Kjærlighetens vanskelige vei

Preken på høymesse i Moelv kirkesenter på Fastelavnssøndag 23 februar 2020.

Sett meg som et segl på ditt hjerte,
          et stempel på din arm!
          For kjærligheten er sterk som døden,
          lidenskapen er ubøyelig som dødsriket.
          Den brenner som flammende ild,
          en Herrens brann.
         
 Veldige vann slukker ikke kjærligheten,
          elver skyller den ikke bort.
          Om noen gir alt han eier
          for å kjøpe kjærlighet,
          møter han bare forakt. (Høysangen 8,6-7)

Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.» (Johannesevangeliet 17,20-26)

Det er alltid hyggelig når man får lese og preke over tekster om kjærlighet. Men på fastelavnssøndag er det ikke bare kos og hygge og glitter i kjærlighetstekstene. Det er et dypt og alvorlig strøk i tekstene og i denne søndag. Fordi vi står på terskelen til fastetiden, der vi skjerper blikket inn mot Jesu lidelse og død. Fastelavn er jo karnevalstid, der man dels spiser alt søtt og godt og alt man har tenkt å ikke spise i fastetiden, og mange steder er det utkledning og spøk og dans og fest. Det er fest, men med samme strøk av alvor: nå er det fest og glam og gøy, men fordi vi vet at det snart er over. På samme vis som selve livet: gleden og kjærligheten har alltid en alvorlig side, for vi vet at den som elsker og den som gleder seg, har noe å miste. Den er sårbar. Kjærligheten bærer sorgens frø.

Og det er denne smertefulle og lidende kjærlighet som egentlig står i sentrum denne søndag. Det er fest og moro, ja, men også en bevissthet om at kjærligheten ikke er noe lettvint. Det er disse to aspektene av kjærligheten jeg vil trekke frem i dag: at det ikke alltid er så enkelt å elske, og når man likevel gjør det, så kan det koste på.

Det er ikke lett å elske, fordi vi kan ikke alltid kan velge. Noen i livet velger vi – livspartner og en del venner, men vi kan ikke velge alle. VI velger ikke våre foreldre eller søsken eller barn, ikke våre naboer og kolleger og de andre i menigheten eller foreningene vi er med i. Her må jeg kanskje nevne, at det å elske ikke er det samme som å like noen. Gang på gang i evangeliene sier Jesus at vi skal elske hverandre, at vi skal elske våre søsken, og til og med at vi skal elske våre fiender. Det betyr noe annet, og noe mer, enn å være glad i eller like.

Evangeliet i dag kommer fra avskjedstalen, når Jesus i Johannesevangeliet under det siste måltidet sammen forbereder disiplene på alt som skal skje. Hans død og oppstandelse, og oppgavene som ligger foran dem etter det. Han kommer med en tydelig bønn og oppgave: de kristne skal være et. Det er ikke en prestasjon men et faktum, vi kristne hører sammen, er et, uansett hva vi syns om hverandre. Det setter oss på et spor, viser oss en retning. 

Også andre medmennesker hører vi sammen med, ikke bare de kristne. Vi «får» masser av mennesker i livene våre, som vi ikke har valgt – utøver familie, også naboer, kolleger, bekjente. Noen av dem har vi lett å like – andre ikke i det hele tatt. Noen mennesker er ærlig talt vanskelige å ha å gjøre med, noen trenger oss eller krever mye av oss, noen har vi vanskelig for å skjønne oss på. I vår kultur, kanskje særlig om man leser selvhjelpbøker eller magasiner om hvordan man får et bedre liv, så finnes det ikke sjelden en tendens å prøve å velge bort folk. Altså at en enkel og god måte å gjøre livet bedre på, helt enkelt er å kutte ut alle som gjør livet litt mer krevende eller vanskelig – folk som «tar» for mye, vanskelige folk, folk som trenger oss og tar energi. Ekstremversjonen av dette er rådet å kun omgås folk som kan gi deg noe, som du blir bedre av eller som kan være til nytte. Det høres jo enkelt og deilig ut, men det er motsatsen til et kristent menneskesyn. Vi har ansvar for våre søsken og de mennesker som kommer i vår vei. Når noen trenger noe fra oss, må instinktet være å se om vi kan hjelpe, selv om det koster, selv om det ikke er det enkleste eller mest bekvemme for oss. Det kommer alltid å være mennesker i livene våre, som trenger mer av oss enn vi kan få av dem. Og på samme måte finnes det mennesker vi har behov for, og som kanskje ikke vinner så mye på å omgås oss. Å vise kjærlighet er mer og større enn å like noen. Siden er jo også en effekt av dette, at når man faktisk blir kjent med folk, når man får til å laga de inkluderende felleskapene, så viser det seg jo nesten alltid, at det var noe mer der enn det man først så. At det er en rikdom å bli kjent med et annet menneske selv om man ikke så de sidene ved første eller ens ved det tiende blikk. 

Her skal jeg dog sette en stor parentes: det finnes grenser. Selv om hovedinstinktet bør være å åpne opp for alle og ikke avvise mennesker, så finnes det relasjoner som er så destruktive at de er farlige: på grunn av vold, misbruk, utnyttelse, grenseløshet eller noe annet. Noen ganger må vi beskytte oss selv og andre, og noen relasjoner går ikke å redde. Det kan være i nære relasjoner eller familie, eller det kan være i et nabolag eller en menighet eller på en arbeidsplass. Den som behandler andre ille, enten av ond vilje eller av misbruk eller sykdom, må ta noen konsekvenser av det. Forhåpentligvis kan den få hjelp, men i den prosessen kan det være nødvendig å sette noen harde grenser. Det er en sorg å måtte bryte relasjoner, noen gang også i den egne familien, men det er sjelden noen gir opp for lett, og det jeg sagt her handler ikke om å skamme noen som må bryte en kontakt. Det er noen ganger nødvendig. Men det er noe annet enn å kun omgås folk man liker eller som gjør livet enklere.

Kjærligheten kan også i seg selv være smertefull: kjærligheten som ikke gir gjensvar, til noen som ikke elsker en tilbake. Kjærligheten til noen som er syk eller lider. Kjærligheten til noen som sårer en gang på gang – mange som for eksempel har en forelder som har overgitt dem, eller en familiemedlem som ruser seg, forteller om smerten i å gang eller gang bli såret når de blir sviktet eller blitt lurt igjen og igjen. Men de kan ikke slutte å elske selv når det er smertefullt.

Kjærligheten koster. Den kjærligheten gjør en sårbar. Det blir tydelig i den typen av åpenbart smertefull kjærlighet: ved sykeleiet eller i vanskelige relasjoner. Men egentlig gjør all kjærlighet oss sårbar. Den som elsker gir av seg selv, og kan alltid bli såret. Og det gjelder i alle typer av kjærlighet, ikke bare i de romantiske relasjonene eller i den nære familien. Den som men kjærlighet tar seg av venner og naboer og andre omkring seg, risikerer også mye. Motsatsen til den sårbare kjærligheten, er å prøve å beskytte oss, med hardhet, med å ikke slippe mennesker inn, med distanse. Det kan fungere ganske greit, og er jo et vanlig psykologisk forsvarsmekanisme. Men da kan vi heller ikke elske, og la oss bli elsket, fult ut. Kjærligheten forutsetter åpenhet og at vi dermed gjør oss sårbare. Risikerer noe.

Det er denne kjærlighet som er fastetidens fokus. Hvordan Jesus går inn i vår lidelse, vår smerte og sorg. Ved sitt liv på jorden går Jesus inn i akkurat denne kjærlighet, og denne sårbarhet. Men sårbarheten er ikke en trussel, men selve forutsetningen for kjærligheten. Hadde Gud kunnet elske oss så fullstendig, uten å risikere noe, uten å åpne seg selv for smerten og risikoen? Paulus skriver i en kjent passasje, at det er i svakheten styrken er som størst. Og det er i sårbarheten vi virkelig elsker, og virkelig risikerer noe. Og det er først da vi kan ta imot nåden, når vi skjønner at vi ikke kan bygge murer som beskytter oss for alt farlig i verden. At vi er elsket, akkurat som vi er.  

Kjærlighetens vei er en vanskelig vei. Men det finnes ikke noen annen. Ikke for Jesus, på vei mot korset, og ikke for oss som prøver å leve i hans etterfølgelse. I den gammeltestamentlige teksten hørte vi om kjærligheten som er sterk som døden. De ordene klinger igjen i det vi sier i nattverdliturgien snart: ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden. Vi går inn i fastetiden med blikket rettet mot ham, og i åpenhet for å prøve å ta imot den: kjærligheten som er sterkere enn døden.

Forklarelsens lys sender oss til verden

Tekstrefleksjon på kveldsmesse med mottakelse av ny diakon i Ringsaker kirke på Krist forklarelsesdag 16 februar 2020.

En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på. Det var dette du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet: «La meg aldri mer høre Herren min Guds røst eller se denne veldige ilden; for da kommer jeg til å dø.»
    Da sa Herren til meg: De har rett i det de sier. Jeg vil la det stå fram en profet som deg, en av deres landsmenn. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal forkynne for dem alt det jeg pålegger ham. 5 Mos 18,15-18

 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus.
   På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.» Matt 17,1-9

Alt virker så enkelt der på fjellet. Alt er forklaret, åpenbart, ikke noe tvil. Disiplene som har blitt med Jesus opp, ser helt tydelig og klart hvordan alt er. Jesus opplyst, guddommelig, som snakker med profetene. Ikke rart Peter vil bli igjen. Hadde det ikke vært deilig, og slå rot der i forklaringens lys. Ha fjellets vide blikk på livet og verden, langt der borte fra hverdagens kluss og mas.

Men sånn kan vi ikke leve. Ikke Jesus, ikke Peter, og ikke vi. Hvis vi er heldige, kan vi får noen slike øyeblikk av forklart lys i løpet av livene våre. Men resten av livet lever vi i virkeligheten, i hverdagen, i skyggespillet mellom lys og mørke. Jesu oppgave var ikke fremst der i forklaringen, men i å dele livene våre og leve, dø og oppstå med og for oss. Heller ikke Peters og de andre disiplenes oppgave lå der, men i å fortelle om evangeliet og lede de første kristne.

Vår oppgave er ikke å trekke oss unna, men å leve i og for verden. I denne fortelling finnes en uuttalt sendelse. Jesus og disiplinene går ned igjen fra fjellet, ut i oppgavene sine. Og dit sendes også vi. Til å fortelle, og til tjeneste for Gud og våre medmennesker.

Med oss i den tjenesten, har vi lyset fra Kristus, og inspirasjonen fra profetene. I Moseboksteksten hørte vi om hvordan Gud lover Mose å sende profeter, og gjennom historien har de dukket opp i forskjellige former. Noen har profetert om fremtiden, sånn som vi kanskje oftest tenker på det, men de fleste profetene snakket om den egna tiden sin. De snakket makten mitt imot, snakket sant om Gud og livet, og refset dem som i sin bekvemmelighet ikke levde opp til forventningene: som ikke delte av sitt overflod, som ikke gav de fattige og utsatte sin rett, som brukte makt og ressurser til sin egen vinning.

Når Jesus står der i forklaringens lys, står han med profetene. For å vise på sammenhengen, at han er den som oppfyller løftene. Men han bærer også profetenes budskap med seg. Og når han, disiplene og vi går ned fjellet og ut i verden, er det med forklaringens lys og profetenes inspirasjon.

Det en sendelse med både ord og handling. I dag, når vi tar imot en ny diakon i vår menighet, står tjenesten og handlingen i sentrum. Men diakonien er ikke noe annet enn budskapet, er ikke avskåret fra evangeliet, står ikke i motsetning til ord og forkynnelse. Den profetiske diakonien snakker man om noen ganger, og det handler både om å forkynne med handling, at vise hva kjærlighet og nåde er i tjeneste. Men også noen ganger å sette ord på grunnene til at disse handlinger trengs. Kampen for rettferd og vern om skaperverket er viktige deler av diakonien, og det er ikke kun diakonens ansvar å lede an i dette. Hele kirka må noen ganger ta mot fra profetene og snakke sant om urettferd, om fattigdom, om lidelse som er mulig å unngå, om vårt ansvar for hverandre og for skaperverket.

Kristi lys leder oss til tjeneste i en verden som har mye gråskalaer og skygger, der ting sjelden er enkelt og klokkeklart. Men akkurat derfor trenges vi, hver og en, i den tjenesten. I dalfører og skygger bærer vi med oss fjellets klare blikk, og bærer videre den kjærlighet som bærer oss.

Dåpens gave og sendelse

Preken på høymesse med dåp og presentasjon av nytt menighetsråd i Ringsaker kirke, 2 søndag i åpenbaringstiden 12 januar 2020. De norske biskopenes tekst om dåpen som blir nevnt, finnes her: Dåpens gave

Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
Matt 3,13-17

Denne søndag handler om dåpen – på flere måter. Selvfølgelig for de to som har blitt døpt her i dag, og familiene og vennene deres. En dag for fest og høytid, når hvert av disse barna har fått ta imot dåpens gave, og blir tatt inn i kirkas fellesskap.

Det er også en søndag som handler om dåp, fordi vi leser teksten om Jesu dåp. Når Jesus ble døpt, var det på flere måter ganske annerledes enn her i dag. For det første var han voksen. For det andre ble han ikke døpt i en kirke med litt vann på hode fra en døpefont, men han ble døpt ute i en elv, og sannsynligvis ble senket ned med hele kroppen. Og det var jo heller ikke helt det samme – Johannes døperen som døpte Jesus, var jo hans forgjenger eller den som prekte i forkant av ham, mens vi døper på oppdrag av Jesus. Men akkurat som når Jesus blir døpt, et dåpen i vår kirke et møte mellom himmel og jord. Og selv om vi kanskje ikke ser noen duer komme ned, eller noen guddommelig stemme som taler, så er Guds ånd tilstede. Og til hver og en som blir døpt, sier Gud: du er mitt elskede barn.

Til denne dåpsøndag har biskopene i den norske kirke, eller bispemøtet som de kalles i fellesskap, skrevet en tekst eller en hilsen om dåpen. Hele teksten finnes trykket bak i programmene deres. Den har fått overskriften Dåpens gave, og markerer også starten for et år med satsing på dåp i kirkene rundt om i landet. Tanken er å sette fokus på dåp – men ikke bare for å få flere barn til å bli døpt, men også for å få alle oss som er døpte å reflektere kring hva dåpen er, og hva det betyr å være døpt. Dåpen er en gave til den blir døpt, men også en gave til kirka som helhet.

I teksten fra biskopene, så løftes flere forskjellige motiver eller temaer om dåpen frem. Et viktig sånt, er at dåpen er et uttrykk for Guds nåde, altså noe vi får gratis, som en gave – ikke fordi vi har fortjent den. Det blir ekstra tydelig når det er et lite barn som blir døpt. Et nyfødt menneske kan ikke gjøre mye mer enn å ta imot, det er avhengig av gode voksne som tar seg av det, og lever av den kjærligheten og omsorgen. Dåpen er en slik gave og omsorg. Men også en tenåring eller voksen som blir døpt, tar imot Guds kjærlighet og nåde som en gave, selv om man mer aktivt har valgt dåpen selv. Vi er alle Guds barn, uendelig elsket akkurat som vi er, uansett hva vi gjør eller tenker. Og der ligger også en invitasjon til deg som ikke er døpt, men lengter etter å bli det: det er aldri for sent, og du trenger ikke å være skråsikker på hva du tror og tenker om Gud. En lengsel etter dåp og fellesskap med kirka er en god grunn å ta kontakt med en prest for å samtale om dåp.

Et annet viktig motiv i dåpen, er at vi blir satt i ett sammenheng – sammen med Kristus, og sammen med det kristne fellesskapet gjennom historien og hele verden. I dåpsritualet sies det at vi forenes med Kristus og oppstår med ham til et nytt liv. I biskopenes tekst betones at dåpen gir oss del i et fellesskap som strekker seg over tid og rom. Som om tradisjoner og måter å leve på som kristna har variert gjennom historien og over verden, forenes vi i et og samme dåp. Et annet tegn på det, er at vi alltid leser den apostoliske trosbekjennelsen ved dåp, som vi også har gjort i dag. Den blir lest ved dåp i nesten alle kristne kirker over verden, og har blitt det siden de første århundrene. Når vi er samlet her i Ringsaker settes vi jo også veldig konkret sammen med historien, og kan tenke på de tusen og atter tusen som er blitt døpt akkurat i denne kirka gjennom mange sekler. Selv om uendelig mye endres i samfunnet gjennom historien, og våre livskår over verden er forskjellige, så blir vi døpt med samme dåp, og Guds evige løfter står: du er elsket, du er ikke alene, jeg er med dere alle dager til verdens ende.

I dåpen ligger også en sendelse, eller oppgaver. Ikke som en plikt, men som en invitasjon. I dåpens fellesskap med Kristus, ligger også en invitasjon til å se på verden og ens medmennesker med blikket til Kristus. Det er et blikk av empati og solidaritet, et blikk av fellesskap og likestilling, et blikk som ikke vender seg bort når noen lider eller trenger hjelp. I dåpen ligger sendelsen å være Guds hender og føtter i verden, å prøve å gjøre verden til et bedre sted for medmenneskene våre og ta vare på skaperverket. I Herrens bønn ber vi: la riket ditt komme, la viljen din skje. Selv om vi ikke kan klare av det selve, kan vi bidra på veien. I det å være menneske inngår å ikke klare av alt, å mislykkes å gjøre mistak, å skuffe oss selve og andre. Men vi må likevel prøve – og når ting ikke blir som vi har håpet og tenkt, finnes tilgivelse og nye muligheter. Gud har bruk for oss i verden, for små og store oppgaver, selv om vi ikke perfekte.

For Jesus var dåpen starten på hans offentlige virke. Der startet hans virksomhet, og der viste seg ikke bare hans menneskelige side, men en av de første gangene det ble åpenbart at han også var Messias, Kristus. Og for hver og en av oss – uansett om vi ble døpt for noen få minutter siden, eller mange år siden, eller om vi fortsatt venter på å bli døpt, finnes Guds løfter for oss alle: Jeg er med deg alle dager, du er ikke alene, du er mitt elskede barn.