söndag 30 april 2017

Vi trenger en god gjeter - men også en flokk

Preken på 3 søndag i påsketiden, 30 april 2017, på Storbymesse i Trefoldighetskirken. I forkant av preken var et samtale om 12 trinns-bevegelsen/recovery, der Anonyme alkoholiker er den mest kjente delen. Du kan lese mer om dem her: http://www.anonymealkoholikere.no/2/de-tolv-trinn/
Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
    Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.» (Johannesevangeliet 10,11-18)

Det er et kjent og elsket bilde som møter oss i tekstene i dag, om Den gode gjeteren. Utøver disse to tekstene vi nettopp hørte, finnes flere andre tekster – den mest kjente kanskje salme 23, om at Herren er min hyrde som lar meg hvile på grønne enger. Også lignelsen om gjeteren som forlater de 99 sauene for å finne det hundrede.

Disse er kjente og elsket bilder, tror jeg, fordi sier mye om hvem Gud er. Gud er den som tar seg av oss og ikke gir opp. Gud er den som vil oss alt godt og gir oss det vi trenger. Gud ser hver og en av oss, kjenner oss hver og en. Gud er den som går føre oss og viser oss veien. Gud er den som gir sitt liv for oss.

Jeg skal ikke låte som at jeg vet så mye om sauer eller gjetere eller dette å drive med dyr i det hele tatt. Slik som mange i vår tid, og kanskje særlig her i byen, har jeg veldig lite erfaring med disse tingene. Når Jesus snakket om seg selv som den gode gjeter, brukte han et godt kjent bilde som menneskene omkring ham direkte kunde relatere til. For meg, og kanskje dere, blir bilden av gjeteren mer en romantisk bilde av livet langt unna, i tid eller rom, snarere enn det hverdagslige, kjente. For noen av dere er det kanskje ikke als så fjernt, og hvis ikke det er sauer dere kjenner godt, kanskje noen har fått være med på reinflytting, eller liknende.

Men en ting vet jeg, og kan kjenne meg igjen i. Det er at sauer er flokkdyr. De trenger en gjeter, men de trenger også hverandre. Den sau som kommer bort fra flokken er et enkelt byte for rovdyr, og det er årsaken til at gjeteren går og leter etter det ensomme, ville lamungen. Mennesker er ikke flokkdyr på den samme konkrete måten som sau, men i grunnen er det likt. Ingen av oss klarer seg selv. Vi trenger hverandre, og vi må ta oss av hverandre. Vi trenger den gode gjeteren også, men det holder ikke. Vi må være en del av en flokk.

Som kristne mennesker trenger vi et sammenheng. Det er kanskje mulig å være kristen helt på egen hånd, men jeg tror det er veldig vanskelig. I den lutherske tradisjon, og kanskje særlig i pietismen og vekkelsesbevegelsene, har det vært en stor tyngde lagt ved egne relasjonen til Jesus, den egne Bibellesningen og troen. Det er selvfølgelig mye positivt i det, ikke minst den lutherske grunntanken om hver og en kan ha en egen direkterelasjon til Gud, som ikke trenger noen mellomledd, og at hver og en er myndig nok til å ta egne avgjørelser og lese Bibelen selv. Men baksiden av dette, hvis tyngdepunktet blir for sterkt på dette, kan være at vi glemmer fellesskapet. At vi ikke er noen ensomseglere på livet hav, men sauer i en flokk. Og det fellesskapet tenker jeg ikke bare er til for å være koselig, men fordi vi trenger hverandre. Ikke en eneste av oss kan klare hele livet på egen hånd.
Kirken er et fellesskap til hjelp på mange måter – ved å ikke bare tro på egen hånd, med ved å delta i gudstjenester får vi del i andre menneskers tro og tanker, vi kan bruke bønner fra hele verden og kirkens historie, og bli båret av sang, musikk og bønn. Vi får ta imot nattverdens sakrament og syndenes tilgivelse. Men det er også i de direkte menneskelige relasjonene som vi kan bli båret av hverandre. Vi trenger andre mennesker – og ikke nødvendigvis bare i kirken, eller kristne venner – for å se på oss selv litt utenfra. Vi trenger hverandre for å få hjelp med praktiske ting og for å dele livets avgrunnsdyp når det viser seg. Vi trenger andre menneskers tanker, omsorger, blikk på oss og for å hjelpe oss i riktig retning der vi er på vei å gå oss vill.

Her finnes en av de mange rikdommer fra 12 trinns-bevegelsen, som vi talt om her tidligere i gudstjenesten. En av de store fremgangsfaktorene for de som lykkes håndtere sin avhengighet ved 12-trinnsprogrammet, handler nettopp om dette: å bruke felleskapet. Nøkkelen ligger i å innrømme sin maktesløshet, at dette er noe som jeg ikke klarer å rydde opp i på egen hånd. Å ved å anerkjenne sin maktesløshet, være klar for å ta et oppgjør med sitt liv og sin situasjon, be om tilgivelse og ta imot den hjelp som finnes, begynner veien til et nytt liv. Her finnes mange likheter med en klassisk kristen omvendelse, som mange av oss kjenner igjen. Men det er ikke kun et hjertets omvendelse som handler om tanker og tro. Det dreier seg også om felleskapet, å velge et sammenheng som leder til livet.

Selv vi som ikke er maktesløse for en konkret avhengighet, kan ta med oss noe av denne lærdom. Vi er alle maktesløse innfor livet, og ikke en eneste av oss klarer oss helt selv. Vi trenger Gud, den gode gjeteren. Men vi trenger også hverandre. Vi trenger å dele livene våre – i de store, vanskelige tingene, men også i det hverdagslige, enkle. Og en viktig oppgave for oss er å være litt oppmerksomme på resten av flokken vår, og så til att ikke noen ender opp alene.

Sammen med flokken får vi følge den gode gjeter. Han som passer på oss og bryr seg om oss, men som også gått føre oss gjennom død til liv. Den gode gjeter gir sitt liv for fårene, sier Jesus i teksten. Vi får leve i troen på at den kjærlighet som seiret over døden, også er den kjærlighet vi er båret av, og som bærer oss gjennom liv og død.

fredag 28 april 2017

Bli hos oss!

Preken på 2 påskedag 17 april 2017, på emmausgudstjeneste i Trefoldighetskirken. I tillegg til evangelieteksten ble det også lest fra Jona 2,1-11.
Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
    Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
    De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. (Lukas 24, 13-35)
Bli hos oss! Disiplene på vei mot Emmaus har fått seg selskap med noen de ikke kjenner igjen, og etter at de har gått sammen med ham og han fortalt og diskutert med dem kommer de fram til målet sitt – men de vil ikke ta farvel. De inviterer ham in – bli hos oss. De vet kanskje ikke helt hvorfor, men de vil fortsette være sammen med ham. Selv om de ikke vet det, er de i den oppstandne Herrens nærvær. Han har kommet dem til møte, er allerede hos dem, selv når de ikke vet det.
I påskefortellingens dramatikk ligger en spenning mellom fravær og nærvær. Jesus rider inn i Jerusalem og er tilstede i den hellige byen. Jesus er sammen med disiplene sine på skjærtorsdagen, og innstifter nattverden der han er tilstede, nærværende gjennom alle tider. I Getsemane ber Jesus disiplene å våke sammen med ham, men de svikter og sovner. Når han sen blir fengslet, overgir de ham en etter en, svikter og fornekter. Til slutt er selv Jesus i tvil om Guds nærvær, og roper høyt på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! Og når kvinnene kommer til graven på søndag morgen er den tom – Jesus er ikke tilstede. Hans kropp er fraværende, men nettopp derfor helt tilstede, levende hos dem.

For selv når han er fraværende, er han tilstede. Og selv når det føles som Gud har forlatt oss, er Gud med. Ikke bare påskefortellingen, men hele Jesu liv, ja hele frelseshistorien har dette som sitt viktigste tema: Guds nærvær. Gud vil ha fellesskap med oss, vil være tilstede i livene våre, kommer oss i møte selv når vi ikke ser det. Alt dreier seg om dette: Guds nærvær. Fra skapelsens første lys da Guds ånd blåser over jorden, til den siste dag da Jesus kommer tilbake; fra vi drar vår første pust til den siste. Gud er her.
På veien mot Emmaus legger Jesus ut tekstene gjennom hele historien – vi får ikke vite hvilke tekster han tar opp, og hva han sier, men kanskje er dette nettopp den røde tråd har drar i. Messias blir sendt og må lide og dø og stå opp, men det som er grunnen for dette, er nettopp Guds kjærlighet, og hvordan den kjærligheten trekker oss inn i fellesskap, en kjærlighet som ikke gir opp om oss. Gjennom loven og profetene prøver Gud å gjenopprette fellesskapet med menneskene, og blir til slutt selv menneske i Jesus. Jesus deler våre kår, og det innebærer ikke kun et fysisk nærvær i verden, men også at Gud har erfaring med livet, er tilstede, vet hva vi opplever. Det er til og med navnet hans – Immanuel, det navn profeten sier han skal ha, betyr nettopp det: Gud med oss. Når Jesus lider, dør og oppstår gjør han det på vegner av, men også sammen med alle mennesker. Han overgir oss ikke, selv i døden. Hans kjærlighet er så sterk, att ikke ens døden kan knuse den. Nå går de der, disiplene, og aner kanskje at alt ikke er over. Kanskje begynner håpet å vekkes hos dem. Og etter hvert skjønner de det: det er ham. Han lever. Det er ikke over. Ikke i det hele tatt.
Kanskje var teksten om Jona en av de profeter som Jesus fortalte disiplinene om der på veien – i hvert fall i seinere kristen fortolkning har Jona som var tre dager i fisken blitt oppfattet som et forbilde for Kristus. Det er vel også årsaken at denne tekst blir lest i påsken. Men hans klagesang der i dødens nærhet, bokstavelig på havets bunn, føles for meg å mer høre hjemme på langfredag, eller muligens i Getsemanes angst, enn i påskens glede. Hele fortellingen om Jona rommer mange viktige temaer som egentlig fortjener en egen preken, men vi stanser her ved hans klagesang. Der beskriver han i målende ord om sin ulykke, hvordan han synker dypere og dypere i havet – i ensomhet og angst. Men han skjønner at Gud ikke har gitt opp om ham. At det selv i den mørkeste natt finnes håp om nytt liv. Og hans håp er ikke meningsløs – fisken spytter ham opp på land, og han får nye muligheter.
At Gud blir menneske i Jesus, og deler våre kår, gjør at vi ikke er alene selv i den mørkeste natt og dypeste angst. Når vi er på havets bunn eller i angstens Getsemane, kan vi be sammen med Jesus som har vært der før. Det er trøsterikt og viktig. Det er – dessverre – også erfaringer mange av oss har, de aller fleste av oss vet hvordan angst, ensomhet, fortvilelse føles. Men Gud er ikke kun tilstede der. Selv om vi kanskje har flere ord, flere konkrete eksempler, flere erfaringer med Guds nærvær i smerten, er Gud ikke kun tilstede langfredag. Også i ventetiden og kjedsomheten i påskeaftenens stillhet, og i påskedagens forvirring og gryende håp. Når vi er på vei mot Emmaus men ikke riktig vet hvor vi er på vei i livet. Når håpet er så svakt at vi er redde for å la det ta fyr – fordi det kanskje blir knust. Når vi ikke vet riktig hva, eller hvem, vi skal tro på. Og når våre hjerter brenner av glede og lyst til å rope de glade nyheten ut over hele verden. Da ler og roper og danser ham også sammen med oss. Når ånden vekker hellig vrede over verdens urettferdighet eller når vi kjenner ham igjen i mennesker vi møter, i de minste brødre og søstrer. Når vi deler brødet – i solidaritet og fellesskap i verden, og ved nattverdens bord. Da kan vi kjenne vi ham igjen og vite at han er tilstede. Og vi får be sammen med disiplene: Bli hos oss!

måndag 3 april 2017

Livets vann

Preken på Storbymesse ved starten av Kirkens nødhjelps Fasteaksjon 2017.
Jesus måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
    Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
    Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.» (Johannesevangeliet 4,4-26)
Jeg tenker at den der brønnen i Sykar ikke var så annerledes enn brønner rundt om i verden i dag. Millioner mennesker mangler rent vann, og mange flere har ikke vann i kranen som vi, men må gå og hente vann i brønner. Brønnen er helt konkret en plass for liv, for ingen kan leve uten vann. Vann er forutsetningen for alt liv.

Kvinnen i Sykar gikk til brønnen i varmen midt på dagen når ikke noen andre kom dit. Kanskje for å ikke møte noen av de andre kvinnene i landsbyen. Men hun møter noen, Jesus, og det møtet blir nok noe helt annerledes enn det hun kunde se for seg.

De snakker sammen om vann. Først om vann ur brønnen, for Jesus er tørst og vil ha hennes hjelp til å få opp vann. Men snart snakker de også om noe annet, og kvinnen skjønner nok at vannet som gir liv, som Jesus snakker om, ikke er det samme som finnes i brønnen. Jesus forteller om et vann som gjør at man ikke blir tørst igjen, og som blir en kilde i en som veller frem og gir evig liv. Han forklarer ikke helt hva denne kilden er, men det har ofte blitt fortolket som den hellige Ånd, at ånden i oss gir liv og vekst. Kanskje mener han også troen, som kan vokse i oss og bli en kilde til liv. Også kjærlighet, og engasjement, kan bli som kilder, som ikke tømmer oss på energi og kraft, men som blir større når vi deler, som en kilde som ikke tar slutt.

At vi leser denne tekst på en gudstjeneste med tema fasteaksjonen og livets vann, er ikke kun fordi det handler om en brønn og om vann, selv om det er flott med dette konkrete bilde. Jeg syns også denne tekst passer fint i dag, fordi den sier noe om frigjøring, om Jesus som går over grenser, og om hvordan den overflodene kjærligheten utfordrer oss til å gå ut i verden.
For kvinnen ble møtet med Jesus utfordrende, men sannsynligvis også veldig frigjørende. Han så hennes svake sider og hemmeligheter, men tok henne på alvor. Han forteller henne jo faktisk at han er Messias, noe han ikke så gjerne snakker om i evangeliene. Hvis man leser videre i Johannesevangeliet etter denne tekst, kan man lese hvordan kvinnen løper inn i byen, til de hun tidligere prøvde å unngå, og begynner å fortelle om Jesus. Denne utstøtte, ensomme kvinnen blir sett, utfordret og dermed frigjort. Det er en gjenkommende tema i fortellingene om Jesus: han gjør mennesker friske, forlater synder og gjør forskjellige konkrete ting, men hovedanliggendet hans er frigjøring. Han hjelper mennesker å komme fri fra det som binder dem fast, uansett om det er sykdom eller stigmatisering eller andre ting.

Men frigjøring kan ikke kun være åndelig eller følelsesmessig. Den henger sammen med livsbetingelsene i verden: helse, ressurser og makt. Mennesker trenger håp og tro, men de trenger også rent konkret rent vann. Det holder ikke å kun fortelle om Jesus, eller be om at mennesker skal få livshåp – vi må også arbeide praktisk for å gjøre verden bedre og mer rettferdig. Og det går også andre veien, når mennesker får tilgang til rent vann, så skjer det andre ting: helsen blir bedre når hygiene og sanitet blir bedre. De som tidligere lagt mye tid på å hente vann, får nå frigjort tid, hvilket betyr at mange flere barn, særlig jenter, får muligheten å gå i skole, og kvinner får tid til å arbeide og tjene penger. Med skolegang og arbeid, kommer også håp og muligheter om en bedre fremtid. Rent vann betyr frigjøring for mennesker.

I fortellingen vi leste, går Jesus også over noen grenser. Rent geografisk er han på vei mellom Judea og Galilea og er nå i Samaria, som oppfattedes som et annet land, med et folk som det jødiske folket ikke ville omgås med. Han snakket med en ensom kvinne, noe som ikke var sett om vanlig eller akseptabelt i dette samfunn. Hun var dessuten av et folk som trodde på en annen måte, altså hadde en annen religion. Jesus klarte å se kvinnen og hennes liv, behov, lengsel og kapasitet, bortom alt det som var som grenser mellom dem. Først da skjedde en forandring og en frigjøring.

Der kan teksten være en inspirasjon også for oss. Vi må nok også gå over noen grenser innimellom, hvis vi skal gjøre verden friere og bedre. Geografisk, selvfølgelig, vi kan ikke kun fokusere på ting her i Norge når verden er større. Men vi må nok også prøve å se hva slags andre grenser vi setter opp mellom mennesker. Hva er det som gjør at det er lett å kjenne sympati og engasjement for visse grupper eller mennesker, men ikke like mye for andre? Hvilke fordommer har vi utfra hvor folk kommer fra, eller tror på eller hvordan de lever? Bygger vi opp murer og grenser, eller klarer vi å rive den er? Og når vi ikke klarer å rive dem, kan vi i hvert fall prøve å gå over de, og bli mer kjent med hva og hvilke som finnes der på den andre siden.

Vannet i brønnen renner og gir liv, og i oss finnes, som Jesus sier, kilder som veller frem full av liv. Guds kjærlighet veller frem i oss, og over oss, og bærer oss gjennom vanskelige ting, men den utfordrer oss også ut i verden. Den bærer oss til å våge gå over grenser, til å gjøre noe for andre. Når vi deler den kjærligheten videre så blir den ikke mindre, men den vokser – i oss og for andre mennesker.

De nærmeste dagene veller også en annen flod gjennom vårt land: floden av bøssebærere i fasteaksjonen, floden av bønner og sanger i gudstjeneste som bærer aksjonen, og floden av engasjement og kanskje også litt hellig vrede over hvor urettferdig verden er. Det er, midt blant alt det praktiske ting med bøsser og roder og telling og boller, mest av alt en flod av kjærlighet. Det er Guds overflodene kjærlighet som veller frem, maner oss til handling for andre mennesker, så alle skal få del av livets vann.