikke gis til de som har fortjent den, men til oss som trenger den? Ja, i så fall er Gud urettferdig. Heldigvis. 

Olsok: om hvetekorn og historiens kraft

Preken på Olsokvesper i Ringsaker kirke 29 juli 2020.

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Joh 12,24-26

Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Dette utsagnet av Jesus kalles for hvetekornets lov, og sammenfatter egentlig den kristne tro og lære om oppstandelsen. Det er også bildet som Paulus bruker om oppstandelsen i en av aller eldste kristne tekstene om oppstandelsen, i 1 Korinterbrevet. Det er både en forutsigelse fra Jesus om hva som skal skje med ham, og en belysende metafor om oppstandelsen. Men det er også et bilde som knytter an til noe nesten alle mennesker forstår, fordi vi kjenner hvordan korn og frø forsvinner i jorden og i sitt litte skall rommer nytt liv. Og det sier også noe sant om livet på et mer alminnelig plan: mange har erfaringer med at noe må dø for at noe nytt skal kunne vokse og få nytt liv. Og at der det virket som det bare var død, nedbrent eller helt frossent, det kommer etter hvert nytt liv.

Når denne tekst blir lest på Olsok, der vi minnes Sankt Olav, er det lett å se teksten som en beskrivelse av også hans liv og gjerning: Han kjempet og døde på Stiklestad, og døden hans gav rik frukt ved at det ble et vendepunkt i kristendommens etablering i Norge. Selv om Olav er en helgen som anerkjennes av både romersk-katolske og de ortodokse kirkene, og hans relikvier i Nidaros ble et mål for pilegrimer fra hele Europa i middelalderen, har han fått en særlig status som nasjonalhelgen i Norge. Kanskje fremst når Olavsarven ble vekket til liv i slutten av 1800-tallet og har blitt løftet frem som en sentral del av kirkas etablering i Norge, og også i noen grad i etableringen av Norge som et land og et folk. Det merkes ikke minst i at det denne dag, også i denne vesper, er tradisjon å synge salmer som særlig betoner Norge og fedrelandet.

Denne vår og sommer har historieskriving, og hvordan det etableres forskjellige fortolkninger av historien i form av monumenter og statuer, vært diskutert etter protestene mot rasistisk politivold i USA og Black Lives Matter-bevegelsen. Spektakulære bilder av statuer som veltes vekker mange følelser, og måter som stuer og monumenter befester noen fortolkninger av historien fysisk i det offentlige rom, mens andres fortellinger er glemt bort, har blitt løftet frem i lyset. Denne debatt ble løftet inn i norsk kirkelig kontekst i en kronikk i Vårt Land av teologen og presten Gyrid Gunnes som retorisk stilte spørsmålet om også Nidarosdomen burde rives. Nå var hennes svar på det spørsmålet ikke ja, men hun fikk mange sinte reaksjoner fra folk som nok kun lest overskriften og ikke selve teksten. Poenget til Gunnes var at det finnes grunn for den kristne i Norge, og institusjonen Den Norske kirke, å vurdere hvordan man bruker Olavsfortellingen, og også prøve å lese den i et minoritetperspektiv. Det er lett å løfte frem en rak og enkel heltfortelling, vanskeligere å se at kristendommens etablering i Norge var en langt mer komplisert prosess enn det ene slaget ved Stiklestad, og at det ikke kun var en fredelig og harmonisk prosess.

Historien er sjelden rak og enkel, men en mengde hendelser, som i etterkant blir fortolket og fortalt som en fortelling – eller flere fortellinger. Og hva som er langsiktig frukt av enkelte hendelser, ser vi på andre måter i etterkant, avhengig av hvilke perspektiver vi har. Mye gode ting har skjedd også i etterkant av vanskelige og vonde hendelser, også ting som ikke nødvendigvis var gode kan bære god frukt. Og noen ganger leder ting som var ment veldig godt til uventede og usiktede konsekvenser.

En måte å forholde seg til historien på, er å tillate seg ambivalens og å se flere ting samtidig. Å se at Olav både vær en krigerkonge med politiske ambisjoner, og at hans død fikk en viktig innflytelse på kristendommens etablering i Norge og at hans martyrium ble et sterkt vitnesbyrd for Kristus. Å være takknemlig over kirkas lange historie i Norge og alt godt den har ført med seg og kanskje en personlig takknemlighet i å få ha vokset opp i et land favnet av folkekirke, og samtidig se at kirka slett ikke alltid har stått på folkets side eller har vært særlig god mot minoriteter og andre. Det går å sette pris på det vi har, det som er vårt, og samtidig se at Kristus, og kirka, alltid er større enn det vi kan se fra vårt eget perspektiv.

For viktigst er at det er Kristus som er sentrum, og han som er hvetekornet. Uansett hvor mye og hvor klart vi kan se fra vårt ståsted, og hvilke fortellinger om historien og nåtiden som bærer oss, er det Kristus som er hjørnesteinen. Det er hans kjærlighet som bærer oss og hele verden. Og det er den kjærligheten som kan gjøre alt nytt, som kan vende smerte og sorg til noe som gir rik og god frukt. Og den kjærligheten som gjennom å dø, selv beseirer døden.

