Fremtid og håp

 Preken på nyttårsmeditasjon i Ringsaker kirke, nyttårsaften 2020.

Så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet. For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere og samle dere fra alle de folkeslag og steder som jeg har drevet dere bort til, sier Herren. Jeg skal føre dere tilbake til det stedet jeg førte dere bort fra i eksil. (Jeremia 29,10-14) 

Jesus sa: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Johannesevangeliet 14,27)

 Årsskifte er alltid en anledning å stoppe opp i tiden, og se bakover og fremover. Tenke igjennom hvordan året har vært, og hva som kan ligge foran. Slik som så mye er blitt annerledes dette år, er også denne tilbakeblikk og fremoverblikk noe annet i dag enn de fleste andre år. Jeg tror få som for et år seden prøvde å se for seg 2020, kom i nærheten av hvordan året ble. 

Mye er sagt om alt det vanskelige dette år. Om sorg og uro og korte og lange konsekvenser. Om dugnad og fellesskap, om frustrasjon og slitasje. Mange går inn i et nytt år med mye å legge bak seg, og håp om at 2021 blir et annet og bedre år. 

Men midt i krisen, har også livet gått på under 2020, på en eller annen måte. Midt i alt som er begrenset, vanskelig og annerledes, er barn blitt født, mennesker har møtt kjærligheten, begynt i nye jobber, lært seg nye ting, flyttet og begynt noe nytt. Noe av det som er tapt, har gitt plass for noe nytt til å gro. Slik som livet alltid er: sterkt og voksende og håpefullt i det vanskelige. 

Profeten Jeremia taler til et folk i krise. For så vidt i eksil og ikke i pandemi, men likevel. Men ordene hans er trøstord også til oss. Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Tiden er en av de ting som er blitt – eller opplevd – annerledes, i hvert fall for meg, dette år. Når det er vanskelig å planlegge, burde det invitere til å være med tilstede i nuet, ta en dag ad gangen, være tilstede i det som er. Men det er ikke enkelt. Akkurat for di det er vanskelig å planlegge konkret og ordentlig, driver tankene lett i en kombinasjon av tanker om alt som skal skje i et uklart «sen» eller «etterpå», blandet med en uro for at «etterpå» kanskje aldri kommer til å skje. Eller nostalgi over ting som har vært, som er tapt. Og at verden står innfor enda verre kriser enn den vi har gjennomlevd dette år: klimakris, tap av biologisk mangfold, antibiotikaresistens. Det er mye å grue seg for. Sikkert har mange med meg følt på den angst og motløshet som Jesus advarer mot i teksten jeg leste.

Alt dette er sant og virkelig, men det tar ikke bort håpet. Håpet om fremtid – i det lille, og i det store. Håpet som har sin grund i oppstandelsen: at selv der alt virker som død, finnes kornet av liv. Selv i det mørkeste, er Guds kjærlighet som er sterkere enn døden. Selv i det mest håpløse, gror håpet. Det betyr ikke at ikke mørkret, truslene mot livet og jorden, smerten og døden ikke er virkelige, for det er di. Håp er ikke overfladisk optimisme der vi later som at alt er greit. Håp er å ta inn over seg mørkret og smerten, og samtidig tro at det ikke kommer til å få det siste ord til slutt. Det håpet som kommer til uttrykk, akkurat ved at livet trotts alt fortsetter, midt i det vanskelige.

Så får vi gå inn i et nytt år, som vi ikke vet hva fører med seg. Men vi går inn i det båret av Guds gode tanker om og til oss. Og vi går inn i det med Guds fred, og tar med oss Jesus ord: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. 

Angsten og motløsheten kommer helt sikkert i bølger også neste år, men vi får be om at den ikke får grep om oss. At vi får gå inn i et nytt år, uansett hva det kommer til å bære med seg, båret og omgitt av Guds fred. Og med håpet som ligger i troen på kjærligheten som er sterkere enn døden.  

Lys i mørke

 Preken til opptak av julegudstjeneste i Ringsaker kirke. Samme preken ble brukt i litt redigert form på julaften i og utenfor Ringsaker kirke.

Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulons land og Naftalis land. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien til havet, landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea.

Det folket som vandrer i mørket,
          ser et stort lys.
          Over dem som bor i dødsskyggens land,
          stråler lyset fram.
For et barn er oss født,
          en sønn er oss gitt.
          Herreveldet er lagt på hans skulder.
          Han har fått navnet
          Underfull rådgiver, Veldig Gud,
          Evig far, Fredsfyrste.
Så skal herreveldet være stort
          og freden uten ende
          over Davids trone og hans kongerike.
          Han skal gjøre det fast og holde det oppe
          ved rett og rettferdighet
          fra nå og for alltid.
           Herren over hærskarene skal gjøre dette
          i sin brennende iver. (Jesaja 9,1a.2.6-7)

Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. For et barn er oss født.

Ordene fra profeten Jesaja er nesten like forbundet med jul, som selve juleevangeliet. Og kanskje er profetens ord om lys i mørket ekstra velkomment i år. For å vandre i mørke, og å bo i dødsskyggens land, er det nok noen som kjenner seg igjen i.

I en tid når alt ble annerledes, er det mange som har kjent på mørkret. For noen har det vært hardt og konkret rammende: sykdom og død. Arbeidsplasser og inntekt, bedrifter og investeringer som gått tapt. Og vi er mange som ikke har møtt familie og slekt og venner i andre land, eller i risikogrupper, på lang tid. Og alle som kanskje ikke er så hardt ramma direkte, men likevel sliter med ensomhet, kjedsomhet, sliter i relasjoner og med å motivere seg i en vanskelig hverdag med få ting å se frem til. Vi er mange som trenger et lys i mørkret.

Og det er akkurat det som jula handler om. Ikke bare å tenne lys hjemme, i kirka, på gravplasser og i juletreet. Ikke bare at vi har passert vintersolverv og at dagene sakte blir lysere og lysere når vi går mot vår. Og ikke bare de gode nyhetene om vaksine som gjør at mange kan håpe at neste år kan bli ganske så annerledes enn dette. Jula handler om det håp og det lys som er mer grunnleggende og mer gjennomtrengende enn som så.

For i jula kommer Gud oss i møte som et lite barn. Gud vil dele livene våre, i glede og sorg. I det lille, utsatte barnet deler Gud våre levekår. Julens håp, er håpet at vi aldri er alene, at jorden ikke er forlatt. At selv i det dypeste mørket danser en liten flamme, et lite lys. I Johannesevangeliets prolog, om at ordet som var i begynnelsen er blitt menneske og tatt sin bolig blant oss, der sies det så enkelt og konsis: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Selv når vi opplever oss å bo i dødsskyggen eller vandre i mørkret, så er vi ikke alene og forlatt. Fortellingen om barnet som er fødd i en stall og blir lagt i krybben, er fortellingen om Guds uendelige kjærlighet. Det er fortellingen om en Gud som vil dele livene våre. Det er fortellingen om lyset som skinner i mørkret, som mørkret ikke kan overvinne.

Så julens budskap gjelder hver og en, uansett om du ferier med familie eller alene, om du får være sammen med de som er viktigst for deg eller om du kjenner på sorg og savn:

Lyset skinner i mørkret, og mørkret har ikke overvunnet det.

 

Maria bringer både fred og uro

 Preken på 4 søndag i advent 20.12 2020 i Ringsaker kirke.

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær. Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Filipperbrevet 4,4-7)

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» (Lukas 1,39-45)

Går det å be om, eller håpe på fred? Fred i verden, eller ens fred i hjertet? Altså ikke fred som i motsatsen til krig, men fred som i motsatsen til uro? Blir det noen julefred i år? 

Epistelteksten fra Filipperbrevet formidler i hvert fall godt mot. Gled dere alltid, vær ikke bekymret for noe! Legg alt foran Gud så vil Guds fred komme. Kanskje eker ordene litt tomt, denne pandemijul. Og når vi nå kanskje, kanskje, ser slutten på pandemien, er det nok av andre ting å uroe seg for. Klimakrise. Arbeidsledighet. Økende forskjeller. Spenning i verden. Det er ikke bare å slå på julefreden, føler i hvert fall jeg. 

Jeg tror kanskje ikke heller Maria følte så veldig mye på kommende julefred, når hun dro av gårde etter å ha møtt engelen Gabriel, til slektningen sin Elisabet. Det var nok mer uro, uoversiktlighet og uklarhet da. Hva ville egentlig skje, med barnet og med henne? Hvordan i verden skulle dette gå bra? 

Men Elisabet tar imot Maria med åpne armer. Også hun, som i mange år ønsket seg barn har nå i høy alder blitt gravid, og venter barnet som skal bli døperen Johannes. Og hun bekrefter det engelen har sagt til Maria, at dette barnet er spesielt, og at hun har fått en stor oppgave, men også at det kommer til at gå bra. At Gud er med henne. 

Adventstiden er i høy grad profetenes tid i kirkeåret. Det er egentlig litt kontrast mot det som ellers preger disse ukene i samfunnet rundt, der alt er så innrettet mot jul – forberedelser, ja, men også litt av å ta julekosen på forskudd. Mens i kirkas adventstid handler forberedelsene for jul mer om å høre de stemmer som taler om den som skal komme. Og det er slett ikke alltid så koselig å lytte til profetene. Profeter er ikke nødvendigvis noen som forutsier fremtiden, men i like høy grad noen som sier sannheter. Noen ganger også ubehagelige slike. Selv om en del profeter kommer med trøst, kommer noen av dem også med uro. 

Jeg tenker at uroen ikke kun er noe negativt. Uroen kan være et tegn på at det er noe å lytte etter, noe som ikke er riktig, noe som trenger noe. Blir vi altfor mette, altfor fornøyde, altfor blinde for verdens behov, da trenger vi litt uro. Ikke den lammende angsten, men uroen som holder oss litt våkna. Profeten Mika som vi fått høre i dag, hører ikke til de som skaper mest uro, han kommer med et budskap om fred, og om at barnet som skal fødes i Betlehem skal bli en konge som bringer fred. Men noen av de andre vi møter og leser i de tidligere søndagene i advent – ikke minst døperen Johannes, kommer nok med mer uro enn fred. 

Maria pleier ikke å telles blant profetene, men hun er på en måte det, den siste, nærmeste, som viser mot Jesus og hvem han er som skal komme. Hun bringer på en måte både fred og uro. Sin egen uro for alt som skal skje. Men hun taler også i sin lovsang om hvordan Gud kaster de mektige fra tronen og reiser opp de små, hvordan Gud metter de sultne, men sender de rike tomhendte bort. Maria er en av dem som med profetenes skarpe og urovekkende ord minner oss om å ikke bli altfor bekvemme, altfor fornøyde, altfor mette.  

Men til den uro som ikke handler om våkenhet og skarphet, men om å bære sina sorger og usikkerhet og bekymringer og lengsel tungt på hjertet, til den uroen får Maria selv trøst og tiltro i møtet i Elisabet. Hun blir styrket og bekreftet i sin oppgave, og at Gud er med henne. Og også til oss bringer hun fred og trøst, i seg selv, men fremst gjennom barnet som hun bærer.  

Kanskje kan en ting å gjøre inn mot denne spesielle jul, være å prøve å finne forskjeller i uroen. Prøve å sortere, finne ut hvilken uro vi skal lytte til, og ikke. Hva er den profetiske uroen, uroen over ting som vi ikke skal blunde for. Uroen som heller er en oppfordring, en invitasjon til kamp, eller til bønn, eller til å agere. Ved å finne den, og ta den på alvor, kanskje vi lettere kan sortere bort den andre uroen. Som kan være nok så grundet i virkeligheten: det er ikke feil eller urimelig å uroe oss for egen eller andres helse, for økonomi eller praktiske ting, for hva som vil skje med verden. Men den uroen får vi legge frem til Gud. Den får vi, selv om den ikke forsvinner, likevel prøve å overlate. Og så får vi be, at det er sant som vi hørte i teksten: at Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker i Kristus Jesus.  

Olsok: om hvetekorn og historiens kraft

Preken på Olsokvesper i Ringsaker kirke 29 juli 2020.

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Joh 12,24-26

Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Dette utsagnet av Jesus kalles for hvetekornets lov, og sammenfatter egentlig den kristne tro og lære om oppstandelsen. Det er også bildet som Paulus bruker om oppstandelsen i en av aller eldste kristne tekstene om oppstandelsen, i 1 Korinterbrevet. Det er både en forutsigelse fra Jesus om hva som skal skje med ham, og en belysende metafor om oppstandelsen. Men det er også et bilde som knytter an til noe nesten alle mennesker forstår, fordi vi kjenner hvordan korn og frø forsvinner i jorden og i sitt litte skall rommer nytt liv. Og det sier også noe sant om livet på et mer alminnelig plan: mange har erfaringer med at noe må dø for at noe nytt skal kunne vokse og få nytt liv. Og at der det virket som det bare var død, nedbrent eller helt frossent, det kommer etter hvert nytt liv.

Når denne tekst blir lest på Olsok, der vi minnes Sankt Olav, er det lett å se teksten som en beskrivelse av også hans liv og gjerning: Han kjempet og døde på Stiklestad, og døden hans gav rik frukt ved at det ble et vendepunkt i kristendommens etablering i Norge. Selv om Olav er en helgen som anerkjennes av både romersk-katolske og de ortodokse kirkene, og hans relikvier i Nidaros ble et mål for pilegrimer fra hele Europa i middelalderen, har han fått en særlig status som nasjonalhelgen i Norge. Kanskje fremst når Olavsarven ble vekket til liv i slutten av 1800-tallet og har blitt løftet frem som en sentral del av kirkas etablering i Norge, og også i noen grad i etableringen av Norge som et land og et folk. Det merkes ikke minst i at det denne dag, også i denne vesper, er tradisjon å synge salmer som særlig betoner Norge og fedrelandet.

Denne vår og sommer har historieskriving, og hvordan det etableres forskjellige fortolkninger av historien i form av monumenter og statuer, vært diskutert etter protestene mot rasistisk politivold i USA og Black Lives Matter-bevegelsen. Spektakulære bilder av statuer som veltes vekker mange følelser, og måter som stuer og monumenter befester noen fortolkninger av historien fysisk i det offentlige rom, mens andres fortellinger er glemt bort, har blitt løftet frem i lyset. Denne debatt ble løftet inn i norsk kirkelig kontekst i en kronikk i Vårt Land av teologen og presten Gyrid Gunnes som retorisk stilte spørsmålet om også Nidarosdomen burde rives. Nå var hennes svar på det spørsmålet ikke ja, men hun fikk mange sinte reaksjoner fra folk som nok kun lest overskriften og ikke selve teksten. Poenget til Gunnes var at det finnes grunn for den kristne i Norge, og institusjonen Den Norske kirke, å vurdere hvordan man bruker Olavsfortellingen, og også prøve å lese den i et minoritetperspektiv. Det er lett å løfte frem en rak og enkel heltfortelling, vanskeligere å se at kristendommens etablering i Norge var en langt mer komplisert prosess enn det ene slaget ved Stiklestad, og at det ikke kun var en fredelig og harmonisk prosess.

Historien er sjelden rak og enkel, men en mengde hendelser, som i etterkant blir fortolket og fortalt som en fortelling – eller flere fortellinger. Og hva som er langsiktig frukt av enkelte hendelser, ser vi på andre måter i etterkant, avhengig av hvilke perspektiver vi har. Mye gode ting har skjedd også i etterkant av vanskelige og vonde hendelser, også ting som ikke nødvendigvis var gode kan bære god frukt. Og noen ganger leder ting som var ment veldig godt til uventede og usiktede konsekvenser.

En måte å forholde seg til historien på, er å tillate seg ambivalens og å se flere ting samtidig. Å se at Olav både vær en krigerkonge med politiske ambisjoner, og at hans død fikk en viktig innflytelse på kristendommens etablering i Norge og at hans martyrium ble et sterkt vitnesbyrd for Kristus. Å være takknemlig over kirkas lange historie i Norge og alt godt den har ført med seg og kanskje en personlig takknemlighet i å få ha vokset opp i et land favnet av folkekirke, og samtidig se at kirka slett ikke alltid har stått på folkets side eller har vært særlig god mot minoriteter og andre. Det går å sette pris på det vi har, det som er vårt, og samtidig se at Kristus, og kirka, alltid er større enn det vi kan se fra vårt eget perspektiv.

For viktigst er at det er Kristus som er sentrum, og han som er hvetekornet. Uansett hvor mye og hvor klart vi kan se fra vårt ståsted, og hvilke fortellinger om historien og nåtiden som bærer oss, er det Kristus som er hjørnesteinen. Det er hans kjærlighet som bærer oss og hele verden. Og det er den kjærligheten som kan gjøre alt nytt, som kan vende smerte og sorg til noe som gir rik og god frukt. Og den kjærligheten som gjennom å dø, selv beseirer døden.

Døpt til Kristus - om slaveri og frihet

Preken på 2 søndag i Treenighetstiden 14 juni på Moelv kirkesenter.

Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.»
    Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. (2 Mos 14,15-22)

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.  Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.» (Matt 3,11-12)

Å leve i dåpen, er temaet denne søndag. Dåpen er noe dramatisk og radikalt. Tekstene i dag avhandler noe av de sentrale dåpstemaene, som viser akkurat på dette. Dåpen som en frigjørende eksodus, gjennom død til liv. Rettferdiggjørelsen ved nåde. Og den radikale omvendelsen og etterfølgelsen som Døperen Johannes prekte.

For det er døperen Johannes som taler i evangelieteksten. Dette er to vers ur en lenger tekst, fortellingen om Johannes virke i ørkenen, og etterpå følger fortellingen om Jesu dåp. Johannes er en streng og refsende profet, som blir provosert av at de fromme og selvrettferdige kommer til ham for å bli døpt. Ormeyngel, kaller han dem, og sier at de må ta konsekvensene av troen sin, ikke stole på at deres bakgrunn og opphav og fromme vaner skal redde dem. Bær da frukt som svarer til omvendelsen, sier Johannes. Og peker fremover: han selv døper med vann, men han er kun den som refser, forbereder. Det er ikke han selv som er hovedpersonen, men Jesus. Vi kommer tilbake til det.

For det er den gammeltestamentlige teksten som er den aller mest dramatiske, og den løfter noe av de temaer i dåpen som jeg vil stanse særlig ved i dag. Om folket, som ledet av Moses går gjennom Sivhavet. En tekst som jo ikke nevner dåpen, da den kommer fra en tid langt før den kristne dåpen. Og dåpen er jo heller ikke den hovedsakelige fortolkningen av denne tekst i sin jødiske kontekst og tradisjon. Men i kristen tradisjon har den blitt lest som en speiling, et frempek mot dåpen. Koblingen til påsken, og til vannet er jo sentral. Men også at folket går gjennom vannet, fra en sikker død til et nytt liv. Som det malende fortolkes i salmen vi sang: veien fra døden til livet i dåpen. I dåpen dør og oppstår vi med Kristus, skriver Paulus, og eksodusfortellingen illustrerer dette på en dyp og sterk måte.

Men frigjøringen, uttoget, redningen er jo ikke kun fra det umiddelbare trusselen fra hæren og fra vannet. Fremst er de på vei fra frihet fra slaveriet. Hele fortellingens tyngde handler om slaveriet, om vold og undertrykkelse og utnyttelse og grusomhet og død. Det er det som gir fortellingen en sprengkraft gjennom historien og også i dag. Slaveri og undertrykkelse er dessverre et fenomen som dukket opp på mange måter i forskjellige former og på forskjellige plasser gjennom historien, og også i vår tid. Og mange i kristen kontekst har lest eksodus og sett på hvem sin side Gud står i kampen mot slaveriet.

Å lese denne tekst, denne uka, i denne tid, er vanskelig uten å sette den i sammenheng med de protester som skjer i USA og rundt om i verden etter atter et drap der en svart mann er blitt drept av en politimann. Et drap som feier seg inn i en lang rekke av fall av politivold og overgrep, som særlig rammer den afroamerikanske befolkningen. Og dette er kun et av mange uttrykk for at rasismen fortsatt er sterkt tilstede i det amerikanske samfunnet, slik som i mange samfunn rundt om i verden. I den amerikanske konteksten går det ikke å se bort ifra akkurat slaveriets betydning gjennom historien for den urettferdighet som har rammet den svarte befolkningen – først ved kidnappingen av mennesker fra Afrika i den transatlantiske slavehandelen, all den urettferdighet og vold de ble utsatt for under selve slaveriet, men også de rasistiske lovene som gjalt langt inn på 1960-tallet, og etter det mange former av diskriminering og marginalisering med effekter som fortsatt gir den svarte befolkningen dårligere livsvilkår.

Under slaveriets uhyggelige vold og undertrykkelse, tok slavene trøst i fortellingene fra Bibelen, og særlig i fortellingen om uttoget ur Egypt. Det merkes ikke minst i skatten av spirituals, de kristne sanger som slavene sang, der eksodus var det vanligste temaet. Go down, Moses, way down in Egypt land. Tell ol’ Pharao to let my people go. De visste at Gud ikke var slaveriets Gud, men frigjørelsens. At dåpens vei ikke er å bli bunden, men å følge Kristus fra død til liv.

Mange av de sentrale dåpstekstene i det nye testamentet kommer fra Paulus brev. Den vi lest her i dag kommer fra Titus, og hører kanskje ikke til de mest leste selv om den legger vekt ved noe av det mest sentrale: at det vi døpes til er rettferdiggjørelsen ved nåde. Det er ikke handlingene våre som gir oss relasjon til Gud, men Guds egen barmhjertighet og nåde. I andre brev, og fremst i Romerbrevet utdyper Paulus dette, hvordan dåpen gir oss relasjon til Gud. Der skriver han om hvordan vi døpes til Kristus død og oppstandelse, samme tematikk som knyttes til Eksodus i salmen vi sang. Vi får del i hans død, og i og med det er vi ikke slaver under synden. Vi oppstår til nytt liv ved Kristus. Paulus bruker altså slaveriet som metafor. Når vi er slaver under synden, styrer vi ikke selve, kan ikke leve det liv vi ønsker, og det liv Gud ønsker for oss. Oppstandelsen, frelsen, kobles til frigjøring fra slaveri: til frihet og liv.

Også i Galaterbrevet knytter Paulus dåpen til relasjonen til Kristus, og til en slags frigjøring: når vi døpes blir vi kledd i Kristus og her er ikke lenger jøde eller greker, slav eller fri, mann eller kvinne – alle er ett i Kristus. Å bli kledd i Kristus bryter opp de sosiale makthierarkiene, og frigjører oss fra båndene. Den Sørafrikanske erkebiskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu har uttrykt dette, som at det ikke kan finnes diskriminering i dåpen. I dåpen blir vi alle satt på lik linje, det finnes ikke noen som er mer eller mindre vert, ikke noe som sorterer, og derfor er diskriminering alltid et uttrykk for noe annet enn Guds vilje og Guds rike.

Sett i den sammenhengen, og med bildet av folket som vandrer gjennom vannet, er slaveriet en kraftfull metafor, men ikke kun en metafor for det åndelige. For den eksodus som dåpen innebærer, er ikke kun en åndelig frigjøring. Det er det, men det kan ikke kobles fri fra de faktiske liv vi lever, de ting som binder oss og andre mennesker er ikke kun i sjel og ånd, men påvirker også våre kropper, våre faktiske liv. Å dø fra synden, det å legge det som bryter ned bak oss, har ikke kun med relasjonen til Gud å gjøre, men også våre medmennesker. Synd handler ikke kun, eller kanskje ikke fremst, om enkelte handlinger som vi ikke burde gjøre, men hvordan vi som enkeltmennesker og samfunn kommer til kort. Hvordan vi ikke lever for hverandre men lar våre brister, vår mangel på kunnskap, vår egoisme og vår latskap ta overhånd og vi ser ikke hvordan det rammer andre. Hvordan vi lever i en verden som har bygget opp systemer der vi kun ved å leve våre liv som alle andre i den rike verden, er med og understøtter systemer der mennesker lever i fattigdom og også slaveri. Syndens konsekvenser, på det store samfunnsmessige plan, rammer ikke kun oss selv, men også andre mennesker og naturen. Vi kan ikke sette oss utenom samfunnet og de sammenhenger som vi lever i, og ingen enkeltperson kan endre disse store strukturer. Men vi kan prøve å se hva vi kan forandre, prøve å se hvordan vi kan leve og agere så ikke bare vi selve, men alle mennesker kan bli fri fra undertrykkelsens bånd.

Kristus kaller oss å følge ham, og å leve i dåpen. Det tenker jeg er å leve i hans død og oppstandelse, og følge ham også når det er vanskelig. Den veien, eksodus, er veien fra slaveri til frigjørelse, som ikke kun skjer en gang, men stadig. For oss selv, og for andre, den skjer på et åndelig og tankemessig plan men også helt konkret. Skal vi gå veien fra død til liv, må vi se hvordan døden, synden, holder mennesker nede og rammer urettmessig. Å dø fra synden hver dag, tenker jeg handler om å se syndens konsekvenser i verden, og å velge å følge Kristus på veien til frigjøring. Noen ganger er det åpenbart, når grusomheter og stor urettferdighet rammer mennesker. De klare formene for slaveri, diskriminering, rasisme, undertrykkelse er lette å se selv om det ikke er like enkelt å se hvordan vi skal forhindre eller motvirke dem. Andre former for undertrykkelse og systemer som minsker menneskers livsmuligheter er ikke like lette å få opp øynene for. Men en del av å leve i dåpen, tenker jeg er å øve opp blikket, Jesu blikk, for mennesker og livene deres.

Tilbake til døperen Johannes. Han refser og er hard, og slik som Jesus er de han mest er hard mot: de hyklende. Hykleri, selvrettferdighet, og å sortere og se ned på andre og deres liv, refser han. Og han peker mot Kristus. For til slutt, er det Kristus som teller. Uansett hvor godt vi klarer å leve livene våre, er oppgaven fremst av alt å følge ham, leve med ham. Det er ikke nødvendigvis et enkelt liv, et liv som kaller oss til både kamp og frihet. Og et liv der relasjonen til ham ikke er basert på noe annet enn hans kjærlighet, barmhjertighet og nåde.  Å leve i dåpen, i hans død og oppstandelse, er å leve i kjærligheten, den vi tar imot og gir videre. Et liv som bryter slaveriet og undertrykkelsens bånd, uansett hvem det rammer, for et liv i barmhjertighet, kjærlighet og frihet.

Åndens vind sender oss

Preken på 1 pinsedag i Ringsaker kirke 31 mai 2020.
Salmen som nevnes er 518 Grip du meg, Heilage Ande i Norsk salmebok (nr 646 i Svenska psalmboken).

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne. 

I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?  Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma,  jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2,1-11)

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd.  Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19-23) 

 God pinse! Kirkas tredje største høytid – etter påske og jul – er nok litt ukjent for mange. Kanskje mer forbundet med bryllup og forsommer og langhelg – eller konfirmasjon.

De andre store høytidene i kirkas år er knyttet til en sentral fortelling om Jesu liv: når Jesus blir født i jula, og død og oppstandelse i påsken. Men pinsens fortelling om hvordan disiplene får den Hellige ånd er ikke like konkret og enkel å forstå. Og den hellige ånd i seg selv, er kanskje ikke helt lett å få grep om.

I dag har vi fått høre to forskjellige fortellinger om Ånden: Evangelieteksten om hvordan den oppståtte Jesus møter disiplene og gir dem den hellige ånd, og det som pleier å kalles for pinsefortellingen, om hvordan disiplene etter himmelfarten tar imot ånden, i en dramatisk hendelse der de fylles av ånd og kan tale om språk de ikke selv kjenner. De har suttet isolert, gjemt unna siden Jesus forlatt dem ved himmelfarten, men fylt av ånden får de mot og retning, og går ut i verden for å fortelle det glade budskap.

Denne dramatiske og karismatiske fortellingen om den hellige ånd er hovedfortellingen om pinsen, og kanskje om ånden. Men den hellige Ånd dykker ikke opp første gangen i den bibelske historien her. Nei, Ånden finnes hele veien, og har mange former og oppgaver, blir beskrevet med mange metaforer og oppleves forskjellig. Ånden er med helt fra begynnelsen i Bibelen: i en av de første setningene i første mosebok, om hvordan Gud skaper verden, beskrives det hvordan Guds Ånd svevde over vannet. Og gjennom det gamle testamentets fortellinger er Ånden tilstede, ikke minst ved profetene som i ord og handling viser på hvem Gud er og hva Gud vil. Også i fortellingene om Jesus er Ånden tilstede: når Jesus blir døpt kommer den hellige Ånd ned over ham som en due. Derfor ber vi også om den hellige Ånd over dåpsvannet og hver og en som blir døpt, slik som K her i dag. Og Jesus taler om Ånden som skal komme – om talsmannen, sannhetens ånd. Og etter pinsehendelsen, i brevene i det nye testamentet finnes mange beskrivelser av Ånden, og av åndens frukter. Viktigst av dem kjærligheten: den hellige Ånd er kanskje mest av alt kjærlighetens ånd.

At den hellige Ånd er litt vanskelig å få grep om, tenker jeg er akkurat i orden. For det er liksom greie med ånden. Ånden blir beskrevet med metaforer: som en due, som tunger av ild, og kanskje vanligst: som vinden. Ånd og ånde, pust, henger sammen og åndens vind som blåser akkurat slik som den vil. Vi kan ikke kontrollere den hellige ånd, og heller ikke se den – kun ane den eller kjenne dess virkninger. I en samle (som vi ikke synger i dag) beskrives det flott: «vinden ser vi ikke, men vi merker den. Vinden ser vi ikke, men der vinden går, bøyes gress og grener, høye bølger slår». Ordet ånd på latin er Spiritus, og vi har samme ord og grunnbetydning i for eksempel inspirasjon, eller spirituell. Åndens spor kan vi merke i oss selv, som akkurat inspirasjon, mot kraft. Ånden blåser hvor den vil, sier man, og den kan lede oss på veier eller åpne muligheter vi ikke ante eller forventet. Noen ganger i opplevelser av store følelser, eller av indre fred. Noen ganger i uventede møter eller muligheter.

For ånden er ikke bare opplevelser eller å bli oppfylt av noe, slik som disiplene på pinsedag. Ånden er fremst av alt: tilstede. Ånden er Guds kraft og nærvær i verden. Ånden blir beskrevet som trøsteren, hjelperen, talsmannen. Ved ånden er vi ikke alene. Og det er et levende nærvær – noen som også kan utfordre oss når vi trenger det. Jesus beskriver ånden som Sannhetens ånd, den som hjelper oss å avsløre det som ligger skjult, som hjelper oss å se sannheten om oss selv og om Gud, som kommer med liv, kraft og mot.

For åndens oppdrag er mer enn noe annet å sende oss ut, og å gi oss det vi trenger i den sendelsen. Disiplene går ut for å fortelle om Jesus: og etter hvert går de ut i verden ikke bare for å snakke, men også i tjeneste for mennesker. For Jesus var det alltid et tett sammenheng mellom ord og handling, og slik er det også for oss i dag. Ånden får vi ikke for egen skyld, for at vi skal ha egne flotte opplevelser. Vi lever livene våre for hverandre, for å finnes til for andre som trenger oss. Kjærlighetens ånd er til for å bli delt med andre.

Som mye teologi, er det ikke alltid det er konkrete beskrivelser som er den beste måten å snakke om, eller erfare ånden på. For meg er ofte salmetekster en god hjelp å uttrykke og tenke om Gud på, og det finnes mange fine salmer om den hellige ånd som fanger noe av de mange aspektene. VI skal straks synge en slik. Den er kanskje ikke så kjent her – det er opprinnelig en finsk salme som i sin svenske språkdrakt blitt veldig mye brukt i Svenska kyrkan. Nå finnes den i en flott nynorsk oversettelse som vi skal synge straks. Der syns jeg mange av de viktige aspektene av den hellige ånd beskrives på en lavtmeld men poetisk måte, i en bønn om å bli grepet av ånden: gi meg vei og retning, gjør meg trygg og fri, gir tjeneste og ansvar. Og med en tydelig konklusjon: jeg har en oppgave, og Kristus har bruk for meg. Det gjelder hver og en av oss. Hver og en av oss kan la oss fylles av kjærlighetens ånd, og la den lede oss på ukjente veier for å vise på og gi kjærligheten videre i verden. Og hvis vi er oppmerksomme, kan vi oppdage at Ånden allerede er der. Nærmere og større enn vi kan tenke og ane.

Hva slags konge?

Preken på Kristi Himmelfarts dag 21 mai 2020 i Ringsaker kirke. Dette var den første gudstjenesten i Ringsaker etter nesten 10 uker stenging.

 I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt. Etter å ha lidd døden sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»

    Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» (Apg 1,1-11)

Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte. (Mark 16,19-20)

Hva vil det si at Kristus er steget opp, opphøyet? Kristi himmelfart er på en måte en litt rar dag i kirkens år, og i fortellingen om Jesu liv. Fortellingen er litt forskjellig i evangeliene, hvordan Jesus møter disiplene etter oppstandelsen på forskjellige steder og forskjellige måter, for å så sende dem ut. Men den tydeligste himmelfartsfortellingen kommer ikke fra evangeliene, men fra apostlenes gjerninger som vi hørte i den første tekstlesingen, og henvisninger i brevene, som i den andre lesningen. Det er disse fortellingene som er grunnlaget til at det også blir sagt i trosbekjennelsen: fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd.

I den norske salmetradisjonen for Kristi himmelfart, står motivet med Kristus som konge sterkt, hvordan Jesus blir kronet til konge, som sitter på tronen og regjerer. Vi har allerede sunget en av disse salmene og det kommer en til seinere i gudstjenesten. Det bygger vel mer på trosbekjennelsen og henvisningene i brevlitteraturen, enn til hvordan denne hendelse blir beskrevet i evangeliene. Og det er på en måte en forlengelse av påsken. Kristi himmelfart er 40 dager etter påske, like lenge som fastens 40 dager av forberedelser, og blir en slags sluttpunkt på påsketiden. Kristus har i påskens oppstandelse seiret over døden, og det blir på en måte fullendt ved hans opptakelse til himmelen og da han inntar en himmelsk trone. 

Disse bildene av Kristus som konge og hersker gjør meg ofte litt ubekvem. Ikke for de jeg mener at de er feil, men det er liksom en bit unna hvordan jeg pleier å tenke på og henvende meg til Jesus. Jeg vet ikke helt om det handler om et språk som så tydelig befester makt og i noen mån rikdom: konge, kroner, hersker, regjerer, trone, gull, og som knyter an til tider og samfunn der konge betyr noe helt annet enn i vårt samfunn i dag: totalt uinnskrenket makt langt fra hvordan vi tenker om rettferdig og god ledelse. At det i tillegg er et veldig mannsdominert språk og bilder. At det er et Gudsbilde som så totalt betoner forskjellen og avstanden mellom Gud og menneske. Det betyr ikke at jeg ikke mener det er riktig at betone og løfte opp Guds herlighet eller det storslåtte i Kristus seier. Men ord og bilder kan vekke forskjellige assosiasjoner. Og særlig hvis noen bilder blir veldig dominerende og ikke gir plass til andre.

Men Kristus som konge, er ikke det eneste motivet denne dag. Og egentlig er den triumfatoriske og storslåtte tonen i kongesalmene litt mer høylytt enn den tonen som er i selve tekstene. I hovedfortellingen forsvinner han i en sky og disiplene står forvirret og lurer på hvor han er blitt av. Også i evangeliene nevnes det kun kortfattet at han forlatte dem i en sky eller lignende litt vage formuleringer. Men det som er tydelig i alle tekster er to ting: at han sender disiplene ut i verden, og lover at de skal få den hellige Ånd som en trøster og støtte og veiviser. Det feirer vi i pinsen, om 10 dager.
I teksten fra apostlenes gjerninger, er også forbindelsen med påsken og hvordan den oppstandne Kristus er sammen med disiplene sentral. I 40 dager har han vist seg for dem, vært sammen med dem og undervist om Guds rike. Mange av disse hendelsene er også beskrevet i evangeliene. Og her ser vi at det er samme Jesus, samme undervisning, samme betydning av måltidets fellesskap, som den Jesus disiplene er blitt kjent med når han var i livet. Den kronte kongen på himmelens trone er den oppstandne Kristus, men han er ikke noen annen enn den Jesus som delte disiplenes og menneskenes liv.
Og dette tenker jeg er et poeng vi ikke skal miste, og som gir dybde til de storslåtte og litt distanserte bilde av kongen på tronen. Opphøyelsen til himmelen kan ikke skje, uten at den første opphøyelsen: på korset. Den seirende kongen er den samme som den lidende tjeneren. Kongekronen er tornekronen. Når Kristus blir beskrevet som en konge på en trone, er det ikke en fjern despot med makt, rikdom og ære uten innsikt i hvordan vi vanlige mennesker lever livene våre. Seieren er ikke kommet på noen annen måte, enn ved at Jesus delte våre liv, vår smerte og sorg og lidelse, og dødde slik som oss. Seierskongen er akkurat den samme som har delt våre liv og kår, og selv i herligheten og opphøyelsen er han både Gud og menneske, både himmelkonge og en av oss. Også i de siste møtene med disiplene deler han måltid og fellesskap med dem, og lover å alltid være med dem, og med oss.

Til den første søndagen etter at vi stengte kirkene, da når vi fortsatt ikke viste hvordan dette skulle gå og vi like gjerne kunde være i begynnelsen av en ny svartedaud som en influensa, skrev jeg en preken som aldri ble holdt på gudstjeneste. Da var vi i fastetiden, og motivet om den lidende Jesus som deler våre liv var – og er – veldig aktuelt. Da tenkte jeg og reflekterte kring dette at bilder av den lidende Jesus – både konkret i kirkekunsten, og i salmer, bønner og prekener, har vært særlig fremtredende i tider av kris, nød og fare. Ikke minst under svartedauden. Siden den gang – som var to måneder, men føles både som en evighet og en kort stund siden – har vi gått fra fastetid, gjennom påske og påsketid og står nå innfor pinse og sommer. Vi har gått fra full krise og veldig usikkerhet, til en gradvis og kontrollert gjenkomst til hverdagen. Mye gjenstår, og for den som er syk, som har mistet noen kjær, som har mistet jobb eller inntekt eller virksomhet, eller den som har nære og kjære på andre siden av stengte grenser er krisa ikke over i det hele tatt. Selv om samfunnet er i en ny fase, er vi sikkert mange som rører oss mellom forskjellige stemninger, mellom håp og tiltro og sorg og mismot.

Og her der vi står, mitt i både sorg og håp, vårsol og usikkerhet, feirer vi at Kristus er konge – og at det er en Gud som deler våre liv. En Gud som vet hvordan smerte føles, hvordan det er å miste familie og venner, som har opplevd lidelse og død. En strålende himmelkonge som også vil spise og snakke sammen med vennene sine, som er både hele verdens og universets hersker og samtid nær hver og en av oss. Og som viser at det ikke er noen makt eller kraft eller ære, som er større enn kjærligheten som er sterkere enn døden.

1 mai - om solidaritet og høye forventninger

Preken på videoandakt fra Moelv kirkesenter, til 1. mai 2020.

Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem. At dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for? Selv synderne elsker dem de selv blir elsket av. Og om dere gjør godt mot dem som gjør godt mot dere, er det noe å takke dere for? Det gjør jo også synderne. Og om dere låner ut til dem dere venter å få igjen av, er det noe å takke dere for? Også syndere låner til syndere for å få like mye igjen. Nei! Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal lønnen deres bli stor, og dere skal være Den høyestes barn. For han er god mot de utakknemlige og onde.
Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig. (Lukasevangeliet 6,31-36)

Disse Jesus-ord, i hvert fall den første setningen, er noen av de mest kjente. Vi kaller dem ofte den gylne regel, og mange mennesker mener at det er den viktigste – og også deres personlige viktigste leveregel. Dette gjelder også langt utenom kristne sammenhenger, den finnes formulert i andre religioner, og av filosofer uten å grunnes i noen direkte religiøs ramme. Enkelt og genialt, og lett å være enig i. Men, i virkeligheten, ikke alltid fult så enkel å leve etter.

Men i denne versjonen fra Lukasevangeliet, stopper ikke Jesus der. Han sier at det ikke er nok å gjøre minst mulig, det som er forventet, det som er lett. Altså å gjøre mot andre som de allerede gjør mot oss. Å være hyggelig mot den hyggelige naboen, ta oss av vår egen familie, hjelpe den som vi kan regne med skal hjelpe oss når vi trenger det. Det Jesus setter som forbilde er mer krevende og mer radikalt: det er å ikke gjøre hva andre allerede gjør mot oss, men hva vi vil at andre skal gjøre, hva vi kan tro at vi noen gang kommer til å trenge fra andre. Å ikke kun gjøre det som er forventet, eller rimelig eller sikkert. Men det som andre, som verden trenger. Og det kan også innebære å gjøre godt mot noen som gjør ondt mot oss, å hjelpe eller låne ut selv om vi ikke vet om vi får hjelp tilbake. Barmhjertighet, heller enn å være proporsjonal og risikominimerende.

Når Jesus taler om dette så er det en krevende etisk regel. Men det er ikke kun en regel eller en pekepinn. Jeg tenker at det han sier, også er sant og viktig om noe grunnleggende i å være menneske. Nemlig at vi hører sammen, at vi trenger hverandre og er deler av samme helhet. Ikke noen eneste menneske er en øy, ingen kan leve livet sitt helt uavhengig. Bunn i deg er bunn i meg. Men det er også sånn at noen av oss er mer avhengige av andre – i perioder av livet, eller hele livet. Noen har mer resurser og mulighet, og dermed mer ansvar, mens andre har behov de aldri kommer til å kunne kompensere for helt. Men med en måte å leve sammen der flest mulig deler med seg av sine ressurser – ikke kun økonomisk, men også på alle andre måter – og der alle mennesker får mulighet at sammen med andre både få sine behov dekket og få mulighet å bidra, så kommer helheten bli større. Flere får mulighet å vokse, og færre må lide. Hvis alle kun gjør mot andre nøyaktig det som trengs, eller er enkelt, eller minimerer risikoen, da kommer vi ikke kunne vokse som mennesker og som samfunn. Det handler om gjensidighet, men ikke kun en-til-en, men at vi gir av oss selv uten å kunne sikre et likeverdig, direkte uttak.

Dette er beskrevet med forskjellige ord i forskjellige tradisjoner. I arbeiderbevegelsen – og hos mange flere, også i kirka, taler man gjerne om solidaritet. Dels i det mest grunnleggende, i fagforeningens solidariske løfte om å ikke akseptere en altfor lav lønn og dårlige kår, men å stå sammen i forhandlinger til alle får en avtale, og der de med litt høyere lønn kan stå litt tilbake for at de med lavest lønn skal få mer. Men også i den internasjonale solidariteten som har stått høyt, med engasjement for arbeidere i andre deler av verden, og fortsatt mot slaveri, tvangsarbeid og livsfarlige og uverdige arbeidskår. Det er ikke nok at hver og en, eller vår egen gruppe har så vi klarer oss eller får ut mest mulig. Så lenge noen lever og arbeider under usle kår, og særlig når vi i den rike verden nyter av de lave prisene det innebærer for oss, finnes behov for en internasjonal solidaritet.
I kristen tradisjon har man ofte, med Paulus ord, talt om at vi er en kropp med forskjellige lemmer. Det er et annet ord og bilde, men betyr omtrent det samme: om en del lider, lider vi alle. Vi henger sammen, og hører sammen.

Alt dette blir tydelig når så store deler av verden rammes samtidig av en pandemi. Vi ser at alle mennesker kan rammes, og så vel rik som fattig, hvit som svart, kvinner og menn blir syke. Men det rammer ikke likt og blindt – de som allerede har god tilgang til helsevesen, hygiene og et hus å bli hjemme i, og i tillegg arbeid som kan gjøres hjemmefra, de klarer seg veldig mye bedre enn de som må jobbe blant folk, som ikke har nok mat, eller rent vann, eller tilgang til helsetjeneste. Og vi ser nå etter et par måneder at pandemien tar frem både det beste og laveste hos verdens lender: mange forskere jobber sammen, helsepersonell reiser til forskjellige land for å avlaste – men samtidig bruker de rike og mektige landene sin makt for å sikre seg medisinsk utstyr og materiell på bekostning av andre. Og når dette er over og vi skal åpne opp samfunnet vårt og verden igjen kommer vi stå innfør mange valg. Hva slags land, hva slags samfunn, hva slags mennesker vil vi være? Gjør vi hva andre allerede gjør mot oss, eller det vi VIL at andre skal gjøre?

Jesus setter lista høyt, med en krevende forventning. Men for å ta til oss det ha vil si, tror jeg at vi må se det som et anerkjennende av det dypest menneskelige. Og vi får lite på, at Jesus ikke kun er et forbilde eller en læremester som kommer med regler, men Gud selv som vil dele våre liv. Han har delt vår smerte og glede og sorg, og når vi er i vanskelige tider får vi hvile i hans kjærlighet og nærvær. Og når vi mislykkes – for det gjør vi – får vi finne trøst i at det alltid finnes tilgivelse og nye muligheter.

(I en uke fra 1. mai kan du se hele andakten her:)

Livets seier midt i døden

Preken på påskemorgen 12 april 2020. Forinnspilt gudstjeneste fra Ringsaker kirke.

Vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle tilintetgjøres og vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er befridd fra synden. Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham. Vi vet jo at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer; døden har ikke lenger makt over ham. For døden han døde, den døde han for synden, én gang for alle, men livet han lever, det lever han for Gud. På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus. Rom 6,3-11

Hvordan kan vi forkynne livets seier, når vi fortsatt står i lidelse og død? Påskemorgenens budskap er det samme som hvert år: Kristus er oppstanden! Livet seirer, døden er knust! Men i år kan vi ikke som vanlig samles en stor gruppe og synge påskesalmer på kirkegården, vi kan ikke møtes for selskaper og feiring, vi kan ikke dele vin og brød i påskemessen. Eker påskeropet tomt når vi ikke ser livets seier rundt omkring oss, men stillhet og tomhet, og lidelse og død? Selv om vårt land foreløpig ikke er rammet av de verste konsekvensene av pandemien foreløpig hva gjelder dødstall og et overbelastet helsevesen, ser vi helt andre situasjoner mange steder rundt om i verden, også land som er ganske like oss. Og snart kommer smitten slå med full kraft i flyktningleir og slumområder, der mennesker har ingen eller liten mulighet å beskytte seg og knappt noe helsevesen. Her har vi heller ikke sett de langsiktige konsekvensene av smitten og av tiltakene – hvordan vårt samfunn kommer til å være økonomisk, folkehelsemessig og mentalt om en måned eller om et år vet vi ikke noe om. Men det føles ikke akkurat som at døden og lidelsen er beseiret.

Paulus ord fra Romerbrevet om at vi er døpt til Kristi død og oppstandelse, er en av de mest sentrale dåpstekstene i Bibelen. Men vi leser den svært sjelden ved dåp, og selv om den alltid blir lest i påsken, er det nok sjelden vi dveler ved den, og preker over den. Kanskje fordi den dels er litt sterk kost, dels litt abstrakt. Hva betyr det at vi blir døpt til Kristi død, og til hans oppstandelse? De aller fleste dåp i vår tradisjon er jo barnedåp, og da står heller temaer som takknemlighet over livet, velsignelse, at Jesus er med oss alle dager, og å være et Guds barn i sentrum. Det er fine og viktige aspekter av dåpen. Men dåpen har helt siden kirkas begynnelse hatt en tett kobling til påsken, og om en stund skal vi, som hver påskemorgen, bli minna om vår dåp. Det er fordi dåpen henger tett sammen med Kristi død og oppstandelse, som Paulus skriver.

Når Gud blir menneske i Jesus, betyr det at Gud deler livene våre og har erfaring med hva det innebærer å leve et menneskeliv. Og når Jesus dør, deler han alle menneskers erfaring med død og smerte og lidelse. Men når han oppstår, beseirer han destruktiviteten, smerten, døden. Selv om verden på en måte er som den alltid har vært, er den også endret. Døden kommer ikke til å få det siste ordet. Det finnes en kraft som er sterkere enn død og destruktivitet: Guds kjærlighet. Og i dåpen blir vi ett med Kristus – det er ikke bare han som er forent med oss ved erfaringen av liv og død, men vi får del i oppstandelsen. Og en dag skal denne kjærlighetskraft bryte ned døden en gang for alle.

For oppstandelsen er ikke kun en historisk hendelse, noe som skjedde en gang for lenge siden på en plass langt borte. Men den er heller ikke kun et eskatologisk håp, et løfte om noe som kommer til å skje en gang, ved tidens og verdens slut. I tillegg til disse tingene, er vi forent med Kristus her og nå, her i vår verden, i våre liv, får vi leve forent med Kristi død og oppstandelse. Det er et mønster, et håp og en retning også for våre liv her og nå.

For mange år siden, når jeg var student, fikk jeg reise noen måneder til den lutherske kirka i Zimbabwe på et misjonsstipend. Dette var helt i begynnelsen på 00-tallet, og Zimbabwe var hardt rammet av HIV og AIDS. Rundt en fjerdedel av den voksne befolkningen var smittet, det fantes ikke tilgang til medisin og i mange landsbyer var det nesten kun barn og besteforeldre igjen, for så mange i aktiv alder hadde dødd. I tillegg var det tørke og mange mennesker manglet mat. Og på toppen av alt et korrupt og totalitært politisk system med hard undertrykkelse og en fullstendig kollapset økonomi med hyperinflasjon. På mange måter var det som å reise i døden. Hvordan kunde man ha håp i en slik håpløs situasjon? Hvordan kunde det finnes liv der midt i døden?

Men det fantes det. Hver morgen gikk mennesker opp, dyrket sitt korn og tok hånd om sine barn, de organiserte seg og tok seg av hverandre. De kom til kirken og sang og danset. Bare ved å stå opp på morgenen, føltes det som at de lo døden i ansiktet. Livet, kjærligheten og håpet om en morgendag kunde hverken AIDS, tørke eller en diktator knuse. Det ble for meg det sterkeste bilde av oppstandelse jeg har opplevd. Midt i døden finnes fortsatt livet, og det gjør det mulig å tro på at det faktisk finnes en kjærlighet som er sterkere enn døden. At livets seier helt til slutt ikke er et fåfengt håp, men et løfte vi kan leve på her i livet, og holde fast på inn til døden.

Vi er døpt til Kristi død og til hans oppstandelse. At vi er døpt til hans død, tenker jeg betyr at vi, sik som han, er forbundne til alle menneskers lidelse og død. Vi kan ikke snu oss bort og bare ta oss av oss selve, når verden lider. Vi har ansvar for, og del av, hele menneskehetens livskår, og må gjøre hva vi kan for å forhindre lidelse og død så langt det er mulig – her i vår bygd og nabolag, og rundt om i verden. Og vi er døpt til hans oppstandelse, og har del i livets seier over døden. Også vi kan le døden i ansiktet ved å bidra til kjærligheten og livet – gjøre de innsatser vi kan, uansett om det er å holde seg hjemme, hjelpe en nabo, jobbe i helsevesenet eller med samfunnskritiske oppgaver, be for dem som trenger det og holde kontakten med noen som er alene. Og vi får, kanskje alene fremfor skjermen eller sammen med familien, synge påskens salmer og rope påskeropet: Kristus er oppstanden fra det døde! For selv om det kanskje kommer til å føles som langfredag en god stund fremover, vet vi at det ikke er sant at døden får det siste ordet. Det er døden som er død, kjærligheten som seirer, og som et trassig håp for vi holde fast på svaret på påskeropet: Ja, han er sannerlig oppstanden!

En uke fra 1. påskedag kan hele gudstjenesten sees på youtube:

Andakt hjemme - tips og inspirasjon

En liten video med tips om å lage andakt hjemme.

Gudstjenester fra Ringsaker

Vi gjør noen forsøk med andakter og musikk fra RIngsaker. De kommer i denne youtube-spillelisten.

Leve i lyset i mørke tider

Tekstrefleksjon 3. søndag i fastetiden 15 mars 2020. Denne søndag skulle ha vært gudstjeneste i Moelv kirkesenter, som ble avlyst grunnet smittefare.

Krusifiks i Ringsaker kirke

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

Det er merkelig å skrive en preken, som ingen kommer til å høre. Vi lever i helt spesielle tider – her i Norge er det første gangen i stort sett alle gudstjenester er avlyst, i hvert fall siden krigen, og også den gang var det gudstjenester i en del kirker selv om mange prester la ned arbeidet. Og vi vet ikke når vi kan samles igjen – foreløpig er gudstjeneste avlyst et par uker, men kanskje kommer vi ikke heller få feire påske sammen. Og effektene for hele samfunnet er enorme og ikke mulig å overblikke. Vi aner konturene av den økonomiske kostnaden, og ser prognoser for sykdom og kanskje død. Hva det vil gjøre med mennesker og samfunnet vårt om vi blir ensomme og isolert i hjemmene våre i uke etter uke er vanskeligere å se for seg.

Vi er midt i fastetiden. Tekstene som hører til denne søndagen handler om onde ånder, om makten over det onde. Jeg har her valgt å trekke frem epistelteksten fra Efesierbrevet. Den handler om å velge lyset, å snu seg fra det onde for å leve i lyset, og gi lysets gjerninger videre. Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. Hva det betyr i vår egen krisesituasjon, kan vi si noe om, men vi kan ikke vite alt. I første rekke handler det selvfølgelig om å slutte opp om tiltakene for å beskytte de svakeste i samfunnet mot smitte. Om å passe på de som risikerer å bli veldig isolert og alene når alle tilbud stenger ned, og holde kontakten. Og om å passe på dem som allerede er mest utsatt i samfunnet vårt, som ikke har et hjem å holde seg i, som er avhengig av fellesskapet for mat og varme og en seng å sove i, de som nå risikerer å stå på helt bar bakke. Om å bære hverandre i bønn.

Hva som skjer på litt lenger sikt vet vi ikke, som vi ikke vet om den nåværende situasjonen vil pågå i uker eller måneder eller enda lenger. Etter hvert kommer vi finne veier å være sammen på uten å møtes, samfunnet vil klare mye, og etter hvert kommer vi til en ny hverdag. Men i denne perioden, særlig hvis den blir lang, er det viktigere enn noen gang og holde mot og håp oppe, og holde fast ved lyset. Å ikke la mørker, mismot og frykt ta overhånd. I krisesituasjoner kan menneskets beste og verste sider vise seg. Vi ser sjelden så mye solidaritet, oppofring og hjelpende hender som i kriser. Men det også da vi ser egoisme, utnyttelse og polarisering, viljen å skylde på andre eller ofre noen. Vi har, som kristne og som medmennesker, et stort ansvar til å holde fast på lyset, å velge solidariteten – troen, håpet og kjærligheten – i møte med frykt og krise. En viktig del av det er de grunnleggende tingene jeg nevnt ovenfor, men det handler også om å holde fast på medmenneskeligheten, om å ikke la frykten drive oss til å vike bort fra vår grunnleggende tro og verdier. I Guds rike skal de siste bli først og de minste bli de største. Også hos oss, må omsorgen om de som risikerer å rammes hardest stå først, gjennom hele krisen.

De siste dagene har jeg tenkt mye på historien, hvordan kirken har stått gjennom pandemier, krig, kriser og naturkatastrofer. I vår salmeskatt, i kunsten og teologien finnes spor av pest og nød og vonde tider. Et eksempel er bruket av krusifiks i kirkene, altså avbildninger av den lidende Jesus på korset. De ble vanlige under 1200-tallet, i samband med pesten og svartedauden. Før det var det vanlige med enten tomme kors (der Jesus allerede var oppstått) eller bilder av den oppståtte, seirende Kristus. Men i møtet med den enorme lidelsen og døden i samfunnet, trengtes nye bilder og en ny betoning i teologien: den lidende Kristus. Kristus er ikke bare seierkongen, men også den som lider med oss, som bærer smerten og lidelsen vår. Når vi er i den mørkeste dal, er Jesus der sammen med oss. Også i vår salmebok finnes mange tekster fra perioder med sykdom, nød og krise. Selv om vår verden, og vårt språk og måtene vi tenker på kan være veldig annerledes enn i de tekstene, er det samme menneskelige erfaring av spørsmål, av frykt og usikkerhet, og av behov for trøst, tro og håp. Og selv om språket kan være vanskelig, kan også vi finne trøst i at vi ikke er alene. Sammen med oss står Jesus, men også alle mennesker gjennom historien som deler erfaringen vår.

I usikkerhet, nød og frykt, får vi likevel prøve å leve i lyset. Prøve å ikke la mørkret ta overhånd, men la lyset og lysets frukt fylle oss og bli gitt videre til de som trenger oss. Og vi be for be, for oss selv og for verden, og stole på at Jesus, som går sammen med oss og deler vår smerte, også bærer den kjærlighet som er sterkere enn døden.

Salmer som kan passe denne søndag:

108 Vår Gud han er så fast en borg

464 Velt alle dine veier

120 Du er Guds sønn, den sterke

479 Fordi han kom og var som morgenrøden

Finn dem i salmeboka hvis du har en, eller lytt hos NRK Salmeboka minutt for minutt.

Troskamp og kvinnekamp

Preken på høymesse i Ringsaker kirke 2. søndag i fastetiden 8 mars 2020.

Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet. Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob», svarte han. Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Da ba Jakob: «Si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der. Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» (1 Mos 32,24-30)

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. (Matt 15,21-28)

Hva kjemper du for? Eller, hva kjemper du med? De to spørsmålene er egentlig ganske forskjellige, selv om kun en liten preposisjon skiller dem. Å kjempe FOR noe, antyder at vi er sikre og overbevist, at vi har en tydelig sak og kanskje en tydelig motstander. Vanskelig, muligens, men likevel tydelig både for en selv og andre. Og kjempe MED noe kan være tøffere. Da er ikke nødvendigvis hverken formålet eller saken like tydelig. Den som kjemper med sykdom eller angst, med tvil eller usikkerhet, den har kanskje ikke så klart for seg hvor den er på vei, eller om man noen gang kan vinne den kampen.

I dagens GT-tekst kjemper Jakob med Gud – eller med en ukjent mann, som han først etter en lang stund skjønner nok er Gud selv. Jakob får et hardt slag over hofta, men sier: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Og det gjør mannen, og gir ham et nytt navn, Israel. Kvinnen i evangelieteksten kjemper både for og med – kjemper for datteren sin, og kjemper på en måte da med Jesus. Eller gir seg i hvert fall ikke så lett. Kvinnen, som ikke kom fra det jødiske folket, kom til Jesus for å få hjelp med den syke datteren sin. Men Jesus nektet henne, med henvisning til at hun ikke var fra det jødiske folk: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene. Men kvinnen aksepterer ikke hans nei: «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Og Jesus blir imponert av kvinnens tro, og datteren blir frisk.

Mente Jesus virkelig at han ikke ville hjelpe kvinnen? Var Jesus like rammet av fordommer som andre mennesker? Eller ville han prøve kvinnen? Vi vet ikke, og fortellingen har blitt fortolket på forskjellige måter. Klart er i hvert fall at Jesus først agerer ut fra hvordan det var forventet, folket hans holdt avstand og så ned på andre folk som levde i nærområdene. Og det var ikke vanlig at kvinner fikk ta plass på den måten som kvinnen i teksten her gjør. Så her har kvinnen to ting som kan sies å være hinder, både kjønn og etnisitet.

Sikkert er det mange som med meg reagerer på hvordan Jesus først møter kvinnen her. Fordi det strider mot hvordan vi i dag tenker at man bør møte mennesker, ikke først ignorere, og siden avvise på grunnlag av hvem kvinnen er. Men også fordi det strider mot hvordan Jesus møter mennesker i andre fortellinger. Det er mange fortellinger om hvordan Jesus møter kvinner – ser de, taler til de, løfter de opp. Og det finnes flere fortellinger om hvordan Jesus møter og hjelper mennesker fra andre folk. Så hvorfor ikke denne kvinne?

Men Jesus endrer seg. Kvinnens måte å ta seg av situasjonen er inspirerende – hun vender det Jesus sier mot ham, og viser både sin egen tro, svakheten i det Jesus sier, og sin vilje til å kjempe for datteren sin. Hun stiller seg i en lang tradisjon i Bibelen, av mennesker som tar opp kampen med Gud – bokstavelig, som Jakob, eller i form av en diskusjon, som mange av profetene. På en måte sier kvinnen det samme som Jakob: hun vil ikke gi slipp på Jesus før han velsigner henne. Og også hun får viljen sin. Og selv om vi kanskje reagerer på hvordan Jesus agerer først, var det helt sikkert sluttet av denne fortellingen som de som var tilstede reagerte på – at Jesus la seg overbevise, at han hjelper kvinnen og datteren hennes, at han ser og tiltaler henne høflig.

Kvinnen stiller seg også i en lang tradisjon av kvinner som gjennom historien har måttet kjempe for sin plass i religiøse sammenheng. Mange kvinner har blitt skvisa ut, og mange har måttet kjempe, mange har levet i marginen eller ikke blitt husket. Selv om det i Bibelen finnes potensiale for likestilling og plass for kvinners erfaringer – i hvordan Jesus møter kvinner, i gudsbilder og i fortellingene om de første kristne – så har kirken gjennom århundrene dessverre ofte blitt en del av strukturer som undertrykker eller forminsker kvinner. På internasjonale kvinnedagen kan vi både løfte opp mye av det positive som finnes av bibelfortellinger og forbilder i historien, men vi må også være ærlige med at kirken og kristne ofte har endt opp på feil side av historien.

For det finnes mange som har kjempet for og med troen på en positiv måte: der troen har blitt en kilde til kraft, en bunn å stå på i kamp for rettferd og menneskeverd. Ikke bare i moderne tid, men gjennom hele historien har mennesker drevets av troen sin til å hjelpe andre, og med utgangspunkt i evangeliet tatt både store og små kamper – for helsehjelp eller mot slaveri, for skolegang til alle eller mot fattigdom og undertrykkelse. Når motstanden er stor, eller oppgaven virker uendelig, kan troen, dette å drives av Kristi kjærlighet, være en utrolig kraft og det som gir motivasjon. Mange har også kjempet med sin egen tro – med tvil eller følelser av meningsløshet og usikkerhet. Dessverre har en god del mennesker gjennom historien også måttet kjempe med troen sin, fordi de mennesker for representerer kirken eller troen ikke har gjort det på en god og oppbyggelig måte. Mange eksempel finnes der evangeliet ikke har blitt en frigjørende kraft, men et fengsel eller en byrde, enten fordi kirken eller religiøse ledere har satt seg på maken side mot mennesker, eller brukt troen til sen egen makt eller vinning. Og altfor mange ganger har prester prekt et budskap som kanskje var godt ment, men ikke gav gode konsekvenser. Bare for å ta ett eksempel: vi vet ikke hvor mange kvinner og barn som har lidd enormt, og kanskje dødd, i voldelige ekteskap fordi prester og pastorer sagt at det viktigste er å bevare husfreden og ikke bryte ekteskapet.

Troen er en sterk kraft, og derfor må vi bruke den til godt. Og derfor må vi prøve å se både hva Gud vil, hva som er godt, sant og rett, men også være våksomme på når troen blir brukt på måter som ikke er i kamp for det gode.

Kvinnen i dagens fortelling bruker ord for å male ett bilde av Gud, bruker et bildespråk som knyter an til det som Jesus bruker, men som snur poenget opp-ned. Hun tar hans eget bildespråk, og vender på det. Det er ikke bare lurt, det viser også på kreativitet, og hvordan vi kan tenke på andre måter i de rammene vi allerede har. Og det er jo ærlig talt en modell Jesus selv bruker i andre fortellinger i Bibelen. Og det er sånn kreativ og god teologi har blitt utviklet gjennom historien. Vi trenger stedig nye ord og bilder, og vi trenger stadig å fortolke og fortelle grunnfortellingen fra evangeliet for å se hva den betyr for oss i dag. Og når nye kamper dukker opp, hvordan vi skal forholde oss til dem.
Jakob og den kanaaneiske kvinnen kjemper med Gud, og kjemper kanskje også med, og for, troen sin. I fastetiden fester vi blikket på Jesus – på lidelsens vei, på verdens urettferd, på hva vi kan og bør endre på i livene våre. Kanskje får vi også sette ord på hva vi kjemper for, og hva vi kjemper med. Og uansett hva kampen vår er, får også vi si til Gud: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.

Kjærlighetens vanskelige vei

Preken på høymesse i Moelv kirkesenter på Fastelavnssøndag 23 februar 2020.

Sett meg som et segl på ditt hjerte,
          et stempel på din arm!
          For kjærligheten er sterk som døden,
          lidenskapen er ubøyelig som dødsriket.
          Den brenner som flammende ild,
          en Herrens brann.
         
 Veldige vann slukker ikke kjærligheten,
          elver skyller den ikke bort.
          Om noen gir alt han eier
          for å kjøpe kjærlighet,
          møter han bare forakt. (Høysangen 8,6-7)

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.» (Johannesevangeliet 17,20-26)

Det er alltid hyggelig når man får lese og preke over tekster om kjærlighet. Men på fastelavnssøndag er det ikke bare kos og hygge og glitter i kjærlighetstekstene. Det er et dypt og alvorlig strøk i tekstene og i denne søndag. Fordi vi står på terskelen til fastetiden, der vi skjerper blikket inn mot Jesu lidelse og død. Fastelavn er jo karnevalstid, der man dels spiser alt søtt og godt og alt man har tenkt å ikke spise i fastetiden, og mange steder er det utkledning og spøk og dans og fest. Det er fest, men med samme strøk av alvor: nå er det fest og glam og gøy, men fordi vi vet at det snart er over. På samme vis som selve livet: gleden og kjærligheten har alltid en alvorlig side, for vi vet at den som elsker og den som gleder seg, har noe å miste. Den er sårbar. Kjærligheten bærer sorgens frø.

Og det er denne smertefulle og lidende kjærlighet som egentlig står i sentrum denne søndag. Det er fest og moro, ja, men også en bevissthet om at kjærligheten ikke er noe lettvint. Det er disse to aspektene av kjærligheten jeg vil trekke frem i dag: at det ikke alltid er så enkelt å elske, og når man likevel gjør det, så kan det koste på.

Det er ikke lett å elske, fordi vi kan ikke alltid kan velge. Noen i livet velger vi – livspartner og en del venner, men vi kan ikke velge alle. VI velger ikke våre foreldre eller søsken eller barn, ikke våre naboer og kolleger og de andre i menigheten eller foreningene vi er med i. Her må jeg kanskje nevne, at det å elske ikke er det samme som å like noen. Gang på gang i evangeliene sier Jesus at vi skal elske hverandre, at vi skal elske våre søsken, og til og med at vi skal elske våre fiender. Det betyr noe annet, og noe mer, enn å være glad i eller like.

Evangeliet i dag kommer fra avskjedstalen, når Jesus i Johannesevangeliet under det siste måltidet sammen forbereder disiplene på alt som skal skje. Hans død og oppstandelse, og oppgavene som ligger foran dem etter det. Han kommer med en tydelig bønn og oppgave: de kristne skal være et. Det er ikke en prestasjon men et faktum, vi kristne hører sammen, er et, uansett hva vi syns om hverandre. Det setter oss på et spor, viser oss en retning. 

Også andre medmennesker hører vi sammen med, ikke bare de kristne. Vi «får» masser av mennesker i livene våre, som vi ikke har valgt – utøver familie, også naboer, kolleger, bekjente. Noen av dem har vi lett å like – andre ikke i det hele tatt. Noen mennesker er ærlig talt vanskelige å ha å gjøre med, noen trenger oss eller krever mye av oss, noen har vi vanskelig for å skjønne oss på. I vår kultur, kanskje særlig om man leser selvhjelpbøker eller magasiner om hvordan man får et bedre liv, så finnes det ikke sjelden en tendens å prøve å velge bort folk. Altså at en enkel og god måte å gjøre livet bedre på, helt enkelt er å kutte ut alle som gjør livet litt mer krevende eller vanskelig – folk som «tar» for mye, vanskelige folk, folk som trenger oss og tar energi. Ekstremversjonen av dette er rådet å kun omgås folk som kan gi deg noe, som du blir bedre av eller som kan være til nytte. Det høres jo enkelt og deilig ut, men det er motsatsen til et kristent menneskesyn. Vi har ansvar for våre søsken og de mennesker som kommer i vår vei. Når noen trenger noe fra oss, må instinktet være å se om vi kan hjelpe, selv om det koster, selv om det ikke er det enkleste eller mest bekvemme for oss. Det kommer alltid å være mennesker i livene våre, som trenger mer av oss enn vi kan få av dem. Og på samme måte finnes det mennesker vi har behov for, og som kanskje ikke vinner så mye på å omgås oss. Å vise kjærlighet er mer og større enn å like noen. Siden er jo også en effekt av dette, at når man faktisk blir kjent med folk, når man får til å laga de inkluderende felleskapene, så viser det seg jo nesten alltid, at det var noe mer der enn det man først så. At det er en rikdom å bli kjent med et annet menneske selv om man ikke så de sidene ved første eller ens ved det tiende blikk. 

Her skal jeg dog sette en stor parentes: det finnes grenser. Selv om hovedinstinktet bør være å åpne opp for alle og ikke avvise mennesker, så finnes det relasjoner som er så destruktive at de er farlige: på grunn av vold, misbruk, utnyttelse, grenseløshet eller noe annet. Noen ganger må vi beskytte oss selv og andre, og noen relasjoner går ikke å redde. Det kan være i nære relasjoner eller familie, eller det kan være i et nabolag eller en menighet eller på en arbeidsplass. Den som behandler andre ille, enten av ond vilje eller av misbruk eller sykdom, må ta noen konsekvenser av det. Forhåpentligvis kan den få hjelp, men i den prosessen kan det være nødvendig å sette noen harde grenser. Det er en sorg å måtte bryte relasjoner, noen gang også i den egne familien, men det er sjelden noen gir opp for lett, og det jeg sagt her handler ikke om å skamme noen som må bryte en kontakt. Det er noen ganger nødvendig. Men det er noe annet enn å kun omgås folk man liker eller som gjør livet enklere.

Kjærligheten kan også i seg selv være smertefull: kjærligheten som ikke gir gjensvar, til noen som ikke elsker en tilbake. Kjærligheten til noen som er syk eller lider. Kjærligheten til noen som sårer en gang på gang – mange som for eksempel har en forelder som har overgitt dem, eller en familiemedlem som ruser seg, forteller om smerten i å gang eller gang bli såret når de blir sviktet eller blitt lurt igjen og igjen. Men de kan ikke slutte å elske selv når det er smertefullt.

Kjærligheten koster. Den kjærligheten gjør en sårbar. Det blir tydelig i den typen av åpenbart smertefull kjærlighet: ved sykeleiet eller i vanskelige relasjoner. Men egentlig gjør all kjærlighet oss sårbar. Den som elsker gir av seg selv, og kan alltid bli såret. Og det gjelder i alle typer av kjærlighet, ikke bare i de romantiske relasjonene eller i den nære familien. Den som men kjærlighet tar seg av venner og naboer og andre omkring seg, risikerer også mye. Motsatsen til den sårbare kjærligheten, er å prøve å beskytte oss, med hardhet, med å ikke slippe mennesker inn, med distanse. Det kan fungere ganske greit, og er jo et vanlig psykologisk forsvarsmekanisme. Men da kan vi heller ikke elske, og la oss bli elsket, fult ut. Kjærligheten forutsetter åpenhet og at vi dermed gjør oss sårbare. Risikerer noe.

Det er denne kjærlighet som er fastetidens fokus. Hvordan Jesus går inn i vår lidelse, vår smerte og sorg. Ved sitt liv på jorden går Jesus inn i akkurat denne kjærlighet, og denne sårbarhet. Men sårbarheten er ikke en trussel, men selve forutsetningen for kjærligheten. Hadde Gud kunnet elske oss så fullstendig, uten å risikere noe, uten å åpne seg selv for smerten og risikoen? Paulus skriver i en kjent passasje, at det er i svakheten styrken er som størst. Og det er i sårbarheten vi virkelig elsker, og virkelig risikerer noe. Og det er først da vi kan ta imot nåden, når vi skjønner at vi ikke kan bygge murer som beskytter oss for alt farlig i verden. At vi er elsket, akkurat som vi er.  

Kjærlighetens vei er en vanskelig vei. Men det finnes ikke noen annen. Ikke for Jesus, på vei mot korset, og ikke for oss som prøver å leve i hans etterfølgelse. I den gammeltestamentlige teksten hørte vi om kjærligheten som er sterk som døden. De ordene klinger igjen i det vi sier i nattverdliturgien snart: ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden. Vi går inn i fastetiden med blikket rettet mot ham, og i åpenhet for å prøve å ta imot den: kjærligheten som er sterkere enn døden.

Forklarelsens lys sender oss til verden

Tekstrefleksjon på kveldsmesse med mottakelse av ny diakon i Ringsaker kirke på Krist forklarelsesdag 16 februar 2020.

En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på. Det var dette du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet: «La meg aldri mer høre Herren min Guds røst eller se denne veldige ilden; for da kommer jeg til å dø.»
    Da sa Herren til meg: De har rett i det de sier. Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham. 5 Mos 18,15-18

 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
   På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Matt 17,1-9

Alt virker så enkelt der på fjellet. Alt er forklaret, åpenbart, ikke noe tvil. Disiplene som har blitt med Jesus opp, ser helt tydelig og klart hvordan alt er. Jesus opplyst, guddommelig, som snakker med profetene. Ikke rart Peter vil bli igjen. Hadde det ikke vært deilig, og slå rot der i forklaringens lys. Ha fjellets vide blikk på livet og verden, langt der borte fra hverdagens kluss og mas.

Men sånn kan vi ikke leve. Ikke Jesus, ikke Peter, og ikke vi. Hvis vi er heldige, kan vi får noen slike øyeblikk av forklart lys i løpet av livene våre. Men resten av livet lever vi i virkeligheten, i hverdagen, i skyggespillet mellom lys og mørke. Jesu oppgave var ikke fremst der i forklaringen, men i å dele livene våre og leve, dø og oppstå med og for oss. Heller ikke Peters og de andre disiplenes oppgave lå der, men i å fortelle om evangeliet og lede de første kristne.

Vår oppgave er ikke å trekke oss unna, men å leve i og for verden. I denne fortelling finnes en uuttalt sendelse. Jesus og disiplinene går ned igjen fra fjellet, ut i oppgavene sine. Og dit sendes også vi. Til å fortelle, og til tjeneste for Gud og våre medmennesker.

Med oss i den tjenesten, har vi lyset fra Kristus, og inspirasjonen fra profetene. I Moseboksteksten hørte vi om hvordan Gud lover Mose å sende profeter, og gjennom historien har de dukket opp i forskjellige former. Noen har profetert om fremtiden, sånn som vi kanskje oftest tenker på det, men de fleste profetene snakket om den egna tiden sin. De snakket makten mitt imot, snakket sant om Gud og livet, og refset dem som i sin bekvemmelighet ikke levde opp til forventningene: som ikke delte av sitt overflod, som ikke gav de fattige og utsatte sin rett, som brukte makt og ressurser til sin egen vinning.

Når Jesus står der i forklaringens lys, står han med profetene. For å vise på sammenhengen, at han er den som oppfyller løftene. Men han bærer også profetenes budskap med seg. Og når han, disiplene og vi går ned fjellet og ut i verden, er det med forklaringens lys og profetenes inspirasjon.

Det en sendelse med både ord og handling. I dag, når vi tar imot en ny diakon i vår menighet, står tjenesten og handlingen i sentrum. Men diakonien er ikke noe annet enn budskapet, er ikke avskåret fra evangeliet, står ikke i motsetning til ord og forkynnelse. Den profetiske diakonien snakker man om noen ganger, og det handler både om å forkynne med handling, at vise hva kjærlighet og nåde er i tjeneste. Men også noen ganger å sette ord på grunnene til at disse handlinger trengs. Kampen for rettferd og vern om skaperverket er viktige deler av diakonien, og det er ikke kun diakonens ansvar å lede an i dette. Hele kirka må noen ganger ta mot fra profetene og snakke sant om urettferd, om fattigdom, om lidelse som er mulig å unngå, om vårt ansvar for hverandre og for skaperverket.

Kristi lys leder oss til tjeneste i en verden som har mye gråskalaer og skygger, der ting sjelden er enkelt og klokkeklart. Men akkurat derfor trenges vi, hver og en, i den tjenesten. I dalfører og skygger bærer vi med oss fjellets klare blikk, og bærer videre den kjærlighet som bærer oss.

Dåpens gave og sendelse

Preken på høymesse med dåp og presentasjon av nytt menighetsråd i Ringsaker kirke, 2 søndag i åpenbaringstiden 12 januar 2020. De norske biskopenes tekst om dåpen som blir nevnt, finnes her: Dåpens gave

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
Matt 3,13-17

Denne søndag handler om dåpen – på flere måter. Selvfølgelig for de to som har blitt døpt her i dag, og familiene og vennene deres. En dag for fest og høytid, når hvert av disse barna har fått ta imot dåpens gave, og blir tatt inn i kirkas fellesskap.

Det er også en søndag som handler om dåp, fordi vi leser teksten om Jesu dåp. Når Jesus ble døpt, var det på flere måter ganske annerledes enn her i dag. For det første var han voksen. For det andre ble han ikke døpt i en kirke med litt vann på hode fra en døpefont, men han ble døpt ute i en elv, og sannsynligvis ble senket ned med hele kroppen. Og det var jo heller ikke helt det samme – Johannes døperen som døpte Jesus, var jo hans forgjenger eller den som prekte i forkant av ham, mens vi døper på oppdrag av Jesus. Men akkurat som når Jesus blir døpt, et dåpen i vår kirke et møte mellom himmel og jord. Og selv om vi kanskje ikke ser noen duer komme ned, eller noen guddommelig stemme som taler, så er Guds ånd tilstede. Og til hver og en som blir døpt, sier Gud: du er mitt elskede barn.

Til denne dåpsøndag har biskopene i den norske kirke, eller bispemøtet som de kalles i fellesskap, skrevet en tekst eller en hilsen om dåpen. Hele teksten finnes trykket bak i programmene deres. Den har fått overskriften Dåpens gave, og markerer også starten for et år med satsing på dåp i kirkene rundt om i landet. Tanken er å sette fokus på dåp – men ikke bare for å få flere barn til å bli døpt, men også for å få alle oss som er døpte å reflektere kring hva dåpen er, og hva det betyr å være døpt. Dåpen er en gave til den blir døpt, men også en gave til kirka som helhet.

I teksten fra biskopene, så løftes flere forskjellige motiver eller temaer om dåpen frem. Et viktig sånt, er at dåpen er et uttrykk for Guds nåde, altså noe vi får gratis, som en gave – ikke fordi vi har fortjent den. Det blir ekstra tydelig når det er et lite barn som blir døpt. Et nyfødt menneske kan ikke gjøre mye mer enn å ta imot, det er avhengig av gode voksne som tar seg av det, og lever av den kjærligheten og omsorgen. Dåpen er en slik gave og omsorg. Men også en tenåring eller voksen som blir døpt, tar imot Guds kjærlighet og nåde som en gave, selv om man mer aktivt har valgt dåpen selv. Vi er alle Guds barn, uendelig elsket akkurat som vi er, uansett hva vi gjør eller tenker. Og der ligger også en invitasjon til deg som ikke er døpt, men lengter etter å bli det: det er aldri for sent, og du trenger ikke å være skråsikker på hva du tror og tenker om Gud. En lengsel etter dåp og fellesskap med kirka er en god grunn å ta kontakt med en prest for å samtale om dåp.

Et annet viktig motiv i dåpen, er at vi blir satt i ett sammenheng – sammen med Kristus, og sammen med det kristne fellesskapet gjennom historien og hele verden. I dåpsritualet sies det at vi forenes med Kristus og oppstår med ham til et nytt liv. I biskopenes tekst betones at dåpen gir oss del i et fellesskap som strekker seg over tid og rom. Som om tradisjoner og måter å leve på som kristna har variert gjennom historien og over verden, forenes vi i et og samme dåp. Et annet tegn på det, er at vi alltid leser den apostoliske trosbekjennelsen ved dåp, som vi også har gjort i dag. Den blir lest ved dåp i nesten alle kristne kirker over verden, og har blitt det siden de første århundrene. Når vi er samlet her i Ringsaker settes vi jo også veldig konkret sammen med historien, og kan tenke på de tusen og atter tusen som er blitt døpt akkurat i denne kirka gjennom mange sekler. Selv om uendelig mye endres i samfunnet gjennom historien, og våre livskår over verden er forskjellige, så blir vi døpt med samme dåp, og Guds evige løfter står: du er elsket, du er ikke alene, jeg er med dere alle dager til verdens ende.

I dåpen ligger også en sendelse, eller oppgaver. Ikke som en plikt, men som en invitasjon. I dåpens fellesskap med Kristus, ligger også en invitasjon til å se på verden og ens medmennesker med blikket til Kristus. Det er et blikk av empati og solidaritet, et blikk av fellesskap og likestilling, et blikk som ikke vender seg bort når noen lider eller trenger hjelp. I dåpen ligger sendelsen å være Guds hender og føtter i verden, å prøve å gjøre verden til et bedre sted for medmenneskene våre og ta vare på skaperverket. I Herrens bønn ber vi: la riket ditt komme, la viljen din skje. Selv om vi ikke kan klare av det selve, kan vi bidra på veien. I det å være menneske inngår å ikke klare av alt, å mislykkes å gjøre mistak, å skuffe oss selve og andre. Men vi må likevel prøve – og når ting ikke blir som vi har håpet og tenkt, finnes tilgivelse og nye muligheter. Gud har bruk for oss i verden, for små og store oppgaver, selv om vi ikke perfekte.

For Jesus var dåpen starten på hans offentlige virke. Der startet hans virksomhet, og der viste seg ikke bare hans menneskelige side, men en av de første gangene det ble åpenbart at han også var Messias, Kristus. Og for hver og en av oss – uansett om vi ble døpt for noen få minutter siden, eller mange år siden, eller om vi fortsatt venter på å bli døpt, finnes Guds løfter for oss alle: Jeg er med deg alle dager, du er ikke alene, du er mitt elskede barn.