En uromantisk blikk på det å avstå

 Preken på askeonsdagsmesse i Ringsaker kirke, 17 februar 2021 

Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. (Jona 3,3-10)

 Noen skriftlærde og fariseere tok da til orde og sa: «Mester, vi vil gjerne se deg gjøre et tegn.» Men han svarte dem: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter. Folk fra Ninive skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap – og her er mer enn Jona! Dronningen fra landet i sør skal stå fram i dommen sammen med denne slekten og dømme den. For hun kom helt fra jordens ytterste grenser for å lytte til Salomos visdom – og her er mer enn Salomo! (Matt 12,38-42)

Det er litt spesielt å gå inn i fastetiden i år. På en måte er det som at vi allerede har vært i fastetiden i lang tid, i et år, eller i hvert fall noen måneder siden tiltakene ble strammet til igjen før jul. 

Jeg tenker tilbake på prekener jeg har holt på askeonsdag og i fastetiden tidligere år, om den fine i å avstå fra ting, at det kan være godt å avstå ikke bare fra dårlige ting men også ting som ikke i seg selv er dårlig men som kan få en å skjerpe blikket, sette pris på de viktige tingene, gi plass for andre ting i livet. Når man skreller bort det unødvendige blir blikket klarere og livet større. Med dagens erfaringer hører dette klisjeaktig ut, jeg blir nesten flau av å tenke på det. Så lett å komme med slike dypsindigheter, når man kan VELGE å avstå. Det er noe annet å stå i situasjonen at det ikke er noe valg å avstå, eller at valget mellom å avstå eller ikke, handler om liv og helse. 

Det er for så vidt sant at man lærer mer om hva som er viktig på ordentlig når noen ting skrelles vekk. Men når man ikke kan velge selv er det kanskje akkurat det vi har mistet under pandemien som var det virkelig viktige. Familie, venner. Muligheten å være sammen. Musikk og kultur. Gudstjenester. Å kunne dele glede og sorg og livets store øyeblikk. Noen har også måttet avstå arbeid og inntekt. Noen har blitt syke, noen med lange ettervirkninger på helsa. Og noen har mistet noen de er glad i. Det er ikke ting det er lett å avstå ifra over tid.

Jeg kommer nok ikke til å romantisere fastetiden, og det å avstå, i noen askeonsdagsprekener fremover. Det kan absolutt være en rikdom i det enkle, og sant at blikket skjerpes når vi avstår. Men noen ganger er det et privilegier standpunkt å tenke at vi kan avstå for vår egen personlige utviklings skyll. Det er kun den som har mye, som enkelt kan avstå. Mange mennesker lever i lange perioder av fastetid, langt lengre enn 40 dager, perioder av savn og av å avstå, perioder av ørken, av mangel og vanskelighet. Mange av oss må også gå igjennom slike perioder en eller annen gang i livet. Det kan gjøre livet rikere, men ikke nødvendigvis, og sjelden på kort sikt.

Tekstene vi hørt i dag, om Jona og folket i Nineve, og om de skriftlærde som snakket med Jesus om Jona-tegnet, er nok så langt unna våre fastepraksiser, og vår koronatid. Fasten som kongen i Nineve utroper er ganske så heftig, og ikke kun mennesker men også dyrene skal faste og de kaster seg flatt ned for Jonas domsprofetier. Fortellingen om Jona kjenner dere: profeten som prøver å fly fra kallet sitt, men som kastes av båten i havet, blir slukt av en fisk før han kommer opp på land etter tre døgn, og til slut drar til Nineve. Men så skjer det som han ikke har sett for seg: preken hans virker! Folket vender om og Gud endrer seg. Det blir ikke noen dom over Nineve – men Jona blir ikke noe særlig fornøyd. Heller helt motsatt blir han skuffa på Gud. Hele fortellingen om Jona er neppe ment som historisk korrekt redegjørelse for hva som skjedde, men har et overordna budskap: det er ikke opp til oss å dømme, og det er ikke kun det utvalgte folket som har, og kan ha en relasjon til Gud. Når de skriftlærde spør om et tegn, søker de sannsynligvis noe spektakulært og overnaturlig. Men Jesus sier at de ikke får noe annet tegn enn Jona-tegnet: han knytter både an til Jona som er tre dager i fisken og dermed som et forbilde for sin egen død og oppstandelse, men også folket i Nineve og dronningen av Saba, som eksempler på mennesker utenom Israels folk som vendte seg til Gud og søkte ham. Som så ofte i Matteusevangeliet viser Jesus til at de sikre, de som tror seg være innafor og utvalgt, slett ikke er nærmere Gud enn mange av de som ble oppfattet som utenfor og uønsket. 

Fastetiden er ikke til for at de fromme skal manifestere hvor flinke og innafor de er, eller som posisjonerende og oppvisning. Fasten er å gå sammen med Jesus på veien mot korset, på lidelsens og smertenes vei. Noen gjør det, uansett tid i kirkeåret, og bærer tunge kors. 

Kanskje er dette et år da du allerede har avstått så mye, at det ikke er noe igjen å gi slipp på. Kanskje er dette et år da fastetiden mest blir tid til hvile og refleksjon. Men kanskje er denne fastetid også en mulighet å gjøre seg noen tanker kring alt det vi har mistet, det vi måttet avstå ifra, alt vi ikke har gjort eller hatt. Har noe av det vært av gode? Er det noe jeg vil ta med meg videre av nye vaner eller oppdagelser? Hva har jeg nå lært meg at jeg ikke vil leve uten? Kanskje blir årets fastetid ikke bare en forberedelse for påsken og oppstandelsen som vi feirer i kirka, men også en forberedelse på den oppstandelse og det nye liv som kommer med gjenåpningen av samfunnet etter hvert.

Fariseerne og de skriftlærde spør etter tegn. Mange vil ha tydelige tegn, faste svar, klare beskjeder. Det kan vi ikke alltid få. VI må leve med usikkerhet, med å tilpasse oss, med å ta imot livet som det kommer. Vi må gå veien mot korset, veien med Jesus. Men tegnene er der, og vil ikke forsvinne. For korsets vei er også kjærlighetens vei. Veien mot korset er ikke en ensom vei, men en vei steinlagt med kjærlighet. En kjærlighet vi får leve i, og leve av. Kjærligheten som er sterkere enn døden. 

 

Fjellet - plassen for møte med Gud

 Preken på Kristi forklarelsesdag 7 februar 2021, på gudstjeneste på Moelv kirkesenter.

Moses gjette småfeet til svigerfaren Jetro, presten i Midjan. En gang han drev feet over til den andre siden av ørkenen, kom han til Guds fjell, Horeb. Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. Og Moses sa: «Jeg vil gå bort og se dette mektige synet. Hvorfor brenner ikke tornebusken opp?» Men da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham fra tornebusken: «Moses, Moses!» Han svarte: «Her er jeg.» Og Gud sa: «Kom ikke nærmere! Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» Så sa han: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» Da skjulte Moses ansiktet, for han var redd for å se Gud. (2 Mosebok 3,1-6)

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Der ble han forvandlet for øynene på dem, og klærne hans ble så skinnende hvite at ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite. Elia viste seg for dem sammen med Moses, og de snakket med Jesus. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Han visste ikke hva han skulle si, for de ble grepet av stor frykt. Da kom det en sky og skygget over dem, og det lød en røst fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» Og med ett, da de så seg omkring, så de ingen annen enn Jesus; bare han var hos dem.

    På veien ned fra fjellet påla han dem at de ikke skulle fortelle noen hva de hadde sett, før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. De tok til seg dette ordet, og de diskuterte seg imellom hva det er å stå opp fra de døde. 11 Og de spurte ham: «Hvorfor sier de skriftlærde at Elia først må komme?» Han svarte: «Elia kommer først og setter alt i rette stand. Men hvordan kan det da stå skrevet om Menneskesønnen at han skal lide mye og bli foraktet? Jo, jeg sier dere: Elia er allerede kommet, og de gjorde med ham som de ville, slik det står skrevet om ham.» (Markusevangeliet 9,2-13)

 Det er mange som er gla i fjellet, ikke minst her i bygda. Eller mer enn gla i, som trekker til fjells, for store og viktige opplevelser. På ski på slike flotte vinterdager som nå, på fotturer om sommeren, på jakt etter multer og andre bær om høsten. Kanskje i selskap med andre, men mange vil også søke seg mot fjellet alene, for de storslåtte vyene, for dramatikken, for stillheten. Luften er tynnere, og kanskje er hele tilværelsen litt tynnere til fjells. Litt nærmere himmelen, utsattheten nær de store naturkreftene med stein og is og snø, menneskets litenhet i relasjon.

I opplevelsen av fjellet som en liksom «tynn plass», møtes norsk folkelig åndelighet den bibelske tradisjonen. For i bibelen er fjellet plassen for møtet med Gud. Vi hørte i den første teksten hvordan Moses er ved Guds fjell Horeb, og der får møte gud i en brennende busk.  Seinere kommer Moses tilbake til fjellet og får møte gud igjen, og ta imot de ti bud. Også profeten Elia kommer til langt seinere til det samme fjellet Horeb, på flukt etter å ha utfordret makten. Der kommer storm og torden og ild, men Gud er ikke der. Først i lyden av skjør stillhet, møter Elia Gud på fjellet.

Alt dette vet disiplene når Jesus tar tre av dem med opp på fjellet, de kjenner profetfortellingene og de kjenner til at det er på berget Jesus trekker seg tilbake for å be og kanskje for å møte Gud. Men de er ikke forberedt på at møte profetene der. De har nok på en måte begynt å skjønne hvem Jesus er, i hvert fall tror og håper de at han er mer enn en predikant, mer enn en leder. Men nå får de det forklart, klart uttalt, med stemme fra himmelen og med lys og tydelighet. Jesus er Guds sønn, Messias. 

Peters reaksjon fremstår jo nesten som litt latterlig, midt i dette store øyeblikk prøver han å holde det fast. Bygge hytter, fange øyeblikket og bli i det. Men det er jo ikke mulig. Snart er øyeblikket over, og kun Jesus er igjen. Samme Jesus, men samtidig annerledes. De må gå ned fra fjellet og fortsette vandringen sin.

For slike er de «tynne øyeblikkene» også når vi får oppleve dem. De fleste av oss får kanskje aldri oppleve de store guddommelige visjonene eller Guds-møtene på denne direkte måten, selv om noen gjør det. Men mange har erfaringer av slike tynne øyeblikk, når livet blir som ekstra sterkt, grensen mellom tid og evighet nesten åpnes opp, virkeligheten blir som ekstra virkelig og intens. Kanskje setter vi ord på det som handler om Guds nærvær, kanskje ikke. Det kan skje på fjellet, eller i andre naturopplevelser. Noen opplever det i musikk eller andre skjønnhetsopplevelser. Noen i gudstjeneste eller bønn eller i det stille kirkerommet. Noen i stor folkesamling, på konsert eller ett dansegulv eller fotballkamp, noen i stille meditasjon. 

Uansett, et av de tydeligste felles trekkene i slike opplevelser, er at de akkurat er øyeblikk. Vi kan ikke holde dem fast. Guds-møtet, møtet med evigheten, er ikke noe vi kan kontrollere, eller eie, eller fange. Vi kan øve opp oss på å lytte etter dem, og vi kan gi plass for dem. Men vi kan ikke eie dem, og vi kan ikke forbi i dem. Jesus står igjen, og vi er ikke alene. Men selve opplevelsen av nærhet, av forklaring, er akkurat et øyeblikk.

Akkurat som Peter, kan vi ikke bygge hytter eller holde fast i øyeblikket, men vi må komme ned fra fjellet. For vi kan ikke leve livene våre, heller ikke de kristne livene våre, der på forklarelsens fjell langt fra hverdagen og virkeligheten. Øyeblikkene kan gi farge og forklaring til hverdagen, men de fleste dagene våre må skje i den litt mer grå hverdagen, selv om den kan bære med seg litt av fargen og lyset.

Når Jesus og disiplene kommer ned fra fjellet, vet han hvor veien går. Mot Jerusalem og mot korset. Snart går vi inn i fastetiden og blir med på den vandringen. Jesus vet at forklaringen og herligheten ikke går å separere fra lidelsens og tjenesten. Han er både Gud og menneske, Jesus Kristus, den som skal vise både Guds storhet og Guds sårbarhet. 

Og vi får bli med. På vandringen mot korset, og på en vandring gjennom livet sammen med Jesus. Kanskje oftest ikke på fjellet i forklarelsens lys, men likevel sammen med ham som både er lyset selv, og som viser til lyset. Også våre hender trenges til tjeneste i verden, og også vi kan speile det lyset videre. Det er fristende å prøve å holde fast ved øyeblikkene på det åndelige fjellet. Men det er i dalføret, i hverdagen vi har oppgaven å gi lyset videre. Og det gjør vi, båret av og sendt av hans kjærlighet.   

Leve i dåpen i kjærlighet og kamp

 Preken på strømmet gudstjeneste fra Moelv kirkesenter 2 søndag i Åpenbaringstiden, 10 januar 2021.

Farao befalte hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!» 

Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter. Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen. Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.

Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»

Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» «Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. Gutten vokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun. (2 Mosebok 1,22–2,10)

En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!

Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.»

På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.» (Markusevangliet 1,3–11)

 I dagens tekster får vi høre noen dramatiske fortellinger med sterke karakterer. De henger sammen, selv om det kanskje ikke virker sånn ved første blikk.

I den gammeltestamentlige teksten er vi midt i en dramatisk situasjon. Hebreerne er i Egypt, og har over årene blitt mer og mer undertrykt og er nå holdt i slaveri. En del av dette grufulle regime, er at alle gutter skal bli drept ved fødselen. I kapitlet før får vi høre om forskjellige taktikker og motstand som de gjør, men nå har det gått så langt at Farao rett og slett prøver å drepe alle guttebarn. Og så er det en kvinne, som prøver å redde barnet sitt. Først ved å holde ham gjemt, sen ved en desperat plan å sette ham ut i en kurv i elven. Kanskje en form for motstand, eller av trassig håp, kanskje bare en måte å bevare håpet på at noe annet enn døden var mulig. Og det går over forventning. Faraos datter finner barnet. Og søsteren til barnet er både rask og smart, og ser til at deres mor får barnet tilbake til han er stor nok til å flytte til palasset. Hun blir ikke kalt ved navn her, men fortsetter man å lese i 2 Mosebok, så blir man kjent med henne. Hun heter Miriam, og blir etter hvert en profet og leder for folket sammen med broren sin. For barnet får navnet Moses, og som voksen blir han ikke bare leder for Hebreerne, men den som tar opp kampen med Farao og til slutt får lede folket ut av slaveriet, mot friheten. Det uttoget ur Egypt, det opprøret og den frigjørelsen, er en av de helt grunnleggende og sentrale fortellingen for den jødiske troen, og også for oss kristne. Gud vil ikke slaveri, men frihet.

I den andre teksten er det ikke fult så dramatisk, men vi møter fortsatt noen som er litt av en karakter. Døperen Johannes. Han er en profet som bor i ørkenen, noen vi i dag nok ville oppfatte som en raring. Klær seg rart, holder seg for seg selv, spiser grashopper og villhonning, og så preker han omvendelse og døper folk. Man ville kanskje tro at folk ikke liker å bli skjelt ut, men masser med folk kommer til Johannes for å få høre at de trenger omvendelse. I noen av de andre fortellingene om Johannes i bibelen, får vi vite at han kaller folk for ormeyngel, advarer mot korrupsjon og hykleri og at folk må skjerpe seg, og leve mer i trå med Gud, og mer rettferdig mot medmenneskene sine. Dele med seg av hva de har, og ikke blir rik på andres bekostning. Og så peker han fremover: det er ikke han som er hovedpersonen, men noen som skal komme. Jesus. Og Jesus kommer til Johanns og blir døpt, og det er begynnelsen på Jesus offentlige virke. Himmelen åpner seg, Guds ånd viser seg, og Guds røst høres, og bekrefter at Jesus er Guds sønn.

Henger de her tekstene i hop? Og henger de i hop med oss på noen måte?

En måte de henger sammen på, er vannet. Vannet, som kan drepe den lille gutten Moses blir isteden redningen hans. At han blir reddet gjennom vannet, er på en måte et frempek, til når han skal redde hele folket gjennom vannet. På vei ut av Egypt, bort fra slaveriet og Farao, skal han lede folket gjennom Røda havet. Det har i sin tur i den kristne tradisjon blitt lest som et frempek mot akkurat dåpen, der vi gjennom vannet blir knyttet sammen med Jesus Kristus. Når Jesus lir døpt i elven Jordan, er han ved vannet knyttet sammen også med Moses.

Men jeg tenker at disse fortellingene henger sammen også på en litt mindre direkte måte. Når Jesus blir døpt, er det starten, inngangen til alt han kommer til å si og gjøre frem til sin død og oppstandelse. Og dåpen er også for oss starten på det kristne livet – uansett om det skjer når vi er små barn, eller seinere i livet. I dåpen ligger også en invitasjon, et kall, til å følge Jesus. Å prøve å leve livene våre med ham som forbilde, med hans viktigste bud om å leve i kjærlighet som rettesnor. Og jeg tenker at begge disse tekstene gir noen innganger til dette å følge Jesus, og å leve i dåpen sin (selv om jo vare seg døperen Johannes eller kvinnene som reddet Moses fulgte Jesus på den måten som vi kan gjøre).

Å følge Jesus, å leve i sin dåp, kan handle om å gjøre motstand mot en urettferdig, voldelig og undertrykkende overmakt. At verne om livet, og handle etter sin overbevisning selv når det er farlig, slik som Moses mor. Det kan handle om å finne veier og hjelpe, bruke sine evner til å finne løsninger for det gode, slik som Miriam. Og det kan være å snakke sant om ubehagelige ting, å peke ut hykleri og korrupsjon slik som Johannes.  Noen av dere som ser den her gudstjenesten er konfirmanter, og i løpet av resten av konfirmantåret kommer dere få lære mer om hvem Jesus var, hvordan han møtte mennesker og hva han lærte. Dere kommer få se at det finnes mange fortellinger å inspireres av. Og mange måter man leve i dåpen sin, mange måter å følge Jesus på. Jesus gjør ofte det som er uventet: han løfter opp de som andre ikke bryr seg om, han setter de som er marginalisert og utenfor i sentrum, og kritiserer de som bruker sin makt og sine privilegier til å undertrykke eller se ned på andre. Han viser hele tiden at Guds kjærlighet og omsorg er større enn våre grenser og vår måte å oppfatte verden på.

Når Jesus blir døpt, sier røsten fra himmelen: Du er min sønn, den elskede, i deg har jeg min glede. Og selv om vi ikke er Guds sønner på den måten som Jesus, så er det sant at vi alle er Guds barn, alle elskede av Gud. Uansett hvordan vi vi prøve å følge Jesus, eller leve i dåpen vår, så handler det om å vær et Guds barn, å være elsket. Å leve i dåpen handler ikke fremst om ting vi skal gjøre eller måte vi skal leve på, men å leve i troen og tilliten at vi allerede er elsket. Uansett hvilke valg vi tar i livet, hvordan vi lever livene våre eller hva vi mener er viktig, er det hele tiden utgangspunktet for å leve i dåpen: du er Guds elskede barn, og vi er kalt til et liv i kjærlighet.