Døpt til Kristus - om slaveri og frihet

Preken på 2 søndag i Treenighetstiden 14 juni på Moelv kirkesenter.

Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»
    Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. (2 Mos 14,15-22)

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.  Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» (Matt 3,11-12)

Å leve i dåpen, er temaet denne søndag. Dåpen er noe dramatisk og radikalt. Tekstene i dag avhandler noe av de sentrale dåpstemaene, som viser akkurat på dette. Dåpen som en frigjørende eksodus, gjennom død til liv. Rettferdiggjørelsen ved nåde. Og den radikale omvendelsen og etterfølgelsen som Døperen Johannes prekte.

For det er døperen Johannes som taler i evangelieteksten. Dette er to vers ur en lenger tekst, fortellingen om Johannes virke i ørkenen, og etterpå følger fortellingen om Jesu dåp. Johannes er en streng og refsende profet, som blir provosert av at de fromme og selvrettferdige kommer til ham for å bli døpt. Ormeyngel, kaller han dem, og sier at de må ta konsekvensene av troen sin, ikke stole på at deres bakgrunn og opphav og fromme vaner skal redde dem. Bær da frukt som svarer til omvendelsen, sier Johannes. Og peker fremover: han selv døper med vann, men han er kun den som refser, forbereder. Det er ikke han selv som er hovedpersonen, men Jesus. Vi kommer tilbake til det.

For det er den gammeltestamentlige teksten som er den aller mest dramatiske, og den løfter noe av de temaer i dåpen som jeg vil stanse særlig ved i dag. Om folket, som ledet av Moses går gjennom Sivhavet. En tekst som jo ikke nevner dåpen, da den kommer fra en tid langt før den kristne dåpen. Og dåpen er jo heller ikke den hovedsakelige fortolkningen av denne tekst i sin jødiske kontekst og tradisjon. Men i kristen tradisjon har den blitt lest som en speiling, et frempek mot dåpen. Koblingen til påsken, og til vannet er jo sentral. Men også at folket går gjennom vannet, fra en sikker død til et nytt liv. Som det malende fortolkes i salmen vi sang: veien fra døden til livet i dåpen. I dåpen dør og oppstår vi med Kristus, skriver Paulus, og eksodusfortellingen illustrerer dette på en dyp og sterk måte.

Men frigjøringen, uttoget, redningen er jo ikke kun fra det umiddelbare trusselen fra hæren og fra vannet. Fremst er de på vei fra frihet fra slaveriet. Hele fortellingens tyngde handler om slaveriet, om vold og undertrykkelse og utnyttelse og grusomhet og død. Det er det som gir fortellingen en sprengkraft gjennom historien og også i dag. Slaveri og undertrykkelse er dessverre et fenomen som dukket opp på mange måter i forskjellige former og på forskjellige plasser gjennom historien, og også i vår tid. Og mange i kristen kontekst har lest eksodus og sett på hvem sin side Gud står i kampen mot slaveriet.

Å lese denne tekst, denne uka, i denne tid, er vanskelig uten å sette den i sammenheng med de protester som skjer i USA og rundt om i verden etter atter et drap der en svart mann er blitt drept av en politimann. Et drap som feier seg inn i en lang rekke av fall av politivold og overgrep, som særlig rammer den afroamerikanske befolkningen. Og dette er kun et av mange uttrykk for at rasismen fortsatt er sterkt tilstede i det amerikanske samfunnet, slik som i mange samfunn rundt om i verden. I den amerikanske konteksten går det ikke å se bort ifra akkurat slaveriets betydning gjennom historien for den urettferdighet som har rammet den svarte befolkningen – først ved kidnappingen av mennesker fra Afrika i den transatlantiske slavehandelen, all den urettferdighet og vold de ble utsatt for under selve slaveriet, men også de rasistiske lovene som gjalt langt inn på 1960-tallet, og etter det mange former av diskriminering og marginalisering med effekter som fortsatt gir den svarte befolkningen dårligere livsvilkår.

Under slaveriets uhyggelige vold og undertrykkelse, tok slavene trøst i fortellingene fra Bibelen, og særlig i fortellingen om uttoget ur Egypt. Det merkes ikke minst i skatten av spirituals, de kristne sanger som slavene sang, der eksodus var det vanligste temaet. Go down, Moses, way down in Egypt land. Tell ol’ Pharao to let my people go. De visste at Gud ikke var slaveriets Gud, men frigjørelsens. At dåpens vei ikke er å bli bunden, men å følge Kristus fra død til liv.

