mandag 15. februar 2016

Kjærlighet bortom romantikkens ideal

Preken på 1 søndag i fasten 14 februar, som også var Valentindagen, på Storbymesse i Trefoldighetskirken med tema "Den uromantiske kjærligheten". Salmen som nevnes i preken er NoS 656 Kjærleik er gleda uendelig sterk.
Så kom Jesus sammen med disiplene til et sted som heter Getsemane, og han sa til dem: «Sett dere her mens jeg går dit bort og ber.» Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru. Da sa han til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» Han gikk fram et lite stykke, kastet seg ned med ansiktet mot jorden og ba: «Min Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» Igjen, for andre gang, gikk han bort og ba: «Min Far! Om ikke dette begeret kan gå forbi meg, og jeg må drikke det, så la viljen din skje.» Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Nå forlot han dem og gikk på ny bort og ba den samme bønnen for tredje gang. Så kom han tilbake til disiplene og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er stunden kommet da Menneskesønnen skal overgis i synderhender. (Matt 26,36-45)

Pasjon – det er ett ord for sterke følelser, som vi ofte bruker om forelskelse eller kjærlighet. Vi kan også si at noen har en pasjon for noe eller er pasjonert opptatt av noe. Men det er også ordet for fortellingen om Jesu lidelse og død. I fasten leser vi pasjonshistorien, og kanskje lytter vi til de klassiske tonsettingene av Bach eller andre, som Johannespasjonen og Matteuspasjonen. Den sterke hengivelsen som vi forbinder med forelskelse finner sitt dypeste punkt akkurat her, i Getsamene.
Rett etter at Jesus har delt det siste måltidet med disiplene sine, vet han at det kun er noen timer igjen, og han tar med seg tre disipler for å vake og be. Dette er de samme tre disiplene som fikk bli med ham til forklarelsesberget, en fortelling vi hørte her i kirken for ett par uker siden. Da viste Jesus seg i sin herlighet og disiplene forsto hans guddommelighet. Her, i Getsemane, får de se Jesus fra hans aller mest menneskelige side. For uvanlighets skyld ber han disiplene om hjelp, han er fylt av angst, tvil og redsel. Han vet hva som skal skje, og at det må skje, men det betyr ikke at det er enkelt. At han til tross for dette går denne veien, er det ypperste beviset på kjærlighet. I Johannesevangeliets fortelling om samme kveld, da de fortsatt sitter til bords, sier Jesus at «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine». Det er det han skal gjøre, ikke for di det er enkelt, men til tross for angst og tvil. Dette gjør det til en pasjonert kjærlighetshandling.

Guds kjærlighet, den kjærlighet som bærer gjennom alt og seirer over døden, er grunnen for all kjærlighet. Vi elsker for at Gud først elsket oss, elsket hele skaperverket og verden. «Gud er i kjærleiken, den kjem frå han» sang vi i salmen tidligere, og det gjelder uansett hvilken form kjærligheten tar. Og den kjærligheten vi viser til hverandre er en speiling av den guddommelige kjærligheten.
Men det vi kaller kjærlighet, eller den kjærlighet det blir fortalt om i vårt samfunn i dag, har ikke sjelden trekk som er veldig forskjellig fra Guds kjærlighet. I samtalen tidligere snakket vi om forskjellen på eros [fysisk, erotisk, attraksjon], agape [selvofrende kjærlighet] og filia [vennskap], og at det finnes noen egoistiske trekk som kan komme inn i relasjoner og kjærlighet. I et samfunn som er marinert i kommersialisme og markedstenkning, er det lett å se andre mennesker som objekt, til for å oppfylle våre behov. Vi risikerer å bli opptatt av idealbildene av den perfekte partneren, familien eller hjemmet, der kjærligheten, i form av den perfekte romantiske relasjonen, skal løse alle problemer og gi livet mening. Med god støtte fra reklame, ukeblad og tv-serier, hvordan mange ting i samfunnet er organisert kring att alle er to, noen ganger også gjennom kirkens ureflekterte bekreftelse av kjernefamilien som den beste av livsformer, blir det etablert en ide om den romantiske kjærligheten som livets mening og vår frelse. I verste fall risikerer drømmen om den perfekte partneren eller relasjonen å bli en avgud. I Luthers forklaring av det første bud, sier han:
En gud kaller vi det en skal vente seg alt godt av og ta sin tilflukt til i all sin nød. (...) Det du altså binder ditt hjerte og setter din lit til, det er i virkeligheten din Gud.
Gode relasjoner, ekteskap og kjærlighet, er selvfølgelig noe godt, det er Guds vilje at vi skal leve sammen og det kan være noe mennesker lengter etter og har glede i. Men det kan aldri erstatte kjærligheten til Gud. Vi når ikke målet gjennom å håpe at en relasjon med et menneske – uansett hvor vidunderlig vi enn syns det mennesket er – skal være nok å leve å dø på. Om vi glorifiserer og løfter opp den romantiske kjærligheten så til de grader, risikerer vi å ikke få øye på at Guds kjærlighet speiler seg også i andre former for kjærlighet og i andre relasjoner – mellom søsken, mellom venner, mellom foreldre og barn. Også den oppofrende kjærlighet som mennesker viser ved å gi av sin tid, arbeid og ressurser for andre mennesker – i diakoni, frivillighetsarbeid og tjeneste – er en speiling av Guds kjærlighet. For noen mennesker innebærer slike oppgaver at de ikke lever i ekteskap eller relasjon. Det finnes jo for øvrig en lang tradisjon av i kirkens historie – noen har levet mer formalisert i ordensliv eller kloster, andre ikke. Jesus selv var jo som dere kanskje vet heller ikke så opptatt av kjernefamilien. Hva som gir livet mening, felleskap og kjærlighet ser ikke nødvendigvis likt ut for alle mennesker.

Uansett hvordan våre liv ser ut, uansett hva vi gjør og hvordan vi lever, finnes det en kjærlighet som bærer. Den kjærligheten som ikke viker unna for angst, tvil og lidelse, men som vil bære oss. Når vi er i Getsemane, i vårt livs mørkeste natt, kan vi stole på at vi ikke er der alene, for Jesus har vært der først. Han som først elsket oss, viser oss veien videre, viser oss hvordan vi kan vise den kjærligheten videre til mennesker omkring oss. Den kjærligheten er sjelden romantisk eller enkel, og den kan lede oss på veier som verken er bekvemme eller tydelige. Men vi blir båret gjennom livet og døden av den kjærlighet som er sterkere enn vi kan ane, av Gud som er større enn våre hjerter. Det er et håp å leve å dø på.

tirsdag 2. februar 2016

Jesus i forklaringens lys og i lidelsens mørke

Preken på Kristi forklarelses dag 31 januar 2016, på Storbymesse i Trefoldighetskirken.
Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett. (Luk 9,28-36)

Plutselig var alt klart og åpenbart. På forklarelsens fjell finnes ikke noen tvil, alt er tydelig. Denne fortellingen er full av symboler og merkverdigheter som det ikke går an å begripe helt, men til tross for det – eller kanskje nettopp derfor, ble allting klart for de som var til stede.

Mye i denne fortellingen er sånt som vi kjenner igjen fra andre fortellinger i bibelen og fra andre kristne fortellinger om menneskers møter med det hellige eller opplevelser der mennesker på en eller annen måte har møtt Gud. Her skjer det på ett fjell, slik som i mange andre bibelfortellinger om når mennesker møter Gud – ikke minst i de to som er med i denne fortellingen: Moses møtte Gud på Sinai og tok imot de ti bud, og Elia fikk møte Gud i lyden av en skjør stillhet på Horeb. Disse fortellingene beskriver det gudommelige nærværet med ord og bilder som ikke helt strekker til, men som likevel fanger inn noe: lys, skyer, vite klær, en stemme. Vi får for eksempel ikke vite hvordan disiplene kjente igjen Moses og Elia, som de selvfølgelig aldri hadde sett bilde av – kanskje var det som i en drøm, der vi noen gang vet eksakt vem noen er sjøl om de ser helt annerledes ut enn vi husker dem.

Mennene på fjellet er symbolske på mange måter: Moses og Elia representerer den gamle pakt, loven og profetene. De tre disiplene som er med, Peter Jakob og Johannes, var de som var på veg til å bli ledende i den tidlige kirken. Her på fjellet samler Jesus det som har vært og det som skal komme. Her er allting klart, vem Jesus er og hvilken sammenheng han hører hjemme i. Tenk å få være i denne klarheten, denne herligheten for evig.

Men det går ikke an å holde det fast. Det er en nøkkelsetning i fortellingen, når Peter tilbyr seg å bygge en hytte. Det står i teksten at han ikke visste hva han sa – kanskje fordi det var så åpenbart korttenkt på en måte. Her står han mitt i en åpenbaring fra Gud, med Moses og Elia til stede – selvfølgelig trenger de ikke noen hytte! Men det er på en måte ikke så rart at han sa det han sa. Like selvfølgelig som att han ikke kunde bygge noen hytte, like selvfølgelig er det at Peter ønsket at han kunde holde dette øyeblikket fast. At det aldri måtte ta slutt.

Men det må det. Og de må komme seg ned fra fjellet igjen.

Dels for at det er sånn det er med hellige opplevelser. De er øyeblikk og ikke tilstander det går an å bli værende i. Dels for at det ikke var Jesus oppgave å bli værende på fjellet i et forklart lys, men å dra videre. Til Jerusalem.

Det var akkurat det Jesus snakket sammen med Moses og Elia om, der på fjellet. Hva som skulle skje i Jerusalem. At han må gi seg over, bli fanget, tortert, overgiven og henrettet. Disiplene ville ikke høre om og anerkjenne det, men Jesus visste hva som måtte komme. Han visste at han ikke hadde noen annen vei enn veien til korset.

De samme tre disiplene som fikk bli med opp på forklarelsens fjell, de fikk også følge med Jesus inn i Getsemane. Hagen dit Jesus gikk for å be og forberede seg like før han ble fengslet og stilt for en domstol, hagen der han bad i fortvilelse og angst. Disse tre, som etter hvert fikk lede de første kristne, de hadde fått bli med og se Jesus både i hans forklarte lys og i hans dypeste mørke.

De skjønte nok ikke riktig betydningen av hverken den ene eller den andre opplevelsen akkurat da. Men seinere skjønte de det som er noe av det mest sentrale i den kristne tro: at Kristi herlighet og åpenbarelsens lys er knyttet helt sammen med hans død og lidelse. Veien til Guds herlighet går ikke noen annen vei enn gjennom døden, lidelsen. Jesus er ikke noen opphøyd konge langt fra mennesker liv, men den som deler våre kår inn i døden. Hans herlighet blir ikke fullbyrdet før han beseirer døden på korset og står opp fra de døde.

Når vi er i de mørkeste daler og alt håp virker langt unna, finnes tross alt løftet der: at han er med. Hva vi enn må gå gjennom i livet, har Jesus gått der først. Guds nærvær er ikke avhengig av våre opplevelser eller følelser. Samme kjærlighet som strømmer fra lyset, den bærer oss samme hva som skjer.