Leve i lyset i mørke tider

Tekstrefleksjon 3. søndag i fastetiden 15 mars 2020. Denne søndag skulle ha vært gudstjeneste i Moelv kirkesenter, som ble avlyst grunnet smittefare.

Krusifiks i Ringsaker kirke

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.
En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er all godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren! Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! (Ef 5,1-2.8-11)

Det er merkelig å skrive en preken, som ingen kommer til å høre. Vi lever i helt spesielle tider – her i Norge er det første gangen i stort sett alle gudstjenester er avlyst, i hvert fall siden krigen, og også den gang var det gudstjenester i en del kirker selv om mange prester la ned arbeidet. Og vi vet ikke når vi kan samles igjen – foreløpig er gudstjeneste avlyst et par uker, men kanskje kommer vi ikke heller få feire påske sammen. Og effektene for hele samfunnet er enorme og ikke mulig å overblikke. Vi aner konturene av den økonomiske kostnaden, og ser prognoser for sykdom og kanskje død. Hva det vil gjøre med mennesker og samfunnet vårt om vi blir ensomme og isolert i hjemmene våre i uke etter uke er vanskeligere å se for seg.

Vi er midt i fastetiden. Tekstene som hører til denne søndagen handler om onde ånder, om makten over det onde. Jeg har her valgt å trekke frem epistelteksten fra Efesierbrevet. Den handler om å velge lyset, å snu seg fra det onde for å leve i lyset, og gi lysets gjerninger videre. Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. Hva det betyr i vår egen krisesituasjon, kan vi si noe om, men vi kan ikke vite alt. I første rekke handler det selvfølgelig om å slutte opp om tiltakene for å beskytte de svakeste i samfunnet mot smitte. Om å passe på de som risikerer å bli veldig isolert og alene når alle tilbud stenger ned, og holde kontakten. Og om å passe på dem som allerede er mest utsatt i samfunnet vårt, som ikke har et hjem å holde seg i, som er avhengig av fellesskapet for mat og varme og en seng å sove i, de som nå risikerer å stå på helt bar bakke. Om å bære hverandre i bønn.

Hva som skjer på litt lenger sikt vet vi ikke, som vi ikke vet om den nåværende situasjonen vil pågå i uker eller måneder eller enda lenger. Etter hvert kommer vi finne veier å være sammen på uten å møtes, samfunnet vil klare mye, og etter hvert kommer vi til en ny hverdag. Men i denne perioden, særlig hvis den blir lang, er det viktigere enn noen gang og holde mot og håp oppe, og holde fast ved lyset. Å ikke la mørker, mismot og frykt ta overhånd. I krisesituasjoner kan menneskets beste og verste sider vise seg. Vi ser sjelden så mye solidaritet, oppofring og hjelpende hender som i kriser. Men det også da vi ser egoisme, utnyttelse og polarisering, viljen å skylde på andre eller ofre noen. Vi har, som kristne og som medmennesker, et stort ansvar til å holde fast på lyset, å velge solidariteten – troen, håpet og kjærligheten – i møte med frykt og krise. En viktig del av det er de grunnleggende tingene jeg nevnt ovenfor, men det handler også om å holde fast på medmenneskeligheten, om å ikke la frykten drive oss til å vike bort fra vår grunnleggende tro og verdier. I Guds rike skal de siste bli først og de minste bli de største. Også hos oss, må omsorgen om de som risikerer å rammes hardest stå først, gjennom hele krisen.

De siste dagene har jeg tenkt mye på historien, hvordan kirken har stått gjennom pandemier, krig, kriser og naturkatastrofer. I vår salmeskatt, i kunsten og teologien finnes spor av pest og nød og vonde tider. Et eksempel er bruket av krusifiks i kirkene, altså avbildninger av den lidende Jesus på korset. De ble vanlige under 1200-tallet, i samband med pesten og svartedauden. Før det var det vanlige med enten tomme kors (der Jesus allerede var oppstått) eller bilder av den oppståtte, seirende Kristus. Men i møtet med den enorme lidelsen og døden i samfunnet, trengtes nye bilder og en ny betoning i teologien: den lidende Kristus. Kristus er ikke bare seierkongen, men også den som lider med oss, som bærer smerten og lidelsen vår. Når vi er i den mørkeste dal, er Jesus der sammen med oss. Også i vår salmebok finnes mange tekster fra perioder med sykdom, nød og krise. Selv om vår verden, og vårt språk og måtene vi tenker på kan være veldig annerledes enn i de tekstene, er det samme menneskelige erfaring av spørsmål, av frykt og usikkerhet, og av behov for trøst, tro og håp. Og selv om språket kan være vanskelig, kan også vi finne trøst i at vi ikke er alene. Sammen med oss står Jesus, men også alle mennesker gjennom historien som deler erfaringen vår.

I usikkerhet, nød og frykt, får vi likevel prøve å leve i lyset. Prøve å ikke la mørkret ta overhånd, men la lyset og lysets frukt fylle oss og bli gitt videre til de som trenger oss. Og vi be for be, for oss selv og for verden, og stole på at Jesus, som går sammen med oss og deler vår smerte, også bærer den kjærlighet som er sterkere enn døden.

Salmer som kan passe denne søndag:

108 Vår Gud han er så fast en borg

464 Velt alle dine veier

120 Du er Guds sønn, den sterke

479 Fordi han kom og var som morgenrøden

Finn dem i salmeboka hvis du har en, eller lytt hos NRK Salmeboka minutt for minutt.

Troskamp og kvinnekamp

Preken på høymesse i Ringsaker kirke 2. søndag i fastetiden 8 mars 2020.

Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet. Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.» «Hva heter du?» spurte mannen. «Jakob», svarte han. Da sa mannen: «Du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Da ba Jakob: «Si meg navnet ditt!» Han svarte: «Hvorfor spør du om navnet mitt?» Og han velsignet ham der. Jakob kalte stedet Peniel. «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» (1 Mos 32,24-30)

Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg! Datteren min blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. (Matt 15,21-28)

Hva kjemper du for? Eller, hva kjemper du med? De to spørsmålene er egentlig ganske forskjellige, selv om kun en liten preposisjon skiller dem. Å kjempe FOR noe, antyder at vi er sikre og overbevist, at vi har en tydelig sak og kanskje en tydelig motstander. Vanskelig, muligens, men likevel tydelig både for en selv og andre. Og kjempe MED noe kan være tøffere. Da er ikke nødvendigvis hverken formålet eller saken like tydelig. Den som kjemper med sykdom eller angst, med tvil eller usikkerhet, den har kanskje ikke så klart for seg hvor den er på vei, eller om man noen gang kan vinne den kampen.

I dagens GT-tekst kjemper Jakob med Gud – eller med en ukjent mann, som han først etter en lang stund skjønner nok er Gud selv. Jakob får et hardt slag over hofta, men sier: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Og det gjør mannen, og gir ham et nytt navn, Israel. Kvinnen i evangelieteksten kjemper både for og med – kjemper for datteren sin, og kjemper på en måte da med Jesus. Eller gir seg i hvert fall ikke så lett. Kvinnen, som ikke kom fra det jødiske folket, kom til Jesus for å få hjelp med den syke datteren sin. Men Jesus nektet henne, med henvisning til at hun ikke var fra det jødiske folk: Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene. Men kvinnen aksepterer ikke hans nei: «Det er sant, Herre», sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Og Jesus blir imponert av kvinnens tro, og datteren blir frisk.

Mente Jesus virkelig at han ikke ville hjelpe kvinnen? Var Jesus like rammet av fordommer som andre mennesker? Eller ville han prøve kvinnen? Vi vet ikke, og fortellingen har blitt fortolket på forskjellige måter. Klart er i hvert fall at Jesus først agerer ut fra hvordan det var forventet, folket hans holdt avstand og så ned på andre folk som levde i nærområdene. Og det var ikke vanlig at kvinner fikk ta plass på den måten som kvinnen i teksten her gjør. Så her har kvinnen to ting som kan sies å være hinder, både kjønn og etnisitet.

Sikkert er det mange som med meg reagerer på hvordan Jesus først møter kvinnen her. Fordi det strider mot hvordan vi i dag tenker at man bør møte mennesker, ikke først ignorere, og siden avvise på grunnlag av hvem kvinnen er. Men også fordi det strider mot hvordan Jesus møter mennesker i andre fortellinger. Det er mange fortellinger om hvordan Jesus møter kvinner – ser de, taler til de, løfter de opp. Og det finnes flere fortellinger om hvordan Jesus møter og hjelper mennesker fra andre folk. Så hvorfor ikke denne kvinne?

Men Jesus endrer seg. Kvinnens måte å ta seg av situasjonen er inspirerende – hun vender det Jesus sier mot ham, og viser både sin egen tro, svakheten i det Jesus sier, og sin vilje til å kjempe for datteren sin. Hun stiller seg i en lang tradisjon i Bibelen, av mennesker som tar opp kampen med Gud – bokstavelig, som Jakob, eller i form av en diskusjon, som mange av profetene. På en måte sier kvinnen det samme som Jakob: hun vil ikke gi slipp på Jesus før han velsigner henne. Og også hun får viljen sin. Og selv om vi kanskje reagerer på hvordan Jesus agerer først, var det helt sikkert sluttet av denne fortellingen som de som var tilstede reagerte på – at Jesus la seg overbevise, at han hjelper kvinnen og datteren hennes, at han ser og tiltaler henne høflig.

Kvinnen stiller seg også i en lang tradisjon av kvinner som gjennom historien har måttet kjempe for sin plass i religiøse sammenheng. Mange kvinner har blitt skvisa ut, og mange har måttet kjempe, mange har levet i marginen eller ikke blitt husket. Selv om det i Bibelen finnes potensiale for likestilling og plass for kvinners erfaringer – i hvordan Jesus møter kvinner, i gudsbilder og i fortellingene om de første kristne – så har kirken gjennom århundrene dessverre ofte blitt en del av strukturer som undertrykker eller forminsker kvinner. På internasjonale kvinnedagen kan vi både løfte opp mye av det positive som finnes av bibelfortellinger og forbilder i historien, men vi må også være ærlige med at kirken og kristne ofte har endt opp på feil side av historien.

For det finnes mange som har kjempet for og med troen på en positiv måte: der troen har blitt en kilde til kraft, en bunn å stå på i kamp for rettferd og menneskeverd. Ikke bare i moderne tid, men gjennom hele historien har mennesker drevets av troen sin til å hjelpe andre, og med utgangspunkt i evangeliet tatt både store og små kamper – for helsehjelp eller mot slaveri, for skolegang til alle eller mot fattigdom og undertrykkelse. Når motstanden er stor, eller oppgaven virker uendelig, kan troen, dette å drives av Kristi kjærlighet, være en utrolig kraft og det som gir motivasjon. Mange har også kjempet med sin egen tro – med tvil eller følelser av meningsløshet og usikkerhet. Dessverre har en god del mennesker gjennom historien også måttet kjempe med troen sin, fordi de mennesker for representerer kirken eller troen ikke har gjort det på en god og oppbyggelig måte. Mange eksempel finnes der evangeliet ikke har blitt en frigjørende kraft, men et fengsel eller en byrde, enten fordi kirken eller religiøse ledere har satt seg på maken side mot mennesker, eller brukt troen til sen egen makt eller vinning. Og altfor mange ganger har prester prekt et budskap som kanskje var godt ment, men ikke gav gode konsekvenser. Bare for å ta ett eksempel: vi vet ikke hvor mange kvinner og barn som har lidd enormt, og kanskje dødd, i voldelige ekteskap fordi prester og pastorer sagt at det viktigste er å bevare husfreden og ikke bryte ekteskapet.

Troen er en sterk kraft, og derfor må vi bruke den til godt. Og derfor må vi prøve å se både hva Gud vil, hva som er godt, sant og rett, men også være våksomme på når troen blir brukt på måter som ikke er i kamp for det gode.

Kvinnen i dagens fortelling bruker ord for å male ett bilde av Gud, bruker et bildespråk som knyter an til det som Jesus bruker, men som snur poenget opp-ned. Hun tar hans eget bildespråk, og vender på det. Det er ikke bare lurt, det viser også på kreativitet, og hvordan vi kan tenke på andre måter i de rammene vi allerede har. Og det er jo ærlig talt en modell Jesus selv bruker i andre fortellinger i Bibelen. Og det er sånn kreativ og god teologi har blitt utviklet gjennom historien. Vi trenger stedig nye ord og bilder, og vi trenger stadig å fortolke og fortelle grunnfortellingen fra evangeliet for å se hva den betyr for oss i dag. Og når nye kamper dukker opp, hvordan vi skal forholde oss til dem.
Jakob og den kanaaneiske kvinnen kjemper med Gud, og kjemper kanskje også med, og for, troen sin. I fastetiden fester vi blikket på Jesus – på lidelsens vei, på verdens urettferd, på hva vi kan og bør endre på i livene våre. Kanskje får vi også sette ord på hva vi kjemper for, og hva vi kjemper med. Og uansett hva kampen vår er, får også vi si til Gud: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.