I min første bok, gode Teofilos, skrev jeg om alt det Jesus gjorde og lærte, fra han begynte og helt til den dagen han ble tatt opp til himmelen. Da hadde han ved Den hellige ånd gitt sine befalinger til de apostler han hadde utvalgt. Etter å ha lidd døden sto han levende fram for dem med mange klare bevis på at han levde: I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til. En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» (Apg 1,1-11)
Etter at Herren Jesus hadde talt med dem, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte. (Mark 16,19-20)
Hva vil det si at Kristus er steget opp, opphøyet? Kristi himmelfart er på en måte en litt rar dag i kirkens år, og i fortellingen om Jesu liv. Fortellingen er litt forskjellig i evangeliene, hvordan Jesus møter disiplene etter oppstandelsen på forskjellige steder og forskjellige måter, for å så sende dem ut. Men den tydeligste himmelfartsfortellingen kommer ikke fra evangeliene, men fra apostlenes gjerninger som vi hørte i den første tekstlesingen, og henvisninger i brevene, som i den andre lesningen. Det er disse fortellingene som er grunnlaget til at det også blir sagt i trosbekjennelsen: fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd.
I den norske salmetradisjonen for Kristi himmelfart, står motivet med Kristus som konge sterkt, hvordan Jesus blir kronet til konge, som sitter på tronen og regjerer. Vi har allerede sunget en av disse salmene og det kommer en til seinere i gudstjenesten. Det bygger vel mer på trosbekjennelsen og henvisningene i brevlitteraturen, enn til hvordan denne hendelse blir beskrevet i evangeliene. Og det er på en måte en forlengelse av påsken. Kristi himmelfart er 40 dager etter påske, like lenge som fastens 40 dager av forberedelser, og blir en slags sluttpunkt på påsketiden. Kristus har i påskens oppstandelse seiret over døden, og det blir på en måte fullendt ved hans opptakelse til himmelen og da han inntar en himmelsk trone.
Disse bildene av Kristus som konge og hersker gjør meg ofte litt ubekvem. Ikke for de jeg mener at de er feil, men det er liksom en bit unna hvordan jeg pleier å tenke på og henvende meg til Jesus. Jeg vet ikke helt om det handler om et språk som så tydelig befester makt og i noen mån rikdom: konge, kroner, hersker, regjerer, trone, gull, og som knyter an til tider og samfunn der konge betyr noe helt annet enn i vårt samfunn i dag: totalt uinnskrenket makt langt fra hvordan vi tenker om rettferdig og god ledelse. At det i tillegg er et veldig mannsdominert språk og bilder. At det er et Gudsbilde som så totalt betoner forskjellen og avstanden mellom Gud og menneske. Det betyr ikke at jeg ikke mener det er riktig at betone og løfte opp Guds herlighet eller det storslåtte i Kristus seier. Men ord og bilder kan vekke forskjellige assosiasjoner. Og særlig hvis noen bilder blir veldig dominerende og ikke gir plass til andre.
Men Kristus som konge, er ikke det eneste motivet denne dag. Og egentlig er den triumfatoriske og storslåtte tonen i kongesalmene litt mer høylytt enn den tonen som er i selve tekstene. I hovedfortellingen forsvinner han i en sky og disiplene står forvirret og lurer på hvor han er blitt av. Også i evangeliene nevnes det kun kortfattet at han forlatte dem i en sky eller lignende litt vage formuleringer. Men det som er tydelig i alle tekster er to ting: at han sender disiplene ut i verden, og lover at de skal få den hellige Ånd som en trøster og støtte og veiviser. Det feirer vi i pinsen, om 10 dager.
I teksten fra apostlenes gjerninger, er også forbindelsen med påsken og hvordan den oppstandne Kristus er sammen med disiplene sentral. I 40 dager har han vist seg for dem, vært sammen med dem og undervist om Guds rike. Mange av disse hendelsene er også beskrevet i evangeliene. Og her ser vi at det er samme Jesus, samme undervisning, samme betydning av måltidets fellesskap, som den Jesus disiplene er blitt kjent med når han var i livet. Den kronte kongen på himmelens trone er den oppstandne Kristus, men han er ikke noen annen enn den Jesus som delte disiplenes og menneskenes liv.
Og dette tenker jeg er et poeng vi ikke skal miste, og som gir dybde til de storslåtte og litt distanserte bilde av kongen på tronen. Opphøyelsen til himmelen kan ikke skje, uten at den første opphøyelsen: på korset. Den seirende kongen er den samme som den lidende tjeneren. Kongekronen er tornekronen. Når Kristus blir beskrevet som en konge på en trone, er det ikke en fjern despot med makt, rikdom og ære uten innsikt i hvordan vi vanlige mennesker lever livene våre. Seieren er ikke kommet på noen annen måte, enn ved at Jesus delte våre liv, vår smerte og sorg og lidelse, og dødde slik som oss. Seierskongen er akkurat den samme som har delt våre liv og kår, og selv i herligheten og opphøyelsen er han både Gud og menneske, både himmelkonge og en av oss. Også i de siste møtene med disiplene deler han måltid og fellesskap med dem, og lover å alltid være med dem, og med oss.
Til den første søndagen etter at vi stengte kirkene, da når vi fortsatt ikke viste hvordan dette skulle gå og vi like gjerne kunde være i begynnelsen av en ny svartedaud som en influensa, skrev jeg en preken som aldri ble holdt på gudstjeneste. Da var vi i fastetiden, og motivet om den lidende Jesus som deler våre liv var – og er – veldig aktuelt. Da tenkte jeg og reflekterte kring dette at bilder av den lidende Jesus – både konkret i kirkekunsten, og i salmer, bønner og prekener, har vært særlig fremtredende i tider av kris, nød og fare. Ikke minst under svartedauden. Siden den gang – som var to måneder, men føles både som en evighet og en kort stund siden – har vi gått fra fastetid, gjennom påske og påsketid og står nå innfor pinse og sommer. Vi har gått fra full krise og veldig usikkerhet, til en gradvis og kontrollert gjenkomst til hverdagen. Mye gjenstår, og for den som er syk, som har mistet noen kjær, som har mistet jobb eller inntekt eller virksomhet, eller den som har nære og kjære på andre siden av stengte grenser er krisa ikke over i det hele tatt. Selv om samfunnet er i en ny fase, er vi sikkert mange som rører oss mellom forskjellige stemninger, mellom håp og tiltro og sorg og mismot.
Og her der vi står, mitt i både sorg og håp, vårsol og usikkerhet, feirer vi at Kristus er konge – og at det er en Gud som deler våre liv. En Gud som vet hvordan smerte føles, hvordan det er å miste familie og venner, som har opplevd lidelse og død. En strålende himmelkonge som også vil spise og snakke sammen med vennene sine, som er både hele verdens og universets hersker og samtid nær hver og en av oss. Og som viser at det ikke er noen makt eller kraft eller ære, som er større enn kjærligheten som er sterkere enn døden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar