Jesusbarnet på flukt - om frykt og sårbarhet

Preken på Romjulssøndag 29 desember 2019, Moelv kirkesenter.

 Da de var dratt bort, viste Herrens engel seg for Josef i en drøm og sa: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død. Slik skulle det ordet oppfylles som Herren har talt gjennom profeten:
           Fra Egypt kalte jeg min sønn. (Matt 2,13-15)

Dere har fått et bilde på agendaen i dag. Det er ikke bare en fin bilde for å få litt farge på fremsiden, men også et utgangspunkt for preken i dag. Bilden er av et ikon, med motivet Flukten til Egypt. Vi ser Maria, Josef og Jesusbarnet på vei på et esel. Og vi ser at de er i Egypt – de går langs Nilen, og langt bak til venstre ser vi pyramidene. De er på flukt fra kongen Herodes, som vi hørte om i preketesten.

Dette ikon-motiv er særlig elsket bland koptene, den ortodokse kristne kirka i Egypt – de er stolte av å ha fått husere den hellige familien på flukt. Men de er også en liten minoritet, omtrent 10 prosent av befolkningen, og stadig utsatte for press av myndigheter og sine naboer av annen tro, og stadig får vi høre på nyhetene om angrep og terror rettet mot kristna i Egypt. Også i andre deler av midt-østen, området der de første kristne levde, er det i dag vanskelig for kristne, og mange har flyktet. Det gjelder Irak og Syria, men også ikke minst de kristne palestinerne. Det er ikke mange kristne igjen i Betlehem i dag.

Mange steder i verden er mennesker utsatt for press, og noen ganger forfølgelse for sin tro, og må flukte. I noen områder er det kristne, men i andre deler av verden gjelder det andre religioner. Det siste året har vi hørt en del på nyhetene om uigurer og andre muslimske folk i Kina, som ikke bare blir utsatt for press men satt i omskolerings- og interneringsleir, for å nevne ett eksempel.

Og samtidig som mange, mange millioner mennesker er på flukt av forskjellige årsaker, har attityden til flyktninger hardnet rundt om i den rike verden. Det er ikke kun her i Norge, men i nesten alle Europeiske land så vel som Amerika og Australia for eksempel. Bildene av flyktningbåter på Middelhavet, og hvordan de europeiske landene prøver å stoppe dem for å komme i trygghet, og bildene fra desperasjonen i flyktningleir på greske øyene er det sikkert flere enn jeg som har blitt berørt og uroet av i det siste.

I dagens lesning kommer vi inn i Matteusevangeliet rett etter fortellingen om vismennene som kommet fra øst for å hylle den nye kongen. De har gått feil, til kong Herodes, som da skjønner at det er noe på gang. Hans skrifttydere forteller at Messias skal bli født i Betlehem og han sender vismennene dit. Herodes tror at Messias skal komme som en innomverdslig konge og trua makten hans – og det var ikke rart, også seinere i Jesu liv skal folk jo tro at han er en konge på en mer vanlig måte.
Både vismennene og Josef får drømmer, og de prøver å unngå katastrofen som venter da Herodes frykt får konsekvenser. Vismennene tar ikke turen om Jerusalem, og Josef og Maria flykter med det lille Jesusbarnet.

Leser vi videre i Matteusevangeliet, etter dagens lesetekst, ser vi at de hadde grunn til å flykte. Herodes ble ifølge teksten rasende når han skjønte at han blitt narret og i en forferdelig massakre lar han døde alle guttebarn under to års alder i Betlehem. Dette er det mørke bakteppet til jula. Som i mange bibelske fortellinger er ikke menneskets mørkeste sider langt unna, og dessverre er dette jo ikke langt unna hvordan verdens mektige gjennom hele historien har prøvd å beskytte seg selve og sin egen makt, med grusomme konsekvenser for uskyldige mennesker, ikke minst barn.
Ved å lese denne fortelling i dag, er det to ting som står frem for meg. Det handler om frykt, og om erfaringen av å være på flukt.

Det som driver Herodes vad det verker, mer enn noe annet, er frykt. Frykten for å miste makten sin, men sikkert også frykt fordi han vet at han ikke er noen særlig godt likt eller har støtte i folket – det vet vi fra andre tekster. Han har bygget opp en tilværelse og en posisjon på å få andre å frykte ham, og det gir også at han selv lever i frykt for alt han kan tape. Frykt er en utrolig farlig kraft. Mennesker som er drevet av frykt risikerer å ta veldig dårlige avgjørelser, for egen del men også som får konsekvenser for andre.

Motsatsen til frykt er tillit, men også kjærlighet. Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut står i første Johannesbrev. Og det kjærlighet og tillit finnes, har ikke frykten noen grobunn. Men det kjærligheten og tilliten bygger på sårbarhet. Når Gud kommer til verden i det lille jesusbarnet, er det kanskje det som er tydeligst av alt: hvor sårbar og utsatt han er. Frykten risikerer å få oss til å bygge murer, fysiske eller mentale, sjelslige, for å beskytte oss. Og den som for eksempel har blitt såret gjør ofte det, som en naturlig forsvarsmekanisme. Eller enda verre, sårer andre omkring seg. Men det er først når vi åpner oss og gjør oss sårbare som tilliten og kjærligheten kan vokse og forsvarene våre kan legges ned eller mykes opp. Gud møter oss ikke i de harde murene eller forsvarsverket, men i det mest sårbare av alt, et lite nyfødt barn. 

Og dette lille barnet, det er altså et barn på flykt. En av de store poengene med inkarnasjonen, at Gud blir menneske i Jesus, er at Gud dermed har erfaring med menneskelivet. Og en av de aspektene, er altså erfaringen av flukt. En erfaring som Jesusbarnet altså deler med millioner og atter millioner mennesker gjennom historien. I hvert fall for meg er det vanskelig å lese disse tekstene og ikke koble dette sammen med situasjonen for flyktninger rundt om i verden i dag, og hvordan vårt eget land møter, eller ikke møter, de store behovene. Hadde Josef og Maria og Jesusbarnet funnet et trygt sted hvis de hadde måttet flykte i dag?

Tekstene gir ikke noen retningslinjer for en konkret flyktningpolitikk i et velferdssamfunn totusen år senere, og det er ikke heller det jeg direkte mener. Men den frykt som preger så vel en del enkeltindividers tale om flyktninger, som den europeiske politikken med murer og stengte grenser, står i sterk kontrast til bibelfortellingen om Gud som møter oss i det lille sårbare barnet på flukt.

På ikonet møter oss dette lille barnet. Den lille familien fant en trygg plass, og blant pyramidene ved Nilen fikk de oppleve hvordan det er å flykte, men også hvordan det er å finne trygghet. Oppleve at flukt er vanskelig og traumatisk men kan lede til et nytt hjem og en ny tilværelse. Etterhvert kom familien tilbake og Jesus vokste opp i Nasaret. Og det er i det barnet, med alle sine forskjellige erfaringer av menneskelivet som Gud selv møter oss.

Ordet blir menneske - i lys og mørke

Preken på  1. juledag i Ringsaker kirke 2019.

I begynnelsen var Ordet.
          Ordet var hos Gud,
          og Ordet var Gud.
         
    Han var i begynnelsen hos Gud.
         
    Alt er blitt til ved ham,
          uten ham er ikke noe blitt til.
       
          Det som ble til
    i ham, var liv,
          og livet var menneskenes lys.
         
    Lyset skinner i mørket,
          og mørket har ikke overvunnet det.
       
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
         
    Det sanne lys,
          som lyser for hvert menneske,
          kom nå til verden.
         
    Han var i verden,
          og verden er blitt til ved ham,
          men verden kjente ham ikke.
         
    Han kom til sitt eget,
          og hans egne tok ikke imot ham.
         
    Men alle som tok imot ham,
          dem ga han rett til å bli Guds barn,
          de som tror på hans navn.
         
    De er ikke født av kjøtt og blod,
          ikke av menneskers vilje
          og ikke av manns vilje,
          men av Gud.
         
    Og Ordet ble menneske
          og tok bolig iblant oss,
          og vi så hans herlighet,
          en herlighet som den enbårne Sønn
          har fra sin Far,
          full av nåde og sannhet.

 Julaftenens tekster er kjente og kjære – det folk som vandrer i mørkret skal se et stort lys, og julefortellingen om barnet i krybben og Josef og Maria og gjetere og lamonger og engler. Det konkrete detaljer og kjente ord når vi møtes i skumringen eller mørkret på julaftens ettermiddag, eller leser juleevangeliet ved julemiddag.

Idag møtes vi i fullt dagslys, sollyset fyller (i hvert fall noe) kirka vår, og det er andre tekster om lys og mørke som vi leser på høytidsdagen for Kristi fødelses fest. Tekster som ikke i det hele tatt handler om det fysiske og konkrete ved Jesu fødsel, men det storslåtte, det poetiske, det teologiske. At Guds evige ord, som er av alle tider, viser sin herlighet.

Ordene i Johannesprologen er kanskje ikke fullt like kjente som fortellingen i juleevangeliet men ikke langt derfra. Mange av dere kjenner den sikkert godt. Og den fungerer fint som en prolog for Johannesevangeliet, for den introduserer og tar opp mange begreper og ord og tanker som som kommer tilbake gjennom hele Johannesevangeliet. Ordene om lys og mørke, om sannhet og nåde, og Ordet som alle tings grunn, kommer tilbake. Det er filosofisk og poetisk, og samtidig kanskje noe fjern? Det er noe så konkret ved julefortellingen, og så er denne tekst om ord og lys og mørke og sannhet så annerledes.

Men det er kanskje der den virkelige spenningen i denne teksten ligger. Hele tankeverden og språket er fra en kultur og filosofi opptatt av akkurat tanker, rasjonalitet, visdom, filosofi. Der ord og innsikt og tanker er det som teller mens det jordiske og konkrete ikke var særlig interessant, eller til og med lavt og dårlig.

Og det er der som prologens brennpunkt kommer i vers 14: Ordet blir menneske. Eller som det sto i den gamle oversettelsen: ordet ble kjød. Alt dette filosofiske, poetiske, åndelige, får en fysisk kropp. Og da er det ikke lenger kun overordna tanker og prinsipper, men blir veldig konkret: et spesifikt barn, en plass, et tidspunkt, en kultur og sammenhang, en familie. Når Gud blir menneske er det akkurat så konkret og fysisk, og dermed også spesifikt.

Alt siden skapelsens morgen har Gud vært Gud, ikke bare i det åndelige og teoretiske, men skaperverkets Gud, en gud for kropper og steiner og vekster og ting. En Gud for følelser og opplevelser og tanker og handling. Men i inkarnasjonens mysterium, når Gud blir menneske, så blir dette enda mer konkret, enda mer tydelig – og enda mer spesifikt. Og jeg tenker, at akkurat fordi Gud i Jesus har hatt en spesifikk erfaring ev menneskelivet, er også den erfaringen generaliserbar – Gud har erfart også hele menneskehetens vesen i den spesifikke erfaringen. Sånn kjenner vi det jo også fra litteratur og kunst og fortellinger – det er oftere som en veldig spesifikk fortelling av menneskelig erfaring kan berøre oss, og si noe om hva det er å være menneske som vi kan kjenne oss igjen i, enn mer overfladiske generelle beskrivelser av menneskehetens tilstand.

I Johannesprologens spill med lys og mørke, så tenker jeg at det ikke er fremst som filosofiske begreper. Det er i hvert fall ikke der de får sin styrke og klangbunn. Mørkret er forankret i den menneskelige erfaringen, bærer preg av den avgrunn som kan ligge i menneskets og verdens indre mørke. Og lyset er ikke noe som blir tatt for gitt, men lyset som kjenner dette mørke, lyset som er et trassig håp, og er forankret i den kjærlighet som er sterkere enn døden. Lyset skinner i mørkret, og mørket har ikke overvunnet det.

Vi lever livene våre i både lys og mørke. Men selv når det virker som aller mørkest – om det er i midtvinteren før sola snur, om natta timene før daggry, eller i sjelens og livets mørke natt, er dette vårt håp og vår tro. Gud har valgt å dele menneskehetens kår, Ordet er blitt menneske. Lyset fra skaperverkets morgen og fra oppstandelsen, det lyset vil dele livene våre, uansett hvordan det livet er. Lyset skinner i mørkret, og mørket har ikke overvunnet det.

Med Maria forbereder vi oss for Jesu ankomst

Preken på høymesse med dåp i RIngskaer kirke 4 søndag i advent 22 desember 2019. Salmen som nevnes er nr 123 i salmeboka, Maria gjekk i tornesnar, som ofte synges under navnet Gammel Maria-vise.

Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
         
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
         
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
         
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
         
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
         
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
         
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
         
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
         
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.» Luk 1,46-55

Selv om vi står nesten på terskelen til jula, er vi ikke der helt enda. Vi har fortsatt en adventssøndag igjen, og i dag er det Maria, Jesu mor, som står i sentrum. De fire søndagene før jul handler på forskjellige måter om forberedelser for Jesu ankomst. Og i dag handler det altså om den som selv forberedte, og var forutsetningen for Jesus-barnets ankomst: hans mor Maria.

Teksten som jeg leste, kalles Marias lovsang. Litt før dette i Lukasevangeliet, kommer fortellingen om hvordan Maria får besøk av engelen Gabriel, som forteller at hun kan bli mor til Messias, Guds sønn. Og Maria sier ja.

Så drar hun av gårde for å besøke en eldre slektning, Elisabet, som også er gravid med et spesielt barn. Barnet hun venter, skal bli døperen Johannes, en profet som forberedte Jesu ankomst på en annen måte, ved å preke i ørkenen. Men foreløpig er det to kvinner som møtes, og de bærer disse to barna. Når Elisabet møter Maria, skjønner hun at det er noe spesielt med henne, og Maria brister ut i lovsang.

Denne lovsang, eller Magnificat som den kalles ut fra det første ordet i den latinske teksten, er en av de mest tonesatte tekstene i hele bibelen. Nesten alle store komponister – og mange flere – har skrevet sin egen versjon. Det er en storslått tekst som har spor av mange lovsanger fra det gamle testamentet, der profeter og diktere på en poetisk måte lover Gud for alt det store Gud gjør med og for menneskene.

At denne tekst har fått så stor betydning i musikken, tenker jeg også henger sammen med at Maria kanskje er den person i bibelen, utøver Jesus, som kanskje er mest elsket og fått mest betydning for folk flest gjennom historien. Det er kanskje tydeligst i katolsk og ortodoks fromhet, men også i mange lutherske land har mennesker tatt Maria til seg. Hun er avbildet i kunsten, omskrevet i musikken og viktig i folkelig fromhet. Ikke minst finnes mange beskrivelser av Maria i folkemusikk og folkelig kunst, og etter preken skal vi få synge en slik salme, en gammel Maria-vise [salme 123]. Kanskje er Maria litt lettere å relatere til noen ganger, enn Jesus?

For Maria er en sammensatt person. I noen perioder har kanskje bildet av henne mest vært den stille, adlydende som gjør slik som Gud sier. Den som bøyer seg for Gud. Men det er ikke helt det bildet vi får her, det er ikke den Maria som synger sin lovsang. Her vet hun om at hun har fått oppgaven som setter henne inn i verdenshistorien, at hun skal gjøre noe helt spesielt ved å bli mor til Gud selv. Hun, en enkel jenta fra bygda skal bære verdens frelser. Og det hun sier om Gud i sin lovsang er akkurat det: at Gud er den som løfter opp de små og svake, metter de sultne og gir til de fattige, mens de rike og mektige skal miste sin makt og sine privilegier. Sånn blir også Maria en profet, som taler om hvem Gud er, og hva det betyr at Gud blir menneske.

For det er det som skal skje. Det vi feirer i jula, er at Gud blir menneske i det lille barnet. Og der viser Gud oss de viktigste ved seg selv. Gud velger ikke palass og gull og makt, men enkle kår. Gud kommer ikke for å gi ekstra glans til de som allerede har alt i verden, men kommer for å dele menneskehetens sårbarhet. Og derfor er Gud noen som står på de små og vanlige menneskenes side.

Maria forbereder seg selv for å ta imot barnet, og kanskje forbereder hun seg og på sin fremtidige rolle som en viktig og ledende person i den tidlige kirka, og på noen måte kanskje også på sin rolle som ikon gjennom kirkehistorien. Men mest snakker hun ikke om seg selv, men om Gud. Som alle profeter, som alle viktige personer i bibelen, så vet hun at selv med hennes viktige oppgave, er det ikke hun som er hovedpersonen. Hun gir plass for Gud i sitt liv, og lar dermed også oss få mulighet å gjøre det samme. Sammen med Maria kan vi synge om Guds mektige verk, og sammen med henne får vi forberede oss på barnet som skal komme, og gi plass for ham i livet vårt.