Mange av de sentrale dåpstekstene i det nye testamentet kommer fra Paulus brev. Den vi lest her i dag kommer fra Titus, og hører kanskje ikke til de mest leste selv om den legger vekt ved noe av det mest sentrale: at det vi døpes til er rettferdiggjørelsen ved nåde. Det er ikke handlingene våre som gir oss relasjon til Gud, men Guds egen barmhjertighet og nåde. I andre brev, og fremst i Romerbrevet utdyper Paulus dette, hvordan dåpen gir oss relasjon til Gud. Der skriver han om hvordan vi døpes til Kristus død og oppstandelse, samme tematikk som knyttes til Eksodus i salmen vi sang. Vi får del i hans død, og i og med det er vi ikke slaver under synden. Vi oppstår til nytt liv ved Kristus. Paulus bruker altså slaveriet som metafor. Når vi er slaver under synden, styrer vi ikke selve, kan ikke leve det liv vi ønsker, og det liv Gud ønsker for oss. Oppstandelsen, frelsen, kobles til frigjøring fra slaveri: til frihet og liv.

Også i Galaterbrevet knytter Paulus dåpen til relasjonen til Kristus, og til en slags frigjøring: når vi døpes blir vi kledd i Kristus og her er ikke lenger jøde eller greker, slav eller fri, mann eller kvinne – alle er ett i Kristus. Å bli kledd i Kristus bryter opp de sosiale makthierarkiene, og frigjører oss fra båndene. Den Sørafrikanske erkebiskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu har uttrykt dette, som at det ikke kan finnes diskriminering i dåpen. I dåpen blir vi alle satt på lik linje, det finnes ikke noen som er mer eller mindre vert, ikke noe som sorterer, og derfor er diskriminering alltid et uttrykk for noe annet enn Guds vilje og Guds rike.

Sett i den sammenhengen, og med bildet av folket som vandrer gjennom vannet, er slaveriet en kraftfull metafor, men ikke kun en metafor for det åndelige. For den eksodus som dåpen innebærer, er ikke kun en åndelig frigjøring. Det er det, men det kan ikke kobles fri fra de faktiske liv vi lever, de ting som binder oss og andre mennesker er ikke kun i sjel og ånd, men påvirker også våre kropper, våre faktiske liv. Å dø fra synden, det å legge det som bryter ned bak oss, har ikke kun med relasjonen til Gud å gjøre, men også våre medmennesker. Synd handler ikke kun, eller kanskje ikke fremst, om enkelte handlinger som vi ikke burde gjøre, men hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn kommer til kort. Hvordan vi ikke lever for hverandre men lar våre brister, vår mangel på kunnskap, vår egoisme og vår latskap ta overhånd og vi ser ikke hvordan det rammer andre. Hvordan vi lever i en verden som har bygget opp systemer der vi kun ved å leve våre liv som alle andre i den rike verden, er med og understøtter systemer der mennesker lever i fattigdom og også slaveri. Syndens konsekvenser, på det store samfunnsmessige plan, rammer ikke kun oss selv, men også andre mennesker og naturen. Vi kan ikke sette oss utenom samfunnet og de sammenhenger som vi lever i, og ingen enkeltperson kan endre disse store strukturer. Men vi kan prøve å se hva vi kan forandre, prøve å se hvordan vi kan leve og agere så ikke bare vi selve, men alle mennesker kan bli fri fra undertrykkelsens bånd.

Kristus kaller oss å følge ham, og å leve i dåpen. Det tenker jeg er å leve i hans død og oppstandelse, og følge ham også når det er vanskelig. Den veien, eksodus, er veien fra slaveri til frigjørelse, som ikke kun skjer en gang, men stadig. For oss selv, og for andre, den skjer på et åndelig og tankemessig plan men også helt konkret. Skal vi gå veien fra død til liv, må vi se hvordan døden, synden, holder mennesker nede og rammer urettmessig. Å dø fra synden hver dag, tenker jeg handler om å se syndens konsekvenser i verden, og å velge å følge Kristus på veien til frigjøring. Noen ganger er det åpenbart, når grusomheter og stor urettferdighet rammer mennesker. De klare formene for slaveri, diskriminering, rasisme, undertrykkelse er lette å se selv om det ikke er like enkelt å se hvordan vi skal forhindre eller motvirke dem. Andre former for undertrykkelse og systemer som minsker menneskers livsmuligheter er ikke like lette å få opp øynene for. Men en del av å leve i dåpen, tenker jeg er å øve opp blikket, Jesu blikk, for mennesker og livene deres.

Tilbake til døperen Johannes. Han refser og er hard, og slik som Jesus er de han mest er hard mot: de hyklende. Hykleri, selvrettferdighet, og å sortere og se ned på andre og deres liv, refser han. Og han peker mot Kristus. For til slutt, er det Kristus som teller. Uansett hvor godt vi klarer å leve livene våre, er oppgaven fremst av alt å følge ham, leve med ham. Det er ikke nødvendigvis et enkelt liv, et liv som kaller oss til både kamp og frihet. Og et liv der relasjonen til ham ikke er basert på noe annet enn hans kjærlighet, barmhjertighet og nåde.  Å leve i dåpen, i hans død og oppstandelse, er å leve i kjærligheten, den vi tar imot og gir videre. Et liv som bryter slaveriet og undertrykkelsens bånd, uansett hvem det rammer, for et liv i barmhjertighet, kjærlighet og frihet.