fredag 28 oktober 2016

Leve i verden til din time kommer

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken på 23 søndag i treenighetstiden, 23 oktober 2016. Salmen som blir nevnt i preken er Herre når din time kommer av Svein Ellingsen, nr 510 i Norsk Salmebok (finns översatt till svenska av Olle Nivenius som SvPs 174, Herre när din dag är inne).
 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.  Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen. Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det. (Matt 24,35-44)
Dere vet ikke hvilken dag eller time Herren kommer, sier Jesus i teksten i dag. Er det en trussel eller et løfte?
Tekster slik som den vi lest her, har ofte blitt lest som en trussel. Fortellingene om Jesu gjenkomst, om dommen og Herrens dag, har blitt brukt – bevisst eller ubevisst – til å skremme mennesker med. Pass på, for Herren kommer som en tyv om natten. Ofte har det nok ikke vært en bevisst bruk av skremsel og trussel, men likevel finnes mange vitnesbyrd av ikke minst at barn har vært redde for at Jesus skal komme tilbake når som helst og dømme en for alt galt man tror de ha gjort og tenkt. Ikke bare barn, også voksne har i tider levet i redsel for dommen. Ikke minst i de kristna sammenhenger der dette blitt lagt stor vekt ved. All forkynnelse om alvoret i de ytterste tingen trenger selvfølgelig ikke å bety trussel og angst, men dessverre finnes det mange kristne som kan vitne om slike erfaringer, og også kristne lederskap som brukt en slik forkynnelse for sin egen makt.
Men fortellingene om Jesu gjenkomst er – i Bibelen og blant kristne – ikke bare en trussel, men blir også lest som et løfte. At Jesus skal komme og stille alt til rette, at lidelse og ondskap i denne verden skal få et slutt. I vår tid har det blitt vektlagt ikke minst av frigjøringsteologene – undertrykkelse og urettferdighet er ikke noe som kommer fra Gud, men en del av en fallen verden, og en dag skal Guds rettferdighet sette en ende til denne lidelse. En lignende fokus finnes i salmen som vi sang rett i begynnelsen på denne gudstjenesten:
Herre, når din time kommer, åpenbarer du ditt rike
og i klarhet får vi skue alt det skapte, frigjort, fullendt!
Vi skal se deg som du er!

Guds rike, som vi kun kan ane i denne verden skal en dag bli helt og fullt. Uansett hva som skjer etter tidens slutt, hvis det finnes et helvete i evigheten eller ikke, vet vi at millioner av mennesker lever i noe som ligner et helvete her i denne verden. Vi kan se dem hver dag på tv-nyhetene. At det skal bli ende på lidelsen en dag, det er et håp og løfte, ikke en trussel.

Når vi leser tekster som den vi lest her, som kan vekke en del spørsmål og er vanskelige å finne ut av, kan det være en hjelp å få litt mer kjentskap til det som finnes rundt ikring, og hva slags tekst det dreier seg om. I dette fallet tenker jeg også det er viktig å tenke på hvordan den skal leses – er dette en direkte forutsigelse om noe som skal skje, en instruks, eller er dette en annen typ av tekst?
Teksten vi leste kommer fra Matteus 24 kapitel, og vi nærmer oss slutten i Jesu liv og verk. Han har kommet til Jerusalem sammen med disiplene sine og det er ikke mange dager igjen. Hele kapitlene 24 og 25 har overskriften «Jesus taler om de tider som skal komme», eller den eskatologiske preken, og mitt i denne lengre sammenheng er vår tekst hentet fra. Eskatologi betyr læren om de siste ting, om verdens ende og verdens fornyelse. Hele denne talen begynner med forutsigelsen om templets fall, og fortsetter med flere fortellinger om å våke og være beredt på menneskesønnens dag; flere lignelser som den om brudepikene og om talentene, for å avslutte med den kjente fortellingen om dommen, med sauene og geitene og at "Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg". Dette er sammenhengen for denne teksten vi har lest her.

I mye kristent tenking er det vanlig å tenke på eskatologien som forutsigelser som noe som skal skje lenger frem i den kronologiske historien, det som skal skje kanskje når tiden tar slutt. Og det finnes jo litt av det i dette Jesusordet, at vi ikke kjenner dagen og timen. Men hos de bibelske forfatterne, både i det gamle testamentet og det nye, fantes en mer sammenkoblet tenking mellom eskatologi og historie. Historiske forløp og hendelser ble fortolket som Guds inngrep i historien, og ofte beskrevet også i eskatologiske termer. Det finnes mange kjente eksempel i det Gamla testamentet, for eksempel Jerusalems fall i år 587 f.kr eller slutten på den Babylonske fangenskap. Det går heller ikke å se bort fra det faktum at denne tekst ble nedskreven etter år 70 da templet i Jerusalem faktisk føll. Når Matteusevangeliets forfatter setter sammen disse Jesusorden og fortellingene, er det altså ikke noe langt frem i historiens slutt som han og de første kristne som leser dette ser for seg, men sin egen tid, historiske hendelser som allerede har skjedd. I det hele tatt så tenkte jo de første kristne at de levde nær den siste tiden og at Jesus gjenkomst ville skje i deres levetid. Først når den første generasjonen av kristne ledere begynte å dø av alder og naturlige årsaker – mange dog jo voldsomme marterdøder – ble perspektivene lenger og de skjønte at kirken og evangeliet hadde en mye lengre historisk oppgave enn det de hadde sett for seg.

Så, vi skal nok ikke lese denne teksten, og de andre fortellingene i denne talen, som en instruks eller direkte forutsigelse om hva som vil skje en gang om lang tid. Det finnes jo også på flere steder i bibelen direkte advarsler mot å prøve å regne ut når denne Herrens time skal skje. Så kanskje skal vi se andre aspekter i denne tekst.

Livet som blir beskrevet i teksten, opp til Herrens dag, er jo et ganske vanlig hverdagsliv. De spiser og drikker, stifter familier, er på åkeren og ved kvernen. Og det er ikke noe syndefulle eller dårlige liv, men å forvalte skaperverket og leve livet her i verden for sine medmennesker og familier. Det er der vi kan og må leve våre liv. Noen få har et kall å leve i stendig bønn og faste tilbaketrukket fra verden, men et slikt klosterliv har aldri varet kallelsen til mesteparten av kristne. Det er blant mennesker, i det vanlige samfunnet, i vanlige jobber og engasjement som vi lever. Men vi kan gjøre det med flere dimensjoner samtidig. Det hverdagslige står ikke i motsetning til det åndelige, men vi tjener Gud ved å tjene våre medmennesker. Og vi kan prøve å ha dimensjonen at det som er i denne verden ikke er det endelige, med oss i våre vanlige liv. Vi kommer tilbake til salmen fra begynnelsen av gudstjenesten:
Mens vi venter på din time, tror vi på ditt rikes nærhet,
skjult som årer under jorden, skjult som vind i treets krone,
til vi ser deg som du er! 
Gi oss nåde, mens vi venter, til å leve midt i verden.
Gi oss nåde til å lide, ved din Ånd som virker i oss,
han som ser deg som du er!


Ved Guds ånd får vi hjelp å se tegn på Guds rike allerede her og nå, og vi kan prøve å spre gudsrikets tegn i våre hverdagslige liv. Så blir vi også minnet på at selv om vi lever våre liv her, er ikke det som finnes i verden det eneste som spiller rolle. En dag tar denne verden slutt, og da forsvinner også de goder som er her. Hvis vi kun er opptatt av de materielle ting, og ting som ikke har noe bæring utenfor denne verden, hva har vi da igjen? Gud bruker oss, her og nå, i våre hverdagslige ting, til å bygge sitt rike og spre sin kjærlighet i verden. Vi kjenner ikke timen og dagen når den ender, men vi får stole på at den kjærlighet som er sterkere enn døden en dag skal ende all lidelse, også for oss. Og det er ingen trussel, men et håp og et løfte.

söndag 9 oktober 2016

Det er ikke det vi eier, som gir liv

Preken på Storbymesse i Trefoldighetskirken, 21 søndag i Treenighetstiden 9 oktober 2016.
Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.
 For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den.
 Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det.
 Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse. 10 For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.  
  Men du, Guds menneske,
          hold deg borte fra dette
          og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro,
          kjærlighet, utholdenhet og ydmykhet.
   Strid troens gode strid
          og grip det evige liv som du er kalt til,
          det som du bekjente deg til
          da du bar fram den gode bekjennelsen
          for mange vitner. (1 Tim 6,6-12)
En i mengden sa til ham: «Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!» Men Jesus svarte: «Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og han sa til dem: «Ta dere i vare for all slags grådighet! For det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.»
    Så fortalte han dem en lignelse:
        «Det var en rik mann som hadde fått god avling av jorden, og han tenkte med seg selv: ‘Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så skal jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende, nok for mange år. Slå deg til ro, min sjel, spis, drikk og vær glad!’ Men Gud sa til ham: ‘Uforstandige menneske! I natt kreves din sjel tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet?’
    Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.» (Luk 12,13-21)
Det er tøffe tekster i dag. Kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.

Hvis vi ser omkring oss i vårt land og vår tid, møtes vi hele tiden av det stikk motsatte budskap. At kjærligheten til penger, eller vekst og økonomiske insitamenter som det kanskje oftere kalles, er den viktigste drivkraften for samfunnet. Og at ha mer ting, mer penger, mer resurser er det som gir liv, eller i hvert fall gjør livet bedre. Ikke bare fra reklame, men fra mange steder, hører vi om hvor viktig det er å holde konsumpsjon oppe, hvordan våre hjem bør se ut, hva man trenger for et godt liv. Noen ganger kan man nesten tro at vi trenger å ha mye penger for å være et godt menneske – gjøre de rette tingene, spise den rette maten, bo på de rette stedene og så videre. I et av verdens rikeste land virker fortsatt behovene være umettelige.

Tekstene i dag snur de sterke tendensene i samfunnet vårt på hode. Slik som det pleier å være med Jesus. Særlig i Lukasevangeliet som vi leste fra, er ofte de fattige i sentrum, og rikdom er ikke assosiert med noe positivt i det hele tatt. I fortellingen blir Jesus spurt – som var vanlig for rabbiner på denne tid – å hjelpe til å skifte en arv. Men Jesus mener at dette ikke er hans oppgave, og gir dem en lignelse, som kanskje går litt hardere åt mannen som spurte enn hva som virker nødvendig. Bonden i fortellingen har vært heldig, eller flink, og har nå mer korn enn han trenger. Han vil beholde dette for seg selv, men blir kalt uforstandig, og dør den samme natt.

Er det ikke da naturlig å vilje ta god vare på det man fått? Å forvalte godt, spare for fremtiden og gjøre gode affærer? Jeg tror nok nøkkelen til denne fortellingen, og til Paulusteksten vi hørte i forkant, er i setningen rett før selve fortellingen: Det er ikke det en eier, som gir liv, selv om en har overflod.

Mannen som samler sitt korn, ser til seg selv. Han virker tenke, at hvis han bare samler nok, hvis han har god hånd om høsten sin, så har han tilstrekkelig for å klare seg selv. Ved sin egen flinkhet, sin egen prestasjon eller det han eier og kan kjøpe, tror han at han kan klare av alt, kan kontrollere hele tilværelset sitt. Men livet sitt eier han ikke, uansett hvor flink og rik han er, kan han ikke kontrollere liv og død. Vi lever av Guds nåde, fra vår første pust til den siste, og det er Guds nåde og kjærlighet som kan gi oss del av det liv som aldri dør. Det er en helt grunnleggende del i troen vår, att det ikke er våre prestasjoner, eller hva vi eier eller kan kjøpe, som kan opprette relasjonen vår med Gud og de viktigste tingene i livet. Det kan kun Guds nåde gjøre.

Når Paulus skriver at kjærligheten til penger er roten til alt ondt, og at mange har blitt ført vill, bort fra troen, så tror jeg også det er dette han mener. Kjærligheten til penger kan føre oss bort fra Gud, fordi vi blir lurt til å tro at vi kan klare oss selve. At hvis vi bare har nok ting og er flinke nok, så kan vi kontrollere tilværelset, så trenger vi ikke Gud. Men uansett om vi er rike eller fattige, om vi er friske eller syke, om vi har fremgang i de ytre tingene eller ikke, er vi like avhengige av Guds nåde. Den kan vi aldri kjøpe, og aldri fortjene, kun ta imot. Kjærligheten til penger, det er også kjærligheten til makt, og til kontroll.

Selvfølgelig kan man være grådig og være drevet av kjærlighet til penger, uansett hvor mye man eier per nå. Det er ikke nødvendigvis sånn at den rike alltid er den grådige og den fattige aldri kan være det. Men jeg tror at det kan finnes årsaker til at Lukasevangeliet, som så ofte velger perspektivet til den fattige og den minste, så ofte advarer for rikdom. Rikdom i sig er ikke nødvendigvis dårlig, hvis man deler sine goder og bruker dem til gode ting. Men det er veldig lett å bli tilvant til høy økonomisk standard, og vi likner oss vel oftest ved de som er nær eller like oss, eller de som har det litt bedre enn oss. Selv om vi vet at vi lever i verdens rikeste land, så tror jeg de fleste av oss her ikke tenker på vår inntekt, eller størrelsen på boligen vår, eller hvor vi drar på ferie, i relasjon til verdenssnittet og at vi da hører de aller rikeste prosentene. Troligere sammenlikner vi oss med naboen, eller det vi ser i innredningsprogrammene, eller i reklamen, og tenker at vi er vel ganske vanlige, eller att vi kanskje trenger litt mer, eller i hvert fall har godt fortjent det vi har. Og det har vi sikkert.

Men risikoen ved å bli tilvant og tenke at vi fortjent det vi har, tenker jeg kan være at vi også begynner å ta livet forgitt, at vi slik mannen i fortellingen kun tenker på oss selve og hva vi trenger, og ikke ser resursene våre som gaver som vi har fått av nåde, og som kan gis videre. At vi blir så opptatt av at bygge det perfekte livet vårt, at vi glemmer hva som er selve grunnen til livet vårt. Når dessuten vi vet at en stor del av rikdommen i vår del av verden har sin grund i urettferdig fordeling av verdens ressurser, og at vi forbruker langt større andel enn hva som er bærekraftig for hele jorden, er enda viktigere med perspektivet til Jesus. Det er ikke det vi eier som gir oss livet, men Gud selv. Det er ved Guds kjærlighet vi har kommet til verden, og det er ved Guds kjærlighet vi lever og dør. Og den kjærligheten kan vi aldri fortjene, kun ta imot.

Tal, din tjener hører

Preken på høymesse i Trefoldighetskirken 19 søndag i treenighetstiden, 25 september 2016.
Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren under Elis tilsyn. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få. Så var det en gang Eli lå og sov på den faste plassen sin. Øynene hans var så svake at han ikke kunne se. Guds lampe var ennå ikke sluknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste sto. Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Her er jeg», og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, min sønn. Gå tilbake og legg deg!»  Samuel kjente ennå ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren en tredje gang på Samuel. Han sto opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg», sa han; «du ropte på meg.» Da forsto Eli at det var Herren som ropte på gutten, og han sa til Samuel: «Gå og legg deg! Og roper han på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin.  Da kom Herren, stilte seg foran ham og ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!» Herren sa til Samuel: «Nå vil jeg gjøre noe i Israel som får det til å ringe for ørene på hver den som hører om det. (1 Sam 3,1-11)
 Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
    Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «Herre, la meg først få gå hjem og begrave min far.» Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
    Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Luk 9,57-62)


Dette å følge Jesus – må det bety å forlate alt? Er vi nødd til å gi opp alt for å være en god kristen? Det er en tøff, krevende Jesus vi møter i teksten vår i dag, der han utfordrer tre potensielle disipler ved å peke på det vanskelige i å følge ham. Er det ens mulig å gi opp alt på den måten?

Det er jo tre forskjellige korte møter som gjenfortelles, uten særlig ramme eller sammenheng. Og Jesus gir de tre mennene litt forskjellige svar. Til den første som vil følge ham, fraråder han nesten mannen fordi det ikke er noe enkel ting å leve uten hjem og fast plass i verden. Den andre mannen vil begrave sin far, noe Jesus sier at han ikke bør, men heller fortelle om Guds rike. Den tredje vil ta avskjed og kanskje ordne opp affærene sine før han går med Jesus, og han får ett litt hardt svar om at den som ser seg om ikke er skikket for Guds rike. Vi får heller ikke svaret for noen av disse, hvis de følger Jesus eller ikke.

Vi kan gå inn i hver og en av disse ordene å prøve å finne ut av dem hva Jesus egentlig mener.  Jesus taler om revehi og fuglerede, og peker på at han selv – og kanskje også de som følger ham ikke har fast plass i verden. Kanskje betyr det også at ikke være så opptatt av ting og eiendom, å ikke bli for bekvem og tilknyttet materielle ting og plasser. Etterfølgelsen til Kristus kan noen ganger kreve av oss at vi forlater det trygge og bekvemme for å gi oss ut på ukjente veier. Kanskje er det vanskeligere å skjønne hva Jesus egentlig mener når han sier at den andre mannen ikke skal bry seg om å begrave sin far. Å følge sine døde til graven, å gi noen et verdig avslutt som en siste tjeneste, det er både noe dypt menneskelig, og noe som kristne og kirken jo gjør stadig vekk. Kan det virkelig være noe galt med det? Det høres utrolig hardt ut, nesten umenneskelig. Noen forskere har ment at en fortolkning av «begrave» her ikke er den faktiske gravleggingen, uten skifte av arven. Da mener Jesus at han ikke skal bry seg om arven og de materielle tingene. Noe som kanskje også kan være i linje med mange andre fortellinger i Lukas, der Jesus er opptatt av de fattiges perspektiv og advarer mot farene ved rikdom og opptatthet av penger. Kanskje er det sånn, eller kanskje vil Jesus stille ting på spissen, peke på mannens opptatthet av det som har vært. Det er kanskje det samme med den tredje mannen, som vil ta avskjed med familien sin.

Uansett hvordan eksakt man skal fortolke disse Jesusordene, så løfter Jesus opp det vanskelige og krevende ved å være en Jesu etterfølgere. Men han gir jo også de forskjellige mennene forskjellige svar, og vi vet jo at ikke alle som fulgte Jesus så radikalt forlatte alt. Ikke minst de kvinner, noen av dem nevnt med navn og noen navnløse, var jo i høy grad de som sørget for Jesus og disiplene, praktisk og økonomisk. Også tolleren Levi som ifølge evangelisten forlater alt, holder dagen etterpå (i verset rett etter) et selskap hjemme hos seg for Jesus og mange andre. Noen andre, for eksempel søskenflokken Maria, Marta og Lasarus, var nære venner av Jesus og viktige i evangeliene, men hva vi vet ble de boende i Betania, de fulgte Jesus på andre måter enn rent geografisk og fysisk.

Det finns forskjellige måter å følge Jesus på, og selv om kallet i dåpen i det samme for oss alle – følg meg! – så et veiene og oppgavene ulike for oss. En av de tingene Martin Luther var opptatt av, og som fortsatt er viktig i lutherske kirker, er at det er et like godt kristent liv å tjene sine medmennesker i den vanlige verden, som å leve i kloster eller på andre radikale måter utenfor det vanlige samfunnet. En skomaker tjener Gud og sine medmennesker best ved å gjøre gode skor, for mennesker trenger skor. I våre yrker, familier, i foreninger og sivilsamfunnet, i de sammenhenger der vi finnes, der har Gud oppgaver for oss. For noen betyr kallet ledelse, eller å gi seg ut til nye steder, eller å leve et radikalt annerledes liv enn det man vokst opp i eller har levet til nå. Men for mange er kallet å stille til tjeneste for menneskene omkring seg, og gjøre oppgavene sine på en god og konstruktiv måte, og noen ganger ta kamper for det som er godt, sant og rett. For å gjøre en god tjeneste der man er, betyr ikke nødvendigvis å akseptere at alt er slik det alltid har vært. Stikk motsatt, hvis vi vil forkynne Guds rike og gjøre verden litt mere likt det, da må vi også høye røsten mot urettferdigheter og når mennesker utnytter makten sin.

Sen er det ikke alltid lett å skjønne hva som er min oppgave. Gutten Samuel i templet, fikk høre Guds røst tre ganger før han, med hjelp av profeten Eli, skjønte at det var Gud som talte. Samuel bodde for øvrig i templet av en særlig årsak: hans mor Hanna var lenge barneløs og dypt lei seg over å ikke få barn. Hennes historie blir fortalt like før den vi hørte i dag. Hun gikk til templet og i sitt sinne og sorg kjeftet hun på Gud, gråt og maste om å få et barn. Hun var ikke redd for å vise følelsene sine, og be høyt til Gud om det hun lengtet etter mest. Og hun lovte Gud at hvis hun fikk en sønn, ville hun gi ham til Gud. Og etter hvert føddes Samuel, og hun hålt løftet sitt og gutten Samuel var i templet. Han ble etter hvert en stor profet. Og ordene han til slutt sier, tal Herre, din tjener hører, er noe vi kan øve på å si litt oftere. For å vite hvordan vi skal følge Jesus, hva som er oppgavene våre, må vi lytte mere enn vi snakker.

For noen kommer et slikt kall som til Samuel, som en åpenbaring, Guds røst, et direkte tiltal. Men Gud taler til oss på mange forskjellige måter. Gud taler gjennom menneskers behov omkring oss, når noen trenger oss kan det være et kall eller utfordring til oss. Når vi oppdager evner og ressurser vi har som kan bli brukt for andre, eller ser et sammenheng der vi kan gjøre forskjell for noen, kan det være et kall fra Gud.

For noen kan et liv i Jesu etterfølge bety et radikalt brudd med livet før. For den som har levet i avhengighet eller andre destruktive mønster, kan Jesu utfordrende oppmaning å forlate alt være en frigjørelse. For noen kan sikkert penger, makt og status være et reelt hinder for å leve nær Gud, og en ny måte å leve på rent praktisk kan bli en vei til et nytt liv også på innsiden. Det er jo også noen, selv om de ikke har vært så mange i vår Lutherske tradisjon, som har kallet å leve i klosterfellesskap. Men også vi som lever ganske vanlige liv, kan følge Jesus med våre evner og på vår plass, i de sammenhenger vi lever. Jesus har bruk for oss, slik som vi er, nettopp der vi befinner oss. Og for å finne ut hva det betyr i de sammenhenger der vi lever, kan vi øve oss på å be med Samuels ord: Tal, din tjener hører.