Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han ba, fikk ansiktet hans et annet utseende, og klærne ble blendende hvite. Med ett sto det to menn og snakket med ham; det var Moses og Elia. De viste seg i herlighet og talte om den utgangen livet hans skulle få, om det han skulle fullføre i Jerusalem. Peter og de andre hadde falt i dyp søvn. Nå våknet de og fikk se hans herlighet og de to mennene som sto sammen med ham. Da mennene skulle til å forlate ham, sa Peter til Jesus: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» – han visste ikke selv hva han sa. Mens han talte, kom det en sky og skygget over dem, og da de kom inn i skyen, ble de grepet av frykt. Det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» Og da røsten lød, var det ingen annen å se, bare Jesus. Disiplene tidde med dette. På den tiden fortalte de ikke til noen hva de hadde sett. (Luk 9,28-36)
Plutselig var alt klart og åpenbart. På forklarelsens fjell finnes ikke noen tvil, alt er tydelig. Denne fortellingen er full av symboler og merkverdigheter som det ikke går an å begripe helt, men til tross for det – eller kanskje nettopp derfor, ble allting klart for de som var til stede.
Mye i denne fortellingen er sånt som vi kjenner igjen fra andre fortellinger i bibelen og fra andre kristne fortellinger om menneskers møter med det hellige eller opplevelser der mennesker på en eller annen måte har møtt Gud. Her skjer det på ett fjell, slik som i mange andre bibelfortellinger om når mennesker møter Gud – ikke minst i de to som er med i denne fortellingen: Moses møtte Gud på Sinai og tok imot de ti bud, og Elia fikk møte Gud i lyden av en skjør stillhet på Horeb. Disse fortellingene beskriver det gudommelige nærværet med ord og bilder som ikke helt strekker til, men som likevel fanger inn noe: lys, skyer, vite klær, en stemme. Vi får for eksempel ikke vite hvordan disiplene kjente igjen Moses og Elia, som de selvfølgelig aldri hadde sett bilde av – kanskje var det som i en drøm, der vi noen gang vet eksakt vem noen er sjøl om de ser helt annerledes ut enn vi husker dem.
Mennene på fjellet er symbolske på mange måter: Moses og Elia representerer den gamle pakt, loven og profetene. De tre disiplene som er med, Peter Jakob og Johannes, var de som var på veg til å bli ledende i den tidlige kirken. Her på fjellet samler Jesus det som har vært og det som skal komme. Her er allting klart, vem Jesus er og hvilken sammenheng han hører hjemme i. Tenk å få være i denne klarheten, denne herligheten for evig.
Men det går ikke an å holde det fast. Det er en nøkkelsetning i fortellingen, når Peter tilbyr seg å bygge en hytte. Det står i teksten at han ikke visste hva han sa – kanskje fordi det var så åpenbart korttenkt på en måte. Her står han mitt i en åpenbaring fra Gud, med Moses og Elia til stede – selvfølgelig trenger de ikke noen hytte! Men det er på en måte ikke så rart at han sa det han sa. Like selvfølgelig som att han ikke kunde bygge noen hytte, like selvfølgelig er det at Peter ønsket at han kunde holde dette øyeblikket fast. At det aldri måtte ta slutt.
Men det må det. Og de må komme seg ned fra fjellet igjen.
Dels for at det er sånn det er med hellige opplevelser. De er øyeblikk og ikke tilstander det går an å bli værende i. Dels for at det ikke var Jesus oppgave å bli værende på fjellet i et forklart lys, men å dra videre. Til Jerusalem.
Det var akkurat det Jesus snakket sammen med Moses og Elia om, der på fjellet. Hva som skulle skje i Jerusalem. At han må gi seg over, bli fanget, tortert, overgiven og henrettet. Disiplene ville ikke høre om og anerkjenne det, men Jesus visste hva som måtte komme. Han visste at han ikke hadde noen annen vei enn veien til korset.
De samme tre disiplene som fikk bli med opp på forklarelsens fjell, de fikk også følge med Jesus inn i Getsemane. Hagen dit Jesus gikk for å be og forberede seg like før han ble fengslet og stilt for en domstol, hagen der han bad i fortvilelse og angst. Disse tre, som etter hvert fikk lede de første kristne, de hadde fått bli med og se Jesus både i hans forklarte lys og i hans dypeste mørke.
De skjønte nok ikke riktig betydningen av hverken den ene eller den andre opplevelsen akkurat da. Men seinere skjønte de det som er noe av det mest sentrale i den kristne tro: at Kristi herlighet og åpenbarelsens lys er knyttet helt sammen med hans død og lidelse. Veien til Guds herlighet går ikke noen annen vei enn gjennom døden, lidelsen. Jesus er ikke noen opphøyd konge langt fra mennesker liv, men den som deler våre kår inn i døden. Hans herlighet blir ikke fullbyrdet før han beseirer døden på korset og står opp fra de døde.
Når vi er i de mørkeste daler og alt håp virker langt unna, finnes tross alt løftet der: at han er med. Hva vi enn må gå gjennom i livet, har Jesus gått der først. Guds nærvær er ikke avhengig av våre opplevelser eller følelser. Samme kjærlighet som strømmer fra lyset, den bærer oss samme hva som skjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar