onsdag 7 november 2018

Se, jeg gjør alle ting nye

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på Allehelgens dag 4.11 2018.
Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:
          «Se, Guds bolig er hos menneskene.
           Han skal bo hos dem,
           og de skal være hans folk,
          og Gud selv skal være hos dem.
           Han skal være deres Gud.
         
        Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
          og døden skal ikke være mer,
          heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
          For det som en gang var, er borte.»
Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» (Johannes åpenbaring 21,1-5)
Se, jeg gjør alle ting nye. Det er Guds løfte i uroens tid. Prekenteksten er hentet fra Johannes åpenbaring, en for så vidt vanskelig bibelbok som ikke må leses uten noen briller som gir en gode perspektiver. En tekst skrevet i en vanskelig tid med forfølgelser av de tidige kristne, og mange av de ting som skrives frem der som forutanelser, skal nok heller leses som kommentarer til samtidens strider. Men her, etter alle strider og apokalypsen, kommer løftet. Døden og kaosmaktene skal ikke få det siste ord. Tårene skal tørkes, smerten og vanmakten og sorgen skal skylles bort, og Gud skal være hos menneskene. Og Gud lover å gjøre alle ting nye.

I noen tider i livet, er det ikke noe vi heller vil, en at alle ting skal bli nye. At alt skal bli annerledes. At det skal bli en endring, gjerne så radikal som mulig. Da den verste frykten er tanken – tenk om det alltid kommer til å være sånn her. Det kan være i den dypeste fortvilelsens stund, når vi er på tilværelsets bunn. Men også i mindre dramatiske situasjoner, de som er mer preget av uro og misfornøyelse, følelsen – var dette alt? Er dette livet mitt? Da er tanken på en endring, på at alle ting skal bli nye, et håp og et løfte. Det finnes andre måter livet kan være på. Smerten og sorgen forandres, selv om den vi har mistet er borte. Tilstander og sammenhenger som virker håpløse kan forandres selv om vi ikke akkurat nå kan se hvordan.

Andre ganger, i andre sammenhenger, kan en endring, tanken på at ting skal bli nye, oppleves som en trussel. Mange kjenner på å leve i usikkerhet, med å ikke vite hvordan fremtiden kommer til å bli. Jordens fremtid, fremtiden for samfunnet vi lever i, eller fremtiden til meg selv og kanskje de nærmeste. Vi ser mange katastrofer varsles, og noen av dem skjer – store katastrofer, og sånne katastrofer som kun blir en notis i avisene, men som er en total katastrofe for den som rammes. Men endring kan være skummelt uten at det dreier seg om den totale katastrofen. Usikkerhet og uro kan være skummelt nok. Følelsen at man ikke vet hva som er å stole på, hva som er fast og hva som kan smelte bort når som helst.

I Johannes visjon, ligger et dobbelt håp, og et dobbelt løfte. Et håp om endring og nye ting i evigheten, men også her i tiden. Og et løfte om at Gud er nær, her og nå men også i evigheten.
Det kristne håpet har alltid vært en spenning mellom «allerede her og nå», og «ikke enda». I forskjellige tider og i forskjellige kristne tradisjoner har tyngdepunktet variert – noen ganger har man vært veldig opptatt av evighetsperspektivet og hva som skjer etter døden så at man nesten glemt livet her og nå, og noen ganger har man vært så fokusert på dette liv og denne verden at evigheten blitt et diffus bakteppe. I begge disse fallene, risikerer man å glemme, at disse to perspektiver henger sammen, og at vårt håp om endring her og nå, om rettferd og nye muligheter i dette livet, henger sammen med troen på oppstandelse i evigheten.

For det er oppstandelsen som er håpets grunn. At Kristus beseiret døden, og en gang skal seire også over dødens konsekvenser helt og fult. Det kan føles langt unna, og uvirkelig, men det er det kristne håpets grunn. At smerten, lidelsen og døden ikke kommer få det siste ordet, men at det kjærligheten som er sterkere enn døden som kommer til å bli stående.

Men jeg tror ikke at det går an å tro på det håpet, om vi ikke også kunne se tegn på oppstandelses¬mønstret også her i tiden. At vi også her i livet, kan se at det kommer endring, at det kommer nytt liv, at nye ting kan gro der det virket som alt var dødd. I Johannesevangeliet sier Jesus, at om kornet ikke faller i jorden og dør, forblir det et ensomt korn, men om det dør bærer det rik frukt. Dette er også det aller eldste bildet av oppstandelsen i bibelen – Paulus bruker bildet av kornet i 1 kor, sannsynligvis skrevet en god stund før evangeliene ble skrevet ned. Jeg tenker at det dels er fordi oppstandelsen er vanskelig å skjønne, og kornet er et bilde fra naturen som er lett å skjønne. Men også, fordi kornet, naturens måte å vokse på ved at noe dør, er et uttrykk for dette oppstandelses¬mønstret. At noen ting må dø, må falle, må endres for at nye ting skal kunne gro. Og at midt i det som kun ser ut som død og tomhet, kan det, etter hvert, komme nye, friske ting.

Det betyr ikke at døden og smerten ikke er virkelig. Heller ikke at vonde ting «egentlig» er gode. En av de ting som ofte blir sagt som trøst når fæle ting skjer, er at det nok «var for det beste», at «alt skjer av årsak» eller lignende. Det tror jeg rett og slett ikke er sant, og det gir et feilaktig bilde av Gud. Det er ikke «for det beste» når mennesker dør en for tidlig og smertesom død, eller når noen blir sviktet av den de elsker eller når drømmer knuses. Det finnes ikke en høyere årsak, i hvert fall ikke noe som Gud vil, når barn ikke overlever fødselen eller når en ung menneske tar en overdose. Gud vil ikke smerte, lidelse, ondskap. Hvorfor smerten, lidelsen og ondskapen finnes i denne verden kan vi tenke kring på forskjellige måter, og hverken bibelen, den kristne tradisjon eller fornuften vår kan gi oss et enkelt enstydig svar. Men det vi har, er løftet om at vi ikke må gå gjennom denne smerten og lidelsen alene, og at det Gud vil, er liv og kjærlighet. Gud vil ikke gi oss tårer, men tørke dem.

For det er løftet. Guds nærvær. Håpet om endring, at nye, friske ting kan vokse der det kun var død, at nye relasjoner og nye muligheter kan komme som en vår etter en lang vinter, det håpet er basert i evigheten og oppstandelsen. Men det er også basert i løftet om at Gud deler våre liv. Her og nå, og i evigheten.

Når tanken på endring føles mer som en trussel enn som et håp, da kan vi hvile i løftet om guds nærvær. Selv om alt faller, er Guds kjærlighet der. Gud som i Jesus Kristus har erfart all livets smerte, som har grått ved sin venns grav, som ble sviktet og forlatt, som skrek i angst og fortvilelse, som dødde en smertefull og grusom død – det er den Gud vi får vende oss til i både den dypeste sorg og smerte og i den vage, ulmende uroen. Ved å dele våre liv og dø vår død, har vi ikke en Gud som er fjern, men en Gud som vil dele alt med oss, og ikke forlater oss. Hva vi enn må bære, må vi ikke bære alene. Og løftet er at det nærværet, det fortsetter i evigheten.

En helg som denne blandes mange følelser og perspektiver. Noen av oss har døden og sorgen etter noen vi elsket veldig tett og rå helt nært oss. Noen har sorg som ligger litt lenger bak i tid, men som blir vekket og aktualisert i allehelgenstider. Noen av oss står i endringsprosesser og uro som handler om helt andre ting en menneskelig død, men som kan vekke nok så mye følelser og tanker. Noen av oss har kanskje nok med å forholde oss til at månedsvis av mørker begynner, helt fysisk og praktisk, og at det er langt til vår og lys. Det finnes mange årsaker å tenne et lys i kirken her i dag.

Men ordet og løftet er til hver og en av oss, uansett livssituasjon. Det korn som faller i jorden, kommer gi noen helt annen og ny frukt selv om vi ikke kan se det nå. Og Gud sier til hver og en av oss: din sorg og din smerte og dine tårer skal ikke være i evigheten. Jeg elsker deg, jeg er nær deg. Og en dag, før du aner, spirer noe nytt. Se, jeg gjør alle ting nye.