Hold fast i prøvningen

 Preken på Moelv kirkesenter, 1 søndag i fastetiden 6 mars 2022

Jesus kom sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender.» (Matteusevangeliet 26,36–45)

Det føles litt som at vi tar ut hendelsene litt på forskudd, når vi leser dagens tekst allerede første søndag i fastetiden. Jag vil tro at mange av dere kjenner igjen teksten, der Jesus ber i Getsemane. Her er vi på Skjærtorsdags kveld, etter innstiftelsen av nattverden og før Jesus blir tatt til fange. Nå står vi helt i begynnelsen av fastetiden, og det er fortsatt lang vei til korset.

Temaet denne søndag av fristelse eller prøvning – de andre tekstrekkene, handler prekenteksten om når Jesus blir fristet i ørkenen, og når Peter prøver å si at Jesus kan unngå døden, og Jesus peker det ut som en fristelse. Her, i årets tekst, er det ikke en ytre fristelse, men kanskje heller en prøvning. Jesus vet hva som skal skje, og aksepterer det – men ikke uten angst og uro. Han klarer å holde fast ved å be om at Guds vilje skal skje. Men det er smertefullt, ikke minst at disiplene hans ikke klarer å holde seg våkne og be med ham. Jeg får følelsen at de ikke det hele tatt skjønner hva som er i ferd med å skje, hvilket akutt og sentralt øyeblikk de er i. At katastrofen, som de kommer oppleve det, står rett rundt hjørnet.

Kanskje er Jesus aldri så menneskelig, som der i bønnen i Getsemane. Der han på en måte er i sjelens mørke natt. Her handler det ikke om noen ekstern frister som lokker med makt og herlighet, eller noe annet forlokkende. Her er det dypt menneskelige instinktet å unngå det vanskelige og farlige, den menneskelige ambivalensen og svakheten. Ethvert menneske har i seg både evnen å gjøre godt og vondt, et samtidig rettferdiggjort og synder, som Luther uttrykte det. Vi vil gjøre det som er godt, sant og rett, men strekker ikke alltid til – fordi vi ikke makter det, fordi vi blir forstyrra eller frista eller lokka, fordi vi som disiplinene ikke skjønner hva som er på spill før det er for seint. Jesus er ikke bare menneske, og han står løpet ut. Men her, i bønnen i Getsemane, er det som at hans menneskelighet får uttrykke seg fult ut.

Prøvninger og fristelser kommer i mange former. Ordet fristelse brukes jo i vårt hverdagsspråk mest om ting som er litt unødvendig, men som noen vil selge til oss som sjokolade eller luksusprodukter, eller om seksualitet eller muligens korrupsjon. Noe som forlokker fast vi vet at det er feil eller farlig, ofte koblet til nytelse. Men fristelse kan handle om mye større ting, både at større ting står på spill, men også at det ikke er et så direkte «fall» eller enkeltbeslutninger. Jeg tenker at noen av de store fristelsene i vår verden handler om å ikke ta ubekvemme beslutninger som trengs på kort sikt, for å ikke ende opp på feil sted på lang sikt. Mange av de store truslene i verden, og de ting som leder til stor menneskelig lidelse, har vært bygget opp av små enkeltbeslutninger der hver og en har vært helt logisk innenfor sitt system, men der de langsiktige konsekvensene ikke har vært beregna eller tatt hensyn til. Klimaendringene er kanskje det mest slående eksemplet, der noen andre får konsekvensene av mange års bruk av fossil energi – og der omkostningen for hvert tiltak kan føles urimelig for den som må ta den. Det er jo mye enklere, og føles rimeligere, å skyve på det eller fortsette som før. Men også andre fenomener – det globale handelssystemet som gjør noen rike og andre fattige, eller om vi går tilbake i tiden imperialisme eller slaveri. Når et økonomisk eller praktisk system blir stort nok, blir hver enkelt liten beslutning innenfor systemet logisk og rasjonell, oppleves som selvfølgelig og nødvendig. De som bekjempet slaveriet i vestverden, møtte enormt motstand og fikk høre at det var umulig – til det plutselig var mulig. Sterke krefter og interesser krever mye motstand, og da er fristelsen kanskje ikke fremst å få mye fordeler selv, men å ikke ta kampen, ikke utsette seg for ubehaget og vanskelighetene som oppstår. Systemer som leder til svært stor lidelse, er ikke nødvendigvis grunnet i ondskap – de er i hvert fall opprettholdt av de mange menneskenes stille aksept.

Andre prøvninger er annerledes, når vi prøves ved at belastningen eller kravet eller smerten er stor – kanskje altfor stor. Når Jesus ber der i Getsemene, føler han kanskje at oppgaven er overmektig, priset altfor høyt. Bærer troen og tilliten gjennom en slik prøvning? Man sier ibland at det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. I noen fall er det helt sant, at prøvningen gjør at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Men det er ikke hele sannheten. Mange ting som ikke dreper, gir likevel traumer for livet, som i noen fall får konsekvenser langt frem i tid. Krigstraumer kan ha effekter flere generasjoner. Mange som er utsatt for overgrep sliter gjennom hele livet. Tillitsbrudd mellom grupper og folk kan sitte i over lang tid og være svært vanskelig å bygge opp igjen.

Det går ikke å lese tekster om prøvning i denne tid, uten å tenke på folket og situasjonen i Ukraina. Vi er mange som ikke bare lider med folket i Ukraina, men også er imponert og kanskje berørt av det store mot og kampvilje som de viser opp. I møtet med hva som ser ut som en umenneskelig prøvning, ser de ut til å reise seg og gjøre det som trengs selv om det er svært farlig. Selvfølgelig vekker det engasjement og medfølelse, og verden har også svart. Men det er noen tanker som lett leder feil her: det ukrainske folk er ikke overmenneskelige eller lagd for motstand. Lidelsene er enorme, og de kommer også til å ta noen feil beslutninger og svikte noen ganger. Krig leder til tap og traumer alle steder – uansett om det er motstandsmenn som dør i kamp, om det er mennesker på flukt, eller de russiske unge soldater som, sannsynligvis uten å ens vite hvor de er på vei, blir sendt ut i strid. Prøvningen skal ikke romantiseres.

Jesus ber å få slippe, men lat Guds vilje skje. Disiplene misser helt saken, de sovner når de burde ha våket og snart er alt tapt, som de opplever det. Men tapt er det ikke, selv om det kan føles så – i Getsemane, og i vår tid når natten er mørk. For når vi går inn i sjelens eller verdens natt, er vi ikke der alene. Jesus deler angsten, kampen, prøvningen med oss. Og ytterst er det han som seirer.

Vi er på vei gjennom fastetiden, mot korset og lidelsen. Faste handler tradisjonelt og i vår tid ofte om å avstå, å gi slipp. Men ordet faste handler om motsatsen, det betyr å holde fast – fra det norrøne ordet fastr. I prøvningens stund er det vårt håp: å holde fast ved Jesus, og å holde blikket festet riktig sted. Å ikke la oss forstyrre av det som kanskje fremstår som fristelser – en enklere vei, å vende blikket bort fra andres nød eller vanskelige oppgaver som ligger foran oss. Å holde oss våkne i verdens natt, og se nøden og å se hva de tunge tingene er der noen trengs – og der noen kanskje er jeg. Da er vårt håp og vår trøst, vår redning og vår fremtid, å holde fast ved Jesus. At uansett hvor langt ned vi faller i nattens mørke, er vi ikke der alene.

Fastelavns ambivalens

 Preken på fastelavnssøndag 27 februar 2022 i Ringsaker kirke.

Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på,  og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.»  Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa. (Lukasevangeliet 18,31-34)

Fastelavn er på en måte en ambivalent høytid. Den er både-og, fest og faste, lek og alvor. Vi står på terskelen til kirkas store fastetid frem til påske. Men vi er ikke helt der enda – vi bruker fortsatt den grønne fargen for åpenbaringstiden, og liturgien er fortsatt ikke gått over i fastetiden. 

Fastelavn er siste festen før fasten, der man spiser og feirer på måter man siden avstår frem til påske. I vår tradisjon står fastelavnsbollen sterk, med hvetebrød, krem og syltetøy. Jeg vokste opp med den svenske versjon, der fyllet er marsipan. I den anglosaksiske verden er det Pancake Sunday i dag – uansett er det søtt, fett og godt med krem og egg og sukker. Mer spektakulær er karnevalsfeiringen i Brazil og andre steder, med musikk og dans og fest, der karneval jo betyr «farvel til kjøttet». Mange kirker har jo også karnevalsfeiring der barna kler seg ut. Utøver at det er fest og gøy, så har også karneval noe av det ambivalente i seg. I denne mellomfase vet man ikke hvem som er hvem, ting kan være opp ned og motsatt mot hva orden ellers er. Karneval er lekfull, men også en lek med makt og orden, og et rom der fantasien kan vise oss at ting kan være annerledes. Det er også en del av ambivalensen med fastelavn.

I dagens prekentekst, er ambivalensen mer underliggende. Jesus er tydelig i talen sin; det er tredje gangen i Lukasevangeliet han taler om sin død og oppstandelse. Han prøver å fortelle disiplene at han mener alvor, at de ikke er på vei til Jerusalem for å innta byen med makt, heller ikke for at han skal bli konge i vanlig bemerkning. Veien til Jerusalem er veien til døden og korset – og til oppstandelsen. Men det skjønner ikke vennene hans noe av. De har håpet at alle nå skal få se som de har sett, skjønne det som de har skjønt, at Jesus kommer med tilgivelse og nye muligheter, med oppgaver og felleskap, at det han forteller om Guds rike og om at Gud lengter etter hver og en av oss. At alle, også de i Jerusalem skal se oppleve det som de har opplevd. Og at det betyr at makten og æren som Jesus skal få, også skal bli deres. Jesus som taler om at han skal dø, og i tillegg stå opp igjen, det skjønner de ikke noe av. Det må ha vært en god del usikkerhet og ambivalens, som de skjøv til side.

Men Jesus vet at dette ikke blir noen enkel seier. Han vet at for å seire må han tape, han må som hvetekornet dø i jorden for å kunne stå opp til nytt liv. Han er ikke på maktens og seierens vei, men på forsoningens og kjærlighetens vei. Han vet at det er i sårbarheten og svakheten som den virkelige styrken finnes. Han skal ikke innta byen med vold, og han vet at han ikke kommer til å bli populær. Men det ytterste målet hans er også større enn hva disiplene skjønner.

Jeg forberedte denne preken mens nyhetene om Russlands invasjon av Ukraina gikk, og time for time kom rapportene om hvordan styrkene nærmer seg byen Kyiv. Det er skremmende og uroende nyheter – selvfølgelig fremst for folket i Ukraina, men også for hele Europa. Det er vanskelig å ikke berøre den situasjonen, samtidig som jeg ikke helt hva som kan sies som ikke er sagt. Men en ting jeg tenker på i dagens tekst, er hvor enkelt det noen ganger kan være, å bruke de krigerske og militære metaforene i et kristent språk. Det er ikke rart, fordi disse finnes i Bibelen, og de har vært brukt gjennom historien. Ikke minst, fordi kristne gjennom mange tider har vært i krig. Og jeg tenker at slike metaforer må brukes varsomt og gjennomtenkt. For de kan gå begge veier. I noen sammenhenger brukes krigsmetaforer for noe som ikke handler om konflikt i det hele tatt – at vi taler om åndelige strider eller å gå i kamp. Andre ganger brukes slike metaforer for å legitimere eller støtte opp under faktiske militære konflikter. Bibelsk eller kristent språk kan være kraftfullt, og da må det brukes med omhu for å ikke la tanken ledes feil, eller støtte opp under noe uten hensikt. Det finnes rettferdige og viktige strider og kamper, men kristen tro, kirkas makt og bibelsk språk har vært brukt for å legitimere både krig og undertrykkelse gjennom historien. Konklusjonen på det er ikke nødvendigvis pasifism, men å være forsiktig med å dra paralleller eller fortolke en historisk og politisk situasjon i bibelske termer.

Jesus står der i ambivalensen, og tar sine disipler med seg mot Jerusalem, sjølv om de ikke ser ut til å skjønne hva som skal skje i det hele tatt. Sikkert aner eller skjønner Jesus at de ikke kommer til å være så stabile som han kanskje hadde ønsket. De kommer til å svikte og fornekte, forlate og forråde ham. Men det er likevel dem han tar med, og det er dem han til slut gir oppgaven å fortelle videre og lede kirka.

Jesus ser oss og møter oss, her i vår ambivalens. Uansett om vi i dag mest koser oss med fastelavnsboller eller gruer oss fremfor nyhetssendingene – eller kanskje begge deler, fordi vi også lever våre liv i ambivalensen. Vi lever i både lek og alvor, fest og faste. I ukene som kommer, gjennom fastetiden, inviteres vi til å følge Jesus på forsoningens og kjærlighetens vei. For oss er det ikke konkret veien til lidelse og korset. Men det er en vei der vi kan ta inn over oss verdens smerte og lidelse. Der vi kan øve på å avstå noe for noen andre. Der vi deler det vi har av ressurser, men også omtanke og forbønn. Og uansett hvor vi går, går vi ikke alene. Jesus går foran og med oss – mot Jerusalem og korset, på fredens og forsoningens vei, gjennom død til liv.