Salmen som nevnes er 518 Grip du meg, Heilage Ande i Norsk salmebok (nr 646 i Svenska psalmboken).
Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
I Jerusalem bodde det fromme jøder fra alle folkeslag under himmelen. En stor folkemengde stimlet sammen da de hørte denne lyden, og det ble stor forvirring, for hver enkelt hørte sitt eget morsmål bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, i Egypt og i Libya-området mot Kyréne, og innflyttere fra Roma, jøder og proselytter, kretere og arabere – og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!» (Apg 2,1-11)
Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» (Joh 20,19-23)God pinse! Kirkas tredje største høytid – etter påske og jul – er nok litt ukjent for mange. Kanskje mer forbundet med bryllup og forsommer og langhelg – eller konfirmasjon.
De andre store høytidene i kirkas år er knyttet til en sentral fortelling om Jesu liv: når Jesus blir født i jula, og død og oppstandelse i påsken. Men pinsens fortelling om hvordan disiplene får den Hellige ånd er ikke like konkret og enkel å forstå. Og den hellige ånd i seg selv, er kanskje ikke helt lett å få grep om.
I dag har vi fått høre to forskjellige fortellinger om Ånden: Evangelieteksten om hvordan den oppståtte Jesus møter disiplene og gir dem den hellige ånd, og det som pleier å kalles for pinsefortellingen, om hvordan disiplene etter himmelfarten tar imot ånden, i en dramatisk hendelse der de fylles av ånd og kan tale om språk de ikke selv kjenner. De har suttet isolert, gjemt unna siden Jesus forlatt dem ved himmelfarten, men fylt av ånden får de mot og retning, og går ut i verden for å fortelle det glade budskap.
Denne dramatiske og karismatiske fortellingen om den hellige ånd er hovedfortellingen om pinsen, og kanskje om ånden. Men den hellige Ånd dykker ikke opp første gangen i den bibelske historien her. Nei, Ånden finnes hele veien, og har mange former og oppgaver, blir beskrevet med mange metaforer og oppleves forskjellig. Ånden er med helt fra begynnelsen i Bibelen: i en av de første setningene i første mosebok, om hvordan Gud skaper verden, beskrives det hvordan Guds Ånd svevde over vannet. Og gjennom det gamle testamentets fortellinger er Ånden tilstede, ikke minst ved profetene som i ord og handling viser på hvem Gud er og hva Gud vil. Også i fortellingene om Jesus er Ånden tilstede: når Jesus blir døpt kommer den hellige Ånd ned over ham som en due. Derfor ber vi også om den hellige Ånd over dåpsvannet og hver og en som blir døpt, slik som K her i dag. Og Jesus taler om Ånden som skal komme – om talsmannen, sannhetens ånd. Og etter pinsehendelsen, i brevene i det nye testamentet finnes mange beskrivelser av Ånden, og av åndens frukter. Viktigst av dem kjærligheten: den hellige Ånd er kanskje mest av alt kjærlighetens ånd.
At den hellige Ånd er litt vanskelig å få grep om, tenker jeg er akkurat i orden. For det er liksom greie med ånden. Ånden blir beskrevet med metaforer: som en due, som tunger av ild, og kanskje vanligst: som vinden. Ånd og ånde, pust, henger sammen og åndens vind som blåser akkurat slik som den vil. Vi kan ikke kontrollere den hellige ånd, og heller ikke se den – kun ane den eller kjenne dess virkninger. I en samle (som vi ikke synger i dag) beskrives det flott: «vinden ser vi ikke, men vi merker den. Vinden ser vi ikke, men der vinden går, bøyes gress og grener, høye bølger slår». Ordet ånd på latin er Spiritus, og vi har samme ord og grunnbetydning i for eksempel inspirasjon, eller spirituell. Åndens spor kan vi merke i oss selv, som akkurat inspirasjon, mot kraft. Ånden blåser hvor den vil, sier man, og den kan lede oss på veier eller åpne muligheter vi ikke ante eller forventet. Noen ganger i opplevelser av store følelser, eller av indre fred. Noen ganger i uventede møter eller muligheter.
For ånden er ikke bare opplevelser eller å bli oppfylt av noe, slik som disiplene på pinsedag. Ånden er fremst av alt: tilstede. Ånden er Guds kraft og nærvær i verden. Ånden blir beskrevet som trøsteren, hjelperen, talsmannen. Ved ånden er vi ikke alene. Og det er et levende nærvær – noen som også kan utfordre oss når vi trenger det. Jesus beskriver ånden som Sannhetens ånd, den som hjelper oss å avsløre det som ligger skjult, som hjelper oss å se sannheten om oss selv og om Gud, som kommer med liv, kraft og mot.
For åndens oppdrag er mer enn noe annet å sende oss ut, og å gi oss det vi trenger i den sendelsen. Disiplene går ut for å fortelle om Jesus: og etter hvert går de ut i verden ikke bare for å snakke, men også i tjeneste for mennesker. For Jesus var det alltid et tett sammenheng mellom ord og handling, og slik er det også for oss i dag. Ånden får vi ikke for egen skyld, for at vi skal ha egne flotte opplevelser. Vi lever livene våre for hverandre, for å finnes til for andre som trenger oss. Kjærlighetens ånd er til for å bli delt med andre.
Som mye teologi, er det ikke alltid det er konkrete beskrivelser som er den beste måten å snakke om, eller erfare ånden på. For meg er ofte salmetekster en god hjelp å uttrykke og tenke om Gud på, og det finnes mange fine salmer om den hellige ånd som fanger noe av de mange aspektene. VI skal straks synge en slik. Den er kanskje ikke så kjent her – det er opprinnelig en finsk salme som i sin svenske språkdrakt blitt veldig mye brukt i Svenska kyrkan. Nå finnes den i en flott nynorsk oversettelse som vi skal synge straks. Der syns jeg mange av de viktige aspektene av den hellige ånd beskrives på en lavtmeld men poetisk måte, i en bønn om å bli grepet av ånden: gi meg vei og retning, gjør meg trygg og fri, gir tjeneste og ansvar. Og med en tydelig konklusjon: jeg har en oppgave, og Kristus har bruk for meg. Det gjelder hver og en av oss. Hver og en av oss kan la oss fylles av kjærlighetens ånd, og la den lede oss på ukjente veier for å vise på og gi kjærligheten videre i verden. Og hvis vi er oppmerksomme, kan vi oppdage at Ånden allerede er der. Nærmere og større enn vi kan tenke og ane.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar