Sett meg som et segl på ditt hjerte,
et stempel på din arm!
For kjærligheten er sterk som døden,
lidenskapen er ubøyelig som dødsriket.
Den brenner som flammende ild,
en Herrens brann.
Veldige vann slukker ikke kjærligheten,
elver skyller den ikke bort.
Om noen gir alt han eier
for å kjøpe kjærlighet,
møter han bare forakt. (Høysangen 8,6-7)
Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg. Far, du har gitt meg dem, og jeg vil at de skal være der jeg er, så de får se min herlighet, den du har gitt meg fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.» (Johannesevangeliet 17,20-26)
Det er alltid hyggelig når man får lese og preke over tekster om kjærlighet. Men på fastelavnssøndag er det ikke bare kos og hygge og glitter i kjærlighetstekstene. Det er et dypt og alvorlig strøk i tekstene og i denne søndag. Fordi vi står på terskelen til fastetiden, der vi skjerper blikket inn mot Jesu lidelse og død. Fastelavn er jo karnevalstid, der man dels spiser alt søtt og godt og alt man har tenkt å ikke spise i fastetiden, og mange steder er det utkledning og spøk og dans og fest. Det er fest, men med samme strøk av alvor: nå er det fest og glam og gøy, men fordi vi vet at det snart er over. På samme vis som selve livet: gleden og kjærligheten har alltid en alvorlig side, for vi vet at den som elsker og den som gleder seg, har noe å miste. Den er sårbar. Kjærligheten bærer sorgens frø.
Og det er denne smertefulle og lidende kjærlighet som egentlig står i sentrum denne søndag. Det er fest og moro, ja, men også en bevissthet om at kjærligheten ikke er noe lettvint. Det er disse to aspektene av kjærligheten jeg vil trekke frem i dag: at det ikke alltid er så enkelt å elske, og når man likevel gjør det, så kan det koste på.
Det er ikke lett å elske, fordi vi kan ikke alltid kan velge. Noen i livet velger vi – livspartner og en del venner, men vi kan ikke velge alle. VI velger ikke våre foreldre eller søsken eller barn, ikke våre naboer og kolleger og de andre i menigheten eller foreningene vi er med i. Her må jeg kanskje nevne, at det å elske ikke er det samme som å like noen. Gang på gang i evangeliene sier Jesus at vi skal elske hverandre, at vi skal elske våre søsken, og til og med at vi skal elske våre fiender. Det betyr noe annet, og noe mer, enn å være glad i eller like.
Evangeliet i dag kommer fra avskjedstalen, når Jesus i Johannesevangeliet under det siste måltidet sammen forbereder disiplene på alt som skal skje. Hans død og oppstandelse, og oppgavene som ligger foran dem etter det. Han kommer med en tydelig bønn og oppgave: de kristne skal være et. Det er ikke en prestasjon men et faktum, vi kristne hører sammen, er et, uansett hva vi syns om hverandre. Det setter oss på et spor, viser oss en retning.
Også andre medmennesker hører vi sammen med, ikke bare de kristne. Vi «får» masser av mennesker i livene våre, som vi ikke har valgt – utøver familie, også naboer, kolleger, bekjente. Noen av dem har vi lett å like – andre ikke i det hele tatt. Noen mennesker er ærlig talt vanskelige å ha å gjøre med, noen trenger oss eller krever mye av oss, noen har vi vanskelig for å skjønne oss på. I vår kultur, kanskje særlig om man leser selvhjelpbøker eller magasiner om hvordan man får et bedre liv, så finnes det ikke sjelden en tendens å prøve å velge bort folk. Altså at en enkel og god måte å gjøre livet bedre på, helt enkelt er å kutte ut alle som gjør livet litt mer krevende eller vanskelig – folk som «tar» for mye, vanskelige folk, folk som trenger oss og tar energi. Ekstremversjonen av dette er rådet å kun omgås folk som kan gi deg noe, som du blir bedre av eller som kan være til nytte. Det høres jo enkelt og deilig ut, men det er motsatsen til et kristent menneskesyn. Vi har ansvar for våre søsken og de mennesker som kommer i vår vei. Når noen trenger noe fra oss, må instinktet være å se om vi kan hjelpe, selv om det koster, selv om det ikke er det enkleste eller mest bekvemme for oss. Det kommer alltid å være mennesker i livene våre, som trenger mer av oss enn vi kan få av dem. Og på samme måte finnes det mennesker vi har behov for, og som kanskje ikke vinner så mye på å omgås oss. Å vise kjærlighet er mer og større enn å like noen. Siden er jo også en effekt av dette, at når man faktisk blir kjent med folk, når man får til å laga de inkluderende felleskapene, så viser det seg jo nesten alltid, at det var noe mer der enn det man først så. At det er en rikdom å bli kjent med et annet menneske selv om man ikke så de sidene ved første eller ens ved det tiende blikk.
Her skal jeg dog sette en stor parentes: det finnes grenser. Selv om hovedinstinktet bør være å åpne opp for alle og ikke avvise mennesker, så finnes det relasjoner som er så destruktive at de er farlige: på grunn av vold, misbruk, utnyttelse, grenseløshet eller noe annet. Noen ganger må vi beskytte oss selv og andre, og noen relasjoner går ikke å redde. Det kan være i nære relasjoner eller familie, eller det kan være i et nabolag eller en menighet eller på en arbeidsplass. Den som behandler andre ille, enten av ond vilje eller av misbruk eller sykdom, må ta noen konsekvenser av det. Forhåpentligvis kan den få hjelp, men i den prosessen kan det være nødvendig å sette noen harde grenser. Det er en sorg å måtte bryte relasjoner, noen gang også i den egne familien, men det er sjelden noen gir opp for lett, og det jeg sagt her handler ikke om å skamme noen som må bryte en kontakt. Det er noen ganger nødvendig. Men det er noe annet enn å kun omgås folk man liker eller som gjør livet enklere.
Kjærligheten kan også i seg selv være smertefull: kjærligheten som ikke gir gjensvar, til noen som ikke elsker en tilbake. Kjærligheten til noen som er syk eller lider. Kjærligheten til noen som sårer en gang på gang – mange som for eksempel har en forelder som har overgitt dem, eller en familiemedlem som ruser seg, forteller om smerten i å gang eller gang bli såret når de blir sviktet eller blitt lurt igjen og igjen. Men de kan ikke slutte å elske selv når det er smertefullt.
Kjærligheten koster. Den kjærligheten gjør en sårbar. Det blir tydelig i den typen av åpenbart smertefull kjærlighet: ved sykeleiet eller i vanskelige relasjoner. Men egentlig gjør all kjærlighet oss sårbar. Den som elsker gir av seg selv, og kan alltid bli såret. Og det gjelder i alle typer av kjærlighet, ikke bare i de romantiske relasjonene eller i den nære familien. Den som men kjærlighet tar seg av venner og naboer og andre omkring seg, risikerer også mye. Motsatsen til den sårbare kjærligheten, er å prøve å beskytte oss, med hardhet, med å ikke slippe mennesker inn, med distanse. Det kan fungere ganske greit, og er jo et vanlig psykologisk forsvarsmekanisme. Men da kan vi heller ikke elske, og la oss bli elsket, fult ut. Kjærligheten forutsetter åpenhet og at vi dermed gjør oss sårbare. Risikerer noe.
Det er denne kjærlighet som er fastetidens fokus. Hvordan Jesus går inn i vår lidelse, vår smerte og sorg. Ved sitt liv på jorden går Jesus inn i akkurat denne kjærlighet, og denne sårbarhet. Men sårbarheten er ikke en trussel, men selve forutsetningen for kjærligheten. Hadde Gud kunnet elske oss så fullstendig, uten å risikere noe, uten å åpne seg selv for smerten og risikoen? Paulus skriver i en kjent passasje, at det er i svakheten styrken er som størst. Og det er i sårbarheten vi virkelig elsker, og virkelig risikerer noe. Og det er først da vi kan ta imot nåden, når vi skjønner at vi ikke kan bygge murer som beskytter oss for alt farlig i verden. At vi er elsket, akkurat som vi er.
Kjærlighetens vei er en vanskelig vei. Men det finnes ikke noen annen. Ikke for Jesus, på vei mot korset, og ikke for oss som prøver å leve i hans etterfølgelse. I den gammeltestamentlige teksten hørte vi om kjærligheten som er sterk som døden. De ordene klinger igjen i det vi sier i nattverdliturgien snart: ham være ære for kjærligheten som er sterkere enn døden. Vi går inn i fastetiden med blikket rettet mot ham, og i åpenhet for å prøve å ta imot den: kjærligheten som er sterkere enn døden